På terskelen til større virksomhet
«DET var ingen konkurranseånd. Alle ønsket at alle andre skulle lykkes,» sa Richard og Lusia da de skulle beskrive sine medelever i den 105. klassen ved Vakttårnets bibelskole Gilead. «Vi er alle svært forskjellige, men for oss er hver elev betydningsfull.» En klassekamerat, Lowell, sa seg enig og tilføyde: «Ulikhetene har knyttet oss sammen.»
Klassen, som ble uteksaminert den 12. september 1998, var virkelig en broket forsamling. Noen av elevene hadde vært pionerer i områder der det er stort behov for Rikets forkynnere; andre hadde trofast tjent nærmere hjemstedet. Enkelte, som Mats og Rose-Marie, hadde måttet streve lenge og hardt for å forbedre engelskkunnskapene sine før de kom til skolen. Mange av elevene hadde hatt misjonærtjenesten i tankene helt fra de var barn. Ett ektepar hadde søkt tolv ganger — så glade de ble da de mottok innbydelsen til den 105. klassen!
De 20 ukene med intensiv undervisning gikk bare så altfor fort. Før elevene visste ordet av det, hadde de levert sin siste skriftlige prøve, avlagt sin siste muntlige rapport og kommet fram til avslutningsdagen.
Programmets ordstyrer, Albert Schroeder, som er medlem av Jehovas vitners styrende råd, minnet klassen om at de stod «på terskelen til større virksomhet i det bibelske undervisningsarbeidet», og at de skulle følge i fotsporene til flere enn 7000 som hadde gjennomgått Gilead før dem. Han nevnte at elevene i løpet av sommeren hadde hatt en unik mulighet til å omgås erfarne misjonærer da disse besøkte hovedkontoret i forbindelse med de internasjonale stevnene.
Bror Schroeder introduserte så Max Larson, som er medlem av Betels driftsutvalg. Bror Larson behandlet temaet «Undervisning som fører til evig liv». Han siterte Ordspråkene 1: 5, som sier: «Den vise lytter og tar imot mer undervisning, og en forstandig mann er den som skaffer seg kyndig veiledning.» Det kreves dyktighet for å være en effektiv misjonær. Dyktige personer står framfor konger. (Ordspråkene 22: 29) Etter fem måneders opplæring var elevene godt rustet til å representere de største konger, Jehova Gud og Kristus Jesus.
David Olson fra tjenesteavdelingen holdt deretter talen «Vær med på å glede Jehovas hjerte». Han spurte: «Hva kan ufullkomne mennesker gjøre for å glede Guds hjerte?» Hva var svaret? De kan tjene ham trofast, lojalt og med glede. Jehova vil at hans folk skal glede seg over å tjene ham. Når vi gleder oss over å gjøre Guds vilje, gleder vi hans hjerte. (Ordspråkene 27: 11) Bror Olson leste et brev fra et misjonærektepar som gjennomgikk Gileads 104. klasse. Gleder de seg over å tjene i det landet de ble sendt til? «Vi har omkring 140 forkynnere og en gjennomsnittlig møtedeltagelse på mellom 250 og 300,» skrev de om den menigheten de tilhører. «Felttjenesten er det beste av det hele. Vi har fire studier hver, og noen kommer allerede på møtene.»
Lyman Swingle, som er medlem av det styrende råd, talte over temaet «En tid til å stoppe opp og telle våre velsignelser». Undervisningen på Gilead hadde brakt med seg mange velsignelser. Den hadde hjulpet elevene til å øke sin kunnskap, få større verdsettelse av Jehovas organisasjon og framelske viktige egenskaper, for eksempel ydmykhet. «Man lærer ydmykhet av å komme hit og sitte og lytte til undervisning,» sa bror Swingle, og han tilføyde: «Dere drar herfra mye bedre rustet til å prise Jehova.»
«Så stor en glede — hvorfor da være bekymret?» var tittelen på en tale som ble holdt av Daniel Sydlik, som også er medlem av det styrende råd. Når det oppstår problemer, så søk veiledning i Bibelen, var hans oppfordring. Ved å bruke utvalgte vers fra Matteus’ sjette kapittel illustrerte bror Sydlik hvordan dette kan gjøres. Mangel på tro kan få oss til å bekymre oss over timelige ting, for eksempel mat og klær. Men Jehova vet hva vi trenger. (Matteus 6: 25, 30) Å bekymre seg vil bare forverre de vanskelighetene som hver dag bringer med seg. (Matteus 6: 34) På den annen side er det nødvendig med en viss planlegging. (Jevnfør Lukas 14: 28.) «Det Jesus advarer mot, er ikke forstandig planlegging med tanke på framtiden, men uforstandig bekymring for den,» forklarte bror Sydlik. «Handling er et av de beste botemidlene mot bekymring. Når vi blir bekymret, er det til gagn for oss å begynne å snakke om sannheten.»
Avskjedsord fra lærerne
Så fulgte taler av tre av lærerne ved Gilead. Karl Adams talte først, over temaet «Hva vil dere gi Jehova til gjengjeld?» Hans tale var basert på Salme 116, som Jesus muligens sang kvelden før sin død. (Matteus 26: 30, NW, fotnoten) Hvilke tanker kan Jesus ha gjort seg da han sang ordene: «Hva skal jeg gi Jehova til gjengjeld for alle hans velgjerninger mot meg»? (Salme 116: 12) Han kan ha reflektert over det fullkomne legemet Jehova hadde gjort i stand til ham. (Hebreerne 10: 5) Dagen etter skulle han ofre dette legemet, som et bevis på sin dype kjærlighet. Elevene i den 105. klassen hadde smakt Jehovas godhet de siste fem månedene. Nå skulle de vise sin kjærlighet til Gud ved å arbeide hardt i de landene de skulle bli sendt til som misjonærer.
Mark Noumair, den andre læreren ved Gilead som hadde en tale, gav elevene rådet «Fortsett å gjøre det som er rett». Etter at Josef var blitt solgt som slave i Egypt, utholdt han 13 års urettferdig behandling. Sluttet han å tjene Gud på grunn av den urett andre begikk? Nei, han fortsatte å gjøre det som var rett. Så, da Guds tid var inne, ble Josef utfridd av sine prøvelser. Plutselig fikk han bo i et palass i stedet for i et fengsel. (1. Mosebok, kapitlene 37—50) Læreren spurte elevene: «Hvis deres forventninger ikke blir innfridd i de landene dere blir sendt til som misjonærer, vil dere da reise hjem? Vil dere føle at situasjonen er håpløs? Eller vil dere holde ut, slik Josef gjorde?»
Til slutt ledet Gilead-skolens sekretær, Wallace Liverance, en livlig drøftelse med medlemmer av klassen over temaet «Forkynn om Kongen og Riket». Noen av elevene fortalte opplevelser som de hadde hatt mens de forkynte fra hus til hus, fra forretning til forretning og på gaten. Andre fortalte hvordan de gikk fram for å forkynne for mennesker som snakker et annet språk. Andre igjen viste hvordan man kan forkynne for folk med forskjellig religiøs bakgrunn. Alle elevene så ivrig fram til å ha en full andel i tjenesten på misjonsmarken.
Lykkelige misjonærer med lang erfaring
Den neste posten, med tittelen «De glederike resultatene misjonærtjenesten bringer», ble framført av Robert Wallen og bestod av intervjuer med fire brødre fra hovedkontoret som nylig hadde hatt oppbyggende samtaler med erfarne misjonærer. Disse misjonærene hadde vært raske til å innrømme at det ikke var lett for dem å lære seg et nytt språk, tilpasse seg en fremmed kultur eller bli vant til å leve i et annet klima. De hadde også perioder med hjemlengsel. Til tider fikk de problemer med helsen. Men gjennom alt dette bevarte misjonærene en positiv innstilling, og deres utholdenhet ble velsignet. Noen hadde kunnet hjelpe mange mennesker til å få kunnskap om Jehova. Andre hadde på forskjellige måter bidratt til den generelle veksten i Rikets arbeid i de landene de ble sendt til.
Den siste taleren var Carey Barber, som er medlem av det styrende råd. Han gjennomgikk punkter fra programmet på stevnet «Følg Guds vei». «Hvilken innvirkning har dette stevneprogrammet hatt på ditt forhold til Jehova?» spurte han tilhørerne. Han beskrev kontrasten mellom de gode resultatene det bringer å følge Guds vei, og de katastrofale følgene det får å vandre på verdens veier. Han henviste til den overtredelsen Moses begikk ved Meriba, og kom med en advarsel: «Også etter at man har tjent trofast i mange år, ser Jehova alvorlig på selv mindre brudd på hans rettferdige lover.» (4. Mosebok 20: 2—13) Måtte alle Guds tjenere overalt holde godt fast på sine dyrebare tjenesteprivilegier!
Tiden var inne til at elevene skulle motta sine avgangsvitnesbyrd. Deretter leste en representant for klassen opp et brev som gav uttrykk for verdsettelse av den undervisningen elevene hadde fått. Etter en avsluttende sang og en inderlig bønn var avslutningshøytideligheten over. Men for den 105. klassen var dette bare begynnelsen, for de nye misjonærene stod «på terskelen til større virksomhet».
[Ramme på side 23]
Statistikk over klassen
Antall land elevene kom fra: 9
Antall land de ble sendt til: 17
Antall elever: 48
Antall ektepar: 24
Gjennomsnittsalder: 33
Gjennomsnittlig antall år i sannheten: 16
Gjennomsnittlig antall år i heltidstjenesten: 12
[Ramme på side 24]
De valgte å begynne i heltidstjenesten
«Da jeg var yngre, hadde jeg ingen planer om å bli pioner,» sier Ben, en av elevene i den 105. klassen. «Jeg tenkte at det bare var de som hadde spesielle evner og befant seg i en ideell livssituasjon, som kunne være pionerer,» tilføyer han. «Men jeg lærte virkelig å sette pris på felttjenesten. Så en dag falt det meg inn at det å være pioner ganske enkelt innebærer å ha større andel i tjenesten. Det var da jeg forstod at jeg kunne være pioner.»
«Det ble alltid satt stor pris på heltidstjenere hjemme hos oss,» forteller Lusia. Hun husker godt den bølge av begeistring som gikk gjennom menigheten hver gang misjonærene kom på besøk. Hun sier: «Da jeg vokste opp, var det underforstått at heltidstjeneste skulle inngå i planene mine.»
Moren til Theodis døde da han var 15 år. «På den tiden stilte menigheten virkelig opp for meg,» sier han. «Derfor spurte jeg meg selv: ’Hva kan jeg gjøre for å vise min takknemlighet?’» På grunn av dette begynte han i heltidstjenesten og er nå blitt misjonær.
[Bilde på side 25]
Den 105. klassen ved Vakttårnets bibelskole Gilead
På listen under er rekkene nummerert fra den første til den bakerste, og i hver rekke er navnene ført opp fra venstre mot høyre.
(1) M. Sampson; I. Brown; G. Heggli; E. Abuyen; M. Desbois; P. Pourthié. (2) G. Kassam; R. Lindberg; A. Dapuzzo; C. Taylor; K. LeFevre; S. Walker. (3) L. Baker; M. Pellas; E. Woggon; C. Böhne; J. Asplund; J. Haile. (4) T. Pourthié; J. Whittaker; L. Palmer; S. Norton; M. Gering; W. Haile. (5) J. Walker; A. Böhne; C. Groenveld; M. Washington; D. Whittaker; J. Abuyen. (6) W. Gering; K. Washington; M. Pellas; R. Desbois; T. Heggli; Å. Asplund. (7) B. Woggon; R. LeFevre; L. Taylor; T. Brown; R. Groenveld; R. Palmer. (8) P. Norton; T. Sampson; C. Baker; M. Lindberg; M. Kassam; M. Dapuzzo.