GADARENERE

[fra (tilhørende) Gadara].

Betegnelsen gjaldt innbyggerne i et område hvor Jesus Kristus drev ut demoner av to menn. Ifølge de antatt beste håndskrifter som er tilgjengelige, brukte Matteus opprinnelig uttrykket «gadarenernes land», mens Markus og Lukas i sine beretninger om den samme hendelsen brukte uttrykket «gerasenernes land». – Mt 8: 28; Mr 5: 1; Lu 8: 26.

Det fortelles om begge områdene at de lå på «den andre siden» av Galilea-sjøen, det vil si på østsiden. Betegnelsen «gadarenernes land» kan ha stått for området omkring byen Gadara (dagens Umm Qeis), 10 km sørøst for Galilea-sjøen. På mynter fra Gadara er det ofte bilde av et skip, noe som kan tyde på at området strakte seg helt til Galilea-sjøen og således kan ha omfattet iallfall en del av «gerasenernes land», på østsiden av denne sjøen. Men noen forbinder «gerasenernes land» med området rundt Kursi, en by som Origenes og Evsebios identifiserte som Gergesa. Den ligger på østbredden av Galilea-sjøen, 20 km nord for Gadara. Dette passer best med de geografiske detaljene i beretningen. Andre mener at denne betegnelsen gjelder det utstrakte området omkring byen Gerasa (Jerash), som lå 55 km sørsørøst for Galilea-sjøen, og at det strakte seg helt opp til østsiden av sjøen og innbefattet «gadarenernes land». Uansett ville ikke Matteus’ beretning på noen måte være i strid med det Markus og Lukas sier.

I nærheten av en ikke navngitt by i gadarenernes land traff Jesus Kristus to usedvanlig ville demonbesatte menn. De holdt til blant gravstedene, enten graver som var hogd ut i fjellet eller naturlige huler som ble brukt som graver. Da Jesus drev ut demonene, tillot han at de gikk inn i en stor svinehjord, som så styrtet utfor et stup og druknet i Galilea-sjøen. Byens innbyggere ble så opprørt over dette at de inntrengende bad Jesus om å forlate området. – Mt 8: 28–34.

Mens Matteus nevner to menn, henleder Markus (5: 2) og Lukas (8: 27) oppmerksomheten på bare én, sikkert fordi hans tilfelle var mer spesielt enn den andres. Han var kanskje mer voldsom og hadde kanskje vært i demonenes makt i lengre tid enn den andre mannen, og etterpå var det kanskje bare han som ønsket å følge Guds Sønn. Jesus gav ham ikke lov til dette, men påla ham i stedet å gjøre kjent hva Gud hadde gjort for ham.

Jesus avvek her fra det han vanligvis gjorde, for han pleide å gi folk beskjed om ikke å bekjentgjøre miraklene hans. Han ønsket åpenbart ikke å skape oppstyr og ville ikke at folk skulle trekke sine konklusjoner på grunnlag av sensasjonelle historier, men at de skulle trekke den slutning at han var Kristus, på grunnlag av sikre beviser. Dette var også en oppfyllelse av en profeti som Jesaja uttalte: «Han skal ikke trette eller rope høyt, og heller ikke skal noen høre hans røst på de brede gatene.» (Mt 12: 15–21; Jes 42: 1–4) Det var imidlertid passende å gjøre et unntak i tilfellet med denne mannen som hadde vært demonbesatt. Han kunne avlegge et vitnesbyrd for mennesker som Jesus bare ville få begrenset kontakt med, særlig i betraktning av at Jesus var blitt bedt om å forlate området. Dessuten ville mannens tilstedeværelse i seg selv utgjøre et vitnesbyrd om Jesu makt til å gjøre gode gjerninger, og dette ville motvirke eventuelle ufordelaktige historier som kunne komme til å versere om tapet av svinene. – Mr 5: 1–20; Lu 8: 26–39; se SVIN.