Perler i Markus’ evangelium
JEHOVAS ånd inspirerte Markus til å skrive en handlingsmettet beretning om Jesu jordiske liv og tjeneste. Selv om ikke evangeliet forteller at Markus er skribenten, blir det bevitnet i verker av Papias, Justinus martyr, Tertullianus, Origenes, Evsebios, Hieronymus og andre hvis skrifter omfatter de fire første århundrer av vår tidsregning.
Ifølge tradisjonen var det apostelen Peter som skaffet til veie de viktigste opplysningene til dette evangeliet. Origenes sa for eksempel at Markus skrev det «i samsvar med Peters anvisninger». Men Markus hadde tydeligvis tilgang til andre kilder også, for disiplene kom sammen hjemme hos moren hans. Markus var sannsynligvis den ’unge mannen’ som slapp unna dem som arresterte Jesus, og kan ha hatt personlig kontakt med Kristus. — Markus 14: 51, 52; Apostlenes gjerninger 12: 12.
Skrevet for hvem?
Markus skrev tydeligvis i første rekke med tanke på hedenske lesere. Hans direkte måte å skrive på passet for eksempel godt til den romerske natur. Han definerte «korban» som «en gave til templet» (7: 11) og antydet at templet kunne ses fra Oljeberget. (13: 3) Markus forklarte også at fariseerne «holdt faste», og at saddukeerne hevdet «at det ikke er noen oppstandelse». (2: 18; 12: 18) Slike bemerkninger ville være unødvendige for jødiske lesere.
Alle vil naturligvis ha nytte av bare å lese Markus’ evangelium. Men hvilke bakgrunnsopplysninger kan hjelpe oss til å verdsette noen av dets juveler?
Guds Sønn — en som utfører mirakler
Markus beretter utførlig om mirakler som Kristus utførte ved Guds kraft. Han forteller for eksempel at det ved én anledning var så mange mennesker i et hus at en som var lam, måtte fires ned til Jesus gjennom en åpning som ble laget i taket, for at han skulle kunne bli helbredet. (2: 4) Huset var overfylt, og de kan ha brukt en stige eller en yttertrapp når de bar opp mannen. Men hva måtte til for å lage en åpning i taket? De fleste tak var flate og hvilte på tykke bjelker som gikk fra den ene veggen til den andre. På tvers av disse bjelkene var det mindre bjelker som var dekket med grener, siv og lignende. Ovenpå dette var det et tykt lag med jord som var strøket med en tyktflytende leirmasse eller en blanding av leire og kalk. For at den lamme skulle komme i nærheten av Jesus, måtte noen grave en åpning i jordtaket. Men hvilken velsignelse ble de ikke vitne til etterpå fordi de gjorde det! Kristus helbredet mannen, og alle som var til stede, priste Gud. (2: 1—12) Dette er virkelig en forsikring om at Jehovas Sønn vil foreta vidunderlige helbredelser i den nye verden!
Jesus utførte et av sine mirakler om bord i en båt ved å stille stormen på Galilea-sjøen etter at han var blitt vekt mens han lå og sov på «en pute». (4: 35—41) ’Puten’ var sannsynligvis ikke lik de myke hodeputene som vi har i dag. Det kan rett og slett ha vært en skinnfell som en roer satt på, en støtpute som tjente som et sete bak i båten, eller noe lignende. I alle fall, da Jesus sa til sjøen: «Stille! Vær rolig!», fikk de som var til stede, et bevis på tro i handling, for «vinden la seg, og det ble blikk stille».
Tjeneste i Dekapolis
Etter at Jesus hadde krysset Galilea-sjøen, gikk han inn i Dekapolis, eller området med de ti byer. Det bodde utvilsomt mange jøder i disse byene, men de var likevel sentrer for gresk eller hellenistisk kultur. Der, i Gerasener-landet, var det Jesus befridde en demonbesatt mann som «holdt til i gravene». — 5: 1—20.
Av og til ble graver som var blitt hogd ut i fjellet, tilholdssteder for sinnssyke, kriminelle eller fattige mennesker. (Jevnfør Jesaja 22: 16; 65: 2—4.) Ifølge et verk fra det 19. århundre skal en som besøkte området hvor Jesus støtte på denne demonbesatte mannen, ha sagt om et slikt «hjem»: «Graven var omkring to og en halv meter høy innvendig, og det var en bratt trapp fra inngangen og ned til gulvet. Den var omkring 12 skrittlengder i firkant, men ettersom det ikke kom noe annet lys inn i den enn det som kom inn gjennom døren, kunne vi ikke se hvorvidt det var et indre kammer i den, slik som det var i noen av de andre. Det var fortsatt en uskadd sarkofag i den, som nå ble brukt av familien som oppbevaringssted for korn og andre forsyninger, og det skjendede gravkammeret til den døde var på den måten blitt et sikkert, kjølig og brukbart tilfluktssted for de levende.»
Jesus og tradisjoner
Ved én anledning klaget fariseerne og noen av de skriftlærde på at Jesu disipler spiste uten å vaske hendene først. For at hedninger skulle forstå dette, forklarte Markus at fariseerne og andre jøder ikke spiste ’uten å ha vasket hendene opp til albuen’. Og når de kom fra torget, spiste de ikke før de hadde renset seg ved stenkning, og deres tradisjoner omfattet «dåp av begre og kanner og kobberkar». — 7: 1—4, NW.
I tillegg til at disse jødene på en skinnhellig måte stenket seg før de skulle spise, døpte eller dyppet de begre, kanner og kobberkar som de brukte ved måltidene, i vann. Hvor tradisjonsbundne de var, ble vist av bibelforskeren John Lightfoot. Han siterte rabbinske verker og viste at det ble lagt stor vekt på slike detaljer som mengden av vann og den måten og det tidspunktet det var passende å vaske seg på. Lightfoot siterte fra en kilde som antydet at noen jøder vasket seg nøye før de spiste, for å unngå å bli skadet av Shibta, «en ond ånd som sitter på menneskers hender om natten: Og hvis noen rører maten med uvaskede hender, setter ånden seg på maten, og det er forbundet med fare». Det er ikke så rart at Jesus fordømte de skriftlærde og fariseerne, for de ’brydde seg ikke om Guds bud og holdt fast på forskrifter overtatt fra mennesker’. — 7: 5—8.
Jesus avslutter sin offentlige tjeneste
Etter at Markus hadde fortalt om Jesu senere tjeneste i Galilea og hans arbeid i Perea, henledet han oppmerksomheten på begivenheter i og omkring Jerusalem. Han fortalte for eksempel om en gang da Kristus så at folk la penger i tempelkisten. Jesus så at en fattig enke bare gav «to småmynter, verd noen få øre». Likevel sa han at hun gav mer enn alle de andre, for de gav av sin overflod, mens «hun gav av sin fattigdom alt hun eide, alt hun hadde å leve av». (12: 41—44) Ifølge den greske teksten gav hun to lepta. Et lepton var den minste jødiske kobber- eller bronsemynt, og dens pengeverdi er forsvinnende liten i dag. Men denne fattige kvinnen gjorde det hun kunne, og var et fint eksempel på en som uselvisk støttet den sanne tilbedelse. — 2. Korinter 9: 6, 7.
Da Jesu tjeneste nærmet seg slutten, ble han forhørt av Pontius Pilatus, hvis navn og tittel, «prefekt», finnes på en innskrift som ble funnet i Cæsarea i 1961. I avsidesliggende provinser som Judea var det landshøvdingen (prefekten) som hadde den militære myndighet, som hadde ansvar for finansene, og som fungerte som dommer. Pilatus hadde myndighet til å sette Kristus fri, men han gav etter for Jesu fiender og forsøkte å gjøre mengden til lags ved å overgi ham til å bli pælfestet og frigi opprøreren og morderen Barabbas. — 15: 1—15.
Det finnes ulike overleveringer som forteller om Pilatus’ senere liv og hans død. Historieskriveren Evsebios skrev for eksempel: «Pilatus selv, som var landshøvding på vår Frelsers tid, var implisert i slike uheldige forhold at han ble tvunget til å bli sin egen bøddel, til å straffe seg selv ved å dø for egen hånd: Det ser ut til at det ikke gikk lang tid før guddommelig rettferdighet rammet ham.» Men uansett hvordan det forholdt seg med dette, var det Jesu død som var av største betydning. Den romerske offiseren (høvedsmannen) som var vitne til Jesu død og de usedvanlige hendelsene i forbindelse med den, snakket virkelig sant da han sa: «Sannelig, denne mannen var Guds Sønn!» — 15: 33—39.
[Bilderettigheter på side 30]
Pictorial Archive (Near Eastern History) Est.
[Bilderettigheter på side 31]
Israel Department of Antiquities and Museums; fotografi fra Israel Museum, Jerusalem