SVIN

[gr. khoiros; hys (purke); hebr. chazịr (svin; villsvin)].

Gris; vanligvis tamsvin (Sus domestica), et middels stort pattedyr i ordenen partåete klovdyr. Grisen har kraftig kropp, korte ben, tykk hud som vanligvis er dekket med stive hår, butt tryne og kort hals og hale. Den tygger ikke drøv og skulle derfor ikke spises eller frambringes som offer under Moseloven. – 3Mo 11: 7; 5Mo 14: 8.

Det var ikke nødvendigvis helsemessige grunner som gjorde at Jehova forbød israelittene å spise svin, men det var og er en viss risiko forbundet med å spise svinekjøtt. Griser er altetende – de spiser til og med åtsler og avfall – og kjøttet kan derfor være infisert med ulike parasitter, som trikiner og spolormer.

Det ser ut til at israelittene betraktet svin som spesielt motbydelige. Det er derfor den avskyeligste form for gudsdyrkelse det siktes til med ordene: «Den som frambærer en gave – svineblod!» (Jes 66: 3) For israelittene var det få ting som ville være mer malplassert enn en gullring i et grisetryne. I Ordspråkene 11: 22 blir en vakker, men ufornuftig kvinne sammenlignet med nettopp dette.

Frafalne israelitter spiste svinekjøtt (Jes 65: 4; 66: 17), men de apokryfiske bøkene 1. Makkabeerbok (1: 62 [65]) og 2. Makkabeerbok (6: 18, 19; 7: 1, 2) viser at det i den perioden da Palestina var underlagt den syriske kongen Antiokhos IV Epifanes, som førte en ondsinnet kampanje for å utrydde tilbedelsen av Jehova, var mange jøder som nektet å spise svinekjøtt. De ville heller dø som følge av at de brøt kongens påbud, enn å bryte Guds lov.

Det var også andre folkeslag som ikke spiste svinekjøtt, men grekerne betraktet det som en delikatesse. Det var derfor sannsynligvis på grunn av hellenistisk innflytelse at det på Jesu tid tydeligvis var ganske mange svin i Palestina, spesielt i Dekapolis-området. I gadarenernes land var det minst én flokk på omkring 2000 svin. Da Jesus gav noen demoner som han hadde drevet ut, tillatelse til å gå inn i denne store svineflokken, styrtet hele flokken utfor et stup og druknet i sjøen. – Mt 8: 28–32; Mr 5: 11–13.

De utdrevne demonene som gikk inn i svinene. Jesus kan ikke kritiseres for at han gav demonene tillatelse til å gå inn i svinene. For det første kan det godt ha vært faktorer inne i bildet som ikke er nevnt i beretningen. Det kan for eksempel være at de som eide svinene, var jøder som ved å eie svin viste mangel på respekt for Moseloven. Man kan heller ikke kreve at Jesus burde ha brukt sin evne til forutviten for å få kjennskap til hva demonene ville gjøre når de gikk inn i de urene dyrene. Demonene kan ha ønsket å besette svinene for å oppnå en unaturlig, sadistisk nytelse. Et annet argument kan rimelig nok være at et menneske er verdt mye mer enn en svineflokk. (Mt 12: 12) Dessuten tilhører jo alle dyr Jehova Gud, siden han er Skaperen, og som hans representant hadde Jesus rett til å tillate demonene å gå inn i svineflokken. (Sl 50: 10; Joh 7: 29) Da demonene gikk inn i svinene, ble det tydelig tilkjennegitt at de var blitt drevet ut av mennene, og det ble helt klart for alle som var til stede, at skapninger av kjøtt og blod som blir besatt av demoner, kan bli påført stor skade. Denne hendelsen viste alle som var til stede, hvilken makt demoner kan ha over jordiske skapninger, men også at Jesus har makt over demonene. Alt dette kan være med på å forklare hvorfor Jesus fant det formålstjenlig å la de urene åndene gå inn i svinene.

Brukt i illustrasjoner. Jesus illustrerte hvor ufornuftig det er å dele åndelige ting med slike som ikke har verdsettelse av åndelige tanker og åndelig lære, ved å vise til svinenes manglende evne til å sette pris på perler. (Mt 7: 6) Og i illustrasjonen om den bortkomne sønnen understreket Jesus hvor dypt den unge mannen hadde sunket, ved å si at han måtte arbeide som svinegjeter, et særdeles nedverdigende arbeid for en jøde, og at han til og med var villig til å spise det samme som svinene åt. – Lu 15: 15, 16.

Apostelen Peter sammenlignet kristne som vender tilbake til sin tidligere måte å leve på, med en purke som vender tilbake for å velte seg i sølen etter at hun er blitt vasket. (2Pe 2: 22) Det er imidlertid klart at denne illustrasjonen bare henspiller på den måten grisen har ord på seg for å opptre, og at den ikke er ment som en nærmere redegjørelse for grisens atferd. Under normale omstendigheter er grisen ikke mer urenslig enn andre dyr, selv om den av og til liker å velte seg i sølen for å avkjøle seg i sommervarmen og fjerne parasitter fra huden.