Vær lykkelige — vis velvilje mot de nødlidende

«Den som forakter sine medmennesker, synder, men lykkelig er den som viser velvilje mot de nødlidende.» — ORDSPRÅKENE 14: 21, NW.

1, 2. Hva skjedde med tre filippinske familier, og hvilke spørsmål som oppstår i den forbindelse, skal vi drøfte?

MENS tre familier var på et kristent møte i provinsen Pangasinan i Filippinene, brant husene deres ned til grunnen. Da de kom hjem, hadde de ikke noe mat og ikke noe sted å sove. Noen av deres medkristne som fikk høre om katastrofen, skyndte seg å komme med mat og sørget for at de fikk overnatte hos andre i menigheten. Neste morgen kom kristne med bambus og andre byggematerialer. Denne broderkjærligheten gjorde inntrykk på naboene. De tre familiene ble også berørt på en måte som var til gagn for dem. Brannen ødela husene deres, men deres tro og kristne egenskaper overlevde og vokste på grunn av den kjærlige hjelpen de fikk. — Matteus 6: 33; jevnfør 1. Korinter 3: 12—14.

² Gjør ikke slike opplevelser oss varm om hjertet? De styrker vår tro på menneskenes godhet og styrker enda mer vår tro på den makt den sanne kristendom har. (Apostlenes gjerninger 28: 2) Men er vi klar over hva som er det bibelske grunnlaget for det å ’gjøre godt mot alle og mest mot dem som er våre søsken i troen’? (Galaterne 6: 10) Og hvordan kan hver enkelt av oss gjøre mer i så henseende?

Et enestående mønster for oss

3. Hva kan vi være sikre på med hensyn til Jehovas omsorg for oss?

³ Disippelen Jakob sier: «All god gave og all fullkommen gave kommer ovenfra.» (Jakob 1: 17) Dette er virkelig sant, for Jehova sørger godt for oss, både i åndelig og materiell henseende. Men hva er det han prioriterer? Det er åndelige ting. Han har for eksempel gitt oss Bibelen, slik at vi kan få åndelig veiledning og håp. Dette håpet har tilknytning til den gaven han har gitt i form av sin Sønn. Sønnens offer er grunnlaget for at vi kan få tilgivelse og mulighet til å oppnå evig liv. — Johannes 3: 16; Matteus 20: 28.

4. Hvorfor er det tydelig at Gud også er interessert i våre materielle behov?

⁴ Jehova er også interessert i våre materielle behov. Apostelen Paulus nevnte dette for noen menn i Lystra. Selv om de ikke tilbad den sanne Gud, kunne de ikke benekte at Skaperen hadde ’latt sine velgjerninger vitne om seg’, at han ’fra himmelen hadde sendt regn og grøde i rett tid og hadde gitt dem føde og fylt hjertene med glede’. (Apostlenes gjerninger 14: 15—17) Av kjærlighet dekker Jehova våre åndelige behov og sørger også for oss i fysisk henseende. Tror du ikke at dette bidrar til at han er «den lykkelige Gud»? — 1. Timoteus 1: 11, NW.

5. Hva kan vi lære av den måten Gud handlet med fortidens Israel på?

⁵ Den måten Gud handlet med fortidens Israel på, illustrerer den likevektige holdning han inntar til sine tilbederes åndelige behov og deres materielle situasjon. Han gav sitt folk Moseloven. Kongene i Israel måtte lage en egen avskrift av loven, og folket kom med jevne mellomrom sammen for å høre loven opplest. (5. Mosebok 17: 18; 31: 9—13) Loven sa at de skulle ha et tabernakel eller tempel og prester som skulle bære fram offer, slik at folket kunne ha Guds gunst. Israelittene kom sammen flere ganger i året til åndelige høytider, som var høydepunkter i deres tilbedelse. (5. Mosebok 16: 1—17) Som følge av alt dette kunne enkeltpersoner blant israelittene være åndelig rike i Guds øyne.

6, 7. Hvordan viste Jehova i Moseloven at han var interessert i israelittenes fysiske behov?

⁶ Loven viste imidlertid også hvor oppmerksom Gud er når det gjelder hans tjeneres fysiske tilstand. Du husker kanskje at han gav Israel lover angående hygiene og forholdsregler som gjorde spredningen av infeksjoner så liten som mulig. (5. Mosebok 14: 11—21; 23: 10—14) Men vi bør ikke overse de spesielle tiltak Gud traff for å hjelpe de fattige og nødlidende. Dårlig helse eller en katastrofe, for eksempel brann eller flom, kunne føre til at en israelitt ble fattig. Jehova sa i loven at ikke alle kom til å være i samme økonomiske situasjon. (5. Mosebok 15: 11) Men han gjorde mer enn bare å sympatisere med dem som var fattige og nødlidende. Han sørget for at de fikk hjelp.

⁷ Slike mennesker ville ha umiddelbart behov for mat. Så Gud bestemte at de fattige i Israel skulle få lov til å sanke aks på åkrene og høste fra oliventrærne og vintrærne. (5. Mosebok 24: 19—22; 3. Mosebok 19: 9, 10; 23: 22) Guds lov oppmuntret ikke folk til å være late eller leve av tilskudd fra det offentlige når de kunne arbeide. En israelitt som sanket, måtte anstrenge seg og kanskje arbeide flere timer i stekende varme for å skaffe mat for dagen. Vi bør imidlertid ikke overse at Gud på denne måten omsorgsfullt sørget for de fattige. — Jevnfør Rut 2: 2—7; Salme 69: 34; 102: 18.

8. a) Hva ble jødene som enkeltpersoner oppfordret til å gjøre for sine landsmenn? (Jevnfør Jeremia 5: 26, 28.) b) Hvordan vil du sammenligne den holdning som Gud oppfordret jødene til å ha, med den holdning som er vanlig i dag?

⁸ Jehova understreket ytterligere hvor interessert han er i de nødlidende, ved å komme med slike uttalelser som den vi finner i Jesaja 58: 6, 7. På en tid da noen selvtilfredse israelitter gav inntrykk av å faste, sa Guds profet: «Slik er fasten som jeg vil ha: at du . . . setter de undertrykte fri, ja, bryter hvert åk i stykker, at du deler ditt brød med dem som sulter, og lar hjemløse stakkarer komme i hus, at du sørger for klær når du ser en naken, og ikke svikter dine egne.» I dag er det noen som verner om det man kan kalle deres ’bekvemmelighetssone’. De er bare villig til å hjelpe en som lider nød, hvis det ikke betyr noen personlige offer eller noe besvær for dem. For en annerledes ånd som ble understreket i Guds ord gjennom Jesaja! — Se også Esekiel 18: 5—9.

9. Hva sa loven angående det å gi lån, og hvilken holdning oppmuntret Gud til?

⁹ Israelittene kunne vise fattige landsmenn omtanke når de gav dem lån. En israelitt kunne regne med å få renter når han lånte penger til noen som ville bruke pengene for å begynne med handel eller utvide sin handelsvirksomhet. Jehova sa imidlertid at de ikke skulle kreve renter av penger som ble lånt til en fattig israelitt, som i desperasjon kanskje ville bli fristet til å begå en forbrytelse. (2. Mosebok 22: 25; 5. Mosebok 15: 7, 8, 11; 23: 19, 20; Ordspråkene 6: 30, 31, NW) Guds holdning overfor de vanskeligstilte skulle utgjøre et mønster for hans folk. Vi får til og med dette løftet: «Den som hjelper en stakkar, låner til [Jehova], og [Jehova] gir ham igjen for hans velgjerning.» (Ordspråkene 19: 17) Tenk på det — vi låner til Jehova og får hans forsikring om at han vil gi oss rikelig igjen!

10. Hvilke spørsmål kan vi stille oss selv etter å ha tenkt på Guds eksempel?

¹⁰ Vi bør derfor alle spørre oss selv: Hva betyr Guds holdning til og behandling av de nødlidende for meg? Har jeg lært av hans fullkomne eksempel og prøvd å følge det? Kan jeg forbedre meg med hensyn til å være i Guds bilde i så henseende? — 1. Mosebok 1: 26.

Som Far, så Sønn

11. Hvordan var Jesu omsorg for andre i samsvar med hans Fars innstilling? (2. Korinter 8: 9)

¹¹ Jesus Kristus «er gjenskinnet av hans [Jehovas] herlighet og det nøyaktige bilde av hans vesen». (Hebreerne 1: 3, NW) Vi kan derfor vente at han gjenspeilte sin Fars omsorg for dem som var interessert i den sanne tilbedelse. Og det gjorde han også. Jesus viste at den fattigdom som en først og fremst trenger å bøte på, er åndelig fattigdom: «Lykkelige er de som er klar over sitt åndelige behov, for himlenes rike hører dem til.» (Matteus 5: 3, NW; jevnfør Lukas 6: 20.) Kristus sa også: «For å vitne om sannheten er jeg født, og derfor er jeg kommet til verden.» (Johannes 18: 37) Han var derfor ikke først og fremst kjent som en som utførte mirakler eller helbredet, men som lærer. (Markus 10: 17—21; 12: 28—33) I denne forbindelse kan vi merke oss det som står i Markus 6: 30—34. Vi leser om en gang Jesus hadde dratt til et ensomt sted for å hvile litt. Så «fikk han se en mengde mennesker . . . [som] var som sauer uten hyrde». Hvordan reagerte han? «Han gav seg til å lære dem lenge og grundig.» Ja, Jesus anstrengte seg for å dekke deres største behov — han ville gi dem sannheten, som kunne gi dem evig liv. — Johannes 4: 14; 6: 51.

12. Hva kan vi lære om Jesu synspunkter i Markus 6: 30—34 og Markus 6: 35—44?

¹² Selv om Jesus konsentrerte seg om de åndelige behov ydmyke jøder hadde, overså han ikke deres materielle behov. Markus’ beretning viser at Jesus var oppmerksom på behovet for bokstavelig føde. Apostlene foreslo først å sende folket av sted, slik at de kunne kjøpe mat. Jesus var ikke enig. Apostlene nevnte så den mulighet å ta noen penger fra kassen deres, som skulle dekke forskjellige utgifter, og kjøpe mat for disse pengene. Jesus valgte isteden å utføre et mirakel. Han mettet 5000 menn foruten kvinner og barn ved å gi dem et enkelt måltid som bestod av brød og fisk. I dag er det kanskje noen som mener at det var lett for Jesus å dekke folkemengdens behov på en mirakuløs måte. Vi bør likevel ikke overse det faktum at han hadde ekte omtanke for folket, og at han handlet i samsvar med det. — Markus 6: 35—44; Matteus 14: 21.a

13. På hvilke andre måter viste Jesus at han var interessert i andres ve og vel?

¹³ Du har sikkert lest evangelieberetninger som viser at Jesu følelser for de vanskeligstilte ikke bare gjaldt de fattige. Han hjalp også de syke og andre nødstilte. (Lukas 6: 17—19; 17: 12—19; Johannes 5: 2—9; 9: 1—7) Og han helbredet ikke bare dem som tilfeldigvis var i nærheten av ham. Noen ganger reiste han til den som var syk, for å hjelpe. — Lukas 8: 41—55.

14, 15. a) Hvorfor kan vi være sikre på at Jesus ventet av sine disipler at de skulle vise en slik omsorg som han viste? b) Hvilke spørsmål gjør vi vel i å stille oss selv?

¹⁴ Men var det bare de som kunne utføre mirakler, som skulle ta seg av de fattige og nødlidende disiplene (eller sannhetssøkende menneskene)? Nei. Alle Jesu disipler skulle være omsorgsfulle og handle i samsvar med det. Han sa for eksempel til en rik mann som ville oppnå evig liv: «Selg alt det du eier, og del pengene ut til de fattige. Da skal du få en skatt i himmelen.» (Lukas 18: 18—22) Jesus sa også: «Når du skal holde selskap, så innby fattige og vanføre, lamme og blinde. Da er du lykkelig, for de kan ikke gi deg noe igjen, men du skal få igjen for det når de rettferdige oppstår.» — Lukas 14: 13, 14.

¹⁵ En kristen er en som følger i Kristi fotspor, så hver og en av oss kan spørre seg selv: I hvor høy grad etterligner jeg Jesu holdning overfor de fattige og nødlidende og den måten han hjalp dem på? Kan jeg oppriktig si som apostelen Paulus: «Følg mitt eksempel, slik jeg følger Kristi eksempel»? — 1. Korinter 11: 1.

Paulus — et lykkelig eksempel

16. Hva var apostelen Paulus spesielt interessert i?

¹⁶ Det er på sin plass å nevne Paulus i denne forbindelse, for han foregikk også med et godt eksempel. Som vi kunne vente, konsentrerte han seg først og fremst om andres åndelige behov. Han var ’en utsending for Kristus’ og formante andre: «La dere forsone med Gud.» (2. Korinter 5: 20) Paulus’ spesielle oppgave var å forkynne og oppbygge menigheter blant ikke-jøder. Han skrev: «Det er betrodd meg å forkynne evangeliet for de uomskårne.» — Galaterne 2: 7.

17. Hvordan vet vi at Paulus også var interessert i andres fysiske behov?

¹⁷ Men siden Paulus sa at han fulgte Kristi eksempel, skulle han (i likhet med Jehova og Jesus) hjelpe medtroende som hadde det vanskelig fysisk sett. Gjorde han det? La ham svare selv. I Galaterne 2: 9 sa han: ’Jakob, Kefas [Peter] og Johannes gav meg og Barnabas hånden som tegn på fellesskap. Vi skulle gå til folkeslagene.’ I det neste verset tilføyde han så: «Vi skulle bare huske på de fattige, og det har jeg alltid lagt vinn på å gjøre.» (Galaterne 2: 10) Så Paulus forstod at selv om han var misjonær og apostel og hadde forpliktelser overfor mange menigheter, kunne han ikke være så opptatt at han unnlot å vise interesse for sine brødres og søstres fysiske behov.

18. Hvem var sannsynligvis «de fattige» som Paulus omtalte i Galaterne 2: 10, og hvorfor burde de bli viet oppmerksomhet?

¹⁸ Sannsynligvis var «de fattige» som han snakket om i Galaterne 2: 10, hovedsakelig jødekristne i Jerusalem og Judea. Tidligere hadde «de gresktalende jøder [kommet] med klager mot de hebraisktalende, fordi deres enker ikke ble tilgodesett ved den daglige utdelingen» av mat. (Apostlenes gjerninger 6: 1) Så da Paulus nevnte at han var hedningenes apostel, gjorde han det klart at han ikke overså noen i det kristne brorskap. (Romerne 11: 13) Og han tenkte blant annet på det å ha omsorg for brødrene i fysisk henseende, da han sa: «Det [skal ikke] bli splittelse i legemet, men alle lemmene [skal] ha samme omsorg for hverandre. For om ett lem lider, lider alle de andre med.» — 1. Korinter 12: 25, 26.

19. Hva er det som viser at Paulus og andre handlet i samsvar med sin omsorg for de fattige?

¹⁹ Når kristne i Jerusalem og Judea led på grunn av fattigdom, hungersnød eller forfølgelse, fikk de hjelp fra menigheter langt unna. De som tilhørte disse menighetene, hadde sikkert bedt Gud om å hjelpe og trøste deres nødlidende brødre. Men de nøyde seg ikke med det. Paulus skrev at «menighetene i Makedonia og Akaia har bestemt at de vil samle inn en gave til de fattige blant de hellige i Jerusalem». (Romerne 15: 26, 27) De som hjalp sine nødstilte brødre økonomisk, ble «beriket med hensyn til enhver form for gavmildhet, som gjennom oss fremkaller en takksigelse til Gud». (2. Korinter 9: 1—13, vers 11 fra NW) Ville ikke dette gi dem grunn til å være lykkelige?

20. Hvorfor kunne de brødrene som hjalp «de fattige», være lykkelige?

²⁰ De brødrene som delte sine midler med «de fattige blant de hellige i Jerusalem», hadde enda en forutsetning for å være lykkelige. Det at de tok seg av de nødlidende, bidrog til at de kunne ha Guds godkjennelse. Det kan vi forstå ved å merke oss at det greske ordet som blir gjengitt med «bidrag» i Romerne 15: 26 og 2. Korinter 9: 13 i New World Translation, inneholder tanken om «tegn på fellesskap, bevis på broderlig enhet, endog gave». Det blir brukt i Hebreerne 13: 16, hvor det står: «Glem ikke å gjøre godt og dele med andre; for slike offer er til Guds behag.»

Kommer vi til å være lykkelige?

21. Hva er en av forutsetningene for å erfare lykke?

²¹ I denne drøftelsen har vi tatt for oss de bibelske bevisene for at Jehova Gud, Jesus Kristus og apostelen Paulus tok seg av de nødlidende. Vi har sett at de alle tre erkjente at de åndelige behov skulle vies oppmerksomhet først. Men det er også sant at de alle tre viste sin interesse for fattige og syke og andre nødstilte på svært praktiske måter. De erfarte lykke ved å yte praktisk hjelp. Skulle vi erfare mindre lykke? Apostelen Paulus oppfordret oss til å huske «de ord Herren Jesus selv sa: Det er en større lykke å gi enn å få». — Apostlenes gjerninger 20: 35.

22. Hvilke ytterligere spørsmål i denne forbindelse vil den neste artikkelen ta for seg?

²² Men du spør kanskje: Hva kan jeg gjøre? Hvordan kan jeg vite hvem som egentlig trenger hjelp? Hvordan kan jeg tilby hjelp på en måte som ikke oppmuntrer til latskap, som er vennlig og realistisk, som tar andres følelser i betraktning, og som står i et likevektig forhold til min kristne plikt til å utbre det gode budskap? Den neste artikkelen vil ta for seg slike spørsmål og gi deg flere forutsetninger for å erfare større lykke.

[Fotnote]

Husker du?

◻ Hvordan viser Gud at han er interessert i både våre åndelige og våre fysiske behov?

◻ Hva er det som viser at Jesus ikke bare hjalp folk ved å lære dem sannheten, men også hjalp dem på andre måter?

◻ Hva slags eksempel var Paulus med hensyn til de fattige?

◻ Hva kan du nå se det er behov for å gjøre, i betraktning av det eksempel Jehova, Jesus og apostelen Paulus foregikk med?

[Bilde på side 13]

Kristne eldste og andre bør følge Jesu veiledning i Lukas 14: 13, 14