SALT

I dagligtale betegnelse på den kjemiske forbindelsen natriumklorid (NaCl), som også kalles koksalt eller bordsalt. I jordskorpen finnes det store, i noen tilfeller flere hundre meter tykke, avsetninger av steinsalt. Verdenshavene inneholder ca. 3,5 prosent salt, hvorav mesteparten er natriumklorid. Dette høres kanskje ikke så mye ut, men det innebærer at en kubikkilometer sjøvann inneholder nesten 27 millioner tonn salt. Dødehavet (Salthavet) i Palestina er omkring ni ganger så salt som verdenshavene. (1Mo 14: 3) Israelittene hadde rik tilgang på salt. Fordampningen av vann fra Dødehavet gav store mengder salt, skjønt av dårlig kvalitet. Ved sørenden av Dødehavet, i nærheten av det stedet hvor Lots hustru ble til en saltstøtte, fantes det saltholdige klipper. (1Mo 19: 26; Sef 2: 9) I det nordlige Palestina kan man ha fått i hvert fall noe av saltet fra fønikerne, som skal ha utvunnet det ved inndamping av vann fra Middelhavet.

Selv om jordens saltreserver praktisk talt er uuttømmelige, har det ikke alltid vært lett for folk å skaffe seg salt. Det er blitt utkjempet kriger og satt i gang revolusjoner på grunn av salt. I oldtidens Kina var det bare gull som var verdt mer enn salt. Noen menn har solgt hustruer og barn som slaver for å få salt. Romerske soldater fikk penger til å kjøpe salt for, og beløpet ble kalt salarium; herav det norske ordet «salær». – Jf. Esr 4: 14.

Bibelen beskriver salt som en viktig bestanddel i menneskenes kosthold – som noe som setter smak på maten. (Job 6: 6) I henhold til Moseloven skulle alt det som ble ofret på Jehovas alter, saltes, ikke for smakens skyld, men utvilsomt fordi salt stod for ufordervethet eller ubedervethet. (3Mo 2: 11, 13; Ese 43: 24) Det ble tydeligvis lagret store mengder salt på tempelområdet til dette formålet. Esra sørget for at det var rik tilgang på salt til ofrene. (Esr 6: 9; 7: 21, 22) Antiokhos III skal (ca. 198 f.v.t.) ha gitt 375 medimner (ca. 20 000 l) salt med tanke på tempeltjenesten.

Salt tillegges visse legende, medisinske og antiseptiske egenskaper. Nyfødte ble noen ganger gnidd inn med salt. (Ese 16: 4) Forholdsvis små mengder med salt kan ha en god virkning på surt jordsmonn eller som tilsetning i gjødsel, men hvis saltet får hope seg opp i jordsmonnet, hemmer det planteveksten, og jorden blir gold og ufruktbar – noe som skjedde med den en gang så fruktbare Eufrat-dalen. Når en by ble viet til fullstendig tilintetgjørelse, kunne det bli ’sådd salt på den’, noe som uttrykte et ønske om at stedet skulle forbli øde og ufruktbart. – 5Mo 29: 22, 23; Dom 9: 45; Job 39: 5, 6; Jer 17: 6.

Brukt billedlig. Salt blir i Bibelen ofte brukt som symbol. Jesus sa til sine disipler: «Dere er jordens salt»; de hadde en bevarende virkning på andre, idet de motvirket åndelig og moralsk forfall. Det gode budskap som de forkynte, ville medføre at liv ble bevart. Videre sa han imidlertid til dem: «Men hvis saltet mister sin kraft, hvordan skal da dets salthet bli brakt tilbake? Det duger ikke lenger til annet enn å bli kastet ut for å bli tråkket på av menneskene.» (Mt 5: 13; Mr 9: 50; Lu 14: 34, 35) En bibelkommentator sier i en kommentar til Matteus 5: 13: «Det saltet som blir brukt her i landet [i USA], er en kjemisk forbindelse – natriumklorid – og hvis saltet mister sin salthet, eller sin kraft, er det ingenting igjen. Det dreier seg om stoffets natur. Men det saltet man brukte i Østen, var urent – det var blandet med plantestoffer og jordbestanddeler og kunne derfor helt miste sin salthet, og det som var igjen, var temmelig store mengder jordbestanddeler. Dette dugde ikke til annet enn å bli, slik det blir sagt, strødd ut på stier og veier, slik vi i dag bruker grus. Denne typen salt er vanlig den dag i dag der i landet. Det finnes i årer eller lag i jorden, og når det blir utsatt for solskinn og regn, mister det sin salthet fullstendig.» – Barnes’ Notes on the New Testament, 1974.

Fordi salt motvirket forråtnelse, ble det et symbol på stabilitet og varighet. Når det ble sluttet pakter, spiste partene ofte et måltid sammen hvor de blant annet spiste salt, som et tegn på varig lojalitet og troskap i paktsforholdet. En «saltpakt» ble derfor ansett for å være svært bindende. (4Mo 18: 19) Da Juda-kongen Abija sa at Jehova hadde inngått «en saltpakt» med David og hans sønner, mente han altså at Jehovas pakt med Davids slekt om et kongedømme skulle bestå for alltid. Det er Jesus Kristus, «Davids sønn» og «Davids rot», som har fått Riket, og han vil forvalte dets anliggender for alltid. – 2Kr 13: 4, 5; Sl 18: 50; Mt 1: 1; Åp 5: 5; Jes 9: 6, 7.

Jesus sa ved en anledning: «For enhver skal saltes med ild.» Sammenhengen viser at det her dreier seg om å bli saltet med Gehennas ild, noe som vil ramme alle som snubler og faller i den forstand at de henfaller til et liv i synd, eller som forårsaker at andre snubler og faller på denne måten. – Mr 9: 42–49.

Jesus brukte deretter ordet salt i en helt annen betydning, da han sa: «Ha salt i dere selv, og hold fred med hverandre.» (Mr 9: 50) Apostelen Paulus brukte ordet på lignende måte. Han sa: «La deres tale alltid være tiltalende, krydret med salt, så dere vet hvordan dere bør svare enhver.» (Kol 4: 6) Ens oppførsel og tale bør alltid være smakfull, hensynsfull og sunn og bidra til å bevare andres liv.