Den plass som tilbedelsen av Jehova skal ha i vårt liv
«Jeg vil love deg hver eneste dag og prise ditt navn til evig tid.» — SALME 145: 2.
1. Hva krever Jehova med hensyn til tilbedelse?
«JEG, Jehova din Gud, er en Gud som krever udelt hengivenhet.» (2. Mosebok 20: 5, NW) Moses hørte denne erklæringen som Jehova kom med, og senere gjentok han den for nasjonen Israel. (5. Mosebok 5: 9, NW) Det var ikke tvil i Moses’ sinn om at Jehova Gud ventet av sine tjenere at de tilbad Ham og ingen annen.
2, 3. a) Hva var det som gjorde det klart for israelittene at det som skjedde i nærheten av Sinai-fjellet, var noe helt utenom det vanlige? b) Hvilke spørsmål skal vi se på angående israelittenes tilbedelse og Guds tjeneres tilbedelse i vår tid?
2 Israelittene og ’den store flokken av alle slags folk som hadde fulgt med’ da de drog ut av Egypt, hadde slått leir nær Sinai-fjellet. (2. Mosebok 12: 38) De hadde vært vitne til noe helt uvanlig. Det hadde ikke noen likhet med tilbedelsen av Egypts guder, som nå var blitt ydmyket av de ti plagene. Da Jehova tilkjennegav sitt nærvær for Moses, skjedde det fryktinngytende ting: Det kom lyn og torden, og en øredøvende hornlåt fikk alle i leiren til å skjelve. Deretter kom det ild og røyk, mens hele fjellet ristet. (2. Mosebok 19: 16—20; Hebreerne 12: 18—21) Hvis noen israelitt trengte enda flere beviser for at det som skjedde, var noe helt utenom det vanlige, skulle han snart få det. Ikke lenge etterpå kom Moses ned fra fjellet etter å ha mottatt steintavlene med Guds lover for andre gang. Den inspirerte beretningen sier om Moses at «det strålte av ansiktet hans», og at israelittene «var redde for å komme bort til ham». Dette var virkelig noe helt uforglemmelig, noe overmenneskelig! — 2. Mosebok 34: 30.
3 For dette folket, Jehovas forbilledlige nasjon, var det ingen tvil om hvilken plass tilbedelsen av Jehova hadde. Han var deres Befrier. De skyldte ham livet. Han var også deres Lovgiver. Men fortsatte de å la tilbedelsen av Jehova komme på førsteplassen? Og hva med Guds tjenere i vår tid? Hvilken plass har tilbedelsen av Jehova i deres liv? — Romerne 15: 4.
Israels tilbedelse av Jehova
4. Hvordan var israelittenes leir ordnet under ørkenvandringen, og hva var det som befant seg midt i leiren?
4 Tenk deg at du kunne se Israels leir i fugleperspektiv. Hva ville du ha sett der i ørkenen? En lang, men ordnet rekke av telt hvor det kanskje bodde tre millioner mennesker eller enda flere, ordnet i grupper på tre stammer i hver, en gruppe mot nord, en mot sør, en mot øst og en mot vest. Ved nærmere øyesyn ville du også ha sett en annen gruppe nærmere midten av leiren. Det var fire mindre teltklynger, og der bodde de familiene som tilhørte Levi stamme. Akkurat midt i leiren, i et område som var atskilt med et omheng, befant det seg et helt spesielt telt. Det var «møteteltet», tabernaklet, som israelitter «med et vist hjerte» hadde satt opp etter Jehovas forskrifter. — 4. Mosebok 1: 52, 53; 2: 3, 10, 17, 18, 25; 2. Mosebok 35: 10, NW.
5. Hvilken hensikt tjente tabernaklet i Israel?
5 På alle de cirka 40 stedene hvor israelittene slo leir under sin ørkenvandring, reiste de tabernaklet, som ble leirens midtpunkt. (4. Mosebok, kapittel 33) Bibelen sier derfor at Jehova bodde midt iblant sitt folk, midt i leiren. Hans herlighet fylte tabernaklet. (2. Mosebok 29: 43—46; 40: 34; 4. Mosebok 5: 3; 11: 20; 16: 3) Boken Our Living Bible sier: «Denne bærbare helligdommen var av største betydning, ettersom den skapte et religiøst samlingspunkt for stammene. På den måten holdt den dem forent i de lange årene da de vandret i ørkenen, og gjorde samlet opptreden mulig.» Og noe som var enda viktigere, var at tabernaklet tjente som en stadig påminnelse om at israelittenes tilbedelse av sin Skaper hadde en sentral plass i livet deres.
6, 7. Hvilken bygning var det som erstattet tabernaklet, og hvordan tjente den Israels nasjon?
6 Etter at israelittene hadde kommet inn i det lovte land, fortsatte tabernaklet å være sentret for Israels tilbedelse. (Josva 18: 1; 1. Samuelsbok 1: 3) Med tiden foreslo kong David at det skulle oppføres en permanent bygning. Det viste seg å bli templet, som senere ble bygd av hans sønn Salomo. (2. Samuelsbok 7: 1—10) Under innvielsen ble templet fylt av en sky som et tegn på at Jehova godkjente denne bygningen. «Nå har jeg bygd deg en bolig, et sted der du kan bo til evig tid,» sa Salomo i en bønn. (1. Kongebok 8: 12, 13; 2. Krønikebok 6: 2) Det nyoppførte templet ble nå midtpunktet for nasjonens gudsdyrkelse.
7 Tre ganger i året drog alle israelittiske menn og gutter opp til Jerusalem for å overvære glederike høytider ved templet som et uttrykk for sin takknemlighet for Guds velsignelse. Disse samlingene ble passende kalt ’Jehovas høytider’; de henledet oppmerksomheten på tilbedelsen av Gud. (3. Mosebok 23: 2, 4) Gudfryktige kvinner var også til stede ved høytidene sammen med andre i familien. — 1. Samuelsbok 1: 3—7; Lukas 2: 41—44.
8. Hvordan viser Salme 84: 1—13 at tilbedelsen av Jehova er viktig?
8 De salmistene som skrev under inspirasjon, fortalte begeistret om hvilken fremtredende plass tilbedelsen hadde i deres liv. «Hvor elskelige dine boliger er, [Jehova], Allhærs Gud!» sang Korah-sønnene. Det var så visst ikke noe byggverk de lovpriste. Nei, de hevet røsten i lovprisning av Jehova Gud: «Nå jubler hjerte og kropp mot den levende Gud.» Levittene fant stor glede i sin tjeneste. «Salige [lykkelige, NW] er de som bor i ditt hus,» sa de. «De skal alltid love deg.» I virkeligheten kunne hele Israel synge: «Salige [lykkelige, NW] er de som har sin styrke i deg, de som lengter etter å dra opp til templet. . . . De går fra kraft til kraft, til de trer fram for Gud på Sion.» En israelitt måtte kanskje foreta en lang og slitsom reise for å komme til Jerusalem, men når han kom fram, fikk han nye krefter. Hans hjerte ble fylt med glede når han hyllet det privilegium det var å tilbe Jehova: «Én dag i dine tempelgårder er bedre enn tusen ellers. Å stå ved terskelen til Guds hus er bedre enn å bo i telt med gudløse. . . . [Jehova], Allhærs Gud, salig [lykkelig, NW] er den som stoler på deg.» Slike uttalelser viser at disse israelittene lot tilbedelsen av Jehova få en fremtredende plass. — Salme 84: 1—13.
9. Hvordan gikk det med Israels nasjon da den unnlot å prioritere tilbedelsen av Jehova?
9 Dessverre fortsatte ikke israelittene å sette den sanne tilbedelse like høyt. De lot hengivenhet for falske guder undergrave deres nidkjærhet for Jehova. Derfor forlot Jehova dem og overlot dem til deres fiender. Han tillot at de ble ført i fangenskap til Babylon. Da de kom tilbake til sitt hjemland etter 70 år, kom Jehova med formaninger gjennom de trofaste profetene Haggai, Sakarja og Malaki for å vekke israelittene til handling. Presten Esra og stattholderen Nehemja fikk Guds folk til å gjenoppbygge templet og gjenopprette den sanne tilbedelse der. Men i århundrenes løp ble den sanne tilbedelse igjen nedprioritert i nasjonen.
Nidkjærhet for den sanne tilbedelse i det første århundre
10, 11. Hvilken plass hadde tilbedelsen av Jehova i trofaste menneskers liv da Jesus var på jorden?
10 Til Jehovas fastsatte tid stod Messias fram. Trofaste personer så hen til Jehova for å oppnå frelse. (Lukas 2: 25; 3: 15) Lukas’ evangelieberetning poengterer at 84 år gamle Anna var en enke «som aldri var borte fra templet, hvor hun ytet hellig tjeneste natt og dag med fasteperioder og påkallelser». — Lukas 2: 37.
11 «Min mat er å gjøre hans vilje som har sendt meg, og å fullføre hans gjerning,» sa Jesus. (Johannes 4: 34) Husk hvordan Jesus reagerte på det som pengevekslerne i templet gjorde. Han veltet bordene deres og benkene til dem som solgte duer. Markus forteller: «[Jesus] tillot ikke noen å bære et redskap gjennom templet, men han fortsatte å undervise og si: ’Står det ikke skrevet: «Mitt hus skal bli kalt et bønnens hus for alle nasjonene»? Men dere har gjort det til en røverhule.’» (Markus 11: 15—17) Nei, Jesus tillot ikke engang at noen tok en snarvei gjennom templets forgård når de bar gjenstander til en annen del av byen. Jesu handlinger gav vekt til det rådet han hadde kommet med tidligere: «Fortsett da å søke først riket og [Guds] rettferdighet.» (Matteus 6: 33) Jesus var et enestående eksempel for oss når det gjelder å vise Jehova udelt hengivenhet. Hos ham var det virkelig samsvar mellom liv og lære. — 1. Peter 2: 21.
12. Hvordan viste Jesu disipler at de prioriterte tilbedelsen av Jehova?
12 Jesus fastla også et mønster for sine disipler ved den måten han fullførte det oppdrag på som gikk ut på å befri de underkuede, men trofaste jødene for de byrder som falsk religion medførte. (Lukas 4: 18) I lydighet mot Jesu befaling om å gjøre disipler og døpe dem kunngjorde de første kristne frimodig Jehovas vilje i forbindelse med deres oppstandne Herre. Jehova fant behag i at de prioriterte tilbedelsen av Ham. Hans egen engel sørget derfor for at Peter og Johannes på mirakuløst vis ble løslatt fra fengselet, og påla dem: «Gå av sted, og når dere har stilt dere opp i templet, så fortsett å tale til folket alle ordene om dette liv.» De hadde nå fått nytt mot og gjorde som de fikk beskjed om. Både i templet i Jerusalem og fra hus til hus «fortsatte de hver dag uten opphold å undervise og forkynne det gode budskap om Kristus, Jesus». — Apostlenes gjerninger 1: 8; 4: 29, 30; 5: 20, 42; Matteus 28: 19, 20.
13, 14. a) Hva har Satan forsøkt å gjøre med Guds tjenere, helt siden den første kristne tid? b) Hva har Guds trofaste tjenere fortsatt å gjøre?
13 Etter hvert som motstanden mot forkynnelsen vokste, ledet Gud sine trofaste tjenere til å skrive betimelig veiledning. ’Kast all deres bekymring på Jehova, for han har omsorg for dere,’ skrev Peter kort tid etter år 60. «Vær fornuftige, vær årvåkne. Deres motstander, Djevelen, går omkring som en brølende løve og søker å sluke noen. Men stå ham imot, faste i troen, idet dere vet at de samme ting hva lidelser angår, blir fullbyrdet i hele samfunnet av deres brødre i verden.» De første kristne ble helt sikkert beroliget av disse ordene. De visste at etter at de hadde lidd en kort tid, skulle Gud fullende deres opplæring. (1. Peter 5: 7—10) På den tiden, i løpet av de siste dager for den jødiske tingenes ordning, løftet de sanne kristne tilbedelsen av Jehova opp til nye høyder som et utslag av sin kjærlighet. — Kolosserne 1: 23.
14 Som apostelen Paulus hadde forutsagt, skjedde det et frafall fra den sanne tilbedelse. (Apostlenes gjerninger 20: 29, 30; 2. Tessaloniker 2: 3) Vitnesbyrd fra de siste tiårene av det første århundre bekrefter det. (1. Johannes 2: 18, 19) Satan klarte å så «ugress», falske kristne, blant de ekte, hvetelignende kristne, og det ble vanskelig å se forskjell på dem. Ikke desto mindre var det i århundrenes løp enkelte personer som satte tilbedelsen av Gud på førsteplassen, selv om de dermed risikerte livet. Men det var ikke før i de siste tiårene av «nasjonenes fastsatte tider» at Gud samlet sine tjenere sammen igjen, slik at de kunne opphøye den sanne tilbedelse. — Matteus 13: 24—30, 36—43; Lukas 21: 24.
Tilbedelsen av Jehova blir opphøyd i dag
15. Hvordan har profetiene i Jesaja 2: 2—4 og Mika 4: 1—4 gått i oppfyllelse siden 1919?
15 I 1919 satte Jehova den salvede rest i stand til å gi seg i kast med en frimodig forkynnelseskampanje verden over som har opphøyd tilbedelsen av den sanne Gud. Siden 1935 har de symbolske «andre sauer» strømmet til, og denne tilstrømningen av mennesker som i åndelig forstand går opp til «[Jehovas] tempelberg», er blitt større og større. I tjenesteåret 1993 var det 4 709 889 Jehovas vitner som lovpriste ham ved å innby andre til å slutte seg til dem i denne opphøyde tilbedelse. For en kontrast dette utgjør til sektene i den falske religions verdensrike, særlig i kristenheten! Disse andre «fjell» befinner seg i en fornedret tilstand åndelig sett. — Johannes 10: 16; Jesaja 2: 2—4; Mika 4: 1—4.
16. Hva må alle Guds tjenere gjøre, i betraktning av det som er forutsagt i Jesaja 2: 10—22?
16 De som tilhører falsk religion, mener at deres kirker og katedraler og også deres prester er opphøyd, og de gir dem storslåtte titler og æresbevisninger. Men legg merke til hva Jesaja forutsa: «Sine stolte øyne må mannen slå ned, menneskenes hovmod skal bøyes, [Jehova] alene er høy den dagen.» Hvilket tidspunkt er det snakk om her? Det er den nær forestående store trengsel da ’det er ute med avgudene for alltid’. Ettersom denne fryktinngytende tiden nærmer seg raskt, må alle Guds tjenere foreta en alvorlig selvransakelse når det gjelder hvilken plass tilbedelsen av Jehova har i deres liv. — Jesaja 2: 10—22.
17. Hvordan viser Jehovas tjenere i vår tid at de lar tilbedelsen av Jehova komme først i sitt liv?
17 Som et internasjonalt brorskap er Jehovas vitner godt kjent for sin iver i forkynnelsen av Guds rike. Deres religionsutøvelse er ikke begrenset til en times tid i uken som noe de foretar seg bare for syns skyld. Nei, deres tilbedelse er en levemåte for dem. (Salme 145: 2) I fjor var det over 620 000 Jehovas vitner som hadde innrettet seg slik at de kunne delta i den kristne tjeneste på heltid. Resten forsømmer heller ikke tilbedelsen av Jehova. Den har en fremtredende plass både i deres daglige samtaler og i deres offentlige forkynnelse, selv om de kanskje har familieforpliktelser som krever at de arbeider hardt på en verdslig arbeidsplass.
18, 19. Nevn noen eksempler på livshistorier som Jehovas vitner har skrevet, og som du er blitt oppmuntret av å lese.
18 Livshistoriene i Vakttårnet, som er fortalt av Jehovas vitner, gir innsikt i hvordan forskjellige brødre og søstre har latt tilbedelsen av Jehova komme først i sitt liv. En ung søster som innviet sitt liv til Jehova da hun var seks år, satte seg misjonærtjenesten som mål. Dere unge brødre og søstre, hvilket mål kan dere velge som vil hjelpe dere til å fortsette å la tilbedelsen av Jehova komme først i deres liv? — Se artikkelen «Jeg har nådd det målet jeg satte meg da jeg var seks år gammel» i Vakttårnet for 1. mars 1992, sidene 26—30.
19 En eldre søster som er enke, er et annet godt eksempel når det gjelder å sette tilbedelsen av Jehova på den rette plass. Hun fant stor oppmuntring til å holde ut, hos dem hun hadde hjulpet til å lære sannheten å kjenne. De var «familien» hennes. (Markus 3: 31—35) Hvis du også har mistet en av dine nærmeste, vil du da ta imot den hjelp og støtte som de yngre i menigheten gir? (Se hvordan søster Winifred Remmie uttrykte seg i artikkelen «Jeg var lydig i høsttiden», som stod i Vakttårnet for 1. juli 1992, sidene 21—23.) Dere heltidstjenere, vis at tilbedelsen av Jehova virkelig kommer først i deres liv, ved ydmykt å tjene der dere får i oppdrag å tjene, og villig underordne dere under teokratisk ledelse. (Merk dere Bror Roy Ryans eksempel, som det fortelles om i artikkelen «Jeg har holdt meg nær til Guds organisasjon» i Vakttårnet for 1. desember 1991, sidene 24—27.) Husk at når vi prioriterer tilbedelsen av Jehova, kan vi være forvisset om at han vil ha omsorg for oss. Vi trenger ikke å bekymre oss for hvordan vi skal få det vi trenger til livets opphold. Det som søstrene Olive og Sonia Springate erfarte, illustrerer dette. — Se artikkelen «Vi har søkt Riket først» i Vakttårnet for 1. februar 1994, sidene 20—25.
20. Hvilke ransakende spørsmål bør vi nå stille oss selv?
20 Bør ikke hver enkelt av oss stille seg selv noen ransakende spørsmål? Hvor viktig er tilbedelsen av Jehova i mitt liv? Lever jeg opp til min innvielse til Gud så godt jeg kan? På hvilke områder i livet kan jeg gjøre forbedringer? Et grundig studium av den neste artikkelen vil gi oss anledning til å tenke over hvordan vi bruker våre midler i forbindelse med det vi har valgt å prioritere i livet — tilbedelsen av den suverene Herre, Jehova, vår kjærlige Far. — Forkynneren 12: 13; 2. Korinter 13: 5.
Repetisjon
◻ Hva krever Jehova når det gjelder tilbedelse?
◻ Hva tjente tabernaklet som en påminnelse om?
◻ Hvem i det første århundre var gode eksempler ved sin nidkjærhet for den sanne tilbedelse, og hvordan var de det?
◻ Hvordan er tilbedelsen av Jehova blitt opphøyd siden 1919?