Er dine gaver et offer?
Et likevektig syn på bidrag
ETTER at Jesus hadde undervist folket i templet, «satte [han] seg rett overfor tempelkisten, og han så hvordan folk la penger i den». (Markus 12: 41) Deretter fulgte den velkjente beretningen om enkens skjerv. Men hvorfor satt Jesus der og så på hvordan folk kom med sine gaver? Sa han ikke til disiplene at de ikke skulle la den venstre hånd vite hva den høyre gjorde, når de gav en gave? — Matteus 6: 3.
Jesus hadde tidligere rettet kraftige anklager mot de religiøse lederne fordi de på en hensynsløs måte ’slo til seg enkers hus’. Han sa at «de skal få så meget hardere dom». (Markus 12: 40) For å gi dem en lærepenge rettet han oppmerksomheten mot det folk gjorde ved tempelkisten. Når vi i dag hører om store pengesummer i tilknytning til visse kirkesamfunn, om hvordan slike midler blir misbrukt, og om den storslåtte livsstil noen religiøse ledere har, gjør vi vel i å høre nøye på hva Jesus sa. — Les Markus 12: 41—44.
Tempelkisten
Beretningen forteller at Jesus «satte seg rett overfor tempelkisten». Dette var tydeligvis i kvinnenes forgård, hvor det var plassert kister eller kasser langs murene som folk kunne legge offergavene i. Ifølge jødisk tradisjon var det i alt 13 kister. De ble på hebraisk kalt trompeter, fordi de hadde en liten åpning på toppen som var formet som lydtrakten på en trompet. Det sies at ’ingen gikk inn i templet uten å legge noe i’.
I boken Palestine in the Time of Christ (1885) gav den franske professoren Edmond Stapfer en nokså detaljert beskrivelse av disse tempelkistene. Beretningen gir oss et innblikk i det religiøse livet på den tiden, særlig med hensyn til de bidragene folk gav til tjenesten i templet.
«På hver kiste var det en innskrift på hebraisk som viste hvilket formål kisten var til. Den første hadde innskriften: Nye sekel, det vil si penger som ble satt av til utgifter i det inneværende år. Den andre: Gamle sekel, det vil si penger som skulle dekke utgifter fra det foregående år. Den tredje: Turtelduer og dueunger. De pengene som ble lagt i denne kisten, var det beløp som måtte betales av dem som skulle ofre to turtelduer eller to dueunger; det ene som et brennoffer, det andre som et syndoffer. Over den fjerde kisten stod det: Brennoffer. Dette var penger som skulle dekke utgiftene til andre brennoffer. Den femte hadde innskriften: Ved og inneholdt gaver fra trofaste til innkjøp av ved til alteret. Den sjette: Røkelse (penger til å kjøpe røkelse for). På den sjuende stod det: Til helligdommen (penger til nådestolen). De seks resterende kistene hadde innskriften: Frivillige gaver.»
Betegnelsen på de to første kistene hadde forbindelse med en skatt på en halv sekel (to greske drakmer) som alle voksne menn ved lov var pålagt å betale. Den gikk til vedlikehold av templet, til tjenesten der og til de daglige ofrene som ble frembåret på vegne av hele nasjonen. Denne skatten ble gjerne samlet inn lokalt og så brakt til templet. — Matteus 17: 24.
Loven påla også folk å frembære offer for seg selv. Noen offer var for synder de hadde begått, noen var av seremonielle grunner og andre for å vise sin hengivenhet og takknemlighet. Det var slike formål de kistene som var merket «Turtelduer og dueunger» og «Brennoffer», var beregnet på. Boken The Temple, Its Ministry and Services forteller at «de kvinner som skulle ofre turtelduer som brenn- og syndoffer, la et beløp som svarte til dette, i trompet nr. III. Pengene ble tatt ut hver dag, og et tilsvarende antall duer ble ofret». Det var trolig det Jesu foreldre gjorde da han var barn. — Se Lukas 2: 22—24; 3. Mosebok 12: 6—8.
Det ble også gitt gaver til ved og røkelse som skulle brukes på alteret, og det ble gitt frivillige gaver. Ifølge professor Stapfer var det slik at «hvis noen skulle gi penger til ved eller røkelse, kunne de ikke gi mindre enn et fastsatt minstebeløp. De måtte minst gi det som var prisen på en håndfull røkelse eller to tykke vedkubber som var en alen lange».
Hva kan vi lære av dette? Israelittene hadde tydeligvis mange forpliktelser når det gjaldt vedlikeholdet av tabernaklet og senere av templet i Jerusalem, sentret for den sanne tilbedelse. Offer og gaver var en vesentlig del av tilbedelsen på den tiden. Loven sa faktisk at «ingen må vise seg tomhendt for [Jehovas] åsyn». (5. Mosebok 16: 16) Men hvordan så de egentlig på disse forpliktelsene?
Ulikt syn
Bibelen viser at folk var mest gavmilde på Moses’ og Davids tid og senere under Joasj’ og Josjias styre. (2. Mosebok 36: 3—7; 1. Krønikebok 29: 1—9; 2. Krønikebok 24: 4—14; 34: 9, 10) De gledet seg over å kunne være med på å bygge og vedlikeholde Jehovas hus og fremme den sanne tilbedelse. David gav på en fin måte uttrykk for hva de følte, da han sa: «Jeg er glad når de sier til meg: ’Vi vil gå til [Jehovas] hus.’» — Salme 122: 1.
Det var imidlertid ikke alle som var like gavmilde. Vi leser for eksempel at prestene på Malakis tid ofret til Jehova ’dyr som var røvet, og dyr som var halte eller syke’. I stedet for å glede seg over sine tjenesteprivilegier sa de: «Å, for et strev!» — Malaki 1: 13.
Også på Jesu tid var det noen som utnyttet situasjonen for å fremme sine egne interesser. De beryktede pengevekslerne ved templet var ikke der bare for å veksle penger. De utnyttet det faktum at bare hebraiske sekel kunne gis som offergaver. De som bare hadde romerske eller greske penger, måtte veksle til hebraiske. Ifølge Alfred Edersheim, som har spesialisert seg på jødisk historie, kunne «pengevekslerne ta en sølv-meah eller en kvart denar [eller denarius, en dagslønn] for hver halv-sekel». Hvis dette er riktig, skjønner vi hvilken lønnsom forretning dette må ha vært, og hvorfor de religiøse lederne ble så rasende da Jesus drev ut pengevekslerne.
«Av sin fattigdom»
Alt dette understreker betydningen av det Jesus lærte i forbindelse med enkens lille bidrag, et bidrag som uten tvil ble lagt i en av de kistene som var merket «frivillige gaver». Som enke var hun ikke pålagt å betale skatt, og med de begrensede midler hun hadde, kunne hun nok ikke oppfylle minstekravet til brennoffer, ved eller røkelse. Likevel ville hun vise sin kjærlighet til Jehova. Hun ville ikke være unntatt fra å gi bidrag eller bare overlate det til dem som hadde råd til det. Jesus sa: «Hun gav av sin fattigdom alt hun eide, alt hun hadde å leve av.» — Markus 12: 44.
Vi kan lære mye nyttig av denne beretningen. Det viktigste er kanskje dette: Vi har alle det privilegium å kunne støtte den sanne tilbedelse ved å gi av våre materielle eiendeler. Det som er verdifullt i Guds øyne, er imidlertid ikke at vi gir noe som vi likevel kan klare oss uten, men at vi gir noe som er verdifullt for oss. For å si det på en annen måte: Gir vi noe som vi egentlig ikke trenger? Eller er det vi gir, et virkelig offer for oss?
Å fremme den sanne tilbedelse i dag
Jehovas vitner fremmer den sanne tilbedelse i dag ved ivrig å forkynne «evangeliet om riket . . . i hele verden». (Matteus 24: 14) For å fullføre dette verdensomfattende arbeid er det ikke bare nødvendig å gjøre seg oppriktige anstrengelser. Det koster også tid og en god del penger. Jehovas vitners årbok for 1987 forteller at i løpet av 1986 «ble 177 299 886 kroner brukt til å støtte 2762 misjonærer, 13 351 spesialpionerer og krets- og områdetilsynsmenn og deres koner i 3353 kretser og områder verden over økonomisk». Dette kom i tillegg til det «å kjøpe, bygge og pusse opp eiendommer, kjøpe inn nødvendig utstyr til trykkerier og kontorer ved Selskapets hovedkontor og 93 avdelingskontorer og dekke de materielle behov til de 8920 medlemmene av Betel-familiene, noe som alt sammen koster penger».
Et spørsmål som ofte blir stilt, er: ’Hvor kommer disse midlene fra?’ I motsetning til kirkene i kristenheten tar ikke Jehovas vitner opp kollekt, og de sender heller ikke ut konvolutter med anmodninger om bidrag. De har i stedet satt opp bidragsbøsser — i likhet med tempelkistene i bibelsk tid — i sine Rikets saler. Noen ganger blir det også satt fram bøsser til andre formål, for eksempel til bygging av Rikets saler og stevnehaller eller for å hjelpe misjonærer til å overvære stevner i sitt hjemland. Bidrag for å fremme det verdensomfattende forkynnelsesarbeidet kan også sendes direkte til Selskapets hovedkontor i Brooklyn i New York eller til et av Selskapets avdelingskontorer. Adressen til avdelingskontoret i Norge finner du i rammen nederst på forrige side.
Hvordan betrakter du disse forskjellige måtene å gi bidrag på? Synes du i likhet med noen på Malakis tid at de er en plagsom byrde, og sier kanskje i ditt hjerte: «Å, for et strev!» Eller betrakter du dem i likhet med den «fattige enken» som en mulighet til å vise din hengivenhet og interesse for den sanne tilbedelse og til å ære Jehova med dine verdier? Glem ikke det betydningsfulle spørsmålet: Er dine gaver et offer?
«Prøv meg på denne måten, sier [Jehova], Allhærs Gud. Da skal jeg åpne himmelens luker og øse ut over dere velsignelse i rikt mål.» (Malaki 3: 10) Den åndelige velstand og økning Jehovas vitner har verden over, viser at Jehova gjør det. Måtte vi fortsette å gi Jehova gaver som virkelig er et offer.
[Ramme på side 30]
HVORDAN NOEN BIDRAR TIL RIKETS ARBEID
◻ GAVER: Pengegaver kan sendes direkte til Selskapet Vakttårnet, Gaupeveien 24, 1914 Ytre Enebakk. Fast eiendom, smykker eller andre verdisaker kan også gis som gave. Et kort brev som gjør det klart at det dreier seg om en frivillig gave, bør følge med.
◻ FORSIKRINGER: Selskapet Vakttårnet kan også oppnevnes som begunstiget til en forsikringspolise og bør i så fall bli informert om dette.
◻ TESTAMENTER: Eiendommer og penger kan også testamenteres til Selskapet Vakttårnet. Testamentet bør oppbevares trygt, for eksempel hos byskriver eller advokat, og kopi sendes til Selskapet. Selskapet tilbyr seg også å oppbevare testamentet.
Ytterligere opplysninger eller veiledning kan fås ved henvendelse til Selskapet Vakttårnet.