Tidenes mest skandaløse rettsprosess

FÅ, OM noen, rettsprosesser fra oldtiden er så godt kjent som denne. Fire forskjellige bibelske beretninger, evangeliene, forteller i detalj om hva som skjedde da Jesus Kristus ble arrestert, stilt for retten og henrettet. Hvorfor bør du være interessert i denne rettsprosessen? Det er flere grunner til det: Jesus sa til sine etterfølgere at de skulle minnes hans død, noe som i høy grad øker betydningen av den rettsprosessen som førte fram til den. Vi bør også vite om de anklagene som ble rettet mot Jesus, var sanne. Dessuten er det offeret Jesus brakte da han frivillig gav avkall på sitt liv, av største betydning for oss og vår framtid. – Lukas 22:19; Johannes 6:40.

Da rettsprosessen mot Jesus fant sted, hadde romerne herredømme over Palestina. De lot jødenes religiøse ledere dømme jødene etter sin egen lov, men det ser ut til at de ikke gav dem juridisk myndighet til å henrette forbrytere. I tråd med dette ble Jesus arrestert av sine jødiske religiøse fiender, men henrettet av romerne. Hans forkynnelse gjorde datidens religiøse ledere så forarget at de besluttet at Jesus måtte dø. Men de ønsket at det skulle virke som om han ble henrettet i samsvar med lov og rett. En jusprofessor som analyserte det de gjorde for å nå dette målet, omtalte hele saken som «den mørkeste ugjerning man kjenner til i rettshistorien».a

Det ene lovbruddet etter det andre

Den Loven som Moses overbrakte til Israel, er blitt kalt «den største og mest opplyste rettsordning som noen gang er blitt framsatt». På Jesu tid hadde imidlertid rabbinere som la overdreven vekt på lover og regler, tilføyd en mengde ikke-bibelske regler. Mange av disse ble senere nedskrevet i Talmud. (Se rammen «Jødiske rettsregler i de første århundrene» på side 20.) I hvilken grad ble disse bibelske og ikke-bibelske lovene og reglene fulgt i rettsprosessen mot Jesus?

Ble Jesus arrestert fordi to vitner overfor en domstol hadde gitt samstemmende vitneutsagn om en konkret forbrytelse? For at arrestasjonen skulle ha vært lovlig, måtte det ha vært tilfellet. Hvis en jøde i Palestina i det første århundre mente at noen hadde begått et lovbrudd, la han fram sin anklage for retten under regulære rettsmøter. Domstolene kunne ikke reise tiltale, men undersøkte bare om det var hold i de anklagene som ble forelagt dem. De eneste anklagerne var de som hadde vært vitne til en angivelig forbrytelse. Saken ble tatt opp til behandling når forklaringen til minst to personer som hadde vært vitne til samme handling, samstemte. Deres vitneutsagn utgjorde anklagen, som så førte til en arrestasjon. Det var ikke tillatt å dømme en person på grunnlag av vitneutsagn fra bare ett vitne. (5. Mosebok 19:15) Men i saken mot Jesus søkte de jødiske lederne rett og slett «å finne ut hvordan de best kunne gjøre det av med ham». Han ble arrestert da det kom «en gunstig anledning» – om natten og «når det ikke var en folkemengde til stede». – Lukas 22:2, 5, 6, 53.

Da Jesus ble arrestert, forelå det ingen anklage mot ham. Prestene og Sanhedrinet, jødenes høyeste domstol, prøvde å få tak i vitner først etter at han var blitt arrestert. (Matteus 26:59) De klarte ikke å finne to vitner som kom med samstemmende vitneutsagn. Men det var ikke domstolens oppgave å få tak i vitner. Og «det å stille en mann for retten, særlig med krav om dødsstraff, uten å angi på forhånd hvilken forbrytelse han er tiltalt for, kan med rette betraktes som skandaløst», sier juristen og forfatteren A. Taylor Innes.

De som grep Jesus, førte ham til den tidligere øverstepresten Annas’ hus, og Annas begynte å forhøre ham. (Lukas 22:54; Johannes 18:12, 13) Dette var et brudd på regelen om at dødsstraffsaker skulle behandles om dagen, ikke om natten. Saksforholdene skulle dessuten ha blitt brakt på det rene for åpen rett, ikke for lukkede dører. Jesus, som var klar over at Annas’ forhør var ulovlig, svarte: «Hvorfor spør du meg ut? Spør dem som har hørt hva jeg har talt til dem. Se, de vet hva jeg har sagt.» (Johannes 18:21) Annas skulle ha avhørt vitnene, ikke den tiltalte. Jesu bemerkning kunne ha fått en hederlig dommer til å ta hensyn til hva som var korrekt prosedyre, men Annas var ikke interessert i hva som var rett og riktig.

Jesu svar førte til at han ble slått i ansiktet av en av betjentene, og han ble utsatt for enda mer vold den natten. (Lukas 22:63; Johannes 18:22) Den loven som er nedtegnet i 4. Mosebok, kapittel 35, om tilfluktsbyene, viser at en tiltalt som ventet på dom, skulle beskyttes mot mishandling. Jesus burde ha fått slik beskyttelse.

De som hadde tatt Jesus til fange, førte ham nå til øverstepresten Kaifas’ hus, hvor den ulovlige nattlige rettsprosessen fortsatte. (Lukas 22:54; Johannes 18:24) Der forsøkte prestene, stikk i strid med alle rettsprinsipper, å skaffe «falskt vitnesbyrd mot Jesus for å kunne drepe ham», men de fant ikke to vitner som uttalte seg likt om noe Jesus skulle ha sagt. (Matteus 26:59; Markus 14:56–59) Øverstepresten prøvde da å få Jesus selv til å si noe som ville vise at han var skyldig i en forbrytelse. «Sier du ikke noe til svar?» sa han. «Hva er det disse vitner mot deg?» (Markus 14:60) Denne taktikken hørte overhodet ikke hjemme i en rettssak. «Å stille et slikt spørsmål til den tiltalte for så å basere en domfellelse på hans svar var en krenkelse av formelle rettsregler», sier Innes, som er sitert tidligere.

Forsamlingen grep til slutt fatt i en uttalelse Jesus kom med. Som svar på spørsmålet: «Er du Kristus, Den Velsignedes Sønn?» svarte Jesus: «Det er jeg; og dere skal se Menneskesønnen sitte ved kraftens høyre hånd og komme med himmelens skyer.» Prestene tolket dette som bespottelse, og «de dømte ham alle skyldig til døden». – Markus 14:61–64.b

Ifølge Moseloven skulle rettssaker behandles offentlig. (5. Mosebok 16:18; Rut 4:1) Men her foregikk alt i det skjulte. Ingen forsøkte eller fikk lov til å tale Jesu sak. Det ble ikke undersøkt om Jesus hadde grunnlag for å påberope seg å være Messias. Jesus fikk ikke anledning til å tilkalle vitner som kunne tale til forsvar for ham. Det foregikk ingen fredelig og ordentlig stemmegivning blant dommerne om skyldspørsmålet.

For Pilatus

Fordi jødene etter alt å dømme ikke hadde myndighet til å henrette Jesus, førte de ham til Pontius Pilatus, den romerske stattholderen. Pilatus’ første spørsmål var: «Hvilken anklage framfører dere mot dette mennesket?» Jødene visste at deres falske anklage om bespottelse ikke betydde noe for Pilatus, og prøvde derfor å få ham til å dømme Jesus uten nærmere undersøkelse. «Hvis denne mannen ikke var en ugjerningsmann, ville vi ikke ha overgitt ham til deg», sa de. (Johannes 18:29, 30) Pilatus avviste dette argumentet, så jødene ble nødt til å komme med en ny anklage: «Vi har funnet at denne mannen undergraver vår nasjon og forbyr folk å betale skatter til keiseren og sier at han selv er Kristus, en konge.» (Lukas 23:2) De erstattet altså på en listig måte anklagen om bespottelse med en anklage om forræderi.

Anklagen om at Jesus ’forbød folk å betale skatter’, var falsk, og det var noe anklagerne visste. Jesus hadde sagt det stikk motsatte. (Matteus 22:15–22) Når det gjelder anklagen om at Jesus gjorde seg selv til en konge, forstod Pilatus raskt at den mannen som stod foran ham, ikke utgjorde noen trussel mot Roma. «Jeg finner ingen skyld hos ham», erklærte han. (Johannes 18:38) Gjennom hele rettsprosessen var Pilatus overbevist om at Jesus var uskyldig.

Pilatus prøvde først å frigi Jesus ved å la ham nyte godt av den skikk at en fange ble løslatt i påsken. Men det endte med at Pilatus frigav Barabbas, som var skyldig i opprør og mord. – Lukas 23:18, 19; Johannes 18:39, 40.

Den romerske stattholderen prøvde deretter å frigi Jesus ved å ty til et kompromiss. Jesus ble pisket, ble kledd i purpur, fikk en tornekrone på hodet og ble slått og spottet. Enda en gang erklærte Pilatus at Jesus var uskyldig. Det var som om han sa: Er ikke dette nok for dere, prester? Han håpet kanskje at synet av en mann som var ille tilredt etter å ha blitt utsatt for romernes piskestraff, ville tilfredsstille deres hevntørst eller appellere til deres barmhjertighet. (Lukas 23:22) Men det gjorde det ikke.

«Pilatus [fortsatte] å søke å få gitt [Jesus] fri. Men jødene ropte og sa: ’Hvis du gir denne mannen fri, er du ikke keiserens venn. Enhver som gjør seg selv til konge, taler imot keiseren.’» (Johannes 19:12) Den som var keiser på den tiden, var Tiberius, som var kjent for å henrette dem han betraktet som illojale – også høytstående embetsmenn. Det var allerede et spent forhold mellom Pilatus og jødene, så han kunne ikke risikere ytterligere gnisninger, langt mindre å bli beskyldt for illojalitet. I folkemengdens ord lå det en tilslørt trussel – utpressing – og Pilatus ble redd. Han gav etter for presset og lot Jesus, en uskyldig mann, bli pælfestet. – Johannes 19:16.

Vurdering av saken

Mange juseksperter har analysert det evangeliene forteller om rettsprosessen mot Jesus. De har konkludert med at den var en farse, en ren parodi. «At en slik rettssak skulle bli påbegynt og avsluttet og dommen formelt avsagt mellom midnatt og følgende formiddag, var en krenkelse av det hebraiske rettssystemets former og regler og dessuten av alminnelige rettsprinsipper», skriver en jurist. En jusprofessor sier: «Hele saksgangen var preget av så grove ulovligheter og så åpenbare uregelmessigheter at resultatet ikke kan betraktes som annet enn justismord.»

Jesus var uskyldig. Men han visste at han måtte dø for å frelse lydige mennesker. (Matteus 20:28) Han elsket rettferdighet så høyt at han fant seg i den groveste urettferdighet som noen gang er blitt begått. Han gjorde det for syndere som oss. Det er noe vi aldri må glemme.

[Fotnoter]

[Ramme/bilde på side 20]

Jødiske rettsregler i de første århundrene

Jødenes muntlige tradisjon, som ble nedskrevet i de første århundrene evt., men som man mener er svært gammel, innbefattet følgende regler:

▪ I dødsstraffsaker hørte man først på argumenter som talte for frifinnelse

▪ Dommerne skulle gjøre sitt ytterste for å redde den tiltalte

▪ Dommerne kunne argumentere for den tiltalte, men ikke mot ham

▪ Vitnene ble gjort oppmerksom på hvor alvorlig deres rolle var

▪ Vitnene ble avhørt hver for seg, ikke i nærvær av andre vitner

▪ Vitneutsagn måtte stemme overens på alle viktige punkter – dato, sted, tidspunkt for handlingen, og så videre

▪ Dødsstraffsaker skulle både behandles og avsluttes om dagen

▪ Dødsstraffsaker skulle ikke behandles dagen før en sabbat eller en høytid

▪ Dødsstraffsaker kunne starte og avsluttes samme dag hvis den tiltalte ble frikjent; hvis han ble dømt skyldig, kunne saken først avsluttes neste dag, da dommen ville bli kunngjort og fullbyrdet

▪ Dødsstraffsaker skulle behandles av minst 23 dommere

▪ Når dommerne stemte over frifinnelse eller domfellelse, uttalte de seg én etter én, den yngste først; skrivere nedtegnet det som ble sagt av dem som gikk inn for frifinnelse, og av dem som gikk inn for domfellelse

▪ Frifinnelse ble avgjort ved minst én stemmes overvekt, mens domfellelse krevde minst to stemmers overvekt; hvis det bare var én stemmes overvekt for domfellelse, satte man inn ytterligere to dommere helt til man kom fram til en gyldig avgjørelse

▪ Hvis en tiltalt ble dømt skyldig uten at minst én dommer hadde talt hans sak, var dommen ugyldig; man så det slik at en enstemmig fellende dom «tydet på en sammensvergelse»

Lovbrudd under rettsprosessen mot Jesus

▪ Domstolen lyttet ikke til argumenter eller vitner som talte for frifinnelse

▪ Ingen av dommerne prøvde å forsvare Jesus; de var hans fiender

▪ Prestene prøvde å få tak i falske vitner for å få Jesus dømt til døden

▪ Saken ble behandlet om natten, for lukkede dører

▪ Rettssaken begynte og ble avsluttet samme dag, dagen før en høytid

▪ Det ble ikke reist tiltale mot Jesus før han ble arrestert

▪ Det at Jesus påberopte seg å være Messias, som ble betegnet som bespottelse, ble ikke undersøkt nærmere

▪ Anklagen ble forandret da saken ble brakt inn for Pilatus

▪ Anklagene var falske

▪ Pilatus kom til at Jesus var uskyldig, men lot ham likevel bli henrettet

[Ramme på side 22]

Vitner risikerte blodskyld

Jødiske domstoler gav dem som skulle vitne i dødsstraffsaker, denne advarselen angående livets verdi:

«Kanskje dere har til hensikt å vitne på grunnlag av antagelser, noe dere har hørt, eller noe ett vitne har sagt til et annet; eller kanskje dere tenker: ’Vi har hørt det av en pålitelig person.’ Eller dere vet kanskje ikke at vi til slutt vil spørre dere ut ved hjelp av prøver egnet for utspørring og avhør. Vær klar over at de lover som gjelder for eiendomsrettssaker, er forskjellige fra de lover som gjelder for dødsstraffsaker. I en eiendomsrettssak betaler en person penger og gjør opp for seg. I dødsstraffsaker blir han [som vitner falskt] til tidenes ende holdt ansvarlig for [den uskyldig dømtes] blod og blodet til alle de etterkommerne han var bestemt til å få.» – Den babylonske talmud, Sanhedrin 37a.

Hvis den tiltalte ble dømt til døden, måtte vitnene være med på å fullbyrde dommen. – 3. Mosebok 24:14; 5. Mosebok 17:6, 7.