AUGUSTUS
(Augụstus) [den opphøyde; majesteten].
En tittel som ble gitt til Gaius Octavius (Octavian). Senere romerske keisere antok også denne tittelen (Apg 25: 21, 25, NW, fotn.), men når uttrykket står alene, som et navn, sikter det til Octavian, Romerrikets første keiser.
I september i år 31 f.v.t., 13 år etter at Octavians grandonkel Julius Cæsar var blitt snikmyrdet, ble Octavian Romerrikets ubestridte enehersker. Han avslo å bære titlene «konge» og «diktator», men tok imot den spesielle tittelen «Augustus», som senatet gav ham den 16. januar i år 27 f.v.t. Etter Lepidus’ død i år 12 f.v.t. antok Augustus tittelen «pontifex maximus». Da han fikk større makt, foretok han reformer i styret, reorganiserte hæren, opprettet pretorianergarden (Flp 1: 13) og bygde og satte i stand mange templer.
I år 2 f.v.t. «utgikk det . . . en forordning fra keiser Augustus om at hele den bebodde jord skulle registreres . . . og alle drog av sted for å bli registrert, hver til sin egen by». (Lu 2: 1–3) Denne forordningen førte til at Jesus ble født i Betlehem, som en oppfyllelse av en bibelsk profeti. (Da 11: 20; Mi 5: 2) Bortsett fra at Augustus foretok slike folketellinger som grunnlag for beskatning og utskrivning til militærtjeneste, innsatte stattholdere i visse provinser og eksekverte dødsstraff, blandet han seg lite inn i provinsenes lokale styre. Hans politikk, som ble videreført etter hans død, gav det jødiske Sanhedrinet vidtrekkende myndighet. (Joh 18: 31) En slik mildhet overfor det undertvungne folket gav undersåttene mindre grunn til å gjøre opprør.
Da Augustus skulle utpeke sin etterfølger, var det ikke mange å velge mellom. Hans nevø, to dattersønner, en svigersønn og en stesønn var alle døde, og dattersønnen Postumus var gjort arveløs og forvist. Den eneste som var igjen, var hans stesønn Tiberius. Augustus døde den 17. august i år 14 e.v.t. (den 19. august ifølge den julianske kalender), altså i den måneden som han hadde oppkalt etter seg selv.