SABA

(Sạba).

1. Den som er nevnt først av sønnene til Ra’ama, som var sønn av Kusj. – 1Mo 10: 7; 1Kr 1: 9.

2. En sønn av Joktan i Sems slektslinje (1Mo 10: 21–30; 1Kr 1: 17–23); stamfar til en av de 13 arabiske stammene. De «sabeerne» som gjorde det innfallet mot Jobs buskap og tjenere som er beskrevet i Job 1: 14, 15, kan ha vært menn fra denne nomadestammen.

3. En av de to sønnene til Joksjan, som var en sønn av Abraham og Ketura. (1Mo 25: 1–3; 1Kr 1: 32) Mens Abraham fremdeles levde, sendte han de sønnene han hadde fått med Ketura, «mot øst, til Østens land». (1Mo 25: 6) Det kan derfor se ut til at denne Saba slo seg ned et sted i Arabia.

4. Et velstående rike som sannsynligvis lå i den sørvestlige delen av Arabia. Det var særlig kjent for sitt gull, sine velluktende stoffer og sin røkelse (virak). (1Kg 10: 1, 2; Jes 60: 6; Jer 6: 20; Ese 27: 22) Når det gjelder innbyggerne i Saba, som ofte blir kalt sabeerne i verdslige kilder, er det ikke mulig å fastslå med sikkerhet hvem de stammet fra. To av Sems etterkommere som het Saba (SABA nr. 2 og 3), slo seg etter alt å dømme ned i Arabia. Noen forskere i nyere tid mener at Sabas innbyggere stammet fra Joktan og altså var etterkommere av Sem gjennom Eber. (1Mo 10: 26–28) Både navnet Saba og navnene på noen av Sabas brødre er knyttet til steder i den sørlige delen av Arabia. – Se HASARMAVET; HAVILA nr. 4.

Kongedømmet Saba lå ifølge visse kilder i det som i dag er republikken Jemen. Dets hovedstad var tydeligvis Marib, en by som lå 100 km øst for Sana.

Før framskrittene på skipsfartens område hadde gjort det mindre risikofylt å ferdes på Rødehavet, foregikk handelstrafikken fra Sør-Arabia og muligens også fra Øst-Afrika og India stort sett med kamelkaravaner gjennom Arabia. Saba hadde kontroll over karavaneveiene og ble kjent for å ha kjøpmenn som handlet med virak, myrra, gull, edelstener og elfenben. Bibelen viser at disse handelsmennene drog så langt av gårde som til Tyrus. (Ese 27: 2, 22–24; Sl 72: 15; Jes 60: 6) Et leirsegl som er funnet i Betel, utgjør et håndgripelig bevis for at det foregikk handel mellom Palestina og Sør-Arabia. Under utgravninger i Marib er det gjort funn som tyder på at sabeerne var et forholdsvis fredelig folk som var opptatt av handel. I sin hovedstad hadde de et veldig tempel for måneguden.

Dronningen av Saba. En tid etter at Salomo hadde fullført mange byggearbeider, fikk han besøk av «dronningen av Saba», som hadde hørt «ryktet om Salomo i forbindelse med Jehovas navn». Denne dronningen, som ikke blir navngitt i Bibelen, drog til Jerusalem med «et meget imponerende følge, kameler som bar balsamolje og gull i meget stor mengde og edelstener». (1Kg 10: 1, 2) Hennes reisemåte og den type gaver hun hadde med seg, tyder på at hun var fra kongedømmet Saba sørvest i Arabia. Dette antydes også av Jesu bemerkning om at hun var «sydens dronning» og kom «fra jordens ender». (Mt 12: 42) Slik folk i Jerusalem oppfattet det, hadde hun virkelig kommet fra et sted langt borte i den da kjente verden. (Sl 72: 10; Joe 3: 8) Avstanden mellom Marib og Esjon-Geber, som lå ved nordenden av Rødehavet, var omkring 1900 km.

Jesus sa at dronningen av Saba kom «for å høre Salomos visdom». (Lu 11: 31) Hun var imponert over det Salomo sa, over det hun så av hans rikes velstand, og over den måten hans stab var organisert på. Hun erklærte hans tjenere for å være lykkelige fordi de kunne lytte til hans visdom, og hun velsignet Jehova fordi han hadde satt ham på tronen. (1Kg 10: 2–9; 2Kr 9: 1–9) Dronningen gav Salomo 120 talenter gull (i vår tid verdt over 300 mill. kr) og balsamolje og edelstener. Salomo forærte henne gaver til en verdi som tydeligvis oversteg verdien av de skattene hun hadde ført med seg, og deretter vendte hun tilbake til sitt eget land. – 2Kr 9: 12.

Jesus sa at denne kvinnen skal bli oppreist i dommen og fordømme den generasjon som levde i det første århundre. (Mt 12: 42; Lu 11: 31) Hun hadde foretatt en anstrengende reise for å høre Salomos visdom, men de vantro jødene, som hevdet at de var Jehovas tjenere, hadde hos seg en som var mer enn Salomo, nemlig Jesus, og likevel hørte de ikke på ham.