KRISTUS

Denne tittelen, som skriver seg fra det greske ordet Khristọs, svarer til det hebraiske ordet Masjịach, «Messias; (Den) salvede». (Jf. Mt 2: 4, NW, fotn.) «Kristus» er ikke bare et tilnavn som er gitt for å skille Herren Jesus ut fra andre med samme navn. Det er en offisiell tittel. – Se JESUS KRISTUS; MESSIAS.

Det var blitt forutsagt flere hundre år før Jesus ble født, at Kristus skulle komme, den som Jehova skulle salve med sin ånd til å være den messianske Konge. (Da 9: 25, 26) Da Jesus ble født, var han ennå ikke Den salvede, eller Kristus. Den engelen som forutsa hans fødsel, sa til Josef: «Du skal gi ham navnet Jesus.» (Mt 1: 21) Men da en engel opplyste hyrdene ved Betlehem om at Jesus var født, sa han med tanke på Jesu framtidige rolle: «I dag er det født dere en Frelser, som er Kristus, Herren», det vil si, «som skal være Kristus, Herren». – Lu 2: 11; se NW, fotn.

Når egennavnet Jesus blir etterfulgt av tittelen Kristus, kan oppmerksomheten bli henledet på selve personen og på at han er den som ble Jehovas Salvede. Dette ble han da han var omkring 30 år gammel og ble døpt i vann og salvet med Jehovas ånd, som dalte ned over ham i skikkelse av en due. (Mt 3: 13–17) Det var dette Peter påpekte på pinsedagen da han sa: «Gud har gjort ham til både Herre og Kristus, denne Jesus.» Han husket åpenbart at han hadde hørt uttrykket «Jesus Kristus» av Jesus selv, den første som benyttet det. (Apg 2: 36–38; Joh 17: 3) Uttrykket «Jesus Kristus» blir også brukt i de innledende ordene i De kristne greske skrifter. – Mt 1: 1.

Når man derimot setter tittelen foran navnet og sier «Kristus Jesus» i stedet for «Jesus Kristus», blir det lagt større vekt på det embetet eller den stillingen Jesus innehar. Oppmerksomheten blir først rettet mot embetet, dernest mot den som innehar det, akkurat som når man sier kong David eller stattholderen Serubabel. Man blir minnet om den enestående stilling Jesus innehar som Jehovas Salvede, en ærefull stilling som ingen av hans etterfølgere har, selv om også de er salvet. Bare Jehovas elskede Sønn kalles «Kristus Jesus». Paulus benyttet dette uttrykket i sitt første inspirerte brev. (1Te 2: 14) Lukas benyttet det også én gang, i Apostlenes gjerninger 24: 24 (EG; LB; NV), hvor han omtaler Paulus’ forkynnelse.

Når den bestemte artikkelen blir brukt sammen med tittelen (ho Khristọs, i den norske Ny verden-oversettelsen markert ved hjelp av store bokstaver: KRISTUS), kan også det tjene til å rette oppmerksomheten mot den stillingen Jesus innehar. (Mt 16: 16; Mr 14: 61) Om artikkelen blir brukt eller ikke, kan imidlertid også avhenge av setningens grammatiske oppbygning. W.E. Vine sier: «Man kan i alminnelighet si at når tittelen [Kristus] er subjektet i en setning, så er artikkelen med; når den utgjør en del av predikatet, er artikkelen fraværende.» – Vine’s Expository Dictionary of Old and New Testament Words, 1981, bd. 1, s. 190.

I Bibelen blir aldri flere titler stilt sammen før eller etter Jesu navn. Hvis én tittel står foran egennavnet, kan en annen tittel bare føyes til etter navnet. Man finner aldri kombinasjonen Herren Kristus Jesus eller Kongen Kristus Jesus, men kombinasjonen Herren Jesus Kristus forekommer. I norske oversettelser står det «vår Frelser, Kristus Jesus», i 2. Timoteus 1: 10, men i den greske teksten kommer ordet for «vår» mellom ordet for «Frelser» og ordet for «Kristus». Med denne formuleringen blir det tilkjennegitt hvem Frelseren er. Dette er i samsvar med uttrykket «Kristus Jesus, vår Frelser [bokst.: «Kristus Jesus, Frelseren vår»]», i Titus 1: 4. I 1. Timoteus 2: 5 blir «et menneske, Kristus Jesus» omtalt som en mellommann, men «et menneske» er ikke en tittel. Uttrykket sier bare at Kristus Jesus en gang var et menneske på jorden.

Paulus anvender tittelen «Kristus» på en usedvanlig måte når han knytter den til Moses i stedet for til Jesus og sier: «Han [Moses] anså Kristi [tou Khristou, «Den salvedes»] vanære for en større rikdom enn Egypts skatter; for han så ufravendt fram til utbetalingen av lønnen.» (He 11: 26) Moses ble aldri salvet med bokstavelig olje slik som Israels øversteprester og konger ble. (2Mo 30: 22–30; 3Mo 8: 12; 1Sa 10: 1; 16: 13) Men det ble heller ikke Jesus eller hans etterfølgere, og likevel sies det om dem i Bibelen at de er blitt salvet. (Apg 10: 38; 2Kt 1: 21) Når det gjelder de sistnevnte, tjente det at de ble salvet med Guds hellige ånd, som en utnevnelse fra Gud, eller en tildeling av en oppgave, selv om det ikke ble benyttet noen bokstavelig salvingsolje. I lignende forstand fikk også Moses en spesiell utnevnelse. Paulus kunne derfor si om Moses at han var Jehovas salvede, eller Kristus, idet han fikk et spesielt oppdrag ved den brennende busken, og denne utnevnelsen betraktet han som en større rikdom enn alle Egypts skatter. – 2Mo 3: 2 til 4: 17.

Betegnelsen Kristus (Kristi) blir også brukt i forbindelse med den kristne menighet og dens forhold til Herren Jesus Kristus. «Nå er dere Kristi legeme, og hver for seg lemmer» – i åndelig forstand. (1Kt 12: 27) De som ble «døpt til Kristus Jesus, ble døpt til hans død» med håp om å bli «Kristi medarvinger» til det himmelske rike. (Ro 6: 3–5; 8: 17) De har «del i Kristi lidelser» ved at de blir «hånt for Kristi navns skyld». (1Pe 4: 13, 14; 5: 1) Som en beskrivelse av dette forholdet sies det flere ganger at de er «i forening med Kristus» eller «i Kristus». Også den omvendte formuleringen, «Kristus i forening med dere», som gir en litt annen betydning, blir brukt. (Ro 8: 1, 2; 16: 10; 1Kt 15: 18; 1Te 4: 16; Kol 1: 27) De svake i dette fellesskapet, som burde være sterke, blir kalt «spedbarn i Kristus». (1Kt 3: 1) Når tiden er inne til det, skal alt i himmelen og på jorden samles sammen igjen «i Kristus». – Ef 1: 10.

Falske Kristuser. Kristus kom med følgende advarsel til sine etterfølgere i sin profeti om avslutningen på tingenes ordning: «Pass på at ingen villeder dere; for mange skal komme på grunnlag av mitt navn og si: ’Jeg er Kristus’, og de skal villede mange. For falske Kristuser [gr. pseudọkhristoi ] og falske profeter skal stå fram og gjøre store tegn og undere for om mulig å villede selv de utvalgte.» (Mt 24: 4, 5, 24) Slike onde mennesker som falskelig påberoper seg å inneha Herren Jesu Kristi tittel og stilling, hører med til den «antikrist (gr. antịkhristos)» som blir nevnt fem ganger av apostelen Johannes. – 1Jo 2: 18, 22; 4: 3; 2Jo 7; se ANTIKRIST.

Andre måter uttrykket «Kristus» blir brukt på. I Septuaginta, den gamle greske oversettelsen av De hebraiske skrifter, blir det samme greske ordet, khristọs, brukt over 40 ganger, ofte som en tittel på salvede prester, konger og profeter. Øverstepresten Aron var «den salvede» som ble «innsatt til gagn for mennesker over de ting som vedrører Gud». (3Mo 4: 3, 5, 16; 8: 12; He 5: 1) Da Jehova uttalte sin dom over Elis hus, lovte han å oppreise en trofast prest som skulle vandre framfor Guds salvede (LXX: khristou) for alltid. – 1Sa 2: 35.

Kongene bar den samme ærefulle tittelen på grunn av det forhold de stod i til Jehova i kraft av sin kongelige stilling. Samuel omtalte derfor Saul som Jehovas «salvede [LXX: khristou]» i 1. Samuelsbok 12: 3. Med tanke på Saul sa David: «Det er utenkelig for meg . . . å rekke min hånd ut mot Jehovas salvede [LXX: khristọn]!» (1Sa 26: 11) David ville heller ikke la sin nevø Abisjai legge hånd på Saul. (1Sa 26: 8, 9) Og da en amalekitt sa at han hadde drept Saul, «Jehovas salvede [LXX: khristọn]», bestemte David at han skulle dø. (2Sa 1: 13–16) David fikk også denne tittelen og den oppgave å være konge, og deretter omtalte han seg selv som Jehovas «salvede [LXX: khristoi]». (1Sa 16: 12, 13; 2Sa 22: 51) Kong Sidkia, som satt på tronen som en av Davids arvinger, ble også kalt «Jehovas salvede [LXX: khristọs]». – Kla 4: 20.

Også profetene ble kalt Jehovas salvede, slik det framgår av parallellismen i Salme 105: 15. Jehova befalte sin profet Elia: «Elisja . . . skal du salve til profet i ditt sted», men det fortelles ikke hvordan selve salvingen fant sted. – 1Kg 19: 16.

Det finnes også eksempler på at den greske oversettelsen Septuaginta benytter uttrykket khristọs i profetisk sammenheng. I Salmenes bok forekommer ordet khristọs ti ganger, og særlig bemerkelsesverdig er bruken av det i Salme 2: 1, 2. Der fortelles det om nasjoner i opprør og om jordens konger som samler seg «mot Jehova og mot hans salvede». Apostlene siterte denne profetien og anvendte tittelen på Jehovas ’hellige tjener Jesus, som Han hadde salvet’. (Apg 4: 24–27) Mer usedvanlig er det at uttrykket blir brukt om den persiske kongen Kyros. Før han ble født, ble det sagt i Jesajas profeti (45: 1–3): «Dette er hva Jehova har sagt til sin salvede [LXX: khristoi], til Kyros, han som jeg har grepet i hans høyre hånd.» Kyros ble aldri i bokstavelig forstand salvet med hellig olje slik Israels konger ble, men som i andre tilfeller i Bibelen blir tittelen ’den salvede’ knyttet til ham fordi han fikk sitt oppdrag og sin utnevnelse fra Gud. – Se SALVET, SALVING.