HADES

(Hạdes).

Dette er den vanlige norske transkripsjonen av det greske ordet haides (uttales hạdes). Det betyr kanskje «det usynlige (el. usette) sted». Ordet «Hades» forekommer i alt ti ganger i de eldste håndskriftene til De kristne greske skrifter. – Mt 11: 23; 16: 18; Lu 10: 15; 16: 23; Apg 2: 27, 31; Åp 1: 18; 6: 8; 20: 13, 14.

I noen bibeloversettelser, deriblant King James Version, er haides oversatt med «helvete» i disse skriftstedene eller noen av dem. I de fleste norske oversettelser har man imidlertid benyttet gjengivelsen «dødsriket», og mange moderne oversettelser bruker rett og slett transkripsjonen «Hades».

I Septuaginta, en oversettelse av De hebraiske skrifter (bøkene fra 1. Mosebok til Malaki) til gresk, er ordet «Hades» brukt 73 ganger. I 60 av disse tilfellene er det oversatt fra det hebraiske ordet sjeʼọl, som er gjengitt med «Sjeol» i Ny verden-oversettelsen. Lukas, som skrev Apostlenes gjerninger under inspirasjon, slo fast at Hades er den greske ekvivalenten til Sjeol, da han oversatte Peters sitat fra Salme 16: 10. (Apg 2: 27) Dessuten brukes ordet «Sjeol» som oversettelse av Hades i Åpenbaringen 20: 13, 14 i ni moderne hebraiske oversettelser av De kristne greske skrifter, og i den syriske oversettelsen benyttes det beslektede ordet Sjiul.

Alle de gangene da ordet Hades er brukt i De kristne greske skrifter, unntatt to, settes det i forbindelse med døden, som er nevnt enten i det samme verset eller i sammenhengen. De to øvrige tilfellene drøftes i neste avsnitt. Hades betegner ikke en enkelt grav (gr. tạfos), et enkelt gravsted (gr. mnẹma) eller en enkelt minnegrav (gr. mnemeion), men menneskehetens felles grav, hvor de som er døde og begravet, er skjult. Ordet betyr altså det samme som det tilsvarende hebraiske ordet Sjeol, noe som framgår av en undersøkelse av hvordan det er brukt alle de ti stedene hvor det forekommer. – Se GRAV; SJEOL.

Det første stedet, i Matteus 11: 23, bruker Jesus ordet i forbindelse med at han irettesetter Kapernaum for mangel på tro. Her bruker han ordet om den ytterst fornedrede tilstand som Kapernaum skulle komme i, som en kontrast til de himmelske høyder som byen var blitt opphøyd til ved Jesu tjeneste der. En parallell tekst finnes i Lukas 10: 15. Legg merke til at «Sjeol» er brukt på lignende måte i Job 11: 7, 8.

Jesus og menigheten blir utfridd. I Matteus 16: 18 sier Jesus om den kristne menighet: «Hades’ porter [«dødens krefter», RS] skal ikke få makt over den.» Kong Hiskia brukte et tilsvarende uttrykk da han befant seg på gravens rand: «Midt i mine dager skal jeg gå inn i Sjeols porter.» (Jes 38: 10) Jesu løfte om seier over Hades må derfor bety at Hades’ «porter» kommer til å åpne seg, slik at de døde blir utfridd ved en oppstandelse, slik tilfellet var med Jesus Kristus selv.

Ettersom Hades betegner menneskehetens felles grav, gikk Jesus inn innenfor «Hades’ porter» da han ble begravet av Josef fra Arimatea. På pinsedagen i år 33 sa Peter om Jesus Kristus: «Han [ble] ikke . . . forlatt i Hades, og . . . hans kjød [så] heller ikke . . . forråtnelse. Denne Jesus har Gud oppreist, noe vi alle er vitner om.» (Apg 2: 25–27, 29–32; Sl 16: 10) Mens «Hades’ porter» (Mt 16: 18) fremdeles holdt David i Hades på Peters tid (Apg 2: 29), hadde de åpnet seg for Kristus Jesus da hans Far oppreiste ham fra Hades. Etter den tid har Jesus hatt «nøklene til døden og til Hades» (Åp 1: 17, 18), idet han har fått makt til å oppreise mennesker fra døden (Joh 5: 21–30).

Det er tydelig at Bibelens Hades ikke er et slikt sted som oldtidens ikke-kristne grekere forestilte seg, og som i deres mytologi beskrives som et «mørkt, solløst område i jordens indre», for det var ingen oppstandelse fra denne mytologiske underverdenen.

Brukt billedlig. I en billedlig framstilling i Åpenbaringen 6: 8 følger Hades like etter rytteren på den bleke hesten, den personifiserte døden, og samler opp alle ofrene for dødbringende krig, hungersnød, plager og villdyr.

I Åpenbaringen 20: 13, 14 sies det at både havet, døden og Hades gir tilbake, eller tømmes for, de døde som er i dem. Her nevnes altså havet (som blir en våt grav for noen) i tillegg til Hades (i betydningen menneskehetens felles grav i jorden), noe som tjener til å understreke at oppstandelsen vil omfatte alle disse døde. Så blir døden og Hades (men ikke havet) kastet i «ildsjøen», «den annen død», og «dør» derved i den forstand at Hades (Sjeol), menneskehetens felles grav, og den død som vi har arvet fra Adam, opphører å eksistere.

Det siste skriftstedet hvor ordet «Hades» forekommer, er Lukas 16: 22–26, i beretningen om «den rike mannen» og «Lasarus». Beretningen har et helt klart symbolsk språk og kan ikke forstås bokstavelig, i betraktning av alle de skriftstedene som er behandlet ovenfor. Legg imidlertid merke til at det sies om «den rike mannen» i lignelsen at han ble «begravet» i Hades, nok et vitnesbyrd om at det med Hades siktes til menneskehetens felles grav. – Se GEHENNA; TARTAROS.