Hva Bibelen sier

Ekteskapsbrudd — å tilgi eller ikke tilgi?

«TILGI . . . hva dere enn har imot noen; for at deres Far, som er i himlene, også kan tilgi dere deres overtredelser.» (Markus 11: 25) Disse ordene av Jesus reiser noen alvorlige spørsmål når et ekteskap blir satt under press på grunn av ekteskapsbrudd: Må den uskyldige kristne ektefellen tilgi den utro ektefellen og fortsette ekteskapet? Hvis hun bestemmer seg for skilsmisse, setter hun da sitt eget forhold til Gud i fare?a La oss se hvordan Bibelen hjelper oss til å finne svarene på disse spørsmålene.

Må en alltid tilgi?

Betyr Jesu ord: ’Tilgi hva dere enn har imot noen’, at en kristen i alle situasjoner — også når ektefellen begår ekteskapsbrudd — er forpliktet til å tilgi? Disse ordene må forstås i lys av andre uttalelser som Jesus kom med om det å tilgi.

Vi lærer for eksempel et viktig prinsipp i forbindelse med det å tilgi på bakgrunn av det Jesus sa ifølge Lukas 17: 3, 4: «Hvis din bror begår en synd, så gi ham en refselse, og hvis han angrer, så tilgi ham. Selv om han synder mot deg sju ganger om dagen og sju ganger kommer tilbake til deg og sier: ’Jeg angrer’, så skal du tilgi ham.» Når noen har begått en alvorlig synd, er det så avgjort slik at den krenkede part blir oppmuntret til å forsøke å tilgi hvis overtrederen angrer oppriktig. Jehova har selv et slikt syn på tingene; for å få hans tilgivelse må vi vise oppriktig anger. — Lukas 3: 3; Apostlenes gjerninger 2: 38; 8: 22.

Dette viser imidlertid også at dersom en utro ektefelle ikke angrer og nekter å påta seg ansvaret for sin synd, så er det forståelig at den uskyldige ektefellen kanskje velger å la være å tilgi. — Jevnfør 1. Johannes 1: 8, 9.

Anger og tilgivelse, men hva med følgene?

Hva så om den utro ektefellen angrer? Når det finnes tegn på anger, finnes det et grunnlag for tilgivelse. Men innebærer tilgivelse at overtrederen blir fullstendig befridd for følgene av sin gale handlemåte? La oss se på noen eksempler i forbindelse med Jehovas tilgivelse.

Da israelittene gjorde opprør fordi de lyttet til de ti speiderne som kom med en negativ rapport om Kanaans land, bønnfalt Moses Jehova: «Tilgi nå . . . den synden dette folket har gjort.» Jehova svarte: «Jeg tilgir dem på ditt ord.» Betydde dette at overtrederne ble fullstendig befridd for følgene av sine handlinger? Jehova fortsatte: «De menn som har . . . vært ulydige mot meg, sannelig, ingen av dem skal få se det landet jeg har lovt fedrene deres.» (4. Mosebok 14: 19—23) Jehova holdt seg til det han hadde sagt; denne eldre generasjonen — med unntak av Josva og Kaleb — fikk ikke se det lovte land. — 4. Mosebok 26: 64, 65.

Det var på samme måte da profeten Natan irettesatte kong David for hans synd med Batseba. David angret og innrømmet: «Jeg har syndet mot Herren.» Natan sa da til David: «Så har også Herren tatt bort din synd.» (2. Samuelsbok 12: 13) Men selv om David ble tilgitt av Jehova, led han hele resten av sitt liv under følgene av sin synd. — 2. Samuelsbok 12: 9—14; se også 2. Samuelsbok, kapittel 24.

Disse eksemplene på Guds tilgivelse kaster lys over et viktig punkt: Vi kan aldri synde ustraffet. (Galaterne 6: 7, 8) En angrende synder kan bli tilgitt, men han blir ikke nødvendigvis spart for følgene av sin gale handlemåte. Betyr dette at den uskyldige ektefellen kan tilgi den utro ektefellen — i hvert fall i den forstand at hun oppgir forbitrelsen — og likevel bestemme seg for å skille seg fra ham?

Tilgivelse og skilsmisse

I løpet av sin jordiske tjeneste snakket Jesus ved tre anledninger om skilsmisse. (Matteus 5: 32; 19: 3—9; Lukas 16: 18) Interessant nok sa ikke Jesus ved noen av disse anledningene noe om tilgivelse. For eksempel sa han ifølge Matteus 19: 9: «Enhver som skiller seg fra sin hustru av noen annen grunn enn utukt og gifter seg med en annen, begår ekteskapsbrudd.» Ved å si «av noen annen grunn enn utukt» erkjente Jesus at seksuell umoral ville gi den uskyldige ektefellen rett til, eller en bibelsk «grunn» for, å forlange skilsmisse. Han sa ikke at den uskyldige ektefellen skulle forlange skilsmisse, men han viste altså tydelig at hun kan gjøre det.

Ekteskapet er et bånd som binder to mennesker sammen. (Romerne 7: 2) Men når en av partene er utro, kan båndet bli revet over. I slike situasjoner må den uskyldige ektefellen i virkeligheten treffe to avgjørelser. Skal hun for det første tilgi? Som vi har sett, er en viktig faktor i denne forbindelse om overtrederen angrer oppriktig eller ikke. Hvis han angrer, kan den uskyldige ektefellen etter en tid tilgi ham — i hvert fall i den forstand at hun oppgir forbitrelsen.

Den andre avgjørelsen dreier seg om hvorvidt hun skal forlange skilsmisse. Hvorfor skulle det spørsmålet bli aktuelt hvis hun har tilgitt ham?b Jo, hva om hun har grunn til å være bekymret for sin egen og barnas sikkerhet, spesielt hvis mannen hennes tidligere har brukt vold? Eller hva om det er fare for at hun kan bli påført en seksuelt overført sykdom? Eller hva om hans svik gjør at hun innerst inne føler at hun ikke lenger kan stole på ham som ektemann? I slike situasjoner kan det godt tenkes at den uskyldige ektefellen tilgir overtrederen (i den forstand at hun oppgir forbitrelsen), men likevel bestemmer seg for å skille seg fra ham fordi hun ikke lenger ønsker å leve sammen med ham. Det at hun oppgir forbitrelsen, kan hjelpe henne til å begynne å leve et mest mulig normalt liv igjen. Det kan også hjelpe henne til å opptre mer korrekt når hun i framtiden må ta seg av saker hvor også overtrederen er involvert.

Hvorvidt den uskyldige ektefellen skal skille seg fra sin utro ektefelle, er en personlig avgjørelse. Den må hun treffe etter at hun nøye og under bønn har vurdert de faktorene som er inne i bildet. (Salme 55: 23) Ingen andre har rett til å prøve å diktere eller presse den uskyldige ektefellen til å bestemme seg for det ene eller det andre. (Jevnfør Galaterne 6: 5.) Husk at Jesus ikke sa hva den uskyldige ektefellen skulle gjøre. Jehova ser derfor ikke med mishag på dem som velger å forlange skilsmisse på et rett, bibelsk grunnlag.

[Fotnoter]

[Bilderettigheter på side 10]

Life