Hun ble gjennomboret av sorgens sverd, men overlevde

MARIA sank ned på kne. Hun var utsatt for ubeskrivelige påkjenninger. For sitt indre øre hørte hun om og om igjen det siste ropet sønnen hennes kom med idet han døde etter flere timers lidelser. Himmelen var blitt mørk midt på dagen. Nå ristet jorden voldsomt. (Matteus 27:45, 51) For Maria må det ha virket som om Jehova Gud sørget for at verden fikk vite at Jesu Kristi død voldte Ham, mer enn noen annen, dyp smerte.

Mens ettermiddagslyset drev bort det halvmørket som innhyllet Golgata, eller Hodeskallestedet, sørget Maria over sin sønn. (Johannes 19:17, 25) Sannsynligvis strømmet minnene på. Ett minne som kan ha dukket opp, var noe som skjedde omkring 33 år tidligere. Da hun og Josef hadde tatt sin lille sønn, som de var så glad i, med til templet i Jerusalem, var en gammel mann som het Simeon, blitt inspirert av Gud til å uttale en profeti. Han forutsa store ting når det gjaldt Jesus, men tilføyde at Maria en dag ville komme til å føle det som om hun ble gjennomboret av et langt sverd. (Lukas 2:25–35) Først nå, i denne tragiske stunden, forstod hun disse ordene fullt ut.

Det er blitt sagt at det å miste sitt eget barn er det verste, det mest smertefulle, et menneske kan oppleve. Døden er en fryktelig fiende, og den påfører oss alle sår på en eller annen måte. (Romerne 5:12; 1. Korinter 15:26) Går det an å leve videre med slike sår? Vi skal nå se nærmere på Marias liv fra Jesus begynte sin tjeneste, og til hans død og i tiden rett etterpå. Det kan lære oss mye om den tro som hjalp Maria til å leve videre etter at hun var blitt gjennomboret av sorgens sverd.

La oss gå tre og et halvt år bakover i tid. Maria følte på seg at det ville skje en forandring. Selv i den lille byen Nasaret snakket folk om døperen Johannes og hans oppildnende budskap om anger og omvendelse. Maria kunne se at hennes eldste sønn betraktet dette som et signal; tiden var inne til at han skulle begynne sin tjeneste. (Matteus 3:1, 13) Det at Jesus ikke lenger kom til å bo hjemme, ville bety en omveltning for Maria og familien hennes. Hvordan?

Marias mann, Josef, var sannsynligvis allerede død.a Jesus ble nå ikke bare kalt «tømmermannens sønn», men også «tømmermannen». Jesus hadde etter alt å dømme overtatt farens virksomhet og påtatt seg rollen som forsørger for familien, som omfattet minst seks barn som var født etter ham. (Matteus 13:55, 56; Markus 6:3) Selv hvis Jesus hadde lært opp Jakob, som trolig var den nest eldste sønnen, ville det ikke være lett for familien at den eldste flyttet. Det hvilte allerede en tung byrde på Maria. Gruet hun seg? Vi kan bare gjette. Men her er et enda viktigere spørsmål: Hvordan ville hun reagere når Jesus fra Nasaret ble Jesus Kristus, den lenge lovte Messias? Én bibelsk beretning forteller oss noe om det. – Johannes 2:1–12.

Jesus kom til Johannes for å bli døpt, og ved sin dåp ble han Guds Salvede, Messias. (Lukas 3:21, 22) Deretter begynte han å utvelge sine disipler. Selv om han hadde et viktig arbeid å utføre, tok han seg tid til å hygge seg sammen med slekt og venner. Sammen med sin mor, disiplene sine og brødrene sine gikk han til en bryllupsfest i Kana, en by som øyensynlig lå på en høyde omkring 13 kilometer fra Nasaret. Under festen ble Maria oppmerksom på et problem. Kanskje hun så at noen i brudeparets familie utvekslet urolige blikk og hvisket opphisset seg imellom. De hadde sluppet opp for vin! Å ikke sørge for at man hadde nok vin, ville i deres kultur være et brudd på vanlig gjestfrihet. Det ville være en skam for familien og ødelegge hele festen! Maria følte med dem og henvendte seg til Jesus.

«De har ikke vin», sa hun til sin sønn. Hva ventet hun at han skulle gjøre? Vi kan bare prøve å tenke oss det. Men hun visste at sønnen var et stort menneske som skulle utrette store ting. Hun håpet kanskje at han ville begynne nå. Det var som om hun sa til ham: «Kan ikke du gjøre noe med dette?» Jesu svar må ha overrasket henne. Han sa: «Hva har jeg med deg å gjøre, kvinne?» Dette var ikke et uttrykk for mangel på respekt, skjønt det har vært tolket på den måten. Men det han sa, var en mild irettesettelse. Han minnet sin mor om at hun egentlig ikke hadde noe hun skulle ha sagt når det gjaldt den måten han utførte sin tjeneste på. Det var det ene og alene opp til hans Far, Jehova, å bestemme.

Maria godtok denne tilrettevisningen fra sin sønn, for hun var en våken og ydmyk kvinne. Hun snudde seg mot dem som serverte, og sa: «Hva han enn sier dere, skal dere gjøre.» Maria forstod at det ikke lenger var på sin plass at hun rettledet sin sønn; nå skulle hun og andre ta imot rettledning fra ham. Jesus på sin side viste at han i likhet med sin mor hadde omtanke for de nygifte. Han utførte sitt første mirakel, som gikk ut på at han forvandlet vann til god vin. Hva førte det til? «Hans disipler trodde på ham.» Også Maria trodde på Jesus. Hun så på ham ikke bare som sin sønn, men også som sin Herre og Frelser.

Foreldre i vår tid kan lære mye av Marias tro. Sant nok er det ingen som noen gang har hatt et slikt barn som Jesus. Men når et barn, selv om det er ufullkomment, blir voksent, kan denne overgangen by på utfordringer. En forelder kan ha en tendens til å fortsette å behandle sin sønn eller datter som et barn, selv om dette ikke lenger er berettiget. (1. Korinter 13:11) Hvordan kan en forelder være til hjelp for sine voksne barn? Én måte er å gi uttrykk for oppriktig tillit til at de vil fortsette å leve etter Bibelens lære og som følge av det vil bli velsignet av Jehova. Jesus satte helt sikkert stor pris på den støtten han fikk av Maria i de begivenhetsrike årene som fulgte.

Evangeliene forteller forholdsvis lite om hvordan Maria hadde det i de tre og et halvt årene Jesus utførte sin tjeneste. Men husk at hun sannsynligvis var enke og dessuten enslig mor, kanskje med mindre barn som fremdeles bodde hjemme. Det er forståelig hvis hun ikke kunne følge med Jesus når han forkynte rundt omkring i landet. (1. Timoteus 5:8) Likevel fortsatte hun å meditere over åndelige ting som hun hadde lært om Messias, og å overvære møter i den lokale synagogen, slik familien alltid hadde hatt for vane. – Lukas 2:19, 51; 4:16.

Er det ikke derfor en mulighet for at hun var til stede i synagogen i Nasaret da Jesus talte der? Det må ha vært en stor opplevelse for henne å sitte der og høre sønnen si at en århundregammel messiansk profeti nå var blitt oppfylt på ham! Men det må ha vært urovekkende å se at andre i Nasaret ikke godtok ham. De prøvde til og med å drepe ham! – Lukas 4:17–30.

Det var også nedslående å se hvordan de andre sønnene hennes reagerte. I Johannes 7:5 får vi vite at Jesu fire brødre ikke delte sin mors tro. Vi leser: «Brødrene hans viste . . . ikke tro på ham.» Bibelen sier ikke noe om hvordan det var med Jesu søstre, som det i hvert fall var to av.b Uansett erfarte Maria den sorg det er å bo i et hjem hvor ikke alle har samme tro. Hun måtte streve for å fortsette å være lojal mot Guds sannhet, samtidig som hun gjorde sitt beste for å overbevise de andre i familien uten å være påtrengende eller diskusjonslysten.

En gang gikk noen slektninger – sannsynligvis også Jesu brødre – «ut for å få fatt i» Jesus. De sa faktisk: «Han er gått fra forstanden.» (Markus 3:21, 31) Maria tenkte naturligvis ikke det, men hun var med sønnene sine, kanskje i håp om at de ville lære noe som kunne hjelpe dem til å få større tro. Fikk de det? Jesus fortsatte å gjøre store gjerninger og å lære folk enestående sannheter, men de andre sønnene til Maria trodde likevel ikke. Hendte det at hun ble irritert og lurte på hva som egentlig skulle til for å nå deres hjerte?

Lever du i et hjem hvor ikke alle har samme religion? Da kan du lære mye av den tro Maria viste. Hun gav ikke opp dem i familien som ikke delte hennes tro. Hun valgte i stedet å la dem se at troen gav henne glede og fred i sinnet. Og hun var en god støtte for sin trofaste sønn. Savnet hun Jesus? Hendte det at hun skulle ønske at han fortsatt var hjemme hos henne og de andre? I så fall holdt hun slike følelser under kontroll. Hun så det som et privilegium å støtte og oppmuntre Jesus. Kan du på lignende måte hjelpe barna dine til å sette Gud på førsteplassen i livet?

Fikk Maria lønn for sin tro på Jesus? Jehova lønner alltid dem som viser tro, og Maria var absolutt ikke noe unntak. (Hebreerne 11:6) Vi kan bare forestille oss hvordan det må ha vært for henne å høre sin sønn tale eller å høre andre som hadde hørt ham, fortelle om talene hans.

Var det noe i de illustrasjonene Jesus fortalte, som fikk Maria til å tenke på hendelser fra hans barndom og oppvekst i Nasaret? Da Jesus talte om en kvinne som feide huset for å finne en mynt hun hadde mistet, som malte korn, eller som tente en lampe og satte den på en stake, tenkte Maria da på den lille gutten som hadde vært sammen med henne når hun utførte slike daglige gjøremål? (Lukas 11:33; 15:8, 9; 17:35) Da Jesus sa at hans åk var skånsomt og hans byrde lett, tenkte Maria da tilbake på hyggelige ettermiddagstimer da hun hadde sett Josef lære den unge Jesus å lage og forme et åk slik at et dyr kunne bære det uten at det gnagde? (Matteus 11:30) Maria må ha følt stor tilfredshet ved å tenke på det privilegiet Jehova hadde gitt henne – å være med på å oppdra og undervise ham som skulle bli Messias. Det må ha gitt henne en helt spesiell glede å høre på Jesus, den største av alle lærere på jorden, når han med utgangspunkt i slike gjenstander og situasjoner fra dagliglivet lærte folk dype sannheter!

Likevel forble Maria ydmyk. Hennes sønn la aldri opp til at hun skulle vises overdreven ære, langt mindre tilbedende hengivenhet. En gang var det en kvinne i en folkemengde som ropte ut at Jesu mor virkelig måtte være lykkelig, siden hun hadde født ham. Han svarte: «Nei, snarere: Lykkelige er de som hører Guds ord og holder det!» (Lukas 11:27, 28) Og en annen gang, da noen fortalte Jesus at hans mor og hans brødre var kommet, sa han at de som virkelig var hans mor og hans brødre, var de som trodde. Maria tok slett ikke dette ille opp, men forstod sikkert Jesu poeng: De åndelige bånd er mye viktigere enn de kjødelige. – Markus 3:32–35.

Det finnes imidlertid ikke ord som kan beskrive den smerte Maria må ha følt da hun så sin sønn lide en forferdelig død på en torturpæl. Apostelen Johannes, som var øyenvitne til det som skjedde, tok senere med en rørende detalj i sin beretning, nemlig at mens Jesus gjennomgikk disse lidelsene, stod Maria «ved Jesu torturpæl». Ingenting kunne få denne kjærlige, lojale moren fra å være hos sin sønn til siste slutt. Jesus så henne, og selv om hvert eneste åndedrag var pinefullt for ham og hvert eneste ord han ytret, var en enorm påkjenning, snakket han. Han overlot omsorgen for sin mor til apostelen Johannes, som stod ham spesielt nær. Ettersom Jesu kjødelige brødre ennå ikke hadde begynt å tro på ham, lot han ikke noen av dem, men en av sine oppriktige etterfølgere, ta seg av Maria. På denne måten viste Jesus hvor viktig det er at en kristen tar seg av sine egne og spesielt sørger for at de får dekket sitt åndelige behov. – Johannes 19:25–27.

Da Jesus til slutt døde, følte Maria den smerten som var blitt forutsagt for så lenge siden. Det var virkelig som om hun ble gjennomboret av et langt sverd, sorgens sverd. Vi kan kanskje ikke fullt ut sette oss inn i hennes dype sorg eller forestille oss den gleden hun følte tre dager senere, da hun fikk vite om det største av alle mirakler – Jesus var blitt oppreist fra de døde! Og denne gleden ble enda større, for senere viste Jesus seg for sin halvbror Jakob, uten tvil under fire øyne. (1. Korinter 15:7) Dette møtet gjorde dypt inntrykk på både Jakob og Jesu andre halvbrødre. Senere får vi vite at de begynte å tro på Jesus som Messias. Snart var de til stede på kristne møter sammen med sin mor, og det fortelles at de var «vedholdende i bønn». (Apostlenes gjerninger 1:14) To av dem, Jakob og Judas, skrev senere hver sin bibelske bok.

Det siste vi får høre om Maria, er at hun er til stede på disse møtene sammen med sønnene sine, og at de ber. For en fin avslutning på beretningen om Maria! Og for et godt eksempel hun var! Hennes tro satte henne i stand til å leve videre etter at hun var blitt gjennomboret av sorgens sverd, og på grunn av sin tro fikk hun til slutt en herlig lønn. Hvis vi etterligner hennes tro, vil vi også kunne overleve alle slags sår som denne onde verden kan påføre oss, og vi vil oppnå en lønn som langt overgår det vi kan forestille oss.