Hun var ikke for gammel til å tjene Jehova
MANGE eldre mennesker venter seg ikke særlig mange gleder av de årene de har igjen. En berømt eldre filmskuespillerinne sa det slik: «Jeg har rotet til livet mitt, og det er for sent å forandre på det . . . Når jeg går og spaserer alene, tenker jeg tilbake på livet mitt, og jeg er ikke glad for det jeg har gjort ut av det . . . Jeg er rastløs uansett hvor jeg er, og klarer ikke å slå meg til ro.»
En eldre kvinne som levde for nesten 2000 år siden, hadde ikke slike problemer. Hun var en enke på 84 år, men hun var aktiv og lykkelig og ble sterkt begunstiget av Gud. Hun het Anna, og hun hadde en spesiell grunn til å glede seg. Hvilken grunn?
’Hun var aldri borte fra templet’
Evangelieskribenten Lukas forteller om Anna. Han sier: «Nå var det en profetinne, Anna, Fanuels datter, av Asjers stamme» i Israel. Som profetinne hadde hun på en spesiell måte fått del i Guds hellige ånd eller virksomme kraft. Og særlig ved en betydningsfull anledning fikk Anna en storslagen mulighet til å profetere.
Lukas sier videre: «Denne kvinnen var langt oppe i årene og hadde etter sin tid som jomfru levd sammen med en ektemann i sju år, og hun var enke, nå åttifire år gammel.» (Lukas 2: 36, 37) Anna var sannsynligvis blitt enke da hun var ganske ung. Kristne kvinner som er blitt enker i en hvilken som helst alder, vet hvor forferdelig det er å miste en kjær ektemann. Men i likhet med mange gudfryktige kvinner i vår tid tillot ikke Anna at denne sørgelige opplevelsen fikk henne til å innstille sin tjeneste for Gud.
Lukas forteller at Anna «aldri var borte fra templet» i Jerusalem. (Lukas 2: 37) Hun satte stor pris på de velsignelsene som fulgte med tjenesten i Guds hus. Hennes handlemåte røper at hun i likhet med Israels kongelige salmist, David, bare hadde ett ønske å legge fram for Jehova. Hva var det? David sang: «Én ting ber jeg [Jehova] om, og det ønsker jeg inderlig: at jeg får bo i [Jehovas] hus alle mine levedager, så jeg kan se hans velvilje og grunne i hans tempel.» (Salme 27: 4) I denne henseende ligner Anna også de kristne kvinner i vår tid som finner glede i å være regelmessig til stede der hvor Jehova blir tilbedt.
Anna utførte hellig tjeneste for Jehova natt og dag. Hun gjorde dette «med fasteperioder og påkallelser», noe som tyder på sorg og inderlig lengsel. (Lukas 2: 37) Jødene hadde i flere hundre år vært underlagt hedenske makter, og det religiøse forfallet hadde nådd helt fram til templet og dets presteskap. Det er godt mulig at det var derfor Anna fastet og påkalte Jehova Gud. Men hun hadde også grunn til å være lykkelig, særlig fordi det hendte noe helt spesielt på en begivenhetsrik dag i år 2 f.v.t.
En uventet velsignelse
På denne meget betydningsfulle dagen ble barnet Jesus brakt til templet i Jerusalem av sin mor, Maria, og sin adoptivfar, Josef. Den aldrende Simeon så barnet og kom med en profetisk uttalelse i den anledning. (Lukas 2: 25—35) Anna var i templet som vanlig. Lukas forteller: «I samme stund kom hun bort.» (Lukas 2: 38) Det må ha frydet Anna at hun på sine gamle dager fikk se den framtidige Messias!
Førti dager tidligere hadde Guds engel sagt til hyrdene ved Betlehem: «Se, jeg forkynner et godt budskap for dere om en stor glede som skal bli hele folket til del, for i dag er det født dere en Frelser, som er Kristus, Herren, i Davids by.» En himmelsk hærskare lovpriste Jehova og sa: «Ære til Gud i høydene der oppe, og på jorden fred blant velviljens mennesker.» (Lukas 2: 8—14) Anna ble nå på lignende måte ansporet til å vitne om Ham som skulle bli Messias.
Da Anna fikk se spedbarnet Jesus, begynte hun «å takke Gud og å tale om barnet til alle som ventet på Jerusalems utfrielse». (Lukas 2: 38) I likhet med den eldre mannen Simeon, som også fikk det privilegium å se barnet Jesus i templet, hadde hun utvilsomt lengtet etter og bedt om og ventet på den lovte Befrier. Det gode budskapet om at Jesus var denne Befrier, var for godt til at hun kunne holde det for seg selv.
Hva gjorde Anna, selv om hun kanskje ikke ventet å leve helt til Jesus ble voksen? Hun vitnet med glede for andre om den frigjøring som skulle finne sted ved hjelp av denne kommende Messias.
Annas gode eksempel
Hvor mange religiøse mennesker i verden ville komme med et slikt vitnesbyrd eller fremdeles være opptatt i tilbedelsen natt og dag i en alder av 84 år? De fleste ville sannsynligvis ha søkt om å få gå av med pensjon mange år tidligere. Anna og Simeon var annerledes. De var gode eksempler for alle eldre tjenere for Jehova. Ja, de elsket det huset hvor Jehova ble tilbedt, og lovpriste ham av hele sitt hjerte.
I Anna har vi også et utmerket eksempel på en gudfryktig enke. Lukas’ beskrivelse av denne ydmyke eldre kvinnen samsvarer godt med den beskrivelsen vi finner i 1. Timoteus 5: 3—16 av de kvalifikasjoner en verdig enke bør ha. Der sier apostelen Paulus at en slik enke «er vedholdende i påkallelser og bønner natt og dag», at hun «har vært én manns hustru» og «flittig har utført all god gjerning». En slik kvinne var Anna.
I vår tid finnes det trofaste eldre enker som utfører hellig tjeneste for Gud natt og dag i tusenvis av Jehovas vitners menigheter rundt omkring på jorden. Vi setter stor pris på å ha alle disse motstykker til Anna blant oss.
Også menn og kvinner som er høyt oppe i årene, kan innvie seg til Gud og la seg døpe i vann som et symbol på det. Man er aldri for gammel til å tjene Jehova og forkynne om det messianske rike, som nå er opprettet i himmelen og snart skal bringe store velsignelser til lydige mennesker. Eldre mennesker som nå utfører hellig tjeneste for Gud, kan vitne om de velsignelser Jehova har gitt dem, i likhet med Anna, som fikk en spesiell velsignelse for mange hundre år siden. Hun var ikke for gammel til å tjene Jehova og lovprise hans hellige navn — og det er ikke de heller.