Hjelp barna til å vokse i guddommelig visdom

TENKENDE mennesker fra mange nasjoner og med ulik bakgrunn erkjenner at Jesus var en fantastisk lærer og moralforkynner. Men var det noe bestemt i den opplæringen han fikk i ungdomstiden, som bidrog til dette? Hva kan foreldre i dag lære av hans familieliv og av den oppdragelse han fikk?

Bibelen forteller svært lite om Jesu barndom. De første 12 årene av hans liv blir sammenfattet i bare to vers: «Da de [Josef og Maria] hadde gjort alt det som var bestemt i Herrens lov, vendte de tilbake til Galilea, til hjembyen Nasaret. Og gutten vokste og ble sterk, fylt av visdom, og Guds nåde var over ham.» (Lukas 2: 39, 40) Men her er det noe foreldre kan lære.

«Gutten vokste og ble sterk.» Det viser at foreldrene sørget for ham fysisk sett. Han ble også regelmessig «fylt av visdom».a Hvem hadde ansvaret for å gi ham den kunnskap og forståelse som ville danne grunnlaget for en slik visdom?

Under Moseloven var dette en plikt som påhvilte foreldrene. Loven sa til israelittiske foreldre: «Disse ord og bud som jeg gir deg i dag, skal du bevare i ditt hjerte. Du skal gjenta dem for dine barn og tale om dem når du sitter hjemme og når du går på veien, når du legger deg og når du står opp.» (5. Mosebok 6: 6, 7) Det at Jesus fortsatte å bli «fylt av visdom», og at «Guds nåde var over ham», viser at Josef og Maria adlød dette påbudet.

Noen mener kanskje at oppdragelsen av Jesus egentlig ikke danner et realistisk mønster for oppdragelsen av andre barn, siden Jesus var et fullkomment barn. Men Josef og Maria var ikke fullkomne. Likevel fortsatte de tydeligvis å dekke hans fysiske og åndelige behov, og det til tross for en voksende familie og de forpliktelser det medførte. (Matteus 13: 55, 56) Og selv om Jesus var fullkommen, måtte også han vokse fra spedbarn til barn og fra barn til ungdom og voksen mann. Foreldrene hans måtte nedlegge mye grunnleggende arbeid, noe de tydeligvis klarte på en god måte.

Jesus som tolvåring

«Hvert år pleide Jesu foreldre å dra til Jerusalem for å feire påske.» (Lukas 2: 41) Ifølge Guds lov skulle alle av hankjønn dra til Jerusalem ved høytidene. (5. Mosebok 16: 16, NW) Beretningen forteller at ’Jesu foreldre pleide å dra’. Josef tok med seg Maria og sannsynligvis også resten av familien og reiste over 100 kilometer til Jerusalem for å overvære den glederike høytiden. (5. Mosebok 16: 6, 11) Dette var noe de hadde for vane å gjøre; det var et fast trekk i deres liv. De kom heller ikke bare for en dag eller to; de var der helt til «høytidsdagene var over». — Lukas 2: 42, 43.

Foreldre i dag kan lære noe av denne beretningen. Disse årlige høytidene i Jerusalem var høytidssamlinger og tider med glede. (3. Mosebok 23: 4, 36) De var til åndelig oppbyggelse for Josef og Maria og Jesus. Foreldre i dag gjør klokt i å ta med seg barna sine til lignende sammenkomster. Det vil være åndelig oppbyggende og en spennende avveksling. Foreldre som er Jehovas vitner, tar med seg barna sine til sammenkomster og store stevner som holdes med visse mellomrom i løpet av året. På den måten kan barna få oppleve spenningen med det å reise og komme sammen med hundrevis eller tusenvis av medtroende i noen dager. En far som har oppnådd gode resultater i oppdragelsen av sine ti barn, forteller at det som særlig har hjulpet ham, er det at han aldri har gått glipp av et eneste stevne siden han ble døpt som en kristen for 45 år siden. Og han har oppfordret familien sin til også alltid å overvære stevnene.

En forglemmelse

Da Jesus var liten, holdt han seg uten tvil i nærheten av foreldrene sine under de årlige reisene til den store byen Jerusalem. Men da han ble større, fikk han kanskje lov til å bevege seg mer fritt. Da han var 12 år gammel, hadde han nådd den alder som jødene anså for å være en milepæl i overgangen fra barn til voksen. Da Josef og familien hans skulle reise hjem igjen fra Jerusalem, kan en forglemmelse ha vært årsak til det som hendte. Beretningen sier: «Men da . . . de skulle hjem, ble gutten Jesus igjen i Jerusalem, uten at foreldrene visste om det. De trodde han var med i reisefølget, så det gikk en hel dag før de begynte å spørre etter ham blant slektninger og venner.» — Lukas 2: 43, 44.

Det er sider ved denne episoden som foreldre og unge sikkert kjenner igjen fra sitt eget liv. Det er imidlertid én forskjell: Jesus var fullkommen. Ettersom han lydig underordnet seg under Josef og Maria, kan vi ikke tenke oss at han unnlot å holde en avtale som de hadde truffet med ham. (Lukas 2: 52) Det er mye mer sannsynlig at de ikke hadde truffet noen avtale. Josef og Maria trodde at Jesus var sammen med slektninger og venner. (Lukas 2: 44) Det er lett å tenke seg at de var travelt opptatt da de skulle dra ut av Jerusalem, og først og fremst konsentrerte seg om de minste barna sine, og at de gikk ut fra at deres eldste sønn, Jesus, også var iblant dem.

Men Jesus trodde tydeligvis at foreldrene visste hvor han var. Det svar han gav dem da de fant ham, tyder på det: «Hvorfor lette dere etter meg? Skjønte dere ikke at jeg må være i min Fars hus?» Han viste ikke mangel på respekt. Det han sa, viser bare hvor overrasket han ble over at foreldrene ikke visste hvor de skulle finne ham. Mange foreldre med barn i oppveksten kan bekrefte at dette er et typisk eksempel på hvordan det kan oppstå en misforståelse. — Lukas 2: 49.

Tenk hvor bekymret Josef og Maria må ha vært ved slutten av den første dagen, da de oppdaget at Jesus var borte. Og hvor enda mer engstelige de må ha blitt i løpet av de to neste dagene, da de lette etter ham i Jerusalem. Det skulle imidlertid vise seg at den opplæring de hadde gitt Jesus, hadde hatt en positiv virkning. De fikk lønn for sitt strev. Jesus hadde ikke kommet i dårlig selskap. Han brakte ikke skam over foreldrene sine. Da de fant Jesus, var han «i templet. Der satt han blant lærerne, lyttet til dem og stilte spørsmål. Alle som hørte ham, undret seg over hans forstand og over de svar han gav». — Lukas 2: 46, 47.

Det at han tilbrakte tiden på denne måten, og det at han hadde god forståelse av bibelske prinsipper, vitner også om at Josef og Maria inntil da hadde gitt Jesus en god opplæring. Den måten Maria reagerte på, er typisk for en bekymret mor: Først ble hun lettet over å finne sønnen i god behold; deretter gav hun uttrykk for sin bekymring og fortvilelse: «Barnet mitt, hvordan kunne du gjøre dette mot oss? Din far og jeg har lett etter deg og vært så engstelige.» (Lukas 2: 48) Det er ikke overraskende at Maria snakket før Josef og gav uttrykk for at begge foreldrene hadde vært engstelige. Mange tenåringer som leser denne beretningen, vil sikkert si: «Det er akkurat slik som moren min er!»

Hva vi kan lære

Hva kan vi lære av denne beretningen? Tenåringer er tilbøyelige til å tro at foreldrene vet hva de tenker. Ofte sier de: «Men jeg trodde dere visste det.» Dere foreldre, hvis deres sønn eller datter i tenårene noen gang har sagt dette når det har vært noe de har misforstått, er dere ikke de første som har hatt det problemet.

Etter hvert som barna vokser til, blir de mindre avhengige av foreldrene. Dette er en naturlig forandring, som foreldrene må innrette seg etter og godta. Men selv med den beste opplæring vil det oppstå misforståelser, og foreldrene vil ha sine bekymringer. Hvis de imidlertid følger Josefs og Marias gode eksempel, vil den opplæring de har gitt barna, komme barna til nytte når det måtte oppstå en kritisk situasjon.

Jesu foreldre fortsatte tydeligvis å gi Jesus opplæring mens han var i tenårene. Etter den hendelsen som er nevnt ovenfor, viser beretningen videre at Jesus ble «med dem hjem til Nasaret», og han fortsatte å være «lydig mot dem». Hva førte det til? «Jesus gikk fram i alder og visdom og var til glede for Gud og mennesker.» Denne episoden endte derfor godt. (Lukas 2: 51, 52) Foreldre som følger Josefs og Marias eksempel, som hjelper barna sine til å vokse i visdom, som skaper en god atmosfære i hjemmet, og som sørger for at de får nyte godt av kristent samvær, øker sannsynligheten for at det samme kan sies om deres barn. Slike barn har gode muligheter til å kunne glede seg over å leve et lykkelig liv, etter hvert som de vokser til og til slutt blir ansvarsfulle, modne kristne.

[Fotnote]