Marias himmelfart — et dogme åpenbart av Gud?

LÆREN om assumpsjonen, at Maria, Jesu mor, ble tatt legemlig opp til himmelen, er dyrebar for millioner av katolikker. Historikeren George William Douglas sier: «Assumpsjonen, eller jomfru Marias opptagelse til himmelen, har [i lang tid] vært feiret som den største av hennes fester og en av kirkeårets viktigste festdager.»

Katolske teologer innrømmer imidlertid at Bibelen ikke sier noe om at Maria ble tatt opp til himmelen. Ja, det er få katolikker som er klar over at denne læren, som de er så glad i, har vært en kime til strid og bitter debatt i flere hundre år. Så hvordan gikk det til at kirken antok læren om assumpsjonen, Marias himmelfart, som et dogme?a Finnes det noe grunnlag for å si at dette dogmet er åpenbart av Gud? Svarene på disse spørsmålene er ikke bare av teoretisk verdi. De har stor betydning for alle sannhetselskende mennesker.

Et dogme vokser fram

Hvis du er katolikk, blir du kanskje overrasket over å få vite at tanken om Marias opptagelse til himmelen var helt ukjent i kristen tenkning i de første århundrene etter Jesu død. Den katolske teologen Jean Galot skriver følgende i avisen L’Osservatore Romano: «Til å begynne med feiret ikke det kristne samfunn noe minne om Marias død.»

Da treenighetslæren var blitt en offisiell lære i kirken, fikk imidlertid Maria en stadig viktigere rolle. Man begynte å bruke følelsesladede uttrykk om henne, for eksempel «Guds mor», «unnfanget uten synd», «Formidlerske» og «Himmeldronningen». Etter hvert «var ikke tausheten i den opprinnelige tradisjon med hensyn til Marias død lenger helt tilfredsstillende for dem som betraktet Maria som fullkommen og ønsket å ære henne. Dermed begynte forestillingen om assumpsjonen, som var et produkt av folkelig fantasi, å ta form,» sier Galot.

Omkring det fjerde århundre av vår tidsregning begynte de såkalte assumpsjonistapokryfene å sirkulere. Disse tekstene inneholdt fantasifulle fortellinger om Marias angivelige himmelfart. Ta for eksempel den teksten som kalles «Den hellige Guds mors innsovnelse». Den tilskrives ingen ringere enn apostelen Johannes, men ble sannsynligvis skrevet nesten 400 år etter at Johannes var død. Ifølge denne oppdiktede fortellingen ble apostlene på mirakuløst vis samlet hos Maria, hvor de så henne helbrede blinde, døve og lamme. Til slutt i beretningen sies det at apostlene fikk høre Herren si følgende til Maria: «Se, fra nå av skal ditt dyrebare legeme overføres til paradiset, og din hellige sjel skal være i himlene, i min Fars skattkamre, i strålende herlighet, hvor de hellige engler har fred og fryder seg, og det til evig tid.»

Hvordan reagerte de troende på slike skrifter? Mariologen René Laurentin forklarer: «Reaksjonene sprikte veldig. De mest lettroende blir uten betenkning ført bak lyset av slike praktfulle historier. Andre forakter disse inkonsekvente beretningene, som ofte er selvmotsigende og er av ukjent opphav.» Det var derfor ikke så lett å få assumpsjonsteorien offisielt godkjent. Noe som skapte ytterligere forvirring, var at man noen steder viste ærbødighet for angivelige relikvier av Marias legeme. Dette var jo vanskelig å forene med den oppfatning at legemet hennes var tatt opp til himmelen.

På 1200-tallet fastholdt Thomas av Aquino i likhet med mange andre teologer at assumpsjonen ikke kunne defineres som et dogme, når «Skriften ikke framholder denne læren». Oppfatningen ble likevel stadig mer populær, og det dukket opp en rekke skildringer av Marias himmelfart, blant annet av slike ansette kunstnere som Rafael, Correggio, Tizian, Carracci og Rubens.

Saken ble ikke avgjort før forholdsvis nylig. Ifølge jesuitten Giuseppe Filograssi utgav katolske teologer så sent som i første halvdel av vårt århundre «rapporter og drøftelser som ikke alltid var positive» til assumpsjonsteorien. Også noen paver, deriblant Leo XIII, Pius X og Benedikt XV, «var nokså reservert i denne saken». Men den 1. november 1950 tok kirken langt om lenge et endelig standpunkt. Pave Pius XII kunngjorde: «Vi definerer det som et dogme åpenbart av Gud at Guds ubesmittede mor, den evige jomfru Maria, idet hun fullførte sitt jordiske løp, ble tatt opp med kropp og sjel til himmelens herlighet.» — Munificentissimus Deus.

Nå var det ikke lenger opp til den enkelte å avgjøre om han ville tro på Marias legemlige himmelfart — det var blitt et av kirkens dogmer. Pave Pius XII erklærte at «hvis noen . . . våger å fornekte eller med vilje å så tvil om det Vi har bestemt, skal han vite at han har kommet til kort hva den guddommelige og den katolske tro angår».

Hva Bibelen egentlig sier

Men på hvilket grunnlag tok kirken dette faste standpunktet? Pave Pius XII hevdet at assumpsjonsdogmet har «sitt endelige grunnlag i Den hellige skrift». Et av de skriftstedene som ofte siteres som bevis for læren om Marias himmelfart, er Lukas 1: 28, 42. Der står det følgende om Maria: «Vær hilset, du nådefylte! Herren er med deg! . . . Velsignet er du fremfor alle kvinner, og velsignet er han du bærer i ditt skjød!» (Erik Gunnes’ katolske oversettelse) Assumpsjonistene resonnerer som så at når Maria var ’nådefylt’, kunne hun ikke ha blitt beseiret av døden. Og når hun ble «velsignet» i likhet med ’ham hun bar i sitt skjød’, måtte hun ha de samme privilegier som Jesus — og Jesus fór jo opp til himmelen. Synes du at dette er et fornuftig resonnement?

For det første sier bibelforskere at uttrykket ’nådefylt’ er en upresis oversettelse, og at det er riktigere å gjengi det opprinnelige, greske uttrykket som Lukas brukte, med «gjenstand for Guds gunst». Den katolske oversettelsen The Jerusalem Bible gjengir derfor Lukas 1: 28 slik: «Gled deg, du høyt begunstigede!» Det er ingen grunn til å tro at Maria ble tatt legemlig opp til himmelen bare fordi hun var ’høyt begunstiget’ av Gud. I Erik Gunnes’ oversettelse sies det også om den første kristne martyr, Stefanus, at han var høyt begunstiget, eller ’fylt av nåde’. Men det er ingen som tilskriver ham noen legemlig oppstandelse. — Apostlenes gjerninger 6: 8.

Men ble ikke Maria velsignet eller begunstiget? Jo, men det er interessant å merke seg at også en kvinne som het Jael, og som levde i Israel i dommertiden, ble omtalt som «velsignet blant kvinner». (Dommerne 5: 24) Og det er jo ingen som vil hevde at Jael ble tatt legemlig opp til himmelen. Dessuten hviler hele assumpsjonstanken på den forutsetning at Jesus steg opp til himmelen i kjødet. Men Bibelen sier at Jesus ble «gjort levende i ånden». (1. Peter 3: 18; jevnfør 1. Korinter 15: 45.) Apostelen Paulus sier dessuten: «Kjøtt og blod kan ikke arve Guds rike.» — 1. Korinter 15: 42—50.

Det er riktig at Bibelen omtaler en himmelsk oppstandelse for trofaste, åndssalvede kristne. Men 1. Tessaloniker 4: 13—17 viser tydelig at oppstandelsen ikke skulle begynne før «Herrens nærvær», det vil si i løpet av de siste dager av denne onde ordning. Fram til da ville Maria sove i døden sammen med tusener av andre trofaste kristne. — 1. Korinter 15: 51, 52.

Maria — en troens kvinne

Vi vil understreke at vi med det foregående ikke mener å være respektløse overfor Maria. Det er ingen tvil om at Maria var en eksemplarisk kvinne. Hennes tro er verd å etterligne. Hun tok villig imot det ansvarsfulle privilegium det var å bli Jesu mor, sammen med alle de prøvelser og ofre som det ville medføre. (Lukas 1: 38; 2: 34, 35) Sammen med Josef oppdrog hun Jesus i guddommelig visdom. (Lukas 2: 51, 52) Hun ble hos Jesus mens han led på pælen. (Johannes 19: 25—27) Og som en trofast disippel ble hun lydig værende i Jerusalem og fikk oppleve at Guds ånd ble utøst på pinsedagen. — Apostlenes gjerninger 1: 13, 14; 2: 1—4.

Et fordreid syn på Maria er verken til ære for Skaperen eller for Maria. Assumpsjonsdogmet gir næring til den grunnløse påstanden at Maria går i forbønn hos Gud for mennesker. Men støttet Jesus Kristus en slik lære? Nei, han sa tvert imot: «Jeg er veien og sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten gjennom meg. Hvis dere ber om noe i mitt navn, vil jeg gjøre det.» (Johannes 14: 6, 14; jevnfør Apostlenes gjerninger 4: 12.) Ja, det er bare Jesus Kristus som går i forbønn for oss hos Skaperen — ikke Maria. Det er gjennom Jesus — ikke Maria — vi skal vende oss til vår Livgiver for å få «hjelp i rette tid». — Hebreerne 4: 16.

Det kan være vanskelig for noen å godta sannheten om Maria. I det minste kan det innebære å gi avkall på noen rotfestede trosoppfatninger og høyt skattede forestillinger. Men selv om sannheten til tider kan være vanskelig å fordøye, er det den som ’frigjør en’. (Johannes 8: 32) Jesus sa at hans Far søker dem som vil tilbe «med ånd og sannhet». (Johannes 4: 24) Disse ordene utgjør en utfordring for oppriktige katolikker.

[Fotnote]

[Ramme på side 27]

DØDE MARIA?

Døde egentlig Maria før hun angivelig ble tatt opp til himmelen? Katolske teologer står overfor et teologisk dilemma i denne saken. Oppslagsverket Nuovo dizionario di teologia peker på at «det ville være vanskelig å tilskrive Maria det privilegium som består i immunitet mot døden, noe ikke engang Kristus hadde». Men det oppstår et like ømtålig spørsmål hvis man sier at Maria døde. Teologen Kari Børresen sier at «døden er straffen for den første synd, som Maria — ifølge [læren om den ubesmittede unnfangelse] — ikke ble berørt av». Hvorfor skulle hun da dø? Det er ikke så rart at pave Pius XII omhyggelig styrte utenom spørsmålet om hvorvidt Maria døde, da han definerte assumpsjonsdogmet.

Bibelens lære er heldigvis fri for slik forvirring. Bibelen sier ingen steder at Maria ble unnfanget uten synd. Den antyder det ikke engang. Tvert imot viser den at Maria var et ufullkomment menneske, som hadde behov for gjenløsningen. Det var derfor hun gikk til templet etter at Jesus var født, og frambar et syndoffer til Gud. (3. Mosebok 12: 1—8; Lukas 2: 22—24) Med tiden døde Maria, akkurat som alle andre ufullkomne mennesker. — Romerne 3: 23; 6: 23.

Denne enkle sannheten står i skarp kontrast til de ubesvarte spørsmålene som assumpsjonsdogmet reiser.

[Bilde på side 26]

«Marias himmelfart» av Tizian (ca. 1488—1576)

[Rettigheter]

Girandon/Art Resource, N.Y.

[Bilde på side 28]

Da Maria brakte et syndoffer til templet etter Jesu fødsel, viste hun at hun betraktet seg som en synder, som hadde behov for gjenløsningen