Spørsmål fra leserne

Tre av evangeliene omtaler at det ble klaget over at Jesus ble salvet med kostbar olje. Var det mange av apostlene som klaget, eller var det først og fremst Judas?

Vi finner denne hendelsen beskrevet i Matteus’, Markus’ og Johannes’ evangelium. Det ser ut til at Judas tok ledelsen i å klage, og at i hvert fall noen av de andre apostlene så var enige med ham. Denne hendelsen viser hvorfor vi kan være takknemlige for at vi har fire evangelieberetninger. Det hver skribent skrev, var nøyaktig, men ikke alle la vekt på de samme detaljene. Ved å sammenligne parallelle beretninger får vi en mer fullstendig og detaljert oversikt over mange begivenheter.

Beretningen i Matteus 26: 6—13 angir stedet — huset til Simon den spedalske i Betania — men navngir ikke den kvinnen som begynte å helle velluktende olje over Jesu hode. Matteus skriver: «Da disiplene så dette, ble de harme», og de klaget fordi oljen kunne ha vært solgt og pengene gitt til de fattige.

Markus’ beretning innbefatter de fleste av disse detaljene. Men han legger til at hun brøt opp krukken. Den inneholdt velluktende olje som var «ekte nardus», muligens innført fra India. Når det gjaldt klagen, sier Markus at «det [var] noen som gav uttrykk for harme», og at «de følte stor uvilje mot henne». (Markus 14: 3—9) Så de to beretningene viser at det var mer enn én apostel som klaget. Men hvordan begynte det?

Johannes, som var øyenvitne, legger til flere relevante detaljer. Han navngir kvinnen — Maria, søsteren til Marta og Lasarus. Johannes kommer også med denne detaljen, som ikke er en motsigelse, men en tilleggsopplysning: «Hun gned inn Jesu føtter og tørket hans føtter med sitt hår.» Når vi sammenligner beretningene, forstår vi at Maria må ha helt oljen, som Johannes bekrefter var «ekte nardus», over Jesu hode og føtter. Johannes stod Jesus veldig nær og hadde lett for å bli harm hvis noen ringeaktet Jesus. Vi leser: «Judas Iskariot, en av hans disipler, som skulle til å forråde ham, sa: ’Hvorfor ble ikke denne velluktende oljen solgt for tre hundre denarer og gitt til de fattige?’» — Johannes 12: 2—8.

Judas var selvfølgelig «en av hans disipler», men vi kan ane Johannes’ harme over at noen i denne stillingen planla å forråde Jesus. Oversetteren dr.theol. C. Howard Matheny sa om Johannes 12: 4: «Både ’værende i ferd med’ [«skulle til»], som er presens partisipp, og ’å være forrådende’ [«å forråde»], som er presens infinitiv, uttrykker en kontinuerlig, eller vedvarende, handling. Det viser at Judas’ forræderi mot Jesus ikke var en momentan handling som ble begått ut fra et øyeblikks innskytelse, for den var gjennomtenkt og planlagt over flere dager.» Johannes forstod tydeligvis at Judas ikke klaget «fordi han brydde seg om de fattige, men fordi han var en tyv og hadde pengekassen og pleide å ta de pengene som ble lagt i den».

Det er derfor rimelig å tro at tyven Judas startet klagingen, siden han ville ha mer å stjele hvis den kostbare oljen ble solgt og pengene lagt i pengekassen som han hadde. Straks Judas begynte å klage, ser det ut til at noen flere apostler sluttet seg til ham i det som kunne se ut som en velbegrunnet klage. Det var imidlertid først og fremst Judas som klaget.