FOT

Det hebraiske ordet rẹghel og det greske pous betegner begge i sin grunnbetydning den nederste delen av benet, ganglemmet, hos et menneske eller et dyr. Begge ordene brukes både i bokstavelig og i overført betydning.

I gammel tid var føttene det viktigste framkomstmidlet, slik det fremdeles er mange steder. Noen småkårsfolk gikk barføtt, men det var vanlig å bruke sandaler, som imidlertid ikke bestod av noe særlig mer enn en såle. (Se SANDAL.) Når man gikk inn i et hus, tok man av seg sandalene. Det ble regnet som et viktig, praktisk talt obligatorisk uttrykk for gjestfrihet at verten eller en tjener vasket gjestenes føtter, eller at det i det minste ble satt fram vann til dette formål. – 1Mo 18: 4; 24: 32; 1Sa 25: 41; Lu 7: 37, 38, 44.

Ettersom man tok av seg sandalene når man befant seg på hellig grunn, utførte prestene utvilsomt sin tjeneste barføtt når de tok seg av plikter i tabernaklet eller templet. (2Mo 3: 5; Jos 5: 15) I instruksene for hvordan prestenes klær skulle lages, er det ikke nevnt sandaler. – 2Mo 28; se KROPPSSTILLINGER, GESTER, SYMBOLSKE HANDLINGER.

Kristus vasker disiplenes føtter. Jesus Kristus gav disiplene sine en leksjon i ydmykhet og vilje til å tjene hverandre da han, deres Herre, vasket føttene deres. (Joh 13: 5–14; jf. 1Ti 5: 9, 10.) Ved denne anledningen sa Jesus: «Den som har badet, trenger ikke å få vasket mer enn føttene, men er helt ren.» Poenget var utvilsomt at selv om en person hadde badet, ville føttene raskt bli støvete igjen, slik at de ville måtte vaskes oftere enn resten av kroppen. På Jesu tid skulle prestene og levittene som tjente ved templet, ta et bad tidlig om morgenen, og da behøvde de ikke å bade mer den dagen; de trengte bare å vaske hendene og føttene. (Se også 2Mo 30: 19–21.) Ved å si: «Dere er ikke alle rene» (en hentydning til Judas), gav åpenbart Jesus sine handlinger ved denne anledningen en åndelig dimensjon. (Joh 13: 10, 11) I Efeserne 5: 25, 26 sies det at Jesus renser den kristne menighet med «vannbadet ved hjelp av ordet», sannhetens ord. Jesu trofaste etterfølgere skulle logisk nok likeledes ta seg av sine brødre i ydmykhet, ikke bare med tanke på deres fysiske behov, men i enda høyere grad med tanke på deres åndelige behov. Slik skulle de hjelpe hverandre til å holde seg uplettet av de daglige fristelser og tillokkelser som kan gjøre en kristen uren mens han befinner seg i denne verden. – He 10: 22; Ga 6: 1; He 12: 13; se VASKING AV FØTTER.

Å vandre. Ordet «fot» blir ofte brukt om en persons tilbøyelighet eller den kurs han velger, enten det er en god eller en dårlig kurs. (Sl 119: 59, 101; Ord 1: 16; 4: 26; 5: 5; 19: 2; Ro 3: 15) Ordet «vandre» blir brukt i en lignende betydning, for eksempel i uttalelsen «Noah vandret med den sanne Gud», som betyr at han fulgte en kurs som var i harmoni med Guds vilje og Guds bud. (1Mo 6: 9; jf. Ef 2: 1, 2.) Gud leder billedlig talt sine trofaste tjeneres føtter på den rette sti, viser dem hvilken vei de skal gå for ikke å snuble og falle åndelig sett eller gå i syndens snare, og verner dem til og med noen ganger mot å bli tatt til fange av fiender. (1Sa 2: 9; Sl 25: 15; 119: 105; 121: 3; Lu 1: 78, 79) På den annen side får han de onde til å miste fotfestet og sørger for at de lider nederlag. (5Mo 32: 35; Sl 9: 15) Jehova advarer sine tjenere mot å slå følge med onde mennesker eller gå på en urett sti. (Ord 1: 10, 15; 4: 27) Han råder en til å vokte sine føtter når man går til Guds hus. Man bør tre fram med et oppriktig hjerte i den hensikt å høre og lære. – For 5: 1.

Andre billedlige bruksmåter. Andre billedlige uttrykk er ’hvilested for fotsålen’, det vil si et sted hvor man bor eller oppholder seg, eller som man eier (1Mo 8: 9; 5Mo 28: 65); «en fotsbredd», det minste stykke jord man kunne eie (Apg 7: 5; 5Mo 2: 5; jf. Jos 1: 3); ’å løfte sin fot’, som betyr å gå i gang med noe (1Mo 41: 44); ’sjelden sette sin fot i sin nestes hus’, det vil si ikke å trekke for store veksler på sin nestes gjestfrihet (Ord 25: 17); ’å gå barføtt’, som uttrykk for ydmykelse eller sorg (krigsfanger ble ofte ført barføtt bort) (Jes 20: 2); ’å legge noe ved noens føtter’ som gave eller offer (Apg 5: 1, 2); ’å falle ned for noens føtter’ som en ærbødig hilsen (Mr 5: 22); ’å legge noe under noens føtter’, det vil si legge noe under noens myndighet (1Kt 15: 27; He 2: 8); ’å knuse noen under føttene’ eller ’trå noen ned’, som betyr å beseire noen (Mal 4: 3; Ro 16: 20); ’å sette føttene sine på fiendenes nakker’ som symbol på at man har undertvunget eller beseiret dem (Jos 10: 24); ’å vaske sin fot i blod’, som betyr at man henretter sine fiender (Sl 68: 22, 23); ’å dekke sine føtter’ eller ’å holde sine føtter skjult’, det vil si å gjøre sitt fornødne (Dom 3: 24, se NW, fotn.; 1Sa 24: 3, se NW, fotn.). Uttrykket ’dyppe sin fot i olje’ ble brukt i en profeti om den fete eller rike andelen som Asjers stamme skulle få blant Israels stammer. (5Mo 33: 24) Rut løftet til side dekket ved Boas’ føtter og la seg ned ved føttene hans for å bekjentgjøre at hun ville at han skulle ta de nødvendige juridiske skritt for å inngå svogerekteskap. – Rut 3: 4, 7, 8.

«Vakre» føtter. Jehova setter spesielt stor pris på føttene til dem som forkynner det gode budskap om Riket, og omtaler dem som «vakre». (Jes 52: 7; Ro 10: 15) En kristen må ha «fredens gode budskaps utrustning» som sko på føttene, så han kan legge fram det gode budskap på rette måte. (Ef 6: 15) Jesus gav sine disipler instrukser om at når de som bodde i et hus eller en by, nektet å ta imot dem og høre på det de hadde å si, skulle de riste støvet av sine føtter og på den måten vise at de overlot huset eller byen til dommen fra en høyere kilde, nemlig fra himmelen. – Mt 10: 14.

’Hogg av din fot.’ Jesus talte om det å ’hogge av sin fot’, ikke i bokstavelig, men i billedlig forstand, da han sa: «Hvis da din hånd eller din fot får deg til å snuble, så hogg den av og kast den fra deg.» Med dette mente han at man ikke må la en legemsdel, for eksempel en hånd eller en fot, få en til å begå en utilgivelig synd, men i stedet ’døde’ en slik legemsdel, undertvinge den så fullstendig at det er som om man har skilt den fra legemet. – Mt 18: 8; Mr 9: 45; jf. Kol 3: 5.

På det kristne ’legeme’. Apostelen Paulus sammenligner den kristne menighet med en menneskekropp og understreker i den forbindelse den gjensidige avhengigheten menighetens medlemmer imellom med ordene: «Hvis foten skulle si: ’Fordi jeg ikke er hånd, er jeg ingen del av legemet’, har den ikke av den grunn opphørt å være en del av legemet.» – 1Kt 12: 15.

Guds fotskammel. Jehova beskriver sin opphøyde stilling ved å si at han sitter på en himmelsk trone med jorden som sin fotskammel. (Jes 66: 1) Han sier til Sion at han skal pryde sin helligdoms sted, og tilføyer: «Og mine føtters sted skal jeg herliggjøre.» – Jes 60: 13, 14; se HÆL; TÅ.