Spørsmål fra leserne

◼ Er de kristne ifølge Johannes 15: 15 (NW) Jesu «slaver», eller er de hans «venner»?

Vi kan og bør være begge deler. For å forstå hvorfor kan vi merke oss hva Jesus sa til sine trofaste apostler den siste kvelden han var sammen med dem:

«Ingen har større kjærlighet enn den som gir sitt liv for sine venner. Dere er mine venner hvis dere gjør det jeg befaler dere. Jeg kaller dere ikke lenger tjenere [slaver, NW], for tjeneren [en slave, NW] vet ikke hva hans herre gjør. Jeg kaller dere venner, for jeg har sagt dere alt jeg har hørt av min Far.» — Johannes 15: 13—15.

Hva mente Jesus med at hans trofaste disipler var slaver? Han mente ikke slaver i den betydning at alle Adams etterkommere er født ufullkomne og dermed solgt til synden eller er slaver under den. (Johannes 8: 34; Romerne 5: 18, 19; 6: 16; 7: 14) Apostlene var i likhet med de kristne etter dem, en gang slaver på den måten, men Jesu offer ville tilveiebringe det middel som kunne utfri dem eller sette dem fri. (1. Peter 1: 18, 19; Galaterne 4: 5) Men de ble allikevel ikke helt fri. Apostelen Paulus skrev nemlig senere at de var «kjøpt» med Jesu blod, slik at de ble slaver av Gud og av Kristus. — 1. Korinter 6: 20; 7: 22, 23.

Jesus mente ikke i Johannes 15: 15 at de trofaste apostlene, som kort tid etter skulle få den hellige ånd og bli salvede kristne, ikke lenger var slaver. (Jevnfør Johannes 15: 20, NW.) Det å være slave av Gud gjennom Kristus er selvfølgelig ikke tyngende eller drepende. Det er gledebringende og livreddende. (2. Timoteus 4: 8; Titus 1: 1, 2, NW) En kristen som med glede tar imot verdien av Kristi blod og blir en Guds slave, vil bare dø for alltid dersom han senere forkaster Jesu offer og igjen blir slave under synden. (Galaterne 1: 10, NW; 4: 8, 9; Hebreerne 6: 4—6) Jesu disipler ville derfor fortsatt være slaver av Gud og av Kristus, men de var mer enn bare slaver. Hvorfor?

Jesus og apostlene var klar over at en slave, som vanligvis har et kjølig eller formelt forhold til sin herre, ’ikke vet hva hans herre gjør’. En menneskelig herre ville vanligvis ikke konferere med en kjøpt slave, og han ville heller ikke dele sine innerste tanker og følelser med ham.

Vi skjønner imidlertid av Jesu ord at det var annerledes med apostlene. Han sa: «Jeg kaller dere venner, for jeg har sagt dere alt jeg har hørt av min Far.» (Johannes 15: 15) Ja, slik det er vanlig blant nære venner, åpenbarte Jesus for dem detaljer og forståelser som før hadde vært hemmelige. (Matteus 13: 10—12; 1. Korinter 2: 14—16) Selv om apostlene fremdeles var tjenere eller slaver av Gud gjennom Jesus, hadde de fortrolig samfunn med ham som hans betrodde venner. (Jevnfør Salme 25: 14.) Slik kan og bør det være med oss også. Hvilket privilegium er det ikke å ha Herrer i himmelen som behandler oss som betrodde, respekterte og fortrolige venner!