Kapittel 29

’Hatet av alle nasjonene’

DEN siste kvelden Jesus var sammen med apostlene før han døde, gav han dem denne påminnelsen: «En slave er ikke større enn sin herre. Hvis de har forfulgt meg, vil de også forfølge dere; hvis de har holdt mitt ord, vil de også holde deres. Men alt dette skal de gjøre mot dere på grunn av mitt navn, fordi de ikke kjenner ham som har sendt meg.» — Joh. 15: 20, 21.

Det var ikke bare enkeltstående tilfelle av intoleranse Jesus hadde i tankene. Bare tre dager tidligere hadde han sagt: «Dere skal bli gjenstand for alle nasjonenes hat for mitt navns skyld.» — Matt. 24: 9.

Likevel sa Jesus til sine etterfølgere at de ikke skulle gripe til kjødelige våpen når de ble forfulgt. (Matt. 26: 48—52) De skulle ikke skjelle ut sine forfølgere eller prøve å ta igjen. (Rom. 12: 14; 1. Pet. 2: 21—23) Det kunne jo tenkes at selv forfølgerne en dag kom til troen. (Apg. 2: 36—42; 7: 58 til 8: 1; 9: 1—22) Hevn eller gjengjeldelse skulle Gud eventuelt ta seg av. — Rom. 12: 17—19.

Det er en kjent sak at den romerske stat utsatte de første kristne for grusom forfølgelse. Men det er også verdt å huske at det i første rekke var de religiøse lederne som forfulgte Jesus Kristus, og at Pontius Pilatus, den romerske stattholderen, fikk Jesus henrettet fordi de forlangte det. (Luk. 23: 13—25) Etter Jesu død var det igjen de religiøse lederne som førte an i forfølgelsen av Jesu etterfølgere. (Apg. 4: 1—22; 5: 17—32; 9: 1, 2) Og har ikke det samme vært tilfellet i nyere tid?

Prester krever offentlig debatt

Ettersom C. T. Russells skrifter på kort tid ble utbredt i titalls millioner eksemplarer på mange språk, var det ikke så lett for det katolske og det protestantiske presteskap å ignorere det han sa. Prestene ble forarget over at deres læresetninger ble avslørt som ubibelske, og frustrert over at de mistet medlemmer. Mange av dem begynte derfor å fordømme Russells skrifter fra prekestolen. De befalte sine sognebarn å la være å ta imot litteratur som bibelstudentene delte ut. Flere av prestene prøvde å få offentlige tjenestemenn til å sette en stopper for dette arbeidet. Noen steder i De forente stater — blant annet i Tampa i Florida, i Rock Island i Illinois, i Winston-Salem i Nord-Carolina og i Scranton i Pennsylvania — sørget de for at bøker som Russell hadde skrevet, ble brent på bålet.

Noen av prestene mente det var nødvendig å stanse Russells innflytelse ved å avsløre ham i en offentlig debatt. I nærheten av hovedsetet for hans virksomhet valgte en gruppe prester seg sin talsmann — dr. E. L. Eaton, som var prest i en metodistkirke i Allegheny i Pennsylvania. I 1903 foreslo Eaton at det skulle holdes en offentlig debatt, og bror Russell sa ja til å delta.

Debatten skulle dreie seg om seks emner: Bror Russell hevdet, men dr. Eaton benektet, at de dødes sjeler er uten bevissthet; at Kristi «annet komme» går forut for tusenårsriket, og at formålet med både hans «annet komme» og tusenårsriket er at alle jordens slekter skal velsignes; at bare «evangelietidsalderens» hellige får del i den første oppstandelse, mens store skarer vil få mulighet til å bli frelst ved den senere oppstandelse. Dr. Eaton hevdet, men bror Russell benektet, at ingen skal bli prøvd etter døden; at alle som blir frelst, kommer til himmelen; at de uforbederlig onde vil bli pint i all evighet. Det ble holdt seks debatter om disse spørsmålene i 1903 i Carnegie Hall i Allegheny. Hver gang var det fullt hus.

Hva var det som lå bak denne utfordringen til debatt? Albert Vandenberg betraktet senere saken i et historisk perspektiv og skrev: «Debattene ble ført med protestantiske prester som ordstyrere, en prest fra en ny trosretning for hver runde. Dessuten satt det prester fra forskjellige kirkesamfunn som holdt til i området, på podiet sammen med pastor Eaton, angivelig for å gi ham tekstmessig og moralsk støtte. . . . At det til og med kunne dannes en uoffisiell allianse av protestantiske prester, tyder på at de fryktet Russells evne til å omvende medlemmer av deres trosretninger.» — «Charles Taze Russell: Pittsburgh-profet, 1879—1909», offentliggjort i The Western Pennsylvania Historical Magazine, januar 1986, side 14.

Det var nokså sjelden det ble holdt slike debatter. De gav ikke de resultater som prestealliansen håpet på. Noen av dr. Eatons egne sognebarn tok konsekvensen av det de hadde hørt under debattene i 1903, og forlot kirken for å slutte seg til bibelstudentene. Til og med en prest som var til stede, innrømmet at Russell hadde ’rettet brannslangen mot helvete og slokket ilden’. Likevel mente bror Russell at sannhetens sak var bedre tjent med at man brukte tid og krefter på annet enn debatter.

Prestene gav ikke opp sitt angrep. Da bror Russell talte i Dublin i Irland og i Otley i Yorkshire i England, plasserte de noen menn i forsamlingen som skulle komme med innvendinger og rope falske anklager mot Russell personlig. Bror Russell taklet behendig disse situasjonene ved å bruke Bibelen som autoritet i alle sine svar.

Protestantiske prester fra forskjellige trossamfunn hadde stiftet en sammenslutning som er kjent som Evangelisk allianse. Deres representanter i mange land agiterte imot Russell og dem som utbredte hans skrifter. I Texas oppdaget bibelstudentene for eksempel at hver eneste prest, selv i de minste byene og på landet, var utstyrt med det samme sett falske anklager mot Russell og de samme forvrengninger av det han forkynte.

Men det hendte at disse angrepene mot Russell gav resultater som prestene ikke hadde regnet med. Da en prest i New Brunswick i Canada holdt en nedsettende preken om Russell, var det en mann i forsamlingen som selv hadde lest noe av det bror Russell hadde skrevet. Han ble så forarget da presten tydde til bevisste løgner, at han reiste seg midt under prekenen, tok sin kone i hånden og ropte til sine sju døtre, som sang i koret: «Kom, piker, vi går hjem.» Alle ni marsjerte ut, og presten kunne bare stå og se på at han som hadde bygd kirken og var menighetens økonomiske grunnpilar, gikk sin vei. Menigheten gikk snart i oppløsning, og presten måtte reise.

Hån og bakvaskelse

I sine desperate forsøk på å stanse C. T. Russells og hans medarbeideres innflytelse sådde prestene tvil med hensyn til hvorvidt han var en kristen Ordets tjener. Av tilsvarende grunner behandlet jødenes religiøse ledere i det første århundre apostlene Peter og Johannes som «ulærde og alminnelige mennesker». — Apg. 4: 13.

Bror Russell hadde ikke gått på noen av kristenhetens teologiske skoler. Men han sa frimodig: «Vi utfordrer [prestene] til å bevise at de noen gang har fått en guddommelig ordinasjon, eller at de noen gang tenker på det. De tenker bare på en sekterisk ordinasjon, eller bemyndigelse, fra hver sin sekt eller retning. . . . Gud ordinerer, eller bemyndiger, et menneske til å forkynne ved å gi vedkommende den hellige ånd. Enhver som har fått den hellige ånd, har fått kraft og bemyndigelse til å undervise og til å forkynne i Guds navn. En som ikke har fått den hellige ånd, har ingen guddommelig bemyndigelse eller godkjennelse når det gjelder sin forkynnelse.» — Jes. 61: 1, 2.

For å skade bror Russells rykte spredte noen prester grove usannheter om ham, både muntlig og skriftlig. En påstand som ofte gikk igjen — og som høres den dag i dag — har med hans ekteskap å gjøre. Bror Russells motstandere ville ha folk til å tro at han var umoralsk. Hvordan forholdt det seg i virkeligheten?

I 1879 giftet Charles Taze Russell seg med Maria Frances Ackley. De hadde det godt sammen i 13 år. Deretter ble forholdet mellom dem påvirket av at noen begynte å smigre Maria og å appellere til hennes stolthet. Men da deres motiv kom for dagen, så det ut til at hun gjenvant likevekten. Etter at en tidligere medarbeider hadde spredt løgner om bror Russell, bad hun til og med mannen sin om lov til å besøke en rekke menigheter for å avsanne anklagene, ettersom han var blitt beskyldt for å behandle henne dårlig. Men den gode mottagelsen hun fikk på denne reisen i 1894, bidrog tydeligvis til at hun litt etter litt forandret syn på seg selv. Hun prøvde å få større innflytelse på det som skulle stå i Watch Tower.a Da det gikk opp for henne at ikke noe av det hun skrev, ville komme i bladet med mindre mannen hennes, bladets redaktør, hadde godkjent innholdet (ved å se om det stemte med Bibelen), ble hun svært oppbrakt. Han gjorde et alvorlig forsøk på å hjelpe henne, men i november 1897 forlot hun ham. Han skaffet henne likevel et sted å bo og forsørget henne. Flere år senere, etter at hun hadde gått rettens vei i 1903, fikk hun i 1908 innvilget, ikke skilsmisse, men separasjon med underholdningsbidrag.

Da hun ikke klarte å tvinge mannen sin til å bøye seg for hennes krav, satte hun mye inn på å få ødelagt hans gode navn og rykte etter at hun hadde forlatt ham. I 1903 utgav hun en traktat, ikke med bibelske sannheter, men med grove usannheter om bror Russell. Hun prøvde å få prester i forskjellige trossamfunn til å dele ut traktatene der hvor bibelstudentene holdt spesielle møter. Til deres ros skal det sies at det ikke var mange av dem som gikk med på å la seg bruke på den måten. Men siden den gang har andre prester lagt en annen ånd for dagen.

Tidligere hadde Maria Russell både muntlig og skriftlig fordømt dem som anklaget bror Russell for den klanderverdige oppførsel som hun nå selv påstod at han hadde. Noen religiøse motstandere av bror Russell har brukt noen løse utsagn fra rettssaken i 1906 (og som senere på rettens ordre ble slettet fra protokollen) i anklager de har offentliggjort mot ham, for å gi det inntrykk at han var umoralsk og dermed var uskikket til å være en Guds tjener. Men rettsdokumentene viser klart at slike anklager er falske. Maria Russells egen advokat spurte henne om hun mente at mannen hennes hadde begått ekteskapsbrudd. Hun svarte: «Nei.» Det er også verdt å merke seg at da et utvalg av kristne eldste hørte på de anklagene hun kom med mot mannen sin i 1897, nevnte hun ikke noe av det hun senere sa i retten for å overbevise juryen om at hun burde innvilges skilsmisse, selv om disse påståtte hendelsene skulle ha funnet sted før dette møtet.

Ni år etter at Maria Russell første gang brakte saken for retten, skrev dommer James Macfarlane et svar til en mann som bad om en kopi av rettsdokumentene for at en venn av ham skulle kunne avsløre Russell. Dommeren skrev rett ut til ham at det ville være å sløse med tid og penger. Han skrev: «Grunnlaget for hennes søknad og for den bevilling som ble gitt etter juryens kjennelse, var ’ydmykelser’ og ikke ekteskapsbrudd, og så vidt jeg kan forstå, viser ikke vitneutsagnene at Russell levde ’i utroskap med en medinnstevnet’. I virkeligheten fantes det ingen medinnstevnet.»

Maria Russells egen forsinkede anerkjennelse kom i bror Russells begravelse i Carnegie Hall i Pittsburgh i 1916. Med slør for ansiktet gikk hun opp midtgangen og la en bukett liljekonvaller ved båren. Det var knyttet et bånd rundt buketten hvor det stod: «Til min elskede mann.»

Det er tydelig at prestene har brukt den samme taktikk som sine forgjengere i det første århundre. Den gangen prøvde de religiøse lederne å skade Jesu omdømme ved å anklage ham for å spise sammen med syndere og beskylde ham for selv å være en synder og en gudsbespotter. (Matt. 9: 11; Joh. 9: 16—24; 10: 33—37) Slike anklager forandret ikke sannheten om Jesus, men de avslørte dem som tydde til den slags bakvaskelse — og de avslører dem som griper til den samme taktikk i dag — som åndelige barn av Djevelen, hvis navn betyr «Bakvasker». — Joh. 8: 44.

Krigsfeberen utnyttes

Da den nasjonalistiske feber feide over jorden under den første verdenskrig, fant prestene et nytt våpen de kunne bruke mot bibelstudentene. De protestantiske og de katolske religiøse lederne oppdaget at de kunne la fiendskapet komme til uttrykk bak et dekke av patriotisme. De utnyttet krigshysteriet og stemplet bibelstudentene som oppviglere — den samme anklagen som de religiøse lederne i Jerusalem rettet mot Jesus Kristus og apostelen Paulus i det første århundre. (Luk. 23: 2, 4; Apg. 24: 1, 5) For å kunne komme med en slik anklage måtte prestene naturligvis selv støtte krigsinnsatsen aktivt, men det lot ikke til å bekymre de fleste av dem, selv om det betydde at de måtte sende unge menn ut for å drepe medlemmer av sitt eget religionssamfunn i et annet land.

Etter Russells død utgav Selskapet Vakttårnet i juli 1917 boken Den fuldbyrdede Hemmelighed (på engelsk), en kommentar til Åpenbaringen og Esekiel foruten Salomos høysang. Denne boken avslørte hykleriet blant kristenhetens presteskap og la ikke fingrene imellom. Den fikk stor utbredelse på forholdsvis kort tid. I slutten av desember 1917 og begynnelsen av 1918 delte bibelstudentene i De forente stater og Canada også ut ti millioner eksemplarer av traktaten The Bible Students Monthly (Bibelstudentenes månedsskrift), som inneholdt et kraftfullt budskap. Denne firesiders traktaten i tabloidformat het «Babylons fall» og hadde undertittelen «Hvorfor kristenheten nå må lide — det endelige utfall». Den argumenterte for at den katolske kirke og de protestantiske kirkesamfunn var vår tids Babylon, som snart skulle falle. Til støtte for det gjengav den kommentarer fra Den fuldbyrdede Hemmelighed til profetier som beskrev Guds dom over Babylon. På baksiden var det en satirisk tegning av en mur som var i ferd med å rase sammen. På de store steinene stod det slike tekster som «Treenighetslæren (’3 × 1 = 1’)», «Sjelens udødelighet», «Teorien om evig pine», «Protestantismen — trosbekjennelser, presteskap, osv.», «Romerkirken — paver, kardinaler, osv., osv.» — og alle steinene var på vei ned.

Prestene ble rasende over denne avsløringen, akkurat som de jødiske religiøse lederne ble da Jesus avslørte deres hykleri. (Matt. 23: 1—39; 26: 3, 4) I Canada reagerte de raskt. I januar 1918 undertegnet over 600 kanadiske geistlige en petisjon som anmodet myndighetene om å forby Den Internasjonale Bibelstudieforenings publikasjoner. En avis (Winnipeg Evening Tribune) fortalte at etter at Charles G. Paterson, som var prest i St. Stephen’s Church i Winnipeg, fra prekestolen hadde fordømt The Bible Students Monthly med artikkelen «Babylons fall», tok riksadvokat Johnson kontakt med ham for å skaffe seg et eksemplar. Kort tid senere, 12. februar 1918, utstedte regjeringen et dekret om at det å være i besittelse av enten boken Den fuldbyrdede Hemmelighed eller den traktaten som er vist ovenfor, var en forbrytelse som kunne straffes med bot og fengsel.

Den samme måneden, nærmere bestemt 24. februar, holdt bror Rutherford, Selskapet Vakttårnets nyvalgte president, et foredrag i Temple Auditorium i Los Angeles i California. Emnet var oppsiktsvekkende: «Verden har endt — millioner av nålevende mennesker vil kanskje aldri dø.» Han la fram vitnesbyrd om at verden, slik man hadde kjent den fram til da, hadde endt i 1914, og pekte på at den krigen som var i gang, ledsaget av hungersnød, var en del av det tegnet som Jesus hadde forutsagt. (Matt. 24: 3—8) Så rettet han oppmerksomheten mot presteskapet og sa:

«Ifølge Skriften er prestene som gruppe betraktet de mennesker på jorden som er mest å klandre for den store krigen som nå hjemsøker menneskeheten. I 1500 år har de lært folket den sataniske doktrine om kongers guddommelige rett til å herske. De har blandet politikk og religion, kirke og stat; de har vist seg illojale mot det gudgitte privilegium å forkynne budskapet om det messianske rike; de har gitt seg hen til å oppmuntre de styrende til å tro at kongen har guddommelig rett til å herske og derfor har rett i alt han foretar seg.» Om resultatet av dette sa han: «Ærgjerrige konger i Europa rustet seg til krig fordi de ønsket å kare til seg andre folks territorium, og prestene klappet dem på skulderen og sa: ’Bare gjør det, dere kan ikke gjøre noe galt; hva dere enn gjør, så er det helt i orden.’» Men det var ikke bare presteskapet i Europa som gjorde dette. Og det visste prestene i Amerika.

Dagen etter stod det et fyldig referat av dette foredraget i en Los Angeles-avis (Morning Tribune). Prestene ble så rasende at deres forening holdt et møte selvsamme dag og sendte formannen til avisen for å gi sin intense misnøye tydelig til kjenne. Etter dette ble Selskapet Vakttårnets kontorer i en periode konstant sjikanert av menn fra regjeringens etterretningskontor.

I denne tiden, da de nasjonalistiske følelser hadde kommet i kok, ble det holdt en prestekonferanse i Philadelphia i De forente stater hvor det ble vedtatt en resolusjon som forlangte en endring i spionasjeloven, slik at påståtte overtredere skulle kunne stilles for krigsrett og dømmes til døden hvis de ble funnet skyldige. John Lord O’Brian, som var spesielt utnevnt assistent for riksadvokaten i krigssaker, ble utpekt til å forelegge saken for Senatet. De forente staters president tillot ikke at lovforslaget ble vedtatt. Men i et vredesutbrudd røpet generalmajor James Franklin Bell i den amerikanske hær for J. F. Rutherford og W. E. Van Amburgh hva som hadde funnet sted på konferansen, og at de hadde tenkt å bruke loven mot Selskapet Vakttårnets ledere.

Offisielle amerikanske regjeringsdokumenter viser at John Lord O’Brian i hvert fall fra 21. februar 1918 og framover var personlig engasjert i forsøk på å reise sak mot bibelstudentene. Kongressens opptegnelser fra 24. april og 4. mai inneholder memorandumer fra John Lord O’Brian hvor han argumenterte sterkt for at han ikke hadde noen mulighet til å rettsforfølge bibelstudentene hvis loven tillot at man kom med «sanne uttalelser ut fra de beste motiver og i god hensikt,» som det het i den unntaksbestemmelsen som Senatet hadde vedtatt til spionasjeloven.

I Worcester i Massachusetts utnyttet også pastor B. F. Wyland krigsfeberen ved å påstå at bibelstudentene drev propaganda for fienden. Han skrev en avisartikkel (i Daily Telegram) hvor han erklærte: «En av de plikter som påhviler dere som patriotiske borgere, er å undertrykke Den Internasjonale Bibelstudieforening, som har sitt hovedkontor i Brooklyn. De har under dekke av religion drevet tysk propaganda i Worcester ved å selge sin bok ’Den fuldbyrdede Hemmelighed’.» Han sa rett ut til myndighetene at det var deres plikt å arrestere bibelstudentene og hindre dem i å holde flere møter.

Våren og sommeren 1918 ble bibelstudentene forfulgt mange steder i Nord-Amerika og Europa. Noen av dem som stod bak forfølgelsen, var prester — baptister, metodister, lutheranere, katolikker, prester i den episkopale kirke og andre prester. Bibelsk litteratur ble beslaglagt uten at det var gitt ransakingsordre, og mange av bibelstudentene ble kastet i fengsel. Andre ble jaget på flukt av pøbelflokker, slått, pisket, rullet i tjære og fjær eller fikk ribben knekt eller håret klipt av. Noen fikk varige men. Kristne menn og kvinner ble holdt i fengsel uten lov og dom. The Golden Age for 29. september 1920 nevnte over hundre tilfelle av slik opprørende behandling.

Anklaget for spionasje

Det hele kulminerte 7. mai 1918, da en føderal domstol utstedte arrestordre mot Selskapet Vakttårnets president, J. F. Rutherford, og hans nærmeste medarbeidere.

Dagen før var det i Brooklyn i New York blitt reist tiltale mot bror Rutherford og hans medarbeidere i to saker. Hvis den ene saken ikke gav det ønskede resultat, kunne den andre føres. Den første saken, hvor det var flest tiltalte, omfattet fire anklagepunkter: To av dem gikk ut på at de hadde sammensverget seg for å bryte spionasjeloven av 15. juni 1917, og de to andre gikk ut på at de hadde prøvd å gjennomføre sine ulovlige planer eller faktisk hadde gjort det. Det ble hevdet at de hadde sammensverget seg for å forårsake oppsetsighet og pliktforsømmelse i De forente staters væpnede styrker, at de hadde sammensverget seg for å legge hindringer i veien for vervingen og utskrivningen av menn til tjeneste i de væpnede styrker mens nasjonen var i krig, og at de enten hadde forsøkt å gjøre begge deler eller faktisk hadde gjort det. I tiltalen ble utgivelsen og distribueringen av boken Den fuldbyrdede Hemmelighed spesielt nevnt. Den andre saken dreide seg om at det var blitt sendt en sjekk til Europa (som skulle brukes i det bibelske undervisningsarbeidet i Tyskland), noe som ble oppfattet som skadelig for De forente staters interesser. Da de tiltalte ble stilt for retten, var det den første saken, den med de fire anklagepunktene, som ble ført.

På det tidspunkt var det enda en sak som skulle avgjøres, denne i Scranton i Pennsylvania. Her var C. J. Woodworth og J. F. Rutherford tiltalt for brudd på spionasjeloven. Men ifølge et brev fra John Lord O’Brian datert 20. mai 1918 var noen i justisdepartementet redd for at distriktsdommer Witmer, som skulle dømme i saken, ikke ville være enig i at spionasjeloven kunne brukes for å stanse virksomheten til menn som på grunn av en oppriktig religiøs overbevisning sa ting som andre kanskje kunne oppfatte som antikrigspropaganda. Justisdepartementet lot derfor saken i Scranton bero til saken i Brooklyn var avgjort. Regjeringen fikk også ordnet det slik at dommer Harland B. Howe fra Vermont, som John Lord O’Brian visste delte hans syn i slike saker, fikk dømme i saken ved den føderale distriktsdomstolen for New Yorks østlige distrikt. Saken kom opp 5. juni, med Isaac R. Oeland og katolikken Charles J. Buchner som offentlige anklagere. Under rettssaken la bror Rutherford merke til at Buchner og Oeland stadig rådførte seg med katolske prester.

Under saksbehandlingen ble det påvist at Selskapets ledere og de som hadde samlet stoffet til Den fuldbyrdede Hemmelighed, ikke hadde hatt til hensikt å legge hindringer i veien for landets krigsinnsats. Det ble framlagt beviser for at planene om å skrive boken var blitt lagt — ja, at det meste av manuskriptet allerede var skrevet — før De forente stater erklærte krig (6. april 1917), og at den opprinnelige kontrakten om trykking av boken var blitt undertegnet før De forente stater vedtok den loven (av 15. juni) som det nå ble sagt at de hadde brutt.

Påtalemyndigheten la vekt på noen tilføyelser i boken som var blitt foretatt i april og juni 1917 mens teksten ble satt og korrekturlest. Tilføyelsene innbefattet et sitat av John Haynes Holmes, en prest som ettertrykkelig hadde erklært at krigen var et brudd på kristendommen. En av forsvarsadvokatene påpekte at prestens uttalelser, som var offentliggjort under tittelen «En kunngjøring til mitt folk på randen av krig», fremdeles var å få kjøpt i De forente stater på den tiden da rettssaken pågikk. Verken presten eller utgiveren var blitt saksøkt på grunn av det. Men bibelstudentene, som bare henviste til hans preken, ble holdt ansvarlige for disse synspunktene.

Den fuldbyrdede Hemmelighed sa ikke til folk i verden at de ikke måtte delta i krig. Men i sin forklaring av profetiene gjengav den utdrag av numre av The Watch Tower fra 1915 for å vise hvor inkonsekvent det var at prester som gav seg ut for å være Kristi tjenere, fungerte som vervingsagenter for krigførende land.

Da bror Rutherford hadde fått vite at myndighetene hadde innvendinger mot boken, hadde han straks sendt et telegram til trykkeriet om å stanse produksjonen, og samtidig var en representant for Selskapet blitt sendt til den amerikanske hærs etterretningstjeneste for å finne ut hva innvendingene gikk ut på. Da man fikk høre at sidene 247—253 i boken (i den engelske utgaven) ikke kunne godtas på grunn av krigen som var i gang, bestemte Selskapet at disse sidene skulle skjæres ut av alle eksemplarer før de ble tilbudt offentligheten. Og da regjeringen underrettet statsadvokatene om at ytterligere distribuering ville være et brudd på spionasjeloven (enda regjeringen hadde avslått å opplyse Selskapet om hva den mente om boken i dens endrede form), bestemte Selskapet at all offentlig distribuering av boken skulle innstilles.

Hvorfor en så streng straff?

Til tross for alt dette erklærte juryen 20. juni 1918 at hver av de tiltalte var skyldige på alle anklagepunkter. Dagen etter ble sjub av dem idømt fire fengselsstraffer som hver var på 20 år, og som kunne sones samtidig. Den 10. juli ble den åttendec idømt fire straffer, hver på ti år, som kunne sones samtidig. Hvor strenge var disse dommene? I en melding til riksadvokaten 12. mars 1919 erkjente president Woodrow Wilson at «fengselsstraffene er klart urimelige». Han som avfyrte skuddene i Sarajevo, som drepte den østerriksk-ungarske tronfølgeren — den hendelsen som utløste den første verdenskrig — hadde ikke fått strengere straff. Han var blitt dømt til 20 års fengsel, men ikke fire ganger 20 år, slik som bibelstudentene var blitt!

Hvordan ble disse strenge fengselsstraffene begrunnet? Dommer Harland B. Howe erklærte: «Den religiøse propaganda som disse tiltalte iherdig har fremmet og spredt over hele landet og også blant våre allierte, utgjør etter rettens mening en større fare enn en divisjon av den tyske hær. . . . En som forkynner religion, øver som regel stor innflytelse, og hvis han er oppriktig, er innflytelsen desto større. Dette er heller en skjerpende enn en formildende omstendighet. Retten har derfor kommet til at det eneste fornuftige å gjøre med slike personer er å gi dem en streng straff.» Det er imidlertid også verdt å merke seg at før dommer Howe avsa dommen, nevnte han at utsagn som forsvarsadvokatene hadde kommet med, ikke bare hadde reist tvil med hensyn til justisministeriet og kritisert det, men også «alle prestene i hele landet».

Avgjørelsen ble straks anket til den føderale kretsdomstolen. Dommer Howe nektet egenmektig løslatelse mot kausjon mens man ventet på at anken skulle bli behandlet,d og 4. juli, før den tredje og siste søknaden om løslatelse mot kausjon kunne bli behandlet, ble de sju første brødrene i all hast overført til det føderale fengselet i Atlanta i Georgia. Senere ble det påvist at det var begått 130 rettergangsfeil ved saksbehandlingen, som hadde vært preget av sterke fordommer. Det tok flere måneder å utarbeide de nødvendige papirene til ankesaken. I mellomtiden sluttet krigen. Den 19. februar 1919 sendte de åtte fengslede brødrene en anmodning om benådning til president Woodrow Wilson. Dessuten skrev et stort antall borgere til den nyutnevnte riksadvokaten og bad om at brødrene måtte bli løslatt. Den 1. mars 1919 anbefalte så dommer Howe, som svar på en henvendelse fra riksadvokaten, «øyeblikkelig omgjøring» av dommene. Dette ville føre til at straffen ble mildere, men det ville også føre til at de tiltaltes skyld ble bekreftet. Før dette lot seg gjøre, hadde brødrenes advokater fått en rettskjennelse forkynt for den offentlige anklager i denne saken, noe som brakte saken inn for ankedomstolen.

Ni måneder etter at Rutherford og hans medarbeidere var blitt dømt — og etter at krigen var slutt — avgjorde ankedomstolen 21. mars 1919 at det skulle stilles kausjon for alle de åtte tiltalte, og 26. mars ble de løslatt i Brooklyn mot en kausjon på 10 000 dollar for hver. Den 14. mai 1919 erklærte den føderale kretsdomstolen i New York: «De tiltalte i denne saken har ikke fått den nøkterne og upartiske behandling de hadde krav på, og av den grunn oppheves dommen.» Saken ble sendt tilbake til en lavere domstol til ny behandling. Men 5. mai 1920, etter at de tiltalte var blitt innkalt og hadde møtt opp i retten fem ganger, erklærte statens prosessfullmektig i et åpent rettsmøte i Brooklyn at tiltalen var frafalt.e Hvorfor? Som det framgår av korrespondanse som er oppbevart i De forente staters riksarkiv, var justisdepartementet redd for å tape saken hvis den ble forelagt en fordomsfri jury nå da krigshysteriet var over. Prosessfullmektig L. W. Ross sa i et brev til riksadvokaten: «Av hensyn til vårt forhold til offentligheten tror jeg det vil være best om vi på eget initiativ» sier at saken ikke skal forfølges videre.

Samme dag, 5. mai 1920, ble også den alternative tiltalen, som var reist mot J. F. Rutherford og fire av hans medarbeidere i mai 1918, avvist.

Hvem var det egentlig som stod bak?

Var det virkelig prestene som stod bak alt dette? John Lord O’Brian benektet det. Men de som levde den gangen, visste utmerket godt hvordan det forholdt seg. Den 22. mars 1919 skrev en avis som kom ut i Girard i Kansas: «Pastor Russells tilhengere, ondsinnet forfulgt av det ’ortodokse’ presteskap, ble dømt og fengslet uten å få stille kausjon, selv om de gjorde alt de kunne, for å rette seg etter spionasjelovens bestemmelser. . . . Vi erklærer at uansett om spionasjeloven teknisk sett var i overensstemmelse med forfatningen eller etisk forsvarlig eller ikke, ble disse tilhengerne av pastor Russell urettmessig dømt etter dens bestemmelser. En fordomsfri bedømmelse av vitnesbyrdene vil raskt overbevise enhver om at disse mennene ikke hadde til hensikt å overtre loven og heller ikke gjorde det.» — Appeal to Reason.

Flere år senere skrev dr. Ray Abrams: «Det er betegnende at det var så mange prester som spilte en aggressiv rolle i forsøkene på å bli kvitt russellittene [som bibelstudentene foraktelig ble kalt]. Langvarige religiøse stridigheter og gammelt hat, som i fredstid ikke ble viet noen oppmerksomhet av domstolene, fant nå veien inn i rettslokalet under innflytelse av krigshysteriet.» Han sa også: «En analyse av hele saken får oss til å trekke den konklusjon at det var kirkesamfunnene og presteskapet som opprinnelig stod bak den bevegelsen som forsøkte å utrydde russellittene.» — Preachers Present Arms, s. 183—185.

Men det at krigen sluttet, betydde ikke slutten på forfølgelsen av bibelstudentene. Det betydde bare at forfølgelsen gikk inn i en ny fase.

Prester legger press på politiet

Da krigen var over, reiste prestene andre stridsspørsmål for om mulig å stanse bibelstudentenes virksomhet. I det katolske Bayern og andre steder i Tyskland ble utallige bibelstudenter arrestert i 1920-årene for påståtte brudd på lovene om omførselshandel. Men når sakene ble anket, var dommerne som regel på bibelstudentenes side. Til slutt, etter at domstolene var blitt oversvømt av tusener av slike saker, sendte innenriksdepartementet i 1930 ut et rundskriv til alle politifolk om at de skulle slutte å saksøke bibelstudentene for brudd på lovene om omførselshandel. Dermed avtok presset fra den kanten for en tid, og Jehovas vitner i Tyskland avla et usedvanlig stort vitnesbyrd.

Prestene øvde også sterk innflytelse i Romania på den tiden. Det lyktes dem å få utstedt dekreter som forbød Jehovas vitners litteratur og virksomhet. Men prestene var redd for at folk skulle lese den litteraturen de allerede hadde, og dermed få kjennskap til kirkens ubibelske læresetninger og bedragerske påstander. For å forhindre dette gikk de med politiet fra hus til hus for å lete etter litteratur som Jehovas vitner hadde levert. De spurte til og med troskyldige små barn om foreldrene deres hadde tatt imot slik litteratur. Hvis det ble funnet noe, ble folk truet med at de ville bli slått og fengslet hvis de noen gang tok imot mer. I noen landsbyer var presten også borgermester og fredsdommer, og det var ikke mye rettferdighet å finne hvis man ikke gjorde som presten sa.

På den tiden var det også flere embetsmenn i De forente stater som var villige til å gå presteskapets ærend. Etter et besøk av den katolske biskop O’Hara i La Grange i Georgia i 1936 fikk for eksempel borgermesteren og den offentlige anklager atskillige Jehovas vitner arrestert. I fengselet måtte de sove på madrasser som det var sprutet ku-urin på, ved siden av en haug med møkk. Maten de fikk, var full av mark, og de ble tvunget til å utføre tungt veiarbeid.

Også i Polen gjorde katolske geistlige alt de kunne, for å hindre Jehovas vitners arbeid. De hisset opp folk til å øve vold, brente Jehovas vitners litteratur offentlig, beskyldte dem for å være kommunister og slepte dem for domstolene med anklage om at litteraturen deres var «ugudelig». Men det var ikke alle embetsmenn som var villige til å danse etter deres pipe. Aktor i ankedomstolen i Posen (Poznań) nektet for eksempel å reise tiltale mot et av Jehovas vitner som presteskapet hadde anklaget for å ha kalt det katolske presteskap «Satans organisasjon». Aktor gjorde selv oppmerksom på at den umoralske ånd som hadde spredt seg fra Alexander VIs pavelige hoff (1492—1503) og ut i hele kristenheten, avgjort var en satanisk organisasjons ånd. Og da presteskapet anklaget et av Jehovas vitner for gudsbespottelse fordi han distribuerte Vakttårnets litteratur, krevde aktor ved ankedomstolen i Thorn (Toruń) frifinnelse. Han sa: ’Jehovas vitner inntar nøyaktig samme standpunkt som de første kristne. Svertet og forfulgt som de er, står de for de høyeste idealer i en fallen og fordervet verdensorden.’

Dokumenter i det kanadiske statsarkivet avslører at det var som reaksjon på et brev fra den katolske kardinal Villeneuves residens i Quebec til justisministeren, Ernest Lapointe, at Jehovas vitners virksomhet ble forbudt i Canada i 1940. Andre embetsmenn bad deretter om en fullstendig redegjørelse for grunnene til dette skrittet, men Lapointes svar var etter mange parlamentsmedlemmers oppfatning langt fra tilfredsstillende.

På den andre siden av jorden drev presteskapet et lignende renkespill. I det australske statsarkivet er det et brev fra den katolske erkebiskopen i Sydney til regjeringsadvokat W. M. Hughes med anmodning om at Jehovas vitners virksomhet måtte bli erklært ulovlig. Brevet ble skrevet 20. august 1940, bare fem måneder før vitnenes arbeid ble forbudt. Etter at dommer Williams i den australske høyesterett hadde gjennomgått det påståtte grunnlaget for forbudet, sa han at det hadde «den virkning at det gjorde forfektelsen av den kristne religions prinsipper og læresetninger ulovlig og enhver gudstjeneste som blir holdt av mennesker som tror på Kristi fødsel, til en ulovlig forsamling». Den 14. juni 1943 avgjorde domstolen at forbudet var i strid med australsk lov.

I Sveits forlangte en katolsk avis at myndighetene skulle beslaglegge de av Jehovas vitners publikasjoner som kirken fant anstøtelige. Hvis ikke det ble gjort, truet man med å ta loven i sin egen hånd. Og mange steder i verden var det nettopp det prestene gjorde.

Religiøse ledere griper til vold

Katolske prester i Frankrike følte at de fortsatt hadde et godt tak på befolkningen, og de var fast bestemt på at ingenting skulle komme i veien for dette monopolet. I 1924/1925 leverte bibelstudentene i mange land traktaten Geistligheten anklaget. I 1925 skulle J. F. Rutherford holde et foredrag i Paris over emnet «Geistlighetens svindel avslørt». Et øyenvitne fortalte hva som skjedde på det møtet: «Salen var fylt til trengsel. Bror Rutherford kom fram på scenen, og han ble møtt med en hjertelig applaus. Han begynte å tale, men plutselig kom cirka 50 prester og medlemmer av Katolsk aksjon bevæpnet med stokker brasende inn i salen mens de sang Marseillaisen [den franske nasjonalsangen]. De stod øverst i trappene og kastet ut traktater. En prest gikk opp på scenen. To unge menn fikk ham ned igjen. Tre ganger forlot bror Rutherford scenen og kom tilbake igjen. Til slutt kom han ikke tilbake. . . . De bordene hvor litteraturen vår var utstilt, ble veltet, og bøkene våre ble slengt utover. Det var full forvirring!» Men dette var ikke noe enkeltstående tilfelle.

I Irland fikk Jack Corr ofte merke de katolske prestenes raseri. En gang kom en pøbelflokk som sognepresten hadde hisset opp, og drog ham ut av sengen klokken 12 om natten og brente så all den litteraturen han hadde, på torget. En gang Victor Gurd og Jim Corby kom til sitt losji i Roscrea i grevskapet Tipperary, oppdaget de at motstandere hadde stjålet litteraturen deres, dynket den med bensin og satt fyr på den. Rundt bålet stod politiet, prestene og barn fra området og sang «Fedrenes tro».

Før Jehovas vitner skulle holde et stevne i Madison Square Garden i New York i 1939, truet tilhengere av den katolske presten Charles Coughlin med å avbryte møtet. Politiet ble underrettet. Den 25. juni talte bror Rutherford til de over 18 000 som var samlet i denne hallen, og til alle dem rundt omkring i verden som hørte foredraget i radioen, over emnet «Herredømmet og freden». Etter at foredraget hadde begynt, stimlet minst 200 katolikker og nazister, anført av en rekke katolske prester, sammen på galleriet. På et gitt signal satte de i et kraftig hyl og ropte «Heil Hitler!» og «Viva Franco!» De ropte alle mulige skjellsord og grovheter, kom med trusler og gikk til angrep på mange av de ordensvaktene som prøvde å få ro i forsamlingen. Bråkmakerne klarte ikke å stanse møtet. Bror Rutherford fortsatte fryktløst å tale med kraftig stemme. Da uroen var på sitt verste, erklærte han: «Legg i dag merke til de nazistene og katolikkene som gjerne vil ødelegge dette møtet, men som takket være Gud ikke klarer det.» Forsamlingen støttet taleren med stadige klappsalver. Uroen kom med på det lydbåndopptaket som ble gjort ved den anledningen, og er blitt hørt i mange deler av verden.

Der det var mulig, gjorde imidlertid det katolske presteskap, akkurat som i inkvisisjonens dager, bruk av staten for å undertrykke dem som våget å sette spørsmålstegn ved kirkens liv og lære.

Brutal behandling i konsentrasjonsleirene

Presteskapet fant en villig alliert i Adolf Hitler. I 1933, samme år som det ble undertegnet et konkordat mellom Vatikanet og Nazi-Tyskland, iverksatte Hitler en aksjon for å utslette Jehovas vitner i Tyskland. I 1935 var de blitt forbudt i hele landet. Men hvem var det som stod bak dette?

En katolsk prest skrev i en tyskspråklig avis som kom ut i Lódź i Polen: «Det finnes nå ett land på jorden hvor de såkalte . . . bibelforskere [Jehovas vitner] er forbudt. Det er Tyskland! . . . Da Adolf Hitler kom til makten og de tyske katolske biskoper gjentok sin begjæring, sa Hitler: ’Disse såkalte oppriktige bibelforskere [Jehovas vitner] er urostiftere; . . . Jeg betrakter dem som sjarlataner; jeg vil ikke tolerere at de tyske katolikker blir tilsmurt på denne måten av denne amerikaneren, dommer Rutherford. Jeg oppløser [Jehovas vitner] i Tyskland.’» (Uthevet av oss) — Der Deutsche Weg, 29. mai 1938.

Var det bare katolske geistlige som ville at dette skrittet skulle tas? Ifølge et tysk blad sa den lutherske presten Otto i en radiotale 20. april 1933 at det var det «næreste samarbeid» mellom den tyske lutherske kirke i Sachsen og landets politiske ledere. Deretter erklærte han: «De første resultatene av dette samarbeidet foreligger allerede i form av det forbudet som Den internasjonale forening av oppriktige bibelforskere og dens underavdelinger i Sachsen i dag er blitt underlagt.» — Oschatzer Gemeinnützige, 21. april 1933.

Deretter satte nazistaten i gang en av historiens mest barbariske kristenforfølgelser. Tusener av Jehovas vitner — fra Tyskland, Østerrike, Polen, Tsjekkoslovakia, Nederland, Frankrike og andre land — ble kastet i konsentrasjonsleirer. Her ble de utsatt for den grusomste og mest sadistiske behandling noen kan forestille seg. Det var ikke uvanlig at de ble utskjelt og sparket og deretter tvunget til å gjøre knebøyninger, hoppe og krabbe i timevis, til de besvimte eller falt utmattet om, mens vaktene skadefro lo av dem. Noen ble tvunget til å stå nakne eller lett påkledd ute på plassen midt på vinteren. Mange ble pisket til de svimte av og ryggen var full av blod. Andre ble brukt som forsøksdyr i medisinske eksperimenter. Noen fikk armene bundet på ryggen og ble hengt opp etter håndleddene. Selv om de var utsultet og var dårlig kledd i kulden, ble de tvunget til å utføre tungt arbeid i mange timer, ofte med bare hendene i mangel av spader og andre redskaper. Både menn og kvinner, fra tenårene og opp i 70-årene, ble mishandlet på denne måten. Plageåndene utfordret Jehova ved det de ropte og skrek.

I et forsøk på å knekke Jehovas vitner gav leirkommandanten i Sachsenhausen ordre om at et ungt vitne, August Dickmann, skulle henrettes for øynene på alle fangene. Jehovas vitner skulle stå forrest, slik at det ville gjøre sterkest inntrykk på dem. Etter henrettelsen kunne de andre fangene tre av, men Jehovas vitner måtte bli igjen. Med ettertrykk spurte kommandanten dem: ’Hvem er nå rede til å undertegne erklæringen?’ — en erklæring hvor en avsverget sin tro og sa seg villig til å bli soldat. Ikke én av de minst 400 reagerte. Så var det to som gikk fram! Nei, ikke for å skrive under, men for å be om at underskriften deres, som de hadde gitt et års tid tidligere, måtte bli annullert.

I leiren Buchenwald ble det lagt et lignende press på vitnene. Nazioffiseren Rödl sa til dem: «Hvis noen av dere nekter å kjempe mot Frankrike eller England, må dere dø alle sammen!» To fullt bevæpnede SS-kompanier ventet ved vaktbygningen. Ikke et eneste vitne gav etter. De fikk hard medfart, men offiseren gjorde ikke alvor av sin trussel. Det ble kjent for alle og enhver at selv om Jehovas vitner i leirene ville utføre nær sagt ethvert arbeid de ble satt til, nektet de bestemt å gjøre noe som helst som støttet krigen, eller som gikk ut over en medfange, om det så betydde at de ble straffet med systematisk utsulting og blodslit.

Det er umulig å beskrive det de måtte gjennomgå. Flere hundre av dem døde. Etter at de overlevende hadde sluppet ut av leirene ved krigens slutt, skrev et vitne fra Flandern: «Det eneste som gjorde det mulig å utholde alt dette og vinne seieren, var et urokkelig ønske om å leve, håp og tillit til Ham, Jehova, som er allmektig, og kjærlighet til Teokratiet. — Romerne 8: 37.»

Foreldre ble revet bort fra barna sine. Ektefeller ble skilt fra hverandre, og noen hørte aldri fra hverandre mer. Kort tid etter at Martin Pötzinger hadde giftet seg, ble han arrestert og ført til den beryktede leiren i Dachau og deretter til Mauthausen. Hans kone, Gertrud, ble sendt til Ravensbrück. Det tok ni år før de fikk se hverandre igjen. Han skrev senere om det han hadde opplevd i Mauthausen: «Gestapo forsøkte alt for å få oss til å oppgi vår tro på Jehova. Sultekost, falske vennskap, brutalitet, å måtte stå rett opp og ned i en port dag etter dag, å bli hengt opp etter håndleddene på en tre meter høy stolpe med hendene bundet på ryggen, pisking — alt dette og andre ting som er for grovt til å nevnes, ble forsøkt.» Men han forble lojal mot Jehova. Han var blant de overlevende, og senere ble han medlem av Jehovas vitners styrende råd.

Innesperret på grunn av sin tro

Jehovas vitner ble ikke kastet i konsentrasjonsleirer fordi de var kriminelle. Når offiserene skulle ha noen til å barbere seg, betrodde de et vitne barberkniven, for de visste at ingen Jehovas vitner noen gang ville bruke et slikt redskap som våpen og skade et annet menneske. Når SS-folkene i utryddelsesleiren Auschwitz trengte noen til å gjøre rent hjemme hos seg eller til å passe barna sine, valgte de noen av Jehovas vitner, for de visste at de ikke ville prøve å forgifte dem eller prøve å flykte. Da leiren i Sachsenhausen ble evakuert ved krigens slutt, plasserte vaktene en vogn med det de hadde tatt som bytte, midt i en gruppe av Jehovas vitner. Hvorfor? Fordi de visste at vitnene ikke kom til å stjele fra dem.

Jehovas vitner ble innesperret på grunn av sin tro. Gang på gang fikk de løfte om at de kunne komme ut av leirene hvis de bare skrev under på en erklæring om at de fornektet sin tro. SS-folkene gjorde alt de kunne, for å lokke eller tvinge vitnene til å skrive under på en slik erklæring. Det var det de ønsket mest av alt.

Alle bortsett fra noen få av vitnene bevarte sin ulastelighet. Men de gjorde mer enn å lide på grunn av sin lojalitet mot Jehova og sin hengivenhet for Kristi navn. De gjorde mer enn å utholde den inkvisisjonslignende torturen de ble utsatt for. De bevarte en sterk åndelig enhet.

De var ikke så opptatt av at de selv måtte overleve for enhver pris. De hadde selvoppofrende kjærlighet til hverandre. Når en av dem ble svak, delte de andre sin sparsomme matrasjon med ham. Når de ble berøvet all legebehandling, tok de seg kjærlig av hverandre.

Selv om forfølgerne gjorde alt for å forhindre det, kom bibelsk studiemateriale fram til vitnene — gjemt i gavepakker utenfra, overbrakt muntlig gjennom nyankomne fanger, skjult i en ny fanges treben eller på annet vis når de var på arbeid utenfor leirene. Eksemplarer av litteraturen gikk fra hånd til hånd; noen ganger ble litteratur i all hemmelighet stensilert på maskiner på leirvaktenes egne kontorer. Selv om det var stor fare forbundet med det, ble det også holdt enkelte kristne møter i leirene.

Vitnene fortsatte å forkynne at Guds rike er menneskehetens eneste håp — til og med i konsentrasjonsleirene! Som følge av organisert forkynnelse var det tusener av innsatte som fikk høre det gode budskap i Buchenwald. I leiren i Neuengamme i nærheten av Hamburg ble det nøye planlagt og gjennomført en intensiv forkynnelseskampanje i begynnelsen av 1943. Det ble laget vitnesbyrdskort på forskjellige språk som ble talt i leiren. Vitnene gikk inn for å snakke med alle de internerte. Det ble arrangert regelmessige bibelstudier med interesserte. Vitnene var så ivrige i sin forkynnelse at noen av de politiske fangene beklaget seg og sa: «Hvor du enn går, hører du bare snakk om Jehova!» Da det kom ordre fra Berlin om å spre Jehovas vitner blant de andre fangene for å svekke dem, økte det bare muligheten til å forkynne for flere.

En niese av den franske general Charles de Gaulle skrev etter sin egen løslatelse om de over 500 trofaste kvinnelige Jehovas vitner i Ravensbrück: «Jeg er full av beundring for dem. De var av forskjellige nasjonaliteter: tyskere, polakker, russere og tsjekkere, og de har utholdt store lidelser for sin tro. . . . Alle sammen viste et meget stort mot, og det endte med at selv SS-folkene fikk respekt for dem. De kunne ha sluppet fri øyeblikkelig hvis de hadde fraskrevet seg sin tro. Men de holdt ikke opp med å yte motstand. Det lyktes dem til og med å få bøker og traktater inn i leiren.»

I likhet med Jesus seiret de over den verden som prøvde å presse dem inn i sin sataniske form. (Joh. 16: 33) Christine King skriver om dem i en bok om religiøse bevegelser: «Jehovas vitner . . . [ble] en utfordring for det nye samfunns totalitære begrep, og denne utfordringen og det at den varte ved, gjorde skaperne av den nye ordning tydelig urolige. . . . De hevdvunne forfølgelsesmetodene tortur, fengsling og latterliggjøring førte ikke til at et eneste vitne ble nazist, og slo faktisk tilbake på dem som stod bak forfølgelsen. . . . Mellom disse to rivaliserende partene som krevde lojalitet, var kampen bitter, særlig fordi nazistene, som fysisk sett var sterkere, på mange måter var mindre sikre, mindre rotfestet i sin egen overbevisning, mindre sikre på at deres tusenårsrike kom til å overleve. Vitnene var ikke i tvil om hvor de hadde sine røtter, for deres tro hadde vært åpenbar fra Abels tid. Mens nazistene måtte undertrykke motstand og overbevise sine tilhengere og ofte lånte uttrykksmåter og billedspråk fra den sekteriske kristenhet, var vitnene sikre på at deres egne medlemmer ville være fullstendig lojale og ubøyelige selv om det skulle medføre døden.» — New Religious Movements: A Perspective for Understanding Society, utgitt i 1982.

Da krigen var over, kom over tusen overlevende Jehovas vitner ut av leirene, med troen i behold og en sterk kjærlighet til hverandre. Da de russiske hærene nærmet seg, evakuerte vaktene raskt Sachsenhausen. De grupperte fangene etter nasjonalitet. Men Jehovas vitner holdt sammen som én gruppe — 230 av dem fra denne leiren. Da russerne var like i hælene på dem, ble vaktene urolige. Det fantes ikke mat, og fangene var svake; likevel ble alle som sakket akterut eller falt om på grunn av utmattelse, skutt. Tusener ble etterlatt på den måten langs marsjruten. Men Jehovas vitner hjalp hverandre, så ikke engang den svakeste av dem ble liggende på veien, enda noen av dem var mellom 65 og 72 år gamle. Andre fanger prøvde å stjele mat underveis, og mange ble skutt mens de gjorde det. Jehovas vitner derimot benyttet anledninger som bød seg, til å fortelle folk langs evakueringsruten om Jehovas kjærlige hensikter, og av takknemlighet for det trøstende budskapet var det noen som gav dem og deres kristne brødre mat.

Prestene fortsetter kampen

Etter den annen verdenskrig fortsatte prestene i den østlige delen av Tsjekkoslovakia å egge til forfølgelse av Jehovas vitner. Under nazistenes herredømme hadde de anklaget vitnene for å være kommunister; nå påstod de at vitnene var imot den kommunistiske regjeringen. Når Jehovas vitner gikk fra hus til hus, hendte det at prestene fikk lærerne til å gi hundrevis av barn skolefri for at de skulle kaste stein på dem.

Katolske prester i Santa Ana i El Salvador hisset også befolkningen opp mot Jehovas vitner. En gang i 1947 mens brødrene holdt sitt ukentlige Vakttårn-studium, kastet noen gutter stein inn gjennom den åpne døren. Så kom et opptog med prester i spissen. Noen bar på fakler, mens andre bar på helgenbilder. «Lenge leve Jomfruen!» ropte de. «Død over Jehova!» I omkring to timer haglet det med stein mot bygningen.

I midten av 1940-årene ble også Jehovas vitner i Quebec i Canada utsatt for skjendige overgrep, både fra katolske pøbelflokker og fra offentlige tjenestemenn. Delegasjoner fra bispegården troppet hver dag opp på politistasjonen for å forlange at politiet skulle få vitnene vekk. Før en arrestasjon hadde man i mange tilfelle sett politiet komme ut av bakdøren til kirken. I 1949 jaget en katolsk pøbelflokk Jehovas vitners misjonærer ut av Joliette i Quebec.

Men det var ikke alle i Quebec som var enig i det som skjedde. I dag har Jehovas vitner en fin Rikets sal ved en av de største gjennomfartsveiene i Joliette. Presteseminaret der er nedlagt. Bygningene er kjøpt opp av staten og brukes nå som et alminnelig college. Og i Montreal har Jehovas vitner holdt store internasjonale stevner. I 1978 var det hele 80 008 til stede på et slikt stevne.

Den katolske kirke har ikke desto mindre brukt alle mulige midler for å holde befolkningen i sitt jerngrep. Ved å legge press på myndighetene sørget den for at Jehovas vitners misjonærer ble utvist fra Italia i 1949, og for at noen av de tillatelsene vitnene hadde fått til å holde stevner der i 1950-årene, ble annullert. Til tross for dette fortsatte Jehovas vitner å vokse i antall, og i 1992 var det over 190 000 vitner i Italia.

I Spania kom prestene med beskyldningene, mens de overlot den verste delen av jobben til staten — akkurat som i inkvisisjonens dager. Da for eksempel erkebiskopen i Barcelona satte i gang et korstog mot vitnene i 1954, brukte prestene både prekestolen, skolene og radioen for å si til folk at når Jehovas vitner kom til dem, skulle de be dem inn — og straks tilkalle politiet.

Prestene i Spania var redd for at folk skulle få vite hva som står i Bibelen, og kanskje til og med vise andre hva de hadde sett. Da Manuel Mula Giménez ble fengslet i Granada i 1960 for den «forbrytelse» å lære andre om Bibelen, sørget fengselspresten (en katolsk prest) for at den eneste bibelen i fengselets bibliotek ble fjernet. Og da en annen fange lånte Manuel et eksemplar av evangeliene, ble det tatt fra ham. Men nå er Bibelen blitt allemannseie i Spania. Folk har fått mulighet til selv å se hva som står i den, og i 1992 var det over 90 000 som hadde begynt å tilbe Jehova som hans vitner.

I Den dominikanske republikken samarbeidet prestene med diktatoren Trujillo og brukte ham for å nå sine mål, mens han på sin side brukte dem for å fremme sine hensikter. Etter at noen prester hadde fordømt Jehovas vitner i avisene i 1950, ble Selskapet Vakttårnets avdelingstilsynsmann innkalt til et møte med innenriksministeren, som også var justisminister. Mens han ventet utenfor kontoret, så han to jesuittprester gå inn og deretter komme ut igjen. Like etterpå ble han kalt inn på ministerens kontor, og ministeren leste nervøs opp et dekret om at Jehovas vitners virksomhet nå var forbudt. Etter at forbudet var blitt opphevet for en kort tid i 1956, brukte presteskapet både radio og presse for igjen å bakvaske vitnene. Hele menigheter ble arrestert og beordret til å skrive under på en erklæring om at de fraskrev seg sin tro og lovte å vende tilbake til den romersk-katolske kirke. Når vitnene nektet, ble de banket opp, sparket og pisket og slått i ansiktet med geværkolber. Men de stod fast, og de vokste i antall.

I Sucre i Bolivia var det også voldshandlinger. Da Jehovas vitner skulle til å holde et stevne i 1955, kom en gjeng gutter fra en katolsk skole og omringet det stedet hvor stevnet skulle holdes. De ropte og skrek og kastet stein. Fra en kraftig høyttaler på kirken på den andre siden av gaten ble alle katolikker oppfordret til å forsvare kirken og «Jomfruen» mot de «protestantiske kjetterne». Biskopen og prestene prøvde personlig å avbryte møtet, men politiet gav dem ordre om å forlate salen.

Da Jehovas vitner året før holdt et stevne i Riobamba i Ecuador, skulle det holdes et offentlig foredrag med tittelen «Kjærligheten — praktisk i en selvisk verden?» Men en jesuittprest hadde hisset opp de katolske innbyggerne og manet dem til å hindre at foredraget ble holdt. Foredraget hadde så vidt begynt da man kunne høre en pøbelflokk rope: «Lenge leve den katolske kirke!» og «Ned med protestantene!» Politiet klarte å holde dem tilbake med dragne sabler. Men pøbelen kastet stein på den bygningen hvor møtet ble holdt, og senere på den bygningen hvor misjonærene bodde.

De romersk-katolske prestene har ført an i forfølgelsen, men de har ikke vært de eneste. De gresk-ortodokse geistlige har vært like aggressive og har brukt de samme taktikkene i sitt mer begrensede innflytelsesområde. Dessuten har mange protestantiske geistlige vist en lignende holdning der de har følt at de har kunnet gjøre det. I Indonesia har de for eksempel gått i spissen for pøbelflokker som har avbrutt bibelstudier i private hjem og brutalt slått Jehovas vitner som har vært til stede. I noen afrikanske land har de prøvd å påvirke myndighetene til å utestenge Jehovas vitner fra landet eller berøve dem friheten til å snakke med andre om Guds Ord. Selv om de katolske og de protestantiske geistlige er uenige på andre områder, er de stort sett enige om å motarbeide Jehovas vitner. Noen ganger har de til og med gått sammen om å prøve å påvirke myndighetene til å stanse Jehovas vitners virksomhet. Der hvor ikke-kristne religioner har vært de dominerende, har også disse religionenes presteskap i mange tilfelle fått myndighetene til å «beskytte» befolkningen mot en avsløring av læresetninger som kunne få den til å sette spørsmålstegn ved sin barnetro.

Noen ganger har ikke-kristne grupper gjort felles sak med navnekristne i et ondsinnet forsøk på å bevare status quo på det religiøse område. I begynnelsen av 1950-årene sammensverget en jujuprest og en katolsk prest i Dekin i Dahomey (nå Benin) seg for å få embetsmenn til å undertrykke Jehovas vitners virksomhet. De var så desperate at de diktet opp anklager som tok sikte på å vekke alle slags fiendtlige følelser. De påstod at Jehovas vitner oppfordret folk til å gjøre opprør mot regjeringen, at de ikke betalte skatt, at det var på grunn av dem at fetisjene ikke gav regn, og at det var deres skyld at presten ikke ble bønnhørt. Alle slike religiøse ledere var redd for at deres tilhengere skulle lære ting som ville frigjøre dem fra overtro og et liv i blind lydighet.

Mange steder har presteskapets innflytelse avtatt litt etter litt. Prestene erfarer nå at politiet ikke alltid støtter dem lenger når de trakasserer Jehovas vitner. Da en gresk-ortodoks prest i Larissa i Hellas prøvde å avbryte et av Jehovas vitners stevner ved hjelp av pøbelvold i 1986, grep statsadvokaten og et stort antall politifolk inn til fordel for vitnene. Og pressen har til tider vært temmelig direkte i sin fordømmelse av religiøs intoleranse.

Mange steder i verden har imidlertid andre stridsspørsmål ført til bølger av forfølgelse. Et av disse dreier seg om Jehovas vitners holdning til nasjonale symboler.

Fordi de tilber bare Jehova

Første gang Jehovas vitner i nyere tid i særlig grad ble konfrontert med stridsspørsmål angående nasjonalistiske seremonier, var i Nazi-Tyskland. Hitler prøvde å ensrette det tyske folk ved å innføre tvungen nazihilsen; alle skulle si «Heil Hitler!» Ifølge den svenske journalisten og BBC-reporteren Björn Hallström lød en av anklagene mot de Jehovas vitner som ble arrestert i Nazi-Tyskland, som regel på at de «nektet å hilse flagget og foreta nazihilsenen». Snart begynte andre nasjoner å kreve at alle skulle hilse flagget. Jehovas vitner nektet — ikke fordi de var illojale, men av kristne samvittighetsgrunner. De har respekt for flagget, men de betrakter flagghilsen som en tilbedelseshandling.f

Etter at cirka 1200 Jehovas vitner var blitt fengslet i Tyskland i begynnelsen av nazitiden fordi de hadde nektet å si «Heil Hitler!» og å bryte sin kristne nøytralitet, ble tusener i De forente stater mishandlet fordi de ikke ville hilse det amerikanske flagget. I uken fra 4. november 1935 ble en rekke skolebarn i Canonsburg i Pennsylvania tatt med inn på fyrrommet og prylt fordi de ikke ville hilse flagget. En av lærerne på den samme skolen, Grace Estep, ble sagt opp av samme grunn. Den 6. november nektet William og Lillian Gobitas å hilse flagget og ble utvist fra skolen i Minersville i Pennsylvania. Faren deres gikk rettens vei for å få barna inn på skolen igjen. Både den føderale distriktsdomstolen og ankedomstolen avgjorde saken i Jehovas vitners favør. Men i 1940, da nasjonen stod på terskelen til krig, behandlet De forente staters høyesterett saken (Minersville School District v. Gobitis) og avgjorde med åtte stemmer mot én at det skulle være tvungen flagghilsen i offentlige skoler. Det gav støtet til en landsomfattende voldsbølge mot Jehovas vitner.

Det forekom så mange voldelige angrep på Jehovas vitner at Eleanor Roosevelt (president F. D. Roosevelts kone) bad offentligheten inntrengende om å holde opp. I en landsdekkende radiosending 16. juni 1940 viste Francis Biddle, en høytstående juridisk embetsmann, til de grusomheter som ble begått mot Jehovas vitner, og sa at den slags ikke ville bli tolerert. Men det stanset ikke voldshandlingene.

I alle tenkelige situasjoner — på gaten, på arbeidsplassen, i tjenesten fra hus til hus — ble det stilt et flagg foran Jehovas vitner med krav om at de skulle hilse det — ellers! I slutten av 1940 meldte Jehovas vitners årbok: «Presteskapet og American Legion [en organisasjon av krigsveteraner] har gjennom slike pøbelflokker som har tatt loven i sin egen hånd, vært årsak til ubeskrivelige voldshandlinger og ødeleggelser. Jehovas vitner er blitt overfalt, slått, kidnappet, jaget ut av byer, fylker og stater, rullet i tjære og fjær, tvunget til å drikke lakserolje, bundet sammen og jaget som dyr gjennom gatene, kastrert og lemlestet, hånt og fornærmet av demonbesatte folkemengder, fengslet i hundretall uten tiltale og holdt avskåret fra forbindelse med omverdenen uten mulighet til å rådføre seg med slektninger, venner eller advokater. Hundrevis av andre er blitt fengslet og anbrakt i såkalt beskyttelsesarrest; noen er blitt skutt ved nattetid; noen er blitt truet med å bli hengt og er blitt slått bevisstløse. De er blitt utsatt for utallige former for pøbelvold. Mange har opplevd at klærne er blitt revet av dem, og at bibelen deres og annen litteratur er blitt beslaglagt og brent offentlig; deres biler, mobile hjem, hus og forsamlingslokaler er blitt ødelagt og brent . . . Når det er blitt holdt rettssaker på steder der det er pøbelen som rår, er både advokater og vitner i en rekke tilfelle blitt overfalt og slått i rettssalene. I nesten alle tilfelle av pøbelvold har offentlige tjenestemenn ikke løftet en finger, men nektet å gi beskyttelse, og i utallige tilfelle har lovens håndhevere deltatt i pøbelaksjonene. Noen ganger har det til og med vært de som har ført an.» Fra 1940 til 1944 var det over 2500 pøbeloverfall på Jehovas vitner i De forente stater.

Fordi så mange av Jehovas vitners barn ble utvist fra skolen, var det i slutten av 1930-årene og begynnelsen av 1940-årene nødvendig for vitnene å drive egne skoler i De forente stater og Canada for at barna skulle få undervisning. Disse skolene ble kalt Kingdom Schools (Rikets skoler).

Det er også andre land som intenst har forfulgt Jehovas vitner fordi de ikke hilser eller kysser nasjonale symboler. I 1959 ble barn av Jehovas vitner i Costa Rica som ikke ville delta i det loven omtaler som ’tilbedelse av de nasjonale symboler’, utestengt fra skolene. Barn av Jehovas vitner i Paraguay fikk samme behandling i 1984. Høyesterett i Filippinene avgjorde i 1959 at barn av Jehovas vitner kunne tvinges til å hilse flagget til tross for sine religiøse innvendinger. Men i de fleste tilfelle samarbeidet de filippinske skolemyndigheter med Jehovas vitner, slik at deres barn kunne gå på skolen uten å krenke sin samvittighet. I 1963 anklaget myndighetene i Liberia i Vest-Afrika Jehovas vitner for å være illojale mot staten. De avbrøt med makt et stevne vitnene holdt i Gbarnga, og forlangte at alle som var til stede — både liberiere og utlendinger — skulle sverge troskap mot landets flagg. I 1976 opplyste en rapport med tittelen «Jehovas vitner på Cuba» at tusen foreldre der, både menn og kvinner, i de to foregående årene var blitt kastet i fengsel fordi barna deres ikke ville hilse flagget.

Det er ikke alle som har bifalt slike strenge tiltak mot mennesker som av samvittighetsgrunner respektfullt avholder seg fra å delta i patriotiske seremonier. En ukeavis som ble utgitt av en amerikansk borgerrettsforenings avdeling i Sør-California, skrev i 1941: «Det er på høy tid at vi kommer til fornuft i dette spørsmålet om flagghilsen. Jehovas vitner er ikke illojale amerikanere. . . . De har det ikke med å bryte loven i sin alminnelighet, men lever et anstendig og ordentlig liv og bidrar dermed til det felles beste.» (The Open Forum) I 1976 skrev en journalist i Argentina i Buenos Aires-avisen Herald rett ut at Jehovas vitners tro bare er «anstøtelig for dem som mener at patriotisme hovedsakelig er et spørsmål om å vifte med flagget og synge nasjonalsangen, og ikke et spørsmål om hva som bor i hjertet». Han tilføyde: «Hitler og Stalin kunne ikke tåle [vitnene] og behandlet dem på en avskyelig måte. Mange andre diktatorer som ønsker ensretting, har prøvd å undertrykke dem. Det har ikke lykkes dem.»

Det er en kjent sak at noen religiøse grupper har støttet væpnet vold mot regjeringer som de ikke har likt. Men Jehovas vitner har aldri noensinne noe sted på jorden deltatt i politisk undergravningsvirksomhet. Det at de nekter å hilse et nasjonalt symbol, skyldes ikke at de er illojale — at de støtter en annen jordisk regjering. De inntar samme standpunkt i alle land. De opptrer ikke respektløst. De plystrer ikke og roper ikke for å forstyrre patriotiske seremonier, de spytter ikke på flagget, de tråkker ikke på det, og de brenner det ikke. De er ikke statsfiendtlige. Deres holdning er basert på Jesu Kristi egne ord i Matteus 4: 10: «Det er Jehova din Gud du skal tilbe, og det er bare ham du skal yte hellig tjeneste.»

Det standpunkt Jehovas vitner inntar, svarer til det standpunkt de første kristne i Romerriket inntok. Det er blitt sagt om disse første kristne: «Tilbedelseshandlingen overfor keiseren bestod i å legge litt røkelse eller stenke noen dråper vin på et alter som stod foran en statue av keiseren. Kanskje fordi denne situasjonen er nokså fjern fra vår egen, synes vi ikke at det er noen særlig forskjell mellom dette og . . . å løfte hånden for å hilse flagget eller et høyt anerkjent statsoverhode, et uttrykk for høflighet, respekt og patriotisme. Mange av dem som levde i det første århundre, så det kanskje på samme måte, men de kristne gjorde ikke det. De betraktet det hele som en tilbedelseshandling og mente at de ved å utføre den ville anerkjenne keiseren som en guddom og derved være utro mot Gud og Kristus, og de nektet å gjøre det.» — Essentials of Bible History av Elmer W. K. Mould, 1951, s. 563.

Hatet fordi de ikke er «en del av verden»

Fordi Jesus sa at hans disipler ikke skulle være «en del av verden», deltar Jehovas vitner ikke i verdens politiske anliggender. (Joh. 17: 16; 6: 15) Også her følger de de første kristnes eksempel. Historikere sier om de første kristne:

«Urkristendommen ble lite forstått og ble betraktet med liten velvilje av dem som regjerte den hedenske verden. . . . De kristne nektet å påta seg visse plikter som påhvilte romerske borgere. . . . De ville ikke ha politiske stillinger.» (On the Road to Civilization—A World History av A. K. Heckel og J. G. Sigman, 1937, s. 237, 238) «De nektet helt og holdent å ta aktivt del i samfunnets administrasjon og i rikets militære forsvar. . . . De kristne kunne ikke inneha stillinger som soldater, magistrater eller herskere uten å svikte en mer hellig tjeneste.» — History of Christianity av Edward Gibbon, 1891, s. 162, 163.

I verden ser man ikke med blide øyne på denne holdningen, spesielt ikke i land hvor de styrende krever at alle deltar i visse handlinger som et uttrykk for at de støtter det politiske system. Resultatet er blitt som Jesus sa: «Hvis dere var en del av verden, ville verden holde av sitt eget. Men fordi dere ikke er en del av verden, men jeg har utvalgt dere av verden, derfor hater verden dere.» — Joh. 15: 19.

I noen land regnes det som en plikt å stemme ved politiske valg. Hvis en ikke stemmer, blir en straffet med bøter, fengsel eller det som verre er. Men Jehovas vitner støtter Guds messianske rike, som Jesus sa ikke er «en del av verden», og derfor deltar de ikke i denne verdens politikk. (Joh. 18: 36) Det er deres personlige avgjørelse, som de ikke påtvinger andre. Noen steder hvor det er religiøs intoleranse, har embetsmenn brukt Jehovas vitners nøytrale holdning som et påskudd for brutalt å forfølge dem. Det skjedde for eksempel i de fleste av de landene som var under nazistisk kontroll. Det har også skjedd på Cuba. Men i mange andre land har myndighetene vært mer tolerante.

Noen steder har de styrende imidlertid forlangt at alle skal vise at de støtter det regjerende politiske parti, ved å rope visse slagord. Jehovas vitner har ikke for sin samvittighets skyld kunnet gjøre det. I 1970- og 1980-årene ble derfor tusener av dem i østlige deler av Afrika slått, berøvet sitt levebrød og jaget fra sine hjem. Jehovas vitner er nøytrale i politiske spørsmål uansett hvilket land de bor i, men de er arbeidsomme og lovlydige.

I Malawi er det bare ett politisk parti, og det å være i besittelse av et partikort er et tegn på at en er medlem av partiet. Jehovas vitner betaler samvittighetsfullt sin skatt, i samsvar med sin religiøse overbevisning, men de vil ikke kjøpe politiske partikort. Det ville være å fornekte troen på Guds rike. På grunn av dette satte ungdomsbander, oppmuntret av myndighetene, i gang et omfattende angrep på Jehovas vitner i hele landet i slutten av 1967. Det var helt uten sidestykke i perversitet og sadistisk grusomhet. Over tusen kristne kvinner ble voldtatt. Noen ble kledd nakne for øynene på store pøbelflokker og slått med stokker og knyttnever. Deretter ble den ene etter den andre offer for seksuelle overgrep. Mennene fikk slått spiker gjennom føttene og sykkeleiker gjennom leggene og fikk så ordre om å løpe. Over hele landet ble husene, møblene, klærne og matvarene deres ødelagt.

Etter kongresspartiets årsmøte i 1972 begynte grusomhetene i Malawi igjen. På dette møtet ble det offisielt besluttet at alle Jehovas vitner som var ansatt noe sted, skulle sies opp, og at de skulle fordrives fra hjemmene sine. Det hjalp ikke engang at arbeidsgivere bad om å få beholde disse pålitelige arbeiderne. Hus, avlinger og husdyr ble konfiskert, ødelagt eller skadet. Jehovas vitner fikk ikke lov til å hente vann i brønnene i landsbyene. Mange ble slått, voldtatt, lemlestet eller myrdet. Samtidig ble de hånt og latterliggjort på grunn av sin tro. Over 34 000 flyktet til slutt fra landet for ikke å bli drept.

Men det var ikke over ennå. Først fra ett land og deretter fra et annet ble de tvunget tilbake over grensen og rett i armene på forfølgerne, hvor flere grusomheter ventet dem. Til tross for alt dette var de kompromissløse, og de oppgav ikke troen på Jehova Gud. De viste seg å være som de trofaste tjenerne for Gud som Bibelen omtaler på denne måten: «Andre fikk sin prøve ved spott og piskeslag, ja, mer enn det, ved lenker og fengsel. De ble steinet, de ble prøvd, de ble sagd i stykker, de døde idet de ble drept med sverd, de gikk omkring i saueskinn, i geiteskinn, mens de led nød, var i trengsel, ble mishandlet; og verden var dem ikke verd.» — Hebr. 11: 36—38.

Forfulgt i alle nasjoner

Er det bare forholdsvis få av nasjonene i verden som har sviktet sine påståtte frihetsidealer ved å iverksette en slik religionsforfølgelse? Overhodet ikke! Jesus Kristus advarte sine etterfølgere: «Dere skal bli gjenstand for alle nasjonenes hat for mitt navns skyld.» — Matt. 24: 9.

I de siste dager for denne tingenes ordning, siden 1914, er dette hatet blitt spesielt intenst. Canada og De forente stater førte an ved å nedlegge forbud mot bibelsk litteratur under den første verdenskrig og ble snart fulgt av India og Nyasaland (nå Malawi). I 1920-årene ble bibelstudentene pålagt vilkårlige restriksjoner i Hellas, Italia, Romania, Spania og Ungarn. Noen av disse stedene ble det forbudt å distribuere bibelsk litteratur; noen steder ble det til og med forbudt å holde private møter. Flere land sluttet seg til angrepet i 1930-årene. Da ble det innført forbud (enten mot Jehovas vitner eller mot deres litteratur) i Albania, Bulgaria, Estland, det daværende Jugoslavia, Latvia, Litauen, Polen, flere kantoner i Sveits, Østerrike, franske territorier i Afrika, Gullkysten (nå Ghana) og Fiji og på Trinidad.

Under den annen verdenskrig ble Jehovas vitner, deres forkynnelse og deres bibelske litteratur forbudt i mange deler av verden. Det gjaldt ikke bare i diktaturene Tyskland, Italia og Japan, men også i de mange landene som direkte eller indirekte kom under deres herredømme før eller under krigen. Vi kan for eksempel nevne Albania, Belgia, Korea, Nederland, Nederlandsk Ostindia (nå Indonesia), Norge, Tsjekkoslovakia og Østerrike. I disse krigsårene utstedte både Argentina, Brasil, Finland, Frankrike og Ungarn offisielle dekreter som var rettet mot Jehovas vitner eller deres virksomhet.

Jehovas vitners virksomhet ble ikke direkte forbudt i Storbritannia under krigen, men Selskapet Vakttårnets amerikanskfødte avdelingstilsynsmann ble utvist, og det ble gjort forsøk på å stanse vitnenes virksomhet ved et importforbud mot deres bibelske litteratur. Mange steder i det britiske imperium og Det britiske samvelde ble det innført direkte forbud mot Jehovas vitner eller deres litteratur. Både Australia, Bahamas, Basutoland (nå Lesotho), Bechuanaland (nå Botswana), Britisk Guiana (nå Guyana), Burma (nå Myanmar), Canada, Ceylon (nå Sri Lanka), Dominica, Fiji, Gullkysten (nå Ghana), India, Jamaica, Kypros, Leewardøyene (Britisk Vestindia), New Zealand, Nigeria, Nord-Rhodesia (nå Zambia), Nyasaland (nå Malawi), Singapore, Swaziland, Sør-Afrika og Sør-Rhodesia (nå Zimbabwe) gav uttrykk for sin negative holdning til Jehovas tjenere ved å gå til slike skritt.

Etter krigen opphørte forfølgelsen fra noen kanter, men økte fra annet hold. Foruten at det i de neste 45 årene var mange land som nektet å gi Jehovas vitner juridisk anerkjennelse, ble det innført direkte forbud mot dem eller deres virksomhet i 23 land i Afrika, ni i Asia, åtte i Europa og tre i Latin-Amerika og i fire øystater. I 1992 var Jehovas vitner fortsatt underlagt restriksjoner i 24 land.

Det er ikke dermed sagt at alle som står for styre og stell, personlig er imot Jehovas vitners arbeid. Det er mange som går inn for religionsfrihet og er klar over at Jehovas vitner er et verdifullt aktivum for samfunnet. De er ikke enig med dem som agiterer for at myndighetene skal gripe inn overfor vitnene. Et eksempel på det har vi fra Elfenbeinskysten. Før landet ble en selvstendig stat, prøvde en katolsk prest og en metodistprest å få en embetsmann til å utvise Jehovas vitner fra landet. Men det viste seg at de snakket med embetsmenn som ikke var villig til å være brikker i deres spill. Da en embetsmann i Namibia i 1990 prøvde å få loven slik utformet at den diskriminerte flyktninger som var Jehovas vitner, fikk den lovgivende forsamling satt en stopper for det. Og i mange land hvor Jehovas vitner en gang har vært forbudt, er de nå juridisk anerkjent.

Allikevel blir Jehovas vitner forfulgt på forskjellige måter overalt på jorden. (2. Tim. 3: 12) Noen steder skjer det kanskje mest ved at de blir skjelt ut når de er opptatt i forkynnelsesarbeidet, eller ved at de møter motstand fra slektninger, arbeidskolleger eller klassekamerater som ikke har frykt for Gud. Men uansett hvem forfølgerne er, eller hvordan de prøver å rettferdiggjøre det de gjør, forstår Jehovas vitner hva som i virkeligheten ligger bak forfølgelsen av de sanne kristne.

Stridsspørsmålet

Vakttårnets publikasjoner har lenge påpekt at den første boken i Bibelen i symbolske vendinger forutsier at Satan Djevelen og de han har makt over, skulle hate og være fiender av Jehovas himmelske organisasjon og dens representanter her på jorden. (1. Mos. 3: 15; Joh. 8: 38, 44; Åp. 12: 9, 17) Spesielt siden 1925 har Vakttårnet vist ut fra Bibelen at det bare er to hovedorganisasjoner — Jehovas og Satans. Og som 1. Johannes 5: 19 sier, ligger «hele verden» — det vil si hele den delen av menneskeheten som befinner seg utenfor Jehovas organisasjon — «i den ondes makt». Det er derfor alle sanne kristne blir forfulgt. — Joh. 15: 20.

Men hvorfor tillater Gud det? Kommer det noe godt ut av det? Jesus Kristus forklarte at før han som konge i himmelen skulle knuse Satan og hans onde organisasjon, skulle folk av alle nasjoner bli skilt fra hverandre, som når en hyrde i Midtøsten skiller sauene fra geitene. Folk skulle få mulighet til å høre om Guds rike og stille seg på dets side. Når de som forkynner om dette riket, blir forfulgt, blir spørsmålet skjøvet enda mer i forgrunnen: Vil de som hører om det, gjøre godt mot Kristi «brødre» og deres medarbeidere og på den måten vise Kristus selv kjærlighet? Eller vil de slutte seg til dem som skjeller ut disse representantene for Guds rike — eller som kanskje forholder seg tause når andre gjør det? (Matt. 25: 31—46; 10: 40; 24: 14) Noen i Malawi så tydelig hvem det var som tjente den sanne Gud, og sluttet seg derfor til de forfulgte vitnene. I de tyske konsentrasjonsleirene var det ikke så rent få av fangene og også enkelte av vaktene som gjorde det samme.

Selv om det blir rettet løgnaktige beskyldninger mot Jehovas vitner, og selv om de blir mishandlet og til og med hånt for sin tro på Gud, føler de ikke at Gud har sviktet dem. De vet at Jesus Kristus ble utsatt for det samme. (Matt. 27: 43) De vet også at Jesus ved sin lojalitet mot Jehova beviste at Djevelen er en løgner, og helliget sin Fars navn. Alle Jehovas vitner ønsker å gjøre det samme. — Matt. 6: 9.

Spørsmålet er ikke om de kan utholde tortur og unnslippe døden. Jesus Kristus forutsa at noen av hans etterfølgere kom til å bli drept. (Matt. 24: 9) Han selv ble drept. Men han inngikk aldri kompromiss med Guds Hovedmotstander, Satan Djevelen, «verdens hersker». Jesus seiret over verden. (Joh. 14: 30; 16: 33) Det det gjelder, er derfor om de som tilber den sanne Gud, vil forbli trofaste mot ham uansett hvilke trengsler de må gjennomgå. Jehovas vitner i nyere tid har fullt ut vist at de har samme innstilling som apostelen Paulus, som skrev: «Om vi lever, lever vi for Jehova, og også om vi dør, dør vi for Jehova. Derfor, om vi lever, og også om vi dør, hører vi Jehova til.» — Rom. 14: 8.

[Fotnoter]

[Uthevet tekst på side 642]

Det var i første rekke de religiøse lederne som forfulgte Jesus Kristus

[Uthevet tekst på side 645]

«Gud ordinerer, eller bemyndiger, et menneske til å forkynne ved å gi vedkommende den hellige ånd»

[Uthevet tekst på side 647]

Boken «Den fuldbyrdede Hemmelighed» avslørte grundig hykleriet blant kristenhetens presteskap

[Uthevet tekst på side 650]

Kristne menn og kvinner ble hundset og kastet i fengsel og holdt innesperret uten lov og dom

[Uthevet tekst på side 652]

«Fengselsstraffene er klart urimelige» — President Woodrow Wilson

[Uthevet tekst på side 656]

Det var ikke mye rettferdighet å finne hvis man ikke gjorde som presten sa

[Uthevet tekst på side 666]

Prestene fikk lærerne til å gi barna skolefri for at de skulle kaste stein på vitnene

[Uthevet tekst på side 668]

Prester har sammensverget seg mot Jehovas vitner

[Uthevet tekst på side 671]

Pøbelflokker gikk til angrep på Jehovas vitner i De forente stater

[Uthevet tekst på side 676]

Jehovas vitner blir forfulgt overalt på jorden

[Ramme på side 655]

Presteskapet avslører sin holdning

Det er verdt å merke seg hvordan religiøse tidsskrifter reagerte da J. F. Rutherford og hans medarbeidere ble dømt i 1918:

◆ «The Christian Register»: «Det regjeringen her på en svært direkte måte slår ned på, er den antagelse at religiøse ideer, uansett hvor sprø og skadelige de måtte være, alltid kan agiteres for ustraffet. Det er en gammel villfarelse, og hittil har vi brydd oss altfor lite om den. . . . Det ser ut til å bety slutten på russellismen.»

◆ «The Western Recorder», en baptistisk publikasjon, sa: «Det kommer ikke som noen særlig overraskelse at lederen av denne kverulantiske kulten er blitt sperret inne i en av institusjonene for lovbrytere. . . . Det egentlige problemet i denne forbindelse er om de tiltalte heller skulle ha vært sendt til et galehus enn til et fengsel.»

◆ «The Fortnightly Review» henledet oppmerksomheten på en kommentar i New York-avisen «Evening Post», som sa: «Vi har tillit til at de som underviser i religion, overalt vil merke seg denne dommerens oppfatning, nemlig at det å framholde en hvilken som helst religion som ikke er i full overensstemmelse med de vedtatte lover, er en alvorlig forbrytelse som blir verre hvis man som evangeliets tjener skulle være oppriktig.»

◆ «The Continent» omtalte de tiltalte på en nedsettende måte ved å kalle dem «den avdøde ’pastor’ Russells tilhengere» og hevdet feilaktig at de mente «at alle bortsett fra syndere skulle fritas for å kjempe mot den tyske keiser». Bladet hevdet at ifølge justisministeren i Washington hadde «den italienske regjering for en tid siden klaget til De forente stater over at Rutherford og hans medarbeidere . . . hadde spredt antikrigspropaganda i den italienske hæren».

◆ En uke senere gjengav «The Christian Century» det meste av det ovennevnte ord for ord og gav dermed uttrykk for full enighet.

◆ Det katolske bladet «Truth» nevnte kort den dommen som var avsagt, og gav deretter uttrykk for redaksjonens mening ved å si: «Denne foreningens litteratur formelig stinker av ondskapsfulle angrep på den katolske kirke og dens presteskap.» I et forsøk på å stemple enhver som offentlig erklærte seg uenig med den katolske kirke, som ’oppvigler’ skrev bladet videre: «Det blir mer og mer tydelig at intoleransens ånd er nøye forbundet med en oppviglersk ånd.»

◆ Dr. Ray Abrams skrev i sin bok «Preachers Present Arms»: «Da nyheten om de 20 år lange fengselsstraffene nådde redaktørene av den religiøse presse, ble det gitt uttrykk for glede i praktisk talt alle disse publikasjonene, store og små. Jeg har ikke kunnet oppdage noen medfølende ord i noen av de ortodokse religiøse tidsskrifter.»

[Ramme på side 660]

’Forfulgt av religiøse grunner’

«Det fantes en gruppe mennesker i Mauthausen konsentrasjonsleir som ble forfulgt utelukkende av religiøse grunner: medlemmene av sekten ’Oppriktige bibelforskere’, eller ’Jehovas vitner’ . . . De ble forfulgt fordi de nektet å avlegge troskapsed overfor Hitler og å utføre noen som helst form for militærtjeneste — en politisk følge av deres tro.» — «Die Geschichte des Konzentrationslagers Mauthausen», dokumentert av Hans Maršálek, Wien, 1974.

[Ramme/bilde på side 661]

Den erklæringen som SS prøvde å tvinge Jehovas vitner til å skrive under på

Konsentrasjonsleir . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Avdeling II

E R K L Æ R I N G

Jeg, . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

født den . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

i . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

avgir hermed følgende erklæring:

1. Jeg erkjenner at Den Internasjonale Bibelstudieforening forkynner vranglære, og at den under dekke av religiøs virksomhet utelukkende har statsfiendtlige hensikter.

2. Jeg har derfor vendt meg helt bort fra denne organisasjonen og også i mitt innerste frigjort meg fra denne sekten.

3. Jeg forsikrer hermed at jeg aldri igjen vil ta del i Den Internasjonale Bibelstudieforenings virksomhet. Personer som måtte henvende seg til meg med bibelforskernes vranglære for å verve meg, eller på annen måte vise at de har bibelforskernes syn, vil jeg straks melde. Hvis jeg skulle få tilsendt litteratur fra bibelforskerne, vil jeg omgående levere den på nærmeste politistasjon.

4. Jeg vil for framtiden respektere statens lover, særlig vil jeg i tilfelle av krig forsvare mitt fedreland med våpen i hånd, og jeg vil innordne meg samfunnet helt og fullt.

5. Jeg er blitt underrettet om at jeg må regne med å bli satt i beskyttelsesarrest igjen hvis jeg skulle handle i strid med den erklæring jeg avgir i dag.

. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . , den . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Underskrift

[Ramme på side 662]

Brev fra noen som ble dømt til døden

Fra Franz Reiter (som ventet på å bli henrettet med giljotin), som skrev til sin mor 6. januar 1940 fra interneringsleiren Berlin-Plötzensee:

«Jeg er fullstendig overbevist om at jeg gjør det som er riktig. Jeg kan fremdeles ombestemme meg, men det ville være å handle illojalt mot Gud. Alle vi her ønsker å være trofaste mot Gud, til ære for ham. . . . På grunn av det jeg har lært, ville jeg ha begått en synd som fortjener døden, hvis jeg hadde avlagt [den militære] eden. Det ville ha vært en ulykke for meg. Jeg ville ikke ha fått noen oppstandelse. Men jeg holder fast ved det Kristus sa: ’Den som finner sitt liv, skal miste det, men den som mister sitt liv for min skyld, skal finne det!’ Og nå, kjære mor og alle mine brødre og søstre, i dag ble dommen opplest. Bli ikke forferdet — det er dødsdom. Jeg blir henrettet i morgen tidlig. Jeg får min styrke fra Gud, den samme styrke som alle sanne kristne i fortiden fikk. Apostlene skriver: ’Den som er født av Gud, synder ikke.’ Det samme gjelder meg. Det har jeg bevist for dere, og dere kan se det. Min kjære, ta det ikke tungt. Det ville være fint om dere kjente de hellige skrifter enda bedre. Hvis dere står fast inntil døden, treffes vi igjen i oppstandelsen. . . .

Din Franz

På gjensyn.»

Fra Berthold Szabo, som ble henrettet av en eksekusjonspelotong i Körmend i Ungarn 2. mars 1945:

«Kjære søster Marika!

Denne halvannen timen som jeg har igjen, vil jeg prøve å skrive til deg, så du kan fortelle far og mor om hvordan situasjonen er, at jeg står ansikt til ansikt med døden.

Jeg ønsker dem den samme slags fred i sinnet som jeg erfarer i min siste stund i denne katastrofefylte verden. Klokken er nå ti, og jeg skal henrettes halv 12, men jeg er helt rolig. Jeg legger mitt framtidige liv i hendene på Jehova og hans elskede Sønn, Jesus Kristus, Kongen, som aldri vil glemme dem som oppriktig elsker dem. Jeg vet også at det snart vil komme en oppstandelse av dem som er døde, eller rettere sagt, har sovnet inn, i Kristus. Jeg vil også gjerne spesielt nevne at jeg ønsker dere alle Jehovas rikeste velsignelse for den kjærlighet dere har vist meg. Kyss far og mor fra meg, og Annus også. De må ikke bekymre seg for meg; vi skal jo snart få se hverandre igjen. Jeg er stø på hånden nå, og jeg skal gå til hvile til Jehova kaller på meg igjen. Også nå vil jeg holde det løftet jeg har gitt ham.

Nå er tiden min ute. Måtte Gud være med dere og med meg.

Mange kjærlige hilsener fra . . .

Berthi»

[Ramme på side 663]

Kjent for sitt mot og sin overbevisning

◆ «Selv om det var risikabelt, kom vitnene i leirene sammen til møter og bønn, og de framstilte skrifter og vant nye tilhengere. Deres fellesskap styrket dem, og i motsetning til mange andre fanger var de klar over hvorfor slike steder eksisterte, og hvorfor de måtte lide. Av disse grunner kom vitnene til å utgjøre en liten, men spesiell gruppe fanger som var utstyrt med en fiolett trekant og kjent for sitt mot og sin overbevisning.» — «The Nazi State and the New Religions: Five Case Studies in Non-Conformity» av dr. Christine King.

◆ «Denne gruppen fanger var en solid ideologisk styrke, og de vant sin kamp mot nazismen. Den tyske gruppen av denne sekten hadde vært en ørliten øy av aldri sviktende motstand som eksisterte midt i en terrorisert nasjon, og de virket med den samme uforferdede ånd i leiren i Auschwitz. De klarte å vinne sine medfangers, . . . fangefunksjonærenes og til og med SS-offiserenes respekt. Alle visste at ingen ’Bibelforscher’ [ingen av Jehovas vitner] ville adlyde en befaling som stred imot deres religiøse tro og overbevisning.» — «Values and Violence in Auschwitz» av Anna Pawełczyńska.

◆ Rudolf Höss fortalte i sin selvbiografi, offentliggjort i boken «Kommandant i Auschwitz», om henrettelsen av noen Jehovas vitner som nektet å bryte sin kristne nøytralitet. Han sa: «Det var slik jeg forestilte meg de kristne martyrene, når de sto i arenaen og ventet på å bli sønderrevet av ville dyr. Med fullstendig forklarede ansikter, hendene foldet og oppstrakt i bønn og blikket rettet mot himmelen gikk de i døden. Alle som så dem dø var dypt grepet; selv eksekusjonspelotongen var betatt.» (Denne boken ble utgitt i Polen under tittelen «Autobiografia Rudolfa Hössa-komendanta obozu oświęcimskiego».)

[Ramme på side 673]

«De er ikke imot staten»

«De er ikke imot staten; det er bare det at de er for Jehova.» «De brenner ikke innkallelsen til militæret, gjør ikke opprør . . . og deltar ikke i noen form for statsfiendtlig virksomhet.» «Vitnenes ærlighet og rettskaffenhet er konstant. Uansett hva man måtte mene om vitnene — og mange mener mye som er negativt — lever de et eksemplarisk liv.» — «Telegram», Toronto, Canada, juli 1970.

[Ramme på side 674]

Hvem har ledelsen?

Jehovas vitner vet at deres plikt til å forkynne ikke er avhengig av Selskapet Vakttårnets eller noe annet selskaps virksomhet. «La så være at Selskapet Vakttårnet blir forbudt, og at dets avdelingskontorer i forskjellige land blir stengt med makt av staten! Det kan ikke oppheve eller fjerne Guds påbud fra de menn og kvinner som er innvigd til å gjøre Guds vilje, og som Han har latt sin ånd komme over. ’Forkynn!’ står det tydelig skrevet i hans ord. Denne befalingen går foran det mennesker kan befale.» («Vakttårnet» for 15. januar 1950) Fordi de erkjenner at befalingen kommer fra Jehova Gud og Jesus Kristus, fortsetter de å forkynne budskapet om Riket, uansett hvilken motstand de møter.

[Ramme på side 677]

Som de første kristne

◆ «Jehovas vitner tar sin religion langt mer alvorlig enn de aller fleste. Deres prinsipper får oss til å tenke på de første kristne, som var så upopulære, og som ble så brutalt forfulgt av romerne.» — «Akron Beacon Journal», Akron, Ohio, 4. september 1951.

◆ «De [de første kristne] levde et stille, moralsk, virkelig mønstergyldig liv. . . . På alle måter, unntatt når det gjaldt det ene spørsmålet om å brenne røkelse, var de eksemplariske borgere.» «Når det å ofre til keiserens genius forble prøven på patriotisme, kunne da de statlige myndigheter tillate seg å se gjennom fingrene med disse upatriotiske kristnes gjenstridighet? De vanskeligheter som de kristne følgelig befant seg i, var ikke helt ulike de vanskeligheter som den aggressive sekt som er kjent som Jehovas vitner, befant seg i i De forente stater i krigsårene når det gjaldt å hilse det nasjonale flagget.» — «20 Centuries of Christianity» av Paul Hutchinson og Winfred Garrison, 1959, s. 31.

◆ «Kanskje det mest bemerkelsesverdige i forbindelse med Jehovas vitner er at de til enhver tid setter troskapen mot Gud høyere enn troskapen mot en hvilken som helst annen makt i verden.» — «These Also Believe» av dr. C. S. Braden, 1949, s. 380.

[Bilder på side 644]

Avisen «The Pittsburgh Gazette» gav debattene mellom dr. Eaton og C. T. Russell stor publisitet

[Bilde på side 646]

Motstanderne spredte grove usannheter om Charles og Maria Russells ekteskap

[Bilder på side 648]

Denne traktaten ble delt ut i ti millioner eksemplarer. Prestene ble rasende over at deres liv og lære ble avslørt i lys av Guds Ord

[Bilder på side 649]

Avisene pustet til ilden under forfølgelsen av bibelstudentene i 1918

[Bilder på side 651]

Under den rettssaken som ble holdt her mot medlemmer av staben ved Selskapets hovedkontor, var boken «Den fuldbyrdede Hemmelighed» i søkelyset

Tinghus og postkontor, Brooklyn, New York

[Bilde på side 653]

Disse ble idømt strengere straffer enn den snikmorderen hvis skudd utløste den første verdenskrig. Fra venstre mot høyre: W. E. Van Amburgh, J. F. Rutherford, A. H. Macmillan, R. J. Martin, F. H. Robison, C. J. Woodworth, G. H. Fisher, G. DeCecca

[Bilder på side 657]

Da Jehovas vitner holdt dette stevnet i New York i 1939, prøvde minst 200 bråkmakere anført av katolske prester å avbryte det

[Bilde på side 659]

Under den annen verdenskrig ble tusener av Jehovas vitner kastet i disse konsentrasjonsleirene

SS-vaktene brukte dødninghodet som emblem

[Bilde på side 664]

Del av en bibelstudiebok, fotografisk forminsket, lagt i en fyrstikkeske og smuglet inn til Jehovas vitner i en konsentrasjonsleir

[Bilder på side 665]

Noen av alle de Jehovas vitner som overlevde ildprøven i nazistiske konsentrasjonsleirer med troen i behold

Mauthausen

Wewelsburg

[Bilde på side 667]

Pøbelvold i nærheten av Montreal i Quebec i 1945. Det hendte ofte at prestene fikk hisset opp slike pøbelflokker mot Jehovas vitner i 1940- og 1950-årene

[Bilde på side 669]

Tusener av Jehovas vitner (deriblant John Booth, som vi ser her) ble arrestert fordi de utbredte bibelsk litteratur

[Bilder på side 670]

Etter en høyesterettsavgjørelse i Jehovas vitners disfavør i 1940 feide en bølge av pøbelvold over De forente stater. Møter ble avbrutt, vitner ble slått, og eiendom ble ødelagt

[Bilder på side 672]

Mange steder måtte Jehovas vitner opprette egne skoler fordi barna deres ble utvist fra de offentlige skolene