Steder i det lovte land

Garisim — ’vi tilbad på dette fjellet’

DEN samaritanske kvinnen ved brønnen. Får ikke dette uttrykket deg til å tenke på den rørende beretningen om da Jesus forkynte uformelt for en kvinne ved «Jakobs kilde» i Sykar, en samaritansk by? Har du lyst til å få en klarere forståelse av denne betydningsfulle begivenheten? — Johannes 4: 5—14.

Legg merke til de to fjellene ovenfor, som befinner seg omkring 50 kilometer nord for Jerusalem.a Til venstre (mot sør) ser vi Garisim, som er dekket av trær. Det er alle vannkildene som gjør dette fjellet så fruktbart og vakkert. Til høyre (mot nord) ser vi Ebal, som er litt høyere, men steinete og ufruktbart.

Mellom dem ligger den fruktbare dalen hvor byen Sikem lå. Du husker kanskje at Guds venn Abram (som senere fikk navnet Abraham) hadde et opphold i Sikem da han reiste gjennom det lovte land. Her bygde han et alter for Jehova, som nettopp hadde vist seg for ham og lovt dette landet til hans ætt. (1. Mosebok 12: 5—7) Så godt det passet å gi Abraham dette løftet mens han befant seg midt i landet! Fra toppen av enten Garisim eller Ebal kunne Abraham se store deler av det lovte land. Byen Sikem (nå Nabulus) var et viktig knutepunkt, ettersom den lå ved den fjellveien som gikk mellom nord og sør, og nær den veien som gikk i retningen øst-vest, fra kysten til Jordandalen.

Byggingen av Abrahams alter var bare én av flere viktige begivenheter på det religiøse området som fant sted her. Jakob kjøpte senere et landområde her og utøvde sann tilbedelse. Han gravde også, eller finansierte gravingen av, en dyp brønn nær foten av Garisim. Mange hundre år senere sa den samaritanske kvinnen til Jesus: «Vår forfader Jakob, som gav oss brønnen, . . . drakk av den.» Det kan være at den fikk vannet fra en kilde som vellet opp der — det var kanskje derfor apostelen Johannes kalte den for «Jakobs kilde».

Det at den sanne tilbedelse blir nevnt i forbindelse med Garisim og Ebal, får deg kanskje også til å tenke på at Josva førte israelittene hit, slik Moses hadde befalt ham å gjøre. Josva bygde et alter på Ebal. Se for deg halve folket foran Garisim og resten foran Ebal mens Josva leser «loven, både velsignelsen og forbannelsen». (Josva 8: 30—35; 5. Mosebok 11: 29) Noen år senere kom Josva tilbake hit og gav folket sine siste formaninger. Han sa blant annet: «Jeg og min ætt, vi vil tjene [Jehova].» Folket inngikk en pakt om at også de skulle tjene Jehova. (Josva 24: 1, 15—18, 25) Men kom de virkelig til å gjøre det?

Svaret på dette vil kanskje hjelpe deg til å forstå den samtalen Jesus hadde med den samaritanske kvinnen. Den sanne tilbedelse, som Abraham, Jakob og Josva utøvde, fortsatte nemlig ikke her i Samaria.

Etter at de ti stammene i nord hadde revet seg løs, hengav folket der seg til kalvedyrkelse. Jehova tillot derfor assyrerne å erobre dette området i 740 f.v.t. De bortførte mesteparten av befolkningen og erstattet dem med fremmede som kom fra forskjellige steder i det assyriske rike, og som tilbad fremmede guder. Noen av disse hedningene giftet seg sannsynligvis med israelitter og lærte om noen trekk ved den sanne tilbedelse, for eksempel omskjærelsen. Jehova godtok ikke fullt ut den samaritanske formen for tilbedelse som oppstod som følge av dette. — 2. Kongebok 17: 7—33.

Samaritanene godtok kun de fem Mosebøkene, eller Pentateuken, som hellige skrifter i sin blandingsreligion. Omkring det fjerde århundre før vår tidsregning reiste de et tempel på fjellet Garisim som konkurrerte med Guds tempel i Jerusalem. Med tiden ble dette templet på Garisim innviet til Zevs (eller Jupiter) og ble til slutt ødelagt. Men dette fjellet fortsatte å være midtpunktet for samaritanenes tilbedelse.

Den dag i dag feirer samaritanene påske på Garisim hvert år. En mengde lam blir slaktet. De døde dyrene blir senket ned i store tønner med kokende vann, slik at man kan plukke ullen av, og så blir kjøttet stekt i timevis i groper i bakken. Mange hundre samaritaner, mange av dem fra Jerusalem, spiser påskemåltidet ved midnatt. Til venstre ser du samaritanenes øversteprest, med hodet tildekket, mens han forretter ved påskefeiringen på Garisim.

Husk hva den samaritanske kvinnen sa til Jesus: «Våre forfedre tilbad på dette fjellet.» Jesus forklarte henne, og også oss, hva som er det rette syn på dette. Han sa: «Den time kommer da det verken er på dette fjellet eller i Jerusalem dere skal tilbe Faderen. . . . Men den time kommer, og den er nå, da de sanne tilbedere skal tilbe Faderen med ånd og sannhet, ja, for Faderen ser etter slike som sine tilbedere. Gud er en Ånd, og de som tilber ham, må tilbe med ånd og sannhet.» — Johannes 4: 20—24.

[Fotnote]

[Bilderettigheter på side 24]

Pictorial Archive (Near Eastern History) Est.

[Bilderettigheter på side 25]

Garo Nalbandian

Garo Nalbandian