Det kristne syn på billeddyrkelse

«DERE vendte gudebildene ryggen for å tjene den Gud som virkelig lever og er til,» skrev apostelen Paulus til de kristne i Tessalonika. (1. Tessaloniker 1: 9a) Ja, mange av de første kristne hadde en gang vært hedenske avgudsdyrkere. (1. Korinter 6: 9—11) Men da de ble kristne, sluttet de å dyrke avguder.

Det å bøye seg for avguder var imidlertid så vanlig at de kristne ble spottet fordi de ikke brukte bilder i tilbedelsen. Enkelte hedninger beskyldte dem til og med for å være ateister. Hvorfor ble det da med tiden så vanlig å ære gudebilder i kristenheten?

Opprinnelsen til kristenhetens gudebilder

Det ble innført mange hedenske skikker blant de «kristne» etter at den romerske keiser Konstantin ble «omvendt». Religionshistorikeren Edwyn Bevan skriver i sin bok Holy Images: «Fra Konstantins tid ble bruken av korset som et symbol vanlig i hele den kristne verden, og det ble snart dyrket på forskjellige måter.» Dette banet veien for andre former for billeddyrkelse. Den samme boken sier: «Det virker sannsynlig at før det ble vanlig å ære bilder og gudebilder, hadde man innført den skikken å ære korset, som . . . ikke er funnet på kristne monumenter eller religiøse kunstgjenstander før Konstantin gjorde bruk av det i sitt labarum [militær fane forsynt med et kors].»

Utviklingen gikk sin gang. I det åttende århundre etter Kristus skrev Johannes fra Damaskus, som ble betraktet som en «helgen» av den romersk-katolske kirke og den gresk-katolske kirke: «De hellige kirkefedrene ødela djevlenes templer og helligdommer og reiste i deres sted helligdommer i helgeners navn, og vi tilbad dem, og de ødela også djevlebilder og reiste i deres sted bilder av Kristus, Guds mor og helgener.»

Thomas av Aquino, en romersk-katolsk «helgen» som levde i det 13. århundre, sa om dette: «En skal vise like stor ærbødighet for et bilde av Kristus som for Kristus selv . . . Korset blir tilbedt slik Kristus tilbes, det vil si i form av latria [katolsk betegnelse på den høyeste form for tilbedelse], og av den grunn tiltaler og bønnfaller vi korset akkurat som vi tiltaler og bønnfaller den korsfestede.»

Thomas av Aquino blir fremdeles betraktet som en av de viktigste talsmenn for ’billeddyrkelsen’. Ifølge New Catholic Encyclopedia måtte ’billeddyrkelsen’ vente på ham «før den fullt ut kunne forklares». Det er imidlertid klart at den «kristne» billeddyrkelsen bare erstattet den hedenske billeddyrkelsen.

Bruken av bilder rettferdiggjøres

Mange av dem som tilber bilder i dag, vil ikke godta å bli kalt billeddyrkere. Dette er imidlertid ikke noe nytt. I det fjerde århundre gjorde den såkalte Sankt Augustinus narr av de billeddyrkende ikke-kristnes resonnement og sa: «Det er en viss disputant som synes å mene om seg selv at han er lærd, og som sier: Jeg tilber verken denne steinen eller dette bildet som er uten sanser; . . . Jeg tilber ikke dette bildet, men jeg forguder det jeg ser, og tjener ham jeg ikke ser.» De hevdet med andre ord at de bare tilbad den usynlige, representert ved sine avguder. «Ved å forklare bruken av bildene på denne måten,» fortsetter Augustinus, «overbeviser de seg selv om at de er dyktige disputanter, for de tilber ikke avguder, men likevel tilber de djevler.» — Expositions on the Book of Psalms av Augustinus, Salme xcvii 9.

Romersk-katolske teologer har vært snare til å fordømme hedensk avgudsdyrkelse, men når det gjelder deres egen bruk av bilder, har de ofte rettferdiggjort den på samme grunnlag som de såkalte hedningene gjorde. Tridentinerkonsilet i det 16. århundre erklærte for eksempel med hensyn til bilder av Kristus, Maria og «helgenene»: «De skal vises tilbørlig ære og ærbødighet; men vi tror ikke at de har noe guddommelig eller dydig i seg, og at de derfor skal vises ærbødighet.» Hvorfor skal de da vises ærbødighet? «Fordi den æren de blir vist, er tiltenkt de forbildene de representerer,» forklarte konsilet. «Ved hjelp av disse bildene, som vi kysser og avdekker hodet for og kaster oss ned for, tilber vi Kristus og ærer helgenene, hvis likhet de bærer.»

Den romersk-katolske kirke rettferdiggjør fremdeles avgudsdyrkelse av de samme grunnene: De hevder at bilder bare er hjelpemidler som brukes for å rette oppmerksomheten mot den himmelske som de representerer, og at bildene verken har noen dyd eller makt i seg. Men i hvilken grad har dette vist seg å være riktig i praksis? Tror alle som bruker bilder, at det ikke er ’noe guddommelig eller dydig i dem’?

Tilbedernes syn på billeddyrkelse

I Sevilla i Spania er det en fanatisk rivalisering mellom tilhengerne av jomfru la Macarena og jomfru de la Esperanza. I katedralen i Chartres i Frankrike er det tre mariabilder — Vår Frue av Krypten, Vår Frue av Søylen og Vår Frue av «Belle Verriere» — som alle har sine ivrige tilhengere. Tilbederne mener tydeligvis at deres madonnabilde står over de andre — selv om alle de tre bildene representerer den samme personen. Det er derfor tydelig at de ærer selve bildene og ikke det de representerer.

Så det den romersk-katolske kirke hevder er relativ tilbedelse, viser seg ofte å være direkte tilbedelse av et bilde. Teologiske forklaringer betyr svært lite når en tar i betraktning det som i virkeligheten er blitt praktisert i århundrer.

Hva sier Bibelen?

Teologenes teorier er i strid med Bibelens formaning. Gud gjorde det helt klart for det gamle Israel at han fordømte avgudsdyrkelse. (2. Mosebok 20: 4, 5; 5. Mosebok 4: 15—19) Det er sant at Gud tillot enkelte bilder, for eksempel den kobberslangen som Moses laget. Det var imidlertid strengt forbudt å bøye seg ned for og tilbe slike gjenstander. — 4. Mosebok 21: 9; 2. Kongebok 18: 1, 4.

Fra tid til annen brøt Israel dette forbudet mot avgudsdyrkelse. Israelittene laget for eksempel en gullkalv som de tilbad ved Sinai. Hvor blasfemisk var det ikke at de ’byttet ut Guds herlighet med et bilde av en okse, en planteeter’! (Salme 106: 20, NW) Men de hevdet i likhet med noen religionsutøvere i dag at de tilbad Gud og ikke oksen. De sa: «Dette er din gud, Israel, han som førte deg opp fra Egypt!» (2. Mosebok 32: 1—5) Jehova tolererte imidlertid ikke en slik «relativ» tilbedelse, en slik tilbakevending til egyptisk religion. (Apostlenes gjerninger 7: 39—41) Dette var en direkte overtredelse av den pakten israelittene hadde inngått ved Sinai, og det brakte dem i fare for å bli utslettet. — 2. Mosebok 32: 9, 10, 30—35; 5. Mosebok 4: 23.

Men hvorfor inntok Jehova Gud en så avvisende holdning til avgudsbilder? Slike bilder har for det første ingen makt; de er ingenting verdt. (5. Mosebok 32: 21a; Salme 31: 7) Jeremia sa at de var som livløse fugleskremsler. (Jeremia 10: 5, 14) Jesaja gjorde også narr av dem som brukte en del av et tre til brensel og en annen del til å lage en gud. Profeten sier advarende at slike billeddyrkere «verken skjønner eller fatter noe. Deres øyne er klint igjen, så de ikke kan se; deres hjerter er sløvet, så de ikke forstår». — Jesaja 44: 13—18.

En dødbringende fare i forbindelse med billeddyrkelse er at et bilde kan formidle kontakt med demoner. Salmisten sa om israelittene: «De dyrket deres avgudsbilder, og de ble en snare for dem. De ofret sine sønner og døtre til de onde ånder [demoner, NW].» (Salme 106: 35—37; jevnfør 3. Mosebok 17: 7; 5. Mosebok 32: 17.) Dermed åpnet de veien for andre overtroiske og spiritistiske skikker. Et advarende eksempel er kong Manasse, som gjeninnførte avgudsdyrkelsen i Israel. Følgen ble at han «i begge forgårdene til templet bygde . . . altere for hele himmelhæren» og «drev med tegntyding og spådomskunster». — 2. Kongebok 21: 1—6.

De kristne greske skrifter advarer om de samme farene. The New Bible Dictionary sier: «Det gamle testamentes polemikk mot avgudsdyrkelse . . . støtter de samme to sannheter som Paulus senere bekreftet; nemlig at avguder ikke var noe, men at det likevel fantes demoniske krefter som man måtte regne med, og at avgudene derfor utgjorde en virkelig trussel mot åndeligheten.» Paulus skrev: «[Vi vet] at der er ingen avgud til i verden, og at der er bare én Gud.» Men senere kom han med denne advarselen: «Det som ofres, blir ofret, ikke til noen gud, men til demoner. Og jeg vil ikke at dere skal tre i samfunn med demoner.» — 1. Korinter 8: 4; 10: 19, 20.

Ja, onde åndemakter er ivrige etter å få kontroll over menneskene. Paulus skrev: «For vår kamp er ikke en kamp mot kjøtt og blod, men mot ’makter’ og ’myndigheter’, mot herskerne i denne mørkets verden, mot ondskapens åndehær i himmelrommet.» (Efeserne 6: 12) Enhver form for billeddyrkelse sløver derfor ens åndelige oppfatningsevne, fremmer overtro og gjør det lettere å bli manipulert av denne mørke, onde verdens okkulte herskere.

Tilbe ’i sannhet’

Mange oppriktige mennesker bruker bilder for å komme nærere Ham som hører bønner. Det er ønskelig å komme nær Gud. Men er det opp til oss å velge hvordan vi skal nærme oss ham? Vi må selvfølgelig nærme oss Gud på en måte som han har behag i, ikke slik vi ønsker. Jesus sa: «Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten gjennom meg.» (Johannes 14: 6) Dette utelukker bruken av bilder. Jesus lærte videre: «Men den time skal komme, ja, den er alt inne, da de sanne tilbedere skal tilbe Faderen i ånd og sannhet. For slike tilbedere er det Faderen vil ha. Gud er ånd, og de som tilber, må gjøre det i ånd og sannhet.» — Johannes 4: 23, 24.

Kan en som er ånd, bli representert ved et materielt bilde? Uansett hvor imponerende bildet er, kan det aldri gjenspeile Guds herlighet. Et bilde av Gud kan derfor aldri være i overensstemmelse med sannheten. (Jevnfør Romerne 1: 22, 23.) Ville en person tilbe ’i sannhet’ hvis han nærmet seg Gud gjennom et falskt bilde?

Jehovas vitner har hjulpet tusener av mennesker til å slutte å dyrke avguder og i stedet bli ’slike tilbedere som Faderen vil ha’. Mange er blitt tilskyndt til å fjerne gudebilder fra hjemmet sitt og har sluttet å tilbe dem når de har sett i Bibelen hvilket syn Gud har på slike bilder. (Jevnfør 5. Mosebok 7: 25.) Det har riktignok ikke alltid vært lett for slike mennesker å gjøre det. Men de er blitt tilskyndt til det av et oppriktig ønske om å følge Guds Ord, Bibelen, som kommer med denne oppfordringen til sanne kristne: «Mine barn, vokt dere for avgudene!» — 1. Johannes 5: 21, norsk katolsk oversettelse av Det nye testamente (1938).

[Fotnote]

[Ramme på side 7]

Blir ’ikoner aldri avguder’?

Et «ikon» er et spesielt bilde, nemlig et kultbilde som medlemmer av den gresk-katolske kirke viser ærbødighet. Noen av bildene representerer Kristus, andre treenigheten, Maria, «helgener» eller engler. I likhet med de romersk-katolske teologene rettferdiggjør de ortodokse teologene den ærbødighet ikonene blir vist, og kaller den en relativ tilbedelseshandling som viser deres hengivenhet for den himmelske som de representerer. «Ikonet er bare en ting og blir aldri en avgud eller en fetisj,» hevder den russiske teologen Sergey Bulgakov.

Samtidig lærer den gresk-katolske kirke imidlertid at et ikon kan gi en tilbeder som ber foran det, spesielle goder, forutsatt at ikonet er blitt «helliget» av kirken. «Under den seremonien hvor ikonet blir velsignet,» sier Bulgakov i sin bok The Orthodox Church, «opprettes det kontakt mellom bildet og dets forbilde, mellom det som er representert, og selve representasjonen. Når et ikon som representerer Kristus, blir velsignet, blir en mystisk kontakt mellom den troende og Kristus muliggjort. Det er det samme med de ikonene som representerer Maria og helgenene; en kan si at ikonene forlenger deres liv her nede.»

Man tror også at mange av de ikonene som representerer Maria, er i besittelse av mirakuløse krefter. «Selv om hun er i himmelen,» sier Bulgakov, «lever hun fremdeles sammen med oss slik vi lever i vår verden. Hun lider med den og gråter med den. Hun går i forbønn for verden foran Guds trone. Hun åpenbarer seg for verden gjennom sine undergjørende ikoner.»