Spørsmål fra leserne

◼ Hva mente Jesus da han sa at det «vann» som han delte ut, skulle «bli en kilde . . . med vann som veller fram og gir evig liv»?

Jesus sa til en samaritansk kvinne: «Den som drikker av dette vannet [i Jakobs brønn], blir tørst igjen. Men den som drikker av det vann jeg vil gi ham, skal aldri mer tørste. Det vann jeg vil gi ham, skal bli en kilde i ham med vann som veller fram og gir evig liv.» — Johannes 4: 13, 14.

Jesus rettet her i første rekke oppmerksomheten mot de åndelige goder en person får som har tatt imot Kristi ord og er blitt en disippel av ham. En slik person, som i en tid har tilegnet seg nøyaktig kunnskap om Jehova Gud og Jesus Kristus og handlet i samsvar med den i tro, kan oppnå evig liv. (Johannes 17: 3, NW) Jesus illustrerte denne prosessen i en persons sinn og hjerte ved å sammenligne den med en kilde som veller fram goder og på en vedvarende måte styrker hans tro og leder hans skritt på veien til evig liv.

I Johannes 4: 14 er det lagt størst vekt på de goder den enkelte selv oppnår. Men en kristen disippel som har rikelig av åndelig vann, ønsker naturligvis å dele dette uselvisk med andre. Han ønsker at andre skal høre det kristne budskap og få i seg en kilde som veller fram åndelige goder som fører dem til evig liv. Det ser ut til at det er dette, det at kristne disipler deler budskapet med andre, som er tanken bak det Jesus sa i Johannes 7: 37—39: «’Den som tørster, la ham komme til meg og drikke! Den som tror på meg, fra hans indre skal det, som Skriften har sagt, renne strømmer av levende vann.’ Dette sa han om den Ånd de som trodde på ham, skulle få.»

Fra og med pinsedagen i år 33 fikk Jesu apostler og disipler Guds ånd eller virksomme kraft. Drevet av den utrettet de store ting med hensyn til å gi andre levende vann. Guds ånd spiller også en viktig rolle når det gjelder å utruste og motivere Jesu disipler i dag, både den salvede rest og den ’store skare’ av «andre sauer». Den tilskynder dem til å forkynne evangeliet om Guds rike over hele verden, og derved gir de livgivende vann til tørstende mennesker. De som tørster, må altså komme til ham som Gud bruker for å dele ut sannhetens vann, som fører til evig liv. — Matteus 24: 14; 28: 19, 20; Johannes 7: 37; 10: 16; Åpenbaringen 7: 9.

◼ I Salme 37: 29 står det: «De rettferdige skal arve landet og alltid få bo i det.» Sikter dette bare til at Israel skulle ta det lovte landet i eie for bestandig?

Nei, å tolke det slik ville være en uberettiget forenkling av dette løftet, som ble nedskrevet under inspirasjon. Salme 37 gir de rettferdige løfte om at de skal få leve evig på jorden.

Det ovenstående sitatet fra Salme 37: 29 er hentet fra den vanlige norske oversettelsen av 1978. I likhet med mange andre oversettelser gjengir den det hebraiske ordet ’eʹrets med «landet». ’eʹrets kan sikte til en bestemt del av et land eller landområdet til et folkeslag, slik som for eksempel ’Sinear-landet’ eller «Egyptens land». — 1. Mosebok 10: 10, 11; 21: 21, MMM; Salme 78: 12, EN; Jeremia 25: 20.

Det som står i Salme 37: 11, 29, viser derfor at israelittene kunne og skulle ha tatt det lovte land i eie for bestandig. I henhold til Guds pakt med Abraham kunne de ha blitt boende i dette landområdet som Gud gav dem, og i slekt etter slekt nytt godt av Guds velsignelser der. Det gikk imidlertid ikke slik, for israelittene ble troløse mot Gud. — 1. Mosebok 15: 18—21; 17: 8; 5. Mosebok 7: 12—16, 22; 28: 7—14; 31: 7; Josva 21: 43—45.

Det er imidlertid ikke noe i Bibelen som gir oss grunn til å anta at ’eʹrets i Salme 37: 11, 29 bare omfattet det landet som ble gitt til israelittene.

Ifølge A Hebrew and English Lexicon of the Old Testament (Gesenius, Brown, Driver og Briggs; 1951) betyr ’eʹrets: «1. a. jord, hele jorden ([i motsetning] til en del) . . . b. jord, [i motsetning] til himmelen . . . c. jord = innbyggerne på jorden . . . 2. land = a. land, landområde . . . b. distrikt, egn . . . 3. a. jord, jordoverflate . . . b. jordsmonn, dyrkbar jord.» Old Testament Word Studies av William Wilson sier om ’eʹrets: «Jorden i videste forstand, både de bebodde og de ubebodde delene; når det blir brukt sammen med et ord som begrenser dets anvendelse, betegner det en del av jordens overflate, et land eller et landområde.» Så den første og viktigste betydningen av det hebraiske ordet er vår planet eller klode, jorden.

Det er verdt å merke seg at da Salme 37: 11, 29 ble oversatt til gresk i Septuaginta, ble det hebraiske ordet ’eʹrets gjengitt med det greske ordet ge, som «betegner jorden som dyrkbart land eller jordsmonn». Ge er det ordet som blir brukt i Jesu bemerkelsesverdige profeti i Matteus 5: 5: «Salige er de tålsomme, for de skal arve jorden.»

Da Jesus siterte dette løftet fra Salme 37: 11, snakket han så visst ikke bare om det lovte land. Hans salvede etterfølgere skal bli konger og prester i himmelen sammen med ham og ha herredømme over hele jordkloden. (Åpenbaringen 5: 10, UO) De tålsomme som oppnår evig liv som mennesker, vil også være med på å gjenopprette paradisiske tilstander over hele jorden. (Åpenbaringen 21: 4; 1. Mosebok 1: 28) Vi kan derfor alle se fram til den tiden da dette vidunderlige løftet skal bli oppfylt: «De rettferdige skal ta jorden i eie, og de skal bo på den for evig.» — Salme 37: 29, NW.