Ifølge rabbinske kilder var det på Jesu tid knyttet enda en spesiell seremoni til denne høytiden, nemlig den som begynte ved slutten av den 15. tisjri, høytidens første dag (egentlig ved begynnelsen av den 16. tisjri, høytidens andre dag), og deretter ble gjentatt hver av de følgende fem kveldene. Forberedelsene til denne seremonien ble gjort i kvinnenes forgård. Her var det stilt opp fire store lampestaker av gull, hver med fire gullskåler. Fire unge menn av presteslekt klatret ved hjelp av stiger opp med store oljekanner og fylte de 16 skålene. Vekene var laget av prestenes gamle klær. Jødiske skribenter sier at disse lampene sendte ut et kraftig lys som kunne ses på lang avstand og lyste opp gårdsplassene ved husene i Jerusalem. Noen av mennene, deriblant noen av de eldste, danset med tente fakler i hendene og sang lovsanger til musikkakkompagnement.

Det er mulig at Jesus hentydet til den åndelige betydningen av løvhyttehøytiden og kanskje til seremonien i forbindelse med vannet fra Siloam da han «på den siste dagen, den store dagen i høytiden», stod fram og ropte: «Hvis noen er tørst, så la ham komme til meg og drikke. Den som tror på meg, ’fra hans indre skal det flyte strømmer av levende vann,’ slik som Skriften har sagt.» (Joh 7: 37, 38) Det er også mulig at han hentydet til det at Jerusalem under høytiden ble opplyst av lampene og faklene på tempelområdet, da han litt senere sa til jødene: «Jeg er verdens lys. Den som følger meg, skal slett ikke vandre i mørket, men skal eie livets lys.» (Joh 8: 12) Da Jesus like etter sin samtale med jødene traff en mann som var født blind, satte han muligens Siloam i forbindelse med høytiden og dens lys. Etter at han hadde sagt til disiplene sine at han var «verdens lys», spyttet han på jorden, laget en deig av leire med spyttet, la leiren på mannens øyne og sa til ham: «Gå og vask deg i dammen Siloam.» – Joh 9: 1–7.