’Hva skal jeg gjøre for å bli frelst?’
’HVA skal jeg gjøre for å bli frelst?’ Det spurte en fangevokter i Filippi i Makedonia om i år 50 e.Kr. Det hadde nettopp vært et stort jordskjelv, så alle dørene i fengslet hadde sprunget opp. Fangevokteren gikk ut ifra at alle fangene hadde rømt, og skulle til å ta livet av seg. Men en av fangene, apostelen Paulus, ropte: «Ikke gjør deg selv noe vondt! Vi er her alle sammen.» — Apostlenes gjerninger 16: 25—30.
Paulus og Silas, som begge satt i fengslet, hadde kommet til Filippi for å forkynne et budskap om frelse, og de ble fengslet på falske anklager. Fangevokteren ble glad for at fangene ikke hadde rømt, og ville høre det budskapet Paulus og Silas forkynte. Hva måtte han gjøre for å erfare den frelse som disse to kristne misjonærene snakket om?
De som lever i dag, trenger også den frelse som Paulus og Silas forkynte. Men dessverre er det mange som ser med stor mistenksomhet på det å bli frelst, fordi en rekke av dem som hevder at de lærer dem hvordan de kan bli frelst, er så arrogante og griske. Andre tar avstand fra tilbøyeligheten til å la seg lede av blinde følelser, noe som karakteriserer mange evangeliske religionssamfunn som legger vekt på frelsestanken. Den engelske journalisten Philip Howard sa at slike såkalte evangelister «angriper sine tilhøreres følelser og hendene deres, som de skriver ut sjekker med, framfor sinnet deres». — Jevnfør 2. Peter 2: 2.
Andre igjen blir rystet over de forandringene som noen ganger skjer med dem som tror de har hatt en «frelsesopplevelse». Flo Conway og Jim Siegelman drøfter i sin bok Snapping de mange religiøse opplevelser — deriblant det å bli «frelst» — som kom på mote de siste tiårene. De skriver om «den mørke side» ved slike opplevelser og sier at folk gjennomgår plutselige personlighetsforandringer som ikke gir den lovte tilfredshet og opplysning, men heller frembringer falske forhåpninger, et lukket sinn og manglende evne til å se virkeligheten i øynene. Forfatterne tilføyer: «Vi kan beskrive prosessen som en prosess som stenger sinnet, som gjør at en ikke tenker.»
Det var ikke slik det forholdt seg når kristne i det første århundre opplevde frelse. Fangevokteren i Filippi ’stengte’ ikke sinnet da apostelen Paulus besvarte spørsmålet hans: «Hva skal jeg gjøre, gode herrer, for å bli frelst?» Og Paulus og Silas ’angrep ikke hans følelser’ og bad ikke om et stort økonomisk bidrag. Nei, «de forkynte Herrens ord for ham». De resonnerte med ham og hjalp ham til å få en klar forståelse av Guds foranstaltninger for frelse. — Apostlenes gjerninger 16: 32.
«Tro på Herren Jesus»
Disse kristne misjonærene åpnet fangevokterens sinn for en grunnsannhet om frelse. Det var den samme sannhet som apostelen Peter forklarte da den kristne menighet ble opprettet. Peter pekte på den sentrale rolle Jesus Kristus spiller når det gjelder frelse, og kalte ham «livets Hovedformidler». Peter sa også: «Det er ikke frelse i noen annen, for i hele verden er det blant mennesker ikke gitt noe annet navn som vi kan bli frelst ved.» (Apostlenes gjerninger 3: 15, NW; 4: 12) Paulus og Silas ledet fangevokteren i Filippi til denne samme formidler for frelse da de sa: «Tro på Herren Jesus, så skal du . . . bli frelst.» — Apostlenes gjerninger 16: 31.
Men hva vil det si å tro på Herren Jesus? Hvorfor er det ingen andre navn enn Jesu navn som vi kan bli frelst ved? Kommer alle med tiden til å bli frelst? Trodde apostlene på tanken «én gang frelst, alltid frelst»? Dette er viktige spørsmål, for selv om mange religiøse har hatt en tendens til å forkleine begrepet frelse ved det de sier og gjør, trenger vi fortsatt å oppnå frelse. Vi trenger alle et tilfredsstillende og fornuftig svar på spørsmålet: ’Hva skal jeg gjøre for å bli frelst?’