Gudlignende respekt for blodet
«Derfor vitner jeg for eder på denne dag at jeg er ren for alles blod.» — APOSTLENES GJERNINGER 20: 26, EN.
1. Hvordan gjenspeiler Paulus’ ord i Apostlenes gjerninger 20: 26 (EN) Jehovas syn på blod?
DISSE ordene av den kristne apostelen Paulus viser hvilken sunn respekt han hadde for blodet, livets væske. Senere i denne drøftelsen skal vi ta for oss hva Paulus mente med denne uttalelsen. Men la oss først tenke over det som han som har skapt både dyr og mennesker, sier om blodet. Vi har allerede sett at Jehova Gud betrakter blodet, som representerer livet, som noe hellig. De som umotivert eller hensynsløst utøser blod, og særlig menneskeblod, pådrar seg blodskyld i Guds øyne. Men kan ikke blodet brukes på måter som er til gagn for menneskeheten?
2. a) Hvorfor var det dødsstraff i Israel for å spise blod? b) Hvordan var det til gagn for israelittene å holde denne loven?
2 Guds lov til Israel angående blodet sa uttrykkelig: «Dere må ikke spise blodet av noen skapning, for blodet er livet i hver skapning. Den som spiser det, skal utryddes.» Israelittene og innflytterne blant dem ble idømt dødsstraff hvis de spiste blod, selv om de gjorde det for å få nødvendig næring. Før de spiste kjøtt, måtte de la blodet renne ut og dekke det med jord. Dermed ville de på en billedlig måte la livet vende tilbake til Gud. (3. Mosebok 17: 13, 14) Dette var en lov som ble gitt av Gud. Ved å holde den opprettholdt disse israelittene et godt åndelig forhold til Jehova, livets kilde. De hadde også gagn av det på andre måter, nemlig ved at de bevarte en god helse.
Kristi blod
3. a) Hvorfor er Jesu blod spesielt ’dyrebart’? b) Hvordan peker de hebraiske skrifter fram mot Jesu offer?
3 Jehova hadde imidlertid i tankene én spesielt viktig måte å bruke blod på. Det var å løskjøpe menneskeheten fra synden og døden ved Kristi Jesu «dyrebare blod». Allerede før «verdens grunnleggelse» (NW) (som fant sted da Adam og Eva etter å ha syndet fikk barn som kunne gjenløses) visste Jehova hvordan han skulle utfri menneskeheten. (1. Peter 1: 18—20; Romerne 6: 22, 23) Det er «Jesu, hans Sønns blod [som] renser oss for all synd». (1. Johannes 1: 7) Denne bruken av blod er så viktig at Gud sørget for at det i de hebraiske skrifter ble skrevet ned mange forbilder og skygger som pekte fram mot Jesu fullkomne offer. — Hebreerne 8: 1, 4, 5; Romerne 15: 4.
4. Hvilke forhåndsglimt ble skaffet til veie i den dramatiske episoden som det fortelles om i 1. Mosebok, kapittel 22?
4 Flere hundre år før Jehova gav Israel loven, hadde han gitt Abraham befaling om å ofre Isak på Moria-fjellet. Gud illustrerte på den måten hvordan han skulle ofre sin enbårne Sønn, Jesus. Isaks villige underkastelse i denne dramatiske episoden var et forbilde på at Jesus gjorde sin Fars vilje ved å utøse sitt livsblod som et offer. — 1. Mosebok 22: 1—3, 9—14; Hebreerne 11: 17—19; Filipperne 2: 8.
5. I hvilken forstand hadde de ofrene som Moseloven foreskrev, en viktig åndelig betydning?
5 Moseloven var også «en skygge av de goder som skulle komme». Den pekte fram mot Jesu offer, som ble gitt til gagn for menneskeheten. Loven tillot bare én måte å bruke blod på — det skulle bare brukes når det ble ofret dyr til Jehova. Disse ofringene var ikke rituelle. De hadde en viktig åndelig betydning. De var i minste detalj et forbilde på Jesu offer og alt det som ville bli oppnådd ved det. — Hebreerne 10: 1; Kolosserne 2: 16, 17, NW.
6. Ofringene på soningsdagen var et forbilde på gjenløsningen av to grupper. Hvilke grupper? Og på hvilke måter var de et forbilde?
6 Det Aron gjorde i forbindelse med ofringene på soningsdagen, var for eksempel et bilde på hvordan den store Øversteprest, Jesus, bruker verdien av sitt eget dyrebare livsblod ved å tilveiebringe frelse, først for sin egen «husstand» av prester, de 144 000 salvede kristne, slik at de kan bli tillagt rettferdighet og få en arv som konger og prester sammen med ham i himmelen. Ofringen på vegne av «folket» var et bilde på at Jesus løskjøpte alle de av menneskeheten som kommer til å arve evig liv her på jorden. Allerede nå blir en ’stor skare’ av disse regnet som rettferdige, som slike som har håp om å få overleve den forestående store trengsel. Det er fordi de «har vasket sine klær og gjort dem hvite i Lammets blod» og viser sin tro ved å yte Gud hellig tjeneste. — 3. Mosebok 16: 6, 15, 18—22; Hebreerne 9: 11, 12; Åpenbaringen 14: 1, 4; 7: 4, 9, 14, 15.
7. Hvorfor kan vi glede oss over oppfyllelsen av disse forbildene fra gammel tid?
7 ’Livet er i blodet.’ Jesu blod var fullkomment, så hans offer førte til at alle de som viser tro, får fullkomment liv. Vi har virkelig grunn til å glede oss over at disse forbildene fra gammel tid har fått sin oppfyllelse på Jesu kjærlige offer. — 3. Mosebok 17: 14; Apostlenes gjerninger 20: 28, NW.
Blod — et moralsk spørsmål
8, 9. a) Nevn noen av de enestående oppgavene blodet har. b) Hvordan kan vi i likhet med David uttrykke gudlignende respekt for den måten vi er skapt på?
8 Blodets sammensetning vitner om en forbløffende visdom. Evolusjonistene, som fremdeles ikke vet hvordan de skal forklare livets opprinnelse, ville nok forsøke å fortelle oss at blodet på en eller annen måte er blitt til ved utvikling. Noe så utrolig!
9 Blodet vårt, som er så komplisert sammensatt, utfører virkelig enestående oppgaver. Det bringer livsoppholdende oksygen og næringsstoffer ut til alle deler av kroppen. Det fjerner avfallsstoffer. Det inneholder hvite blodlegemer som bekjemper sykdommer, og blodplater, som reparerer mindre og større skader. Det er med på å regulere kroppstemperaturen. Alle har forskjellig blod. Arvelighetsforskere i England snakker derfor om å bruke «DNA-fingeravtrykk», det vil si at man på grunnlag av litt blod kan finne forbrytere. Blodet er ett av de mange organene i kroppen som fikk kong David til å utbryte: «[Jehova], du ransaker meg og kjenner meg. Jeg takker deg fordi jeg er skapt på skremmende, underfull vis!» — Salme 139: 1, 14.
10. a) Hvem bør avgjøre hvordan blodet skal brukes? b) Hvilken tydelig og klar veiledning gav Gud Noah og Israel? c) Hvilket eksempel viser at blodet er hellig også når det oppstår en nødssituasjon?
10 Bør ikke menneskehetens rettferdige Skaper, blodets Konstruktør, være den som skal avgjøre hvordan denne livsviktige væsken skal brukes på rette måte? (Job 36: 3) Det har han gjort, og det på en utvetydig måte. Han sa til vår forfader Noah: «Kjøtt med blod i, det som livet er knyttet til, skal dere ikke spise.» (1. Mosebok 9: 4) Og da han gjentok Moseloven for Israel, sa han tydelig og klart: «Avhold deg bare fra å spise blodet! For blodet er livet, og du skal ikke spise livet sammen med kjøttet. Spis ikke blodet, men hell det ut på jorden som vann!» (5. Mosebok 12: 23, 24) David hadde uten tvil dette budet i tankene da tre av krigerne hans satte livet på spill for å hente drikkevann til ham fra brønnen i Betlehem. Han «øste det ut for [Jehovas] åsyn» og lot det dermed representere livsblodet deres. (2. Samuelsbok 23: 15—17) Ikke engang i en nødssituasjon kan man ignorere blodets hellighet. — Se også 1. Samuelsbok 14: 31—34.
I den kristne menighet
11, 12. a) Hvilket råd som ble ledet av den hellige ånd, avgjorde lærespørsmål i det første århundre? b) På hvilket religiøst plan stilte dette rådet det å innta blod? c) Hvorfor må blodoverføringer sidestilles med det å spise blod?
11 Kan du se for deg et stort rom i Jerusalem i det første århundre? Jesu apostler og andre eldste i den kristne menighet er kommet sammen der. Hva er det de snakker om? Paulus og Barnabas har kommet fra Antiokia for å ta opp et problem som har oppstått der i forbindelse med omskjærelse. Rådet beslutter at nyomvendte kristne ikke behøver å bli omskåret på kroppen. — Apostlenes gjerninger 15: 1, 2, 6, 13, 14, 19, 20.
12 Da den presiderende eldste, Jakob, uttaler denne avgjørelsen, oppsummerer han de kravene som fremdeles påhviler de kristne. Han sier: «Den Hellige Ånd og vi har besluttet ikke å legge noen annen byrde på dere enn de helt nødvendige ting, at dere holder dere borte fra hedensk offerkjøtt, fra blod, fra kjøtt av kvalte dyr [som det er blod i] og fra hor. Om dere passer dere for slikt, vil det gå dere godt. Lev vel.» (Apostlenes gjerninger 15: 28, 29) Så avgudsdyrkelse, hor og det å innta blod blir stilt på det samme religiøse plan. De kristne må holde seg borte fra alt dette for å bevare en god åndelig helse og få del i oppfyllelsen av Guds løfter. Når det gjelder blod, så spiller det ingen rolle om en spiser det og får det i seg gjennom munnen eller får det overført gjennom blodårene. Hensikten er den samme, nemlig å opprettholde livet og gi kroppen næring. Som Jakob tydelig viser, bryter en Guds lov hvis en ikke holder seg borte fra blod.
13. a) På hvilken annen måte er Jehovas vitner blitt beskyttet ved å holde seg borte fra blod? b) Hvordan har andre lover som Gud har gitt, beskyttet hans folk?
13 Den spredning av AIDS, hepatitt og andre sykdommer som nå finner sted via blodoverføringer, viser at en i mange tilfelle også har god fysisk helse hvis en følger Guds lover. I bibelsk tid gav Gud Israel bestemte lover i forbindelse med kosthold, karantene, hygiene og sanitære forhold som var godt tilpasset deres opphold i ørkenen. (3. Mosebok 11: 2—8; 13: 2—5; 5. Mosebok 23: 10—13) Ved å følge disse forskriftene bevarte Israel ikke bare et nært åndelig forhold til sin Gud, men de ble også beskyttet i fysisk forstand mot sykdommer som rammet nasjonene omkring. Det var først i forrige århundre at leger begynte å forstå hvilken praktisk visdom som ligger bak noen av disse lovene. Det er også mange som begynner å innse at Guds lov angående blodet er fornuftig.
14. Hva kunne israelittene få erfare hvis de holdt Guds lover?
14 Når Israel adlød Guds lover, oppfylte Gud følgende løfte: «Dersom du hører på [Jehova] din Guds røst og gjør det som er rett i hans øyne, dersom du gir akt på hans bud og holder alle hans forskrifter, da skal jeg spare deg for alle de sykdommer som jeg la på egypterne. For jeg er [Jehova], din lege.» Noe som er viktigere enn det, er at israelittene ved å være lydige kunne få del i Guds rikes framtidige velsignelser. — 2. Mosebok 15: 26; 19: 5, 6.
15. Hvilket eksempel fra nyere tid viser hvordan vi kan bli velsignet ved å følge Guds forskrifter?
15 Jehovas vitner setter pris på den hjelp den moderne legevitenskap gir. Da for eksempel en Rikets sal i nærheten av Sydney i Australia ble ødelagt av en bombe i fjor og over 50 skadede Jehovas vitner i all hast ble kjørt til et sykehus i nærheten, var disse takknemlige for at legene hadde for hånden mye væske som ikke inneholdt blod, slik at de kunne få overført slik væske. Alle de skadede overlevde. De kunne være takknemlige for disse overføringene som var i samsvar med Jehovas forskrifter. Et annet pluss var at ingen av dem risikerte å bli smittet av sykdommer som kan overføres med blod.
«Jeg er ren for alles blod»
16. Hvilken holdning bør vi i likhet med Paulus innta til den hellige tjeneste?
16 Men la oss igjen vende tilbake til det første århundre. Det har gått cirka sju år siden Paulus og Barnabas hørte Jakob kunngjøre forbudet i forbindelse med avgudsdyrkelse, blod og hor. I løpet av denne tiden har Paulus foretatt to misjonsreiser gjennom Lilleasia og videre til den østlige delen av Europa. Da han så kommer til Milet, får han snakke med de eldste fra Efesos, som kommer dit for å treffe ham. Han minner dem om at han ikke har spart seg når han hos dem har «tjent Herren i all ydmykhet og med tårer i alle de prøvelser» som er blitt ført over ham. Er vi like selvoppofrende ved å gjøre alt vi kan i Jehovas tjeneste? Det bør vi være. — Apostlenes gjerninger 20: 17—19.
17. Hvordan bør vi i likhet med Paulus utføre vår tjeneste?
17 Hvordan hadde Paulus utført denne tjenesten? Han forkynte alle de steder hvor han traff mennesker, hovedsakelig i folks hjem, og uten å ta hensyn til hva slags religiøs bakgrunn de hadde. Han hadde ikke unnlatt å undervise og veilede disse eldste, og de hadde uten tvil vært med ham mens han forkynte «offentlig og fra hus til hus». De hadde ikke vært de eneste som hadde hatt gagn av Paulus’ nidkjære tjeneste, for han hadde ’avlagt et grundig vitnesbyrd for både jøder og grekere om anger overfor Gud og tro på vår Herre Jesus’. Legg merke til ordet «grundig». Er vi like grundige ved å sørge for at alle slags mennesker, alle folkegrupper, får høre budskapet? — Apostlenes gjerninger 20: 20, 21, NW; Åpenbaringen 14: 6, 7.
18. a) Hvordan bør vi i likhet med Paulus betrakte vårt liv i forhold til tjenesten for Gud? b) Hva bør vi i likhet med Paulus gjøre når vi blir utsatt for stadig større press?
18 Ordet «grundig» forekommer også i Paulus’ neste uttalelse: «For meg er liv eller død ikke verd å snakke om, bare jeg kan fullføre løpet og den tjeneste jeg fikk av Herren Jesus: å vitne [avlegge et grundig vitnesbyrd, NW] om evangeliet om Guds nåde.» (Apostlenes gjerninger 20: 24) Livet hans ville ikke være noe verdt hvis han ikke fullførte sin tjeneste. Betrakter vi vår tjeneste på denne måten? Nå som de siste dager nærmer seg sin avslutning og vi blir utsatt for forskjellige former for press og forfølgelse og blir rammet av sykdommer eller begynner å merke alderen, har vi da fremdeles samme ånd som Paulus ved at vi nøye leter etter hus som «er det verd»? — Matteus 10: 12, 13; 2. Timoteus 2: 3, 4; 4: 5, 7.
19. Hvorfor kunne Paulus si: «Jeg er ren for alles blod»?
19 Paulus regnet ikke med å få se disse eldste fra Efesos igjen. Men han kunne med full tillit si til dem: «Derfor vitner jeg for eder på denne dag at jeg er ren for alles blod.» Hvordan det? Paulus hadde ikke utøst blod i krig. Han hadde ikke spist blod. Men han hadde vært høyst interessert i andres liv, som blodet representerte. Han ønsket ikke å se dem miste livet på dommens dag fordi han ikke hadde avlagt et grundig vitnesbyrd. Han hadde ikke holdt noe tilbake, men hadde forkynt disse eldste og andre «hele Guds råd». — Apostlenes gjerninger 20: 26, 27, EN.
20. a) Hvilket ansvar bør vi påta oss i dag, i samsvar med den advarselen Jehova gav Esekiel to ganger? b) Hva vil det føre til for oss selv og dem som hører på oss?
20 Etter hvert som «den store trengsel» nærmer seg, blir behovet for å forkynne hele Guds råd mer presserende. Situasjonen minner om situasjonen i Jerusalem for cirka 2600 år siden, like før Jerusalem ble ødelagt. Jehovas ord kom til hans profet Esekiel, og det lød: «Menneske, jeg setter deg til vaktmann for Israels ætt. Når du hører et ord fra min munn, skal du advare dem fra meg. Hvis du ikke advarer den ugudelige når jeg sier til ham at han skal dø, hvis du ikke taler til den ugudelige og advarer ham mot hans onde ferd, så han kan berge livet, da skal han dø for sin misgjerning. Men deg vil jeg kreve til regnskap for hans blod.» (Esekiel 3: 17—21; 33: 7—9) Jehovas salvede tjenere og den ’store skare’ som samarbeider med dem, har et lignende ansvar i dag. Vi bør avlegge et grundig vitnesbyrd. Hvis vi gjør det, blir vi kanskje frelst sammen med dem som hører på oss, den dagen Gud krever hevn. — Jesaja 26: 20, 21; 1. Timoteus 4: 16; Åpenbaringen 7: 9, 14, 15.
21. På hvilke måter kan vi vise gudlignende respekt for blodet, og hva vil det føre til?
21 Måtte vi alle være fast besluttet på å følge hele Guds råd, både når det gjelder kristen nøytralitet, å holde seg borte fra blod, å avlegge et grundig vitnesbyrd og å vise tro på Jesu dyrebare offer. Hvis vi gjør det, kan vi erfare den gledelige oppfyllelsen av Salme 33: 10—12 (EN): «[Jehova] omstøter hedningenes råd, han gjør folkenes tanker til intet. [Jehovas] råd står fast evinnelig . . . Salig er det folk hvis Gud [Jehova] er.»
Hva svarer du?
◻ Hvilken måte å bruke blod på er den eneste som bringer varige velsignelser?
◻ Hvilket gagn har vi av å holde oss borte fra blod?
◻ Hvordan kan vi holde oss ’rene for alles blod’?
◻ Hvilket eksempel på grundighet bør vi følge?
[Uthevet tekst på side 26]
I The Wall Street Journal for 20. mars 1986 var det en artikkel med overskriften: «Blodbankene er ikke sikret mot AIDS». I det første avsnittet stod det: «Det er ikke så trygt å bruke blod fra USAs blodforsyning som blodbankorganisasjonene vil ha oss til å tro. Blodoverføringer er muligens en av de viktigste måtene som ervervet immunsvikt blir spredt på utenom de gruppene som for tiden er mest utsatt, slik at den alminnelige befolkning blir smittet. Den AIDS-testen som blir brukt for å skille ut blodgivere som har antistoffer mot viruset, kan ikke garantere at all smitte vil bli oppdaget. Noe som er enda verre, er at de som driver blodbankene, kvier seg for å ta de forholdsregler som ville forbedre sikkerheten ved blodoverføringene.»