KRISTEN

Det latiniserte greske ordet khristianọs (kristen), som forekommer bare tre ganger i De kristne greske skrifter, blir brukt som en betegnelse på Kristi Jesu etterfølgere – tilhengere av og talsmenn for kristendommen. – Apg 11: 26; 26: 28; 1Pe 4: 16.

«Det var i Antiokia [i Syria] at disiplene ved guddommelig forsyn først ble kalt kristne.» (Apg 11: 26) Det er mulig at denne betegnelsen ble brukt allerede i år 44 e.v.t., da de begivenhetene som er omtalt i tilknytning til dette skriftstedet, fant sted. Men det behøver ikke nødvendigvis være slik ifølge setningens grammatiske oppbygning. Noen mener at det skjedde en tid senere. I hvert fall var uttrykket så godt kjent i byen Cæsarea omkring år 58 e.v.t. at det til og med ble brukt av myndighetspersoner, for det var på denne tiden kong Herodes Agrippa II sa til Paulus: «På kort tid ville du overtale meg til å bli en kristen.» – Apg 26: 28.

Når bibelskribentene henvender seg til sine trosfeller eller omtaler Kristi etterfølgere, bruker de uttrykk som «noen som trodde på Herren», «brødre» og ’disiplene’ (Apg 5: 14; 6: 3; 15: 10), «Guds utvalgte» og «de trofaste» (Kol 3: 12; 1Ti 4: 12), «slaver for Gud» og «Kristi Jesu slaver» (Ro 6: 22; Flp 1: 1), de «hellige», «Guds menighet» og de «som påkaller Herren» (Apg 9: 13; 20: 28; 1Kt 1: 2; 2Ti 2: 22). Disse uttrykkene, som henspiller på de kristnes lære, ble først og fremst brukt internt i menigheten. Overfor utenforstående ble kristendommen omtalt som «Veien» (Apg 9: 2; 19: 9, 23; 22: 4), og motstandere kalte dens utøvere for «nasareernes sekt» eller bare «denne sekten» (Apg 24: 5; 28: 22).

Det var i Antiokia i Syria at Kristi etterfølgere først ble kalt kristne. Det er høyst usannsynlig at det var jødene som først betegnet Jesu etterfølgere som «kristne» (gresk) eller «messianister» (hebraisk), for de ville neppe indirekte anerkjenne ham som Den salvede, eller Kristus, ved å kalle hans etterfølgere «kristne», etter at de tidligere hadde forkastet ham som Messias, eller Kristus. Noen mener at den hedenske befolkningen kan ha gitt dem tilnavnet kristne for spøk eller av forakt, men Bibelen viser at det var et gudgitt navn: Det var «ved guddommelig forsyn» de ble kalt kristne. – Apg 11: 26.

Det greske verbet khrematịzo blir i Apostlenes gjerninger 11: 26 gjengitt med «ble kalt» i de fleste oversettelser. Men det finnes også oversettelser hvor det framgår at Gud hadde noe å gjøre med at navnet «kristne» ble valgt. I denne forbindelse er det verdt å merke seg Ny verden-oversettelsen, Young’s Literal Translation og The Simple English Bible. I Youngs oversettelse heter det: «Det var også i Antiokia disiplene ved guddommelig ledelse først ble kalt kristne.»

Slik ordet khrematịzo blir brukt i De kristne greske skrifter, er det alltid forbundet med noe overnaturlig, orakelaktig eller guddommelig. I den greske ordboken som inngår i Strongs Exhaustive Concordance of the Bible (1890, s. 78), blir det definert slik: «å uttale et orakel . . . dvs. overbringe en guddommelig meddelelse.» Edward Robinsons Greek and English Lexicon (1885, s. 786) forklarer ordet slik: «Brukes om et guddommelig svar, et orakel, en guddommelig erklæring; å svare, å tale som et orakel, å framsette en advarsel fra Gud.» I Thayers Greek-English Lexicon of the New Testament (1889, s. 671) heter det: «å gi en guddommelig befaling eller formaning, å gi undervisning som kommer fra himmelen, . . . å få guddommelig befaling, formaning, undervisning, . . . å være talerør for guddommelige åpenbaringer, å kunngjøre Guds befalinger.» Thomas Scott sier følgende om dette skriftstedet i sitt verk Explanatory Notes (1832, bd. III, s. 419): «Ordet innebærer at dette ble gjort ved guddommelig åpenbaring; det har nemlig vanligvis denne betydningen i Det nye testamente, og det blir gjengitt med ’varslet av Gud’ eller ’fikk beskjed fra Gud’, også når det ikke er noe ord for GUD i den greske teksten.» Clarkes Commentary sier følgende angående Apostlenes gjerninger 11: 26: «Ordet [khrematịsai] i den vanlige teksten, som vi oversetter med ble kalt, vil i Det nye testamente si å utnevne, advare eller anvise ved guddommelig ledelse. I denne forstand blir ordet brukt i Matt. ii. 12 . . . Hvis navnet ble gitt ved guddommelig anvisning, er det derfor høyst sannsynlig at Saulus og Barnabas ble ledet til å gi det, og at betegnelsen kristen derfor er fra Gud.» – Se Mt 2: 12 (også EN); 2: 22 (også EN, NB); Lu 2: 26; Apg 10: 22; Ro 7: 3, Int; He 8: 5 (også NO); 11: 7 (også EN, NB) og 12: 25, hvor dette greske verbet forekommer.

I Bibelen blir Jesus Kristus omtalt som sine salvede etterfølgeres Brudgom, Hode og Ektemann. (2Kt 11: 2; Ef 5: 23) Akkurat som en hustru med glede tar sin manns navn, var også denne kollektive Kristi «brud» glad over å få et navn som viser at dens medlemmer tilhører Kristus. Utenforstående kunne dermed lett se at de kristne i det første århundre både ved sin virksomhet og ved sitt navn skilte seg ut fra dem som praktiserte jødedommen. De utgjorde et voksende samfunn hvor det ’verken var jøde eller greker’, men hvor alle var ett under sitt Hode og sin Leder, Jesus Kristus. – Ga 3: 26–28; Kol 3: 11.

Hva det vil si å være en kristen. Jesus oppfordret mennesker til å bli hans etterfølgere med ordene: «Hvis noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og ta opp sin torturpæl og stadig følge meg.» (Mt 16: 24) De som er sanne kristne, tror fullt og fast at Jesus Kristus er den som i første rekke er Guds Salvede, og som er hans enbårne Sønn og den lovte Ætt som gav sitt menneskelige liv som en løsepenge, og som deretter ble oppreist fra de døde og opphøyd til plassen ved Jehovas høyre hånd, og de tror videre at han har fått myndighet til å legge sine fiender under seg og hevde Jehovas overherredømme. (Mt 20: 28; Lu 24: 46; Joh 3: 16; Ga 3: 16; Flp 2: 9–11; He 10: 12, 13) De betrakter Bibelen som Guds inspirerte ord, som den absolutte sannhet som er nyttig til undervisning og til opptuktelse av menneskene. – Joh 17: 17; 2Ti 3: 16; 2Pe 1: 21.

Det kreves mer av sanne kristne enn bare det at de bekjenner sin tro. De må også la denne troen komme til uttrykk i sine gjerninger. (Ro 10: 10; Jak 2: 17, 26) Menneskene er født som syndere, og de som blir kristne, må derfor vise anger, vende om og innvie sitt liv til Jehova for å tilbe og tjene ham, og deretter må de la seg døpe i vann. (Mt 28: 19; Apg 2: 38; 3: 19) De må også holde seg rene ved å avholde seg fra utukt, fra avgudsdyrkelse og fra å spise blod. (Apg 15: 20, 29) De legger av den gamle personlighet, som kan være preget av vredesutbrudd, usømmelig snakk, løgnaktighet, tyvaktighet, drikkfeldighet og «lignende ting», og de bringer livet sitt i samsvar med bibelske prinsipper. (Ga 5: 19–21; 1Kt 6: 9–11; Ef 4: 17–24; Kol 3: 5–10) Peter skrev til de kristne: «Ingen av dere må lide som morder eller tyv eller ugjerningsmann eller som en som blander seg i andres saker.» (1Pe 4: 15) Kristne skal være vennlige og hensynsfulle, milde og langmodige, og de skal i kjærlighet vise selvkontroll. (Ga 5: 22, 23; Kol 3: 12–14) De forsørger og tar seg av sine egne og elsker sin neste som seg selv. (1Ti 5: 8; Ga 6: 10; Mt 22: 36–40; Ro 13: 8–10) Den viktigste egenskapen som kjennetegner sanne kristne, er den spesielle kjærlighet de har til hverandre. Jesus sa: «Av dette skal alle vite at dere er mine disipler, om dere har innbyrdes kjærlighet.» – Joh 13: 34, 35; 15: 12, 13.

Sanne kristne etterligner Jesus, den store Lærer, Jehovas trofaste vitne. (Joh 18: 37; Åp 1: 5; 3: 14) Deres Leder har gitt dem denne befalingen: «Gå . . . og gjør disipler av mennesker av alle nasjonene.» (Mt 28: 19, 20) De adlyder den ved å forkynne «offentlig og fra hus til hus» og oppfordre folk overalt til å gå ut fra Babylon den store og sette sitt håp og sin lit til Guds rike. (Apg 5: 42; 20: 20, 21; Åp 18: 2–4) Det er et godt budskap de kristne forkynner, men på grunn av sin gjerning blir de likevel utsatt for omfattende forfølgelse og lidelser, i likhet med Jesus. Hans etterfølgere står ikke over ham. Det er nok for dem å bli som ham. (Mt 10: 24, 25; 16: 21; 24: 9; Joh 15: 20; 2Ti 3: 12; 1Pe 2: 21) Peter sa at hvis noen «lider som en kristen, skal han ikke skamme seg, men fortsette å herliggjøre Gud i dette navn». (1Pe 4: 16) Kristne mennesker gir denne verdens høyere myndigheter («keiseren») det som tilkommer dem – ære, respekt, skatt – men samtidig holder de seg atskilt fra denne verden og utenfor dens anliggender (Mt 22: 21; Joh 17: 16; Ro 13: 1–7), og derfor hater verden dem. – Joh 15: 19; 18: 36; 1Pe 4: 3, 4; Jak 4: 4; 1Jo 2: 15–17.

Det er forståelig at folk som hadde slike høye moralprinsipper og en slik rettskaffenhet, og som nidkjært og frimodig kunngjorde et oppildnende budskap, raskt tiltrakk seg oppmerksomhet i det første århundre. Paulus’ misjonsreiser kan for eksempel sammenlignes med en præriebrann som grep om seg og antente den ene byen etter den andre – Antiokia i Pisidia, Ikonium, Lystra, Derbe og Perge på én reise; Filippi, Tessalonika, Berøa, Aten og Korint på en annen. Folk ble nødt til å tenke og ta et standpunkt og enten ta imot eller forkaste det gode budskap om Guds rike. (Apg 13: 14 til 14: 26; 16: 11 til 18: 17) Mange tusen forlot sine falske religioner og sluttet seg helhjertet til kristendommen og begynte nidkjært å forkynne i likhet med Jesus Kristus og apostlene. Dette førte til at også de ble gjenstand for hat og forfølgelse, som regel på tilskyndelse av falske religiøse ledere og feilinformerte politiske herskere. Deres leder, Jesus Kristus, Fredsfyrsten, var blitt anklaget for oppvigleri og drept. Nå ble fredselskende kristne beskyldt for å ’skape stor uro i byen’, ’vende opp ned på den bebodde jord’ og utgjøre et folk som «blir motsagt overalt». (Apg 16: 20; 17: 6; 28: 22) På den tiden da Peter skrev sitt første brev (ca. år 62–64 e.v.t.), later det til at de kristnes virksomhet var godt kjent både i «Pontos, Galatia, Kappadokia, Asia og Bitynia». – 1Pe 1: 1.

Ikke-kristnes vitnesbyrd. Også verdslige forfattere i de to første århundrene har bekreftet de første kristnes nærvær og innflytelse i deres hedenske verden. Tacitus, en romersk historieskriver som var født omkring år 55 e.v.t., nevner for eksempel ryktene om at det var Nero som stod bak brannen i Roma (år 64), og sier så: «For å få slutt på folkesnakket diktet Nero opp noen som skulle være skyldige i brannen, og hjemsøkte dem med utsøkte straffer – det var folk som mengden kalte kristne og som var den forhatt ved sine skjenselsgjerninger [slik romerne så på saken] . . . Følgelig ble først de grepet som tilstod at de var kristne, og så ble en svær mengde som var angitt av disse, funnet skyldig, ikke så meget i brannstiftelse, som i hat til menneskeslekten. Når de fant sin død, ble de også utsatt for forhånelse, idet de ble kledd i dyreskinn og omkom ved å bli bitt av hunder, eller de ble, når dagen var omme, satt i brann for å lyse i nattemørket.» (Årbøkene, XV, 45 [s. 471]) Sveton, en annen romersk historieskriver, som ble født mot slutten av det første århundre e.v.t., forteller også om begivenheter som fant sted i Neros regjeringstid. Han sier: «Det ble anvendt dødsstraff overfor de kristne, en sort mennesker som lå under for en ny og farlig overtro.» – Romerske keisere (Nero, 16, s. 280).

Flavius Josefus omtaler visse begivenheter i Jesu liv i sin oldtidshistorie (Jewish Antiquities, XVIII, 64 [iii, 3]), og han tilføyer: «Og den gruppen som kalles de kristne, et navn de har fått etter ham, har til denne dag [ca. år 93] ennå ikke forsvunnet.» Plinius den yngre, som var stattholder i Bitynia, skrev i år 111 eller 112 et brev til keiser Trajan angående ’det kristne problem’ og bad om råd etter å ha redegjort for de metoder han benyttet. Han skrev: «Jeg har spurt dem personlig om de er kristne.» Hvis de innrømmet det, ble de straffet. Men noen «benektet at de var eller noen gang hadde vært kristne». Når disse ble satt på prøve, var de ikke bare villige til å frambære avgudsofre, men de gikk til og med så langt at de «spottet Kristi navn, og jeg forstår det slik at det ikke er mulig å få noen virkelig kristen til å gjøre noe av dette». Trajan skrev tilbake og roste Plinius for den måten han hadde håndtert saken på: «Du har fulgt den rette framgangsmåte . . . i din granskning av de tilfellene som gjelder personer som er anklaget for å være kristne.» – The Letters of Pliny, X, XCVI, 3, 5; XCVII, 1.

De kristne i det første århundre hadde ingen templer, bygde ingen altere, benyttet ikke krusifikser og underholdt ikke noe presteskap som hadde spesielle embetsdrakter eller titler. De feiret ikke statens helligdager, og de nektet å utføre militærtjeneste. «En omhyggelig granskning av alle tilgjengelige opplysninger viser at det fram til Marcus Aurelius’ tid [romersk keiser 161–180] ikke var noen kristen som ble soldat, og ingen soldat fortsatte å gjøre militærtjeneste etter at han var blitt en kristen.» – The Rise of Christianity av E.W. Barnes, 1947, s. 333.

Men som det framgår av Plinius’ brev, var det ikke alle som gikk under navnet kristne, som holdt kompromissløst stand når de ble satt på prøve. Som forutsagt var frafallets ånd i virksomhet allerede før apostlene døde. (Apg 20: 29, 30; 2Pe 2: 1–3; 1Jo 2: 18, 19, 22) I løpet av en periode på under 300 år var kristendommens «hveteåker» blitt oversådd med «ugress» i form av frafalne antikrister i den grad at den onde Konstantin den store (som skal ha stått bak mordet på ikke mindre enn sju nære venner og slektninger) spilte en rolle i de hendelsene som førte til at det ble utviklet en statsreligion som urettmessig gikk under navnet «kristendom».