«Jeg anker til keiseren!»

EN PØBELFLOKK griper fatt i en forsvarsløs mann og begynner å slå ham. De mener at han fortjener å dø. Akkurat da det ser ut til at det blir utfallet, dukker det opp noen soldater som med visse vanskeligheter griper offeret og får ham vekk fra den voldelige pøbelflokken. Mannen er apostelen Paulus. Angriperne er jøder som er sterkt imot Paulus’ forkynnelse, og som beskylder ham for å vanhellige templet. Redningsmennene hans er romere, ledet av sin befalingsmann, Claudius Lysias. I forvirringen blir Paulus arrestert som en mistenkt forbryter.

De sju siste kapitlene i boken Apostlenes gjerninger beskriver den saken som begynte med denne arrestasjonen. Det å forstå Paulus’ bakgrunn, anklagene mot ham og hans forsvar, og det å vite noe om det romerske straffesystem kaster lys over disse kapitlene.

I Claudius Lysias’ varetekt

Claudius Lysias’ oppgaver bestod blant annet i å opprettholde ro og orden i Jerusalem. Hans overordnede, den romerske stattholderen i Judea, bodde i Cæsarea. Den måten Lysias handlet på i Paulus’ tilfelle, kan oppfattes dit hen at han beskyttet en person mot vold og holdt en fredsforstyrrer i forvaring. Jødenes reaksjon fikk Lysias til å ta fangen med seg til soldatenes kvarter i Antoniaborgen. — Apostlenes gjerninger 21: 27 til 22: 24.

Lysias måtte finne ut hva Paulus hadde gjort. I alt kaoset hadde han ikke fått vite noen ting. Så han gav uten videre ordre om at Paulus skulle ’forhøres under piskeslag, for at han [Lysias] skulle få vite hvorfor de ropte mot Paulus’. (Apostlenes gjerninger 22: 24) Det var vanlig å benytte denne metoden for å tvinge forbrytere, slaver og andre av lav rang til å avgi forklaring. Pisken (flagrum) kan ha vært et effektivt middel i den forbindelse, men den var et fryktelig redskap. Noen av disse piskene var utstyrt med metallkuler som hang i lenker. Andre hadde lærremmer hvor det var flettet inn skarpe biter av ben og metall. De laget flenger i kjøttet og forårsaket blødende sår.

På det tidspunktet gjorde Paulus kjent at han var romersk borger. Det var ulovlig å piske en romer som ikke var dømt, så det at Paulus hevdet sine rettigheter, hadde umiddelbar virkning. Det å mishandle eller straffe en romersk borger kunne koste en romersk offiser stillingen. Fra da av ble Paulus forståelig nok behandlet som en spesiell fange, en som kunne ta imot besøk. — Apostlenes gjerninger 22: 25—29; 23: 16, 17.

Lysias, som var usikker på hva anklagene mot Paulus gikk ut på, førte ham fram for Sanhedrinet for å prøve å få en forklaring på oppstyret. Men da Paulus begynte å snakke om at han var blitt dømt på grunn av spørsmålet om oppstandelsen, førte det til en slik uenighet blant Sanhedrinets medlemmer at Lysias ble redd for at Paulus skulle bli slitt i stykker. Og igjen ble Lysias nødt til å rive ham bort fra sinte jøder. — Apostlenes gjerninger 22: 30 til 23: 10.

Lysias ønsket ikke å bli ansvarlig for en romersk borgers død. Da han fikk kjennskap til en sammensvergelse som var blitt dannet i den hensikt å drepe Paulus, brakte han fangen i all hast ned til Cæsarea. Juridiske formaliteter krevde at rapporter som redegjorde for saken, skulle følge med fangene til høyere domstoler. Disse rapportene skulle blant annet inneholde resultatene av de innledende undersøkelsene, årsakene til det som var blitt gjort, og etterforskerens vurdering av saken. Lysias fortalte at Paulus var ’anklaget i forbindelse med spørsmål som gjaldt jødisk Lov, men ikke for noe som helst som fortjente død eller lenker’, og han forlangte at Paulus’ anklagere skulle legge sine klagemål fram for stattholderen Feliks. — Apostlenes gjerninger 23: 29, 30.

Stattholderen Feliks unnlater å felle dom

Den domsmyndighet som en lokal leder i en provins hadde, var basert på hans makt og myndighet. Han kunne følge lokale skikker hvis han valgte å gjøre det, eller han kunne følge lovbestemt strafferett — ordo — som gjaldt det øvre samfunnslag og embetsmennene. Han kunne også velge å bruke extra ordinem, en myndighet som kunne brukes for å treffe en avgjørelse angående en hvilken som helst forbrytelse. Man forventet av en stattholder at han ’ikke tenkte på hva som ble gjort i Roma, men hva som burde gjøres i alminnelighet’. Mye var derfor overlatt til hans skjønn.

Man kjenner ikke alle detaljer ved den gamle romerske lov, men Paulus’ tilfelle blir betraktet som «et utmerket eksempel på anvendelsen av det provinsielle straffesystemet extra ordinem». Stattholderen, som fikk hjelp av sine rådgivere, lyttet til de anklagene som privatpersoner kom med. Den tiltalte ble kalt inn for å møte sin anklager, og han kunne forsvare seg, men bevisbyrden lå hos saksøkeren. Dommeren idømte den straff han fant passende. Han kunne treffe en rask avgjørelse, eller han kunne utsette dommen på ubestemt tid. I så fall ville den tiltalte bli holdt i forvaring. «Med en slik vilkårlig utøvelse av makt kunne stattholderen uten tvil gi etter for ’utilbørlig påvirkning’ og la seg bestikke — enten til å frifinne, til å avsi en dom eller til å utsette saken,» sier bibelkommentatoren Henry Cadbury.

Øverstepresten Ananias, noen av jødenes eldste og Tertullus kom med formelle anklager mot Paulus overfor Feliks. De sa at han var ’en pest som egget til opprør blant jødene’. De hevdet at han var anføreren for «nasareernes sekt», og at han forsøkte å vanhellige templet. — Apostlenes gjerninger 24: 1—6.

Paulus’ opprinnelige angripere trodde at han hadde ført hedningen Trofimus inn i den forgården som bare var forbeholdt jødene.a (Apostlenes gjerninger 21: 28, 29) Strengt tatt var det Trofimus som var den påståtte overtrederen. Men hvis jødene tolket det slik at det var Paulus som hadde hjulpet noen til å begå en overtredelse, kunne også det oppfattes som noe som skulle straffes med døden. Og det ser ut til at romerne erkjente at det var dødsstraff for denne forbrytelsen. Så hvis Paulus var blitt arrestert av det jødiske tempelpolitiet istedenfor av Lysias, kunne Sanhedrinet uten noe problem ha stilt ham for retten og dømt ham.

Jødene resonnerte som så at det Paulus lærte, ikke var jødedom, eller lovlig religion (religio licita). Det burde isteden betraktes som noe ulovlig, ja statsfiendtlig.

De hevdet også at Paulus ’egget til opprør blant alle jødene på hele den bebodde jord’. (Apostlenes gjerninger 24: 5) Keiser Claudius hadde nettopp anklaget jødene i Alexandria for å «egge til plage verden over». Likheten er slående. «Det var nettopp en slik anklage det var en fordel å rette mot en jøde under Claudius’ keiserdømme eller i Neros første år,» sier historikeren A.N. Sherwin-White. «Jødene forsøkte å få stattholderen til å betrakte Paulus’ forkynnelse som ensbetydende med å skape indre uroligheter blant den jødiske befolkningen i riket. De visste at stattholderne ikke var villige til å dømme utelukkende på grunnlag av religiøse anklager, så derfor forsøkte de å gi den religiøse anklagen en politisk vri.»

Paulus forsvarte seg selv punkt for punkt. ’Jeg har ikke skapt uro. Det er sant at jeg tilhører det de kaller en «sekt», og i dette ligger det at man overholder jødiske forskrifter. Visse jøder fra Asia fikk i stand opptøyene. Hvis de har et klagemål å komme med, burde de ha vært her og lagt det fram.’ Paulus reduserte i bunn og grunn anklagene til en religiøs strid blant jødene, en strid Roma ikke hadde noen myndighet til å dømme i. Feliks, som var forsiktig med å irritere de allerede gjenstridige jødene, utsatte saken inntil videre og framtvang på den måten en fastlåst situasjon juridisk sett. Paulus ble ikke utlevert til jødene, som påberopte seg å ha myndighet, eller dømt ved romersk lov. Han ble heller ikke satt fri. Feliks kunne ikke tvinges til å avsi noen dom, og i tillegg til at han ønsket å innsmigre seg hos jødene, hadde han et annet motiv for utsettelsen — han håpet at Paulus ville bestikke ham. — Apostlenes gjerninger 24: 10—19, 26.b

Vendepunktet under Porkius Festus

Da Porkius Festus, den nye stattholderen, kom til Jerusalem to år senere, fornyet jødene sine anklager og bad om at Paulus måtte bli utlevert og underlagt deres myndighet. Men Festus svarte uttrykkelig: «Det [er] ikke . . . romersk skikk å utlevere noe menneske som en gunstbevisning før den anklagede får møte sine anklagere ansikt til ansikt og får anledning til å forsvare seg i forbindelse med klagemålet.» Historikeren Harry W. Tajra sier: «Festus hadde ingen problemer med å forstå at man planla å avstraffe en romersk borger ved lynsjing.» Så jødene fikk beskjed om å legge sin sak fram i Cæsarea. — Apostlenes gjerninger 25: 1—6, 16.

Der erklærte jødene at Paulus «ikke burde få leve lenger». Likevel framla de ikke noe bevis, og Festus skjønte at Paulus ikke hadde gjort noe som fortjente døden. «De hadde bare noen diskusjoner med ham om deres egen tilbedelse av guddommen og om en viss Jesus som var død, men som Paulus stadig hevdet var i live,» fortalte Festus en annen myndighetsperson. — Apostlenes gjerninger 25: 7, 18, 19, 24, 25.

Paulus var uskyldig når det gjaldt de politiske anklager som ble rettet mot ham, men i den religiøse striden hevdet jødene sannsynligvis at deres domstol var den eneste domstol som var kvalifisert til å behandle denne saken. Ville Paulus dra opp til Jerusalem og bli dømt der? Festus spurte Paulus om han ville det, men det var egentlig et utilbørlig forslag. Å bli tatt i forvaring i Jerusalem, hvor anklagerne kom til å være dommere, ville være ensbetydende med at Paulus kom til å bli overgitt til jødene. «Jeg står for keiserens dommersete, hvor jeg bør dømmes,» sa Paulus. «Jeg har ikke gjort noe urett mot jødene . . . ingen [kan] utlevere meg til dem som en gunstbevisning. Jeg anker til keiseren!» — Apostlenes gjerninger 25: 10, 11, 20.

Når en romer uttalte disse ordene, ble all domsmyndighet i provinsen utelukket. Hans rett til å anke (provocatio) var «autentisk, omfattende og virkningsfull». Så etter å ha snakket med sine rådgivere om formalitetene erklærte Festus: «Til keiseren har du anket; til keiseren skal du fare.» — Apostlenes gjerninger 25: 12.

Festus var glad for å bli kvitt Paulus. Som han innrømmet overfor Herodes Agrippa II noen dager senere, gjorde saken ham forvirret. Festus måtte deretter skrive og redegjøre for saken overfor keiseren, men for Festus var anklagene forbundet med en for ham uforståelig og komplisert jødisk lov. Agrippa var imidlertid ekspert på slike spørsmål, så da han viste interesse, ble han straks bedt om å hjelpe til med å skrive brevet. Festus, som ikke forstod det Paulus deretter redegjorde for overfor Agrippa, utbrøt: «Du holder på å bli gal, Paulus! Den store lærdommen driver deg til vanvidd!» Men Agrippa forstod utmerket godt hva Paulus snakket om. «På kort tid ville du overtale meg til å bli en kristen,» sa han. Uansett hva Festus og Agrippa mente om Paulus’ redegjørelse, var de enige om at Paulus var uskyldig, og at han kunne ha blitt frigitt hvis han ikke hadde anket til keiseren. — Apostlenes gjerninger 25: 13—27; 26: 24⁠—32.

Enden på en rettslig odyssé

Da Paulus kom til Roma, sendte han bud på jødenes fremste menn, ikke bare for å forkynne for dem, men også for å finne ut hva de visste om ham. Det kan ha åpenbart noe om hvilken hensikt anklagerne hans hadde. Det var ikke uvanlig at myndighetene i Jerusalem bad romerske jøder om hjelp i forbindelse med rettssaker, men Paulus hørte at de ikke hadde fått noen instrukser angående ham. I påvente av rettssaken fikk Paulus tillatelse til å leie et hus og å forkynne fritt. Det at Paulus ble behandlet med en slik mildhet, kan ha betydd at han var uskyldig i romernes øyne. — Apostlenes gjerninger 28: 17⁠—31.

Paulus ble holdt i varetekt i enda to år. Hvorfor? Bibelen gir ingen nærmere opplysninger om dette. En som anket, ble vanligvis holdt i varetekt til anklagerne kom for å reise sine anklager, men det kan hende at jødene i Jerusalem forstod at de stod svakt i denne saken, og at de derfor aldri dukket opp. Den kanskje mest effektive måten å gå fram på for å få Paulus til å tie stille så lenge som mulig, var å la være å møte fram. Uansett hvordan det var, ser det ut til at Paulus ble framstilt for Nero, ble erklært uskyldig og til slutt satt fri, slik at han kunne fortsette sin misjonsvirksomhet — omkring fem år etter at han ble arrestert. — Apostlenes gjerninger 27: 24.

Motstandere av sannheten har lenge ’voldt skade ved hjelp av loven’ for å hindre det kristne forkynnelsesarbeidet. Dette burde ikke overraske oss. Jesus sa: «Hvis de har forfulgt meg, vil de også forfølge dere.» (Salme 94: 20, King James Version; Johannes 15: 20) Men Jesus har også garantert oss frihet til å forkynne det gode budskap over hele jorden. (Matteus 24: 14) Apostelen Paulus forsvarte seg og holdt ut under forfølgelse og motstand. Det samme kan sies om Jehovas vitner i dag; de ’forsvarer og juridisk sett grunnfester det gode budskap’. — Filipperne 1: 7.

[Fotnoter]