Bibelens bok nummer 44 — Apostlenes gjerninger

Skribent: Lukas

Sted skrevet: Roma

Fullført: ca. 61 e.Kr.

Omspenner: 33—ca. 61 e.Kr.

 1, 2. a) Hvilke historiske begivenheter og hvilken virksomhet er beskrevet i Apostlenes gjerninger? b) Hvilken tidsperiode omspenner boken?

I DE inspirerte skrifters 42. bok forteller Lukas om Jesu og hans etterfølgeres liv, virksomhet og forkynnergjerning fram til Jesu himmelfart. Bibelens 44. bok, Apostlenes gjerninger, fortsetter den historiske beretningen om de første kristne ved å beskrive hvordan den kristne menighet ble opprettet som et resultat av den hellige ånds virksomhet. Den beskriver også hvordan det ble avlagt et stadig større vitnesbyrd, først blant jødene og deretter for mennesker fra alle folkeslag. Størstedelen av beretningen i de 12 første kapitlene handler om Peters virksomhet, og de øvrige 16 kapitlene handler om Paulus’ virksomhet. Lukas var nær knyttet til Paulus og var med ham på mange av reisene hans.

² Boken er stilt til Teofilus. Ettersom han er omtalt som den «høyt ærede», er det mulig at han innehadde en eller annen offisiell stilling, eller vendingen kan simpelthen være et uttrykk for stor aktelse. (Luk. 1: 3) Boken inneholder en nøyaktig historisk beretning om den kristne menighets opprettelse og vekst. Den begynner med at Jesus viser seg for sine disipler etter sin oppstandelse, og forteller deretter om viktige begivenheter som fant sted innenfor tidsperioden fra 33 til omkring 61 e.Kr., og omspenner således om lag 28 år alt i alt.

 3. Hvem skrev Apostlenes gjerninger, og når må nedskrivningen ha vært fullført?

³ Fra gammel tid av har man ment at Lukas’ evangelium og Apostlenes gjerninger er skrevet av samme person. Begge bøkene er stilt til Teofilus. Ved å gjenta de siste begivenhetene i sitt evangelium i de innledende versene i Apostlenes gjerninger knytter Lukas de to beretningene sammen som verk av samme skribent. Det ser ut til at Lukas fullførte nedskrivningen av Apostlenes gjerninger omkring år 61 e.Kr., sannsynligvis henimot slutten av et toårig opphold i Roma sammen med apostelen Paulus. Ettersom boken forteller om begivenheter fram til det året, kunne den ikke ha blitt fullført tidligere, og det at den ikke forteller oss noe om utfallet av at Paulus appellerte sin sak til keiseren, tyder på at den må ha blitt fullført i det året.

 4. Hva er det som viser at Apostlenes gjerninger er kanonisk og autentisk?

⁴ Bibelforskere har fra de eldste tider anerkjent Apostlenes gjerninger som en kanonisk bok. Deler av boken finnes blant noen av de eldste papyrushåndskrifter til de greske skrifter som er blitt bevart, for eksempel slike håndskrifter som Michigan nr. 1571 (P³⁸) fra det tredje eller fjerde århundre etter Kristus, og Chester Beatty nr. 1 (P⁴⁵) fra det tredje århundre. Begge disse viser at Apostlenes gjerninger var i omløp sammen med andre bøker som tilhørte de inspirerte skrifter, og således på et tidlig tidspunkt var å finne i fortegnelsen over de kanoniske bøker. Det Lukas har skrevet i Apostlenes gjerninger, gjenspeiler den samme bemerkelsesverdige nøyaktighet som hans evangelium. Sir William M. Ramsay regner ham som har skrevet Apostlenes gjerninger, «blant historieskrivere av første rang», og han forklarer hva det vil si: «Den første og viktigste egenskap hos en stor historieskriver er sannhet. Det han sier, må være pålitelig.»a

 5. Nevn et eksempel på den nøyaktighet som kjennetegner Lukas’ skrifter.

⁵ For å understreke den nøyaktighet som kjennetegner Lukas’ skrifter, siterer vi Edwin Smith, som hadde kommandoen over en britisk flotilje i Middelhavet under den første verdenskrig: «Fortidens fartøyer ble ikke som våre dagers skip styrt ved hjelp av et hengselror i akterstavnen, men av to store årer, én på hver side av akterstavnen. Det er derfor Lukas nevner dem i flertall. [Apg. 27: 40] . . . Vi har av vår undersøkelse sett at alle Lukas’ uttalelser om skipets bevegelser fra det forlot Godhavnene, til det strandet på Malta, er blitt bekreftet av ytre og uavhengige vitnesbyrd av den mest nøyaktige og tilfredsstillende karakter, at hans angivelse av det tidsrom skipet var i sjøen, svarer til den tilbakelagte strekning, og endelig at hans beskrivelse av det stedet de kom til, stemmer overens med stedet slik det er. Alt dette viser at Lukas virkelig foretok denne reisen, som han beskriver, og at han dessuten har vist seg å være en mann hvis iakttagelser og uttalelser i høyeste grad må anses for å være pålitelige og sannferdige.»b

 6. Hvilke eksempler viser hvordan arkeologiske funn bekrefter det som står i Apostlenes gjerninger?

⁶ Arkeologiske funn bidrar også til å bekrefte at Lukas’ beretning er nøyaktig. Under utgravninger i Efesos har man for eksempel funnet Artemis’ tempel og også det gamle teatret hvor efeserne fikk i stand opptøyer på grunn av apostelen Paulus’ forkynnelse. (Apg. 19: 27—41) Det er blitt funnet innskrifter som bekrefter at det var riktig av Lukas å bruke tittelen «byens styresmenn» om øvrighetspersoner i Tessalonika. (17: 6, 8) To maltesiske innskrifter viser at det også var riktig av Lukas å omtale Publius som Maltas «fremste mann». — 28: 7.c

 7. Hvordan bidrar de gjengitte talene til å vise at beretningen i Apostlenes gjerninger er autentisk?

⁷ De forskjellige talene som ble holdt av Peter, Stefanus, Kornelius, Tertullus, Paulus og andre, er i Lukas’ gjengivelse alle forskjellige i stil og oppbygning. Paulus’ taler, som ble holdt for forskjellige forsamlinger, blir gjengitt i den stil Paulus benyttet ved de respektive anledninger. Dette viser at Lukas bare skrev om det han selv hadde hørt, eller det andre øyenvitner hadde fortalt ham. Han holdt seg til kjensgjerningene.

 8. Hva forteller Bibelen om Lukas og hans tilknytning til Paulus?

⁸ Vi vet meget lite om Lukas selv. Han var ikke en av apostlene, men han var nær knyttet til dem. (Luk. 1: 1—4) Apostelen Paulus nevner Lukas ved navn tre ganger. (Kol. 4: 10, 14; 2. Tim. 4: 11; Filem. 24) I noen år var han til stadighet sammen med Paulus, som kalte ham «den elskede lege». Ordene «de» og «vi» blir brukt om hverandre i beretningen, noe som tyder på at Lukas var sammen med Paulus i Troas på Paulus’ andre misjonsreise, at han kan ha blitt igjen i Filippi inntil Paulus noen år senere kom tilbake dit, og at han da sluttet seg til Paulus igjen og fulgte ham på hans reise til Roma, hvor han skulle stilles for retten. — Apg. 16: 8, 10; 17: 1; 20: 4—6; 28: 16.

BOKENS INNHOLD

 9. Hva blir sagt til disiplene like før Jesu himmelfart?

⁹ Begivenheter fram til pinsedagen (1: 1—26). Lukas innleder sin andre beretning med at den oppstandne Jesus forteller sine ivrige disipler at de skal bli døpt i hellig ånd. Skal Riket bli gjenopprettet på denne tiden? Nei, men de skal få kraft og bli vitner «til den fjerneste del av jorden». Idet Jesus blir løftet opp, bort fra deres øyne, sier to menn i hvite klær til dem: «Denne Jesus, som er blitt tatt opp fra dere til himmelen, skal komme slik, på samme måte.» — 1: 8, 11.

10. a) Hvilke minneverdige ting finner sted på pinsedagen? b) Hvilken forklaring kommer Peter med, og hva resulterer det i?

¹⁰ Den minneverdige pinsedagen (2: 1—42). Disiplene er samlet i Jerusalem. Plutselig blir hele huset fylt av en lyd liksom av en framfarende sterk vind. Tunger liksom av ild setter seg på dem som er til stede. De blir fylt med hellig ånd og begynner å tale på andre tungemål «om Guds storslåtte gjerninger». (2: 11) De som er vitne til dette, er helt i villrede. Nå reiser Peter seg og taler. Han forklarer at denne utøsingen av ånden er en oppfyllelse av Joels profeti (3: 1—5), og at Jesus Kristus, som nå er oppreist og opphøyd til Guds høyre hånd, ’har utøst dette som de ser og hører’. Dette stikker tilhørerne i hjertet, og om lag 3000 av dem tar imot ordet og blir døpt. — 2: 33.

11. Hvordan velsigner Jehova forkynnelsesarbeidet med fremgang?

¹¹ Forkynnelsesarbeidet utvides (2: 43 til 5: 42). Jehova fortsetter hver dag å føye dem som blir frelst, til dem. Utenfor templet møter Peter og Johannes en ufør mann, som aldri har kunnet gå. «I Jesu Kristi, nasareerens, navn: Gå!» befaler Peter. Straks begynner mannen å ’gå omkring og springe og lovprise Gud’. Peter oppfordrer deretter folket til å vise anger og vende om, «så tider med ny styrke kan komme fra Jehovas person». De religiøse lederne blir irritert fordi Peter og Johannes lærer om Jesu oppstandelse, og setter dem i arrest, men tallet på de troende øker til omkring 5000 menn. — 3: 6, 8, 19.

12. a) Hva svarer disiplene da de får befaling om å slutte å forkynne? b) Hva blir Ananias og Saffira straffet for?

¹² Neste dag blir Peter og Johannes ført fram for de jødiske styresmennene for å bli forhørt. Peter forkynner frimodig om at det ikke er frelse i noen annen enn Jesus Kristus, og da de får befaling om å slutte å forkynne, svarer både Peter og Johannes: «Døm selv om det er rettferdig i Guds øyne å høre mer på dere enn på Gud. Men vi for vår del kan ikke holde opp med å tale om de ting vi har sett og hørt.» (4: 19, 20) De blir frigitt, og alle disiplene fortsetter å tale Guds ord med frimodighet. På grunn av forholdene har de alle sine materielle eiendeler felles og deler ut alt etter hva hver enkelt trenger. En mann ved navn Ananias og hans hustru, Saffira, selger imidlertid en eiendom og holder i hemmelighet tilbake noe av betalingen, mens de gir inntrykk av å ha gitt hele summen. Peter avslører dem, og de faller døde om fordi de har drevet falskt spill overfor Gud og den hellige ånd.

13. Hva blir apostlene anklaget for, hva svarer de, og hva fortsetter de å gjøre?

¹³ De rasende religiøse lederne kaster igjen apostlene i fengsel, men denne gangen utfrir Jehovas engel dem. Dagen etter blir de igjen ført fram for Sanhedrinet og anklaget for å ’ha fylt Jerusalem med sin lære’. De svarer: «Vi må adlyde Gud som vår hersker mer enn mennesker.» Trass i at de blir prylt og truet, nekter de fremdeles å slutte å forkynne, og ’de fortsetter hver dag uten opphold å undervise og forkynne det gode budskap om Kristus, Jesus’. — 5: 28, 29, 42.

14. Hvordan lider Stefanus martyrdøden?

¹⁴ Stefanus’ martyrdød (6: 1 til 8: 1a). Stefanus er en av de sju som ved hellig ånd blir utnevnt til å dele ut mat ved bordene. Han avlegger også et kraftig vitnesbyrd om sannheten, og han er så nidkjær når det gjelder å forsvare troen, at hans rasende motstandere sørger for å få ham ført fram for Sanhedrinet anklaget for gudsbespottelse. I sin forsvarstale forteller Stefanus først om Jehovas langmodighet overfor Israel. Fryktløst og med stor veltalenhet sier han så: ’Dere stivnakkete, dere står alltid den hellige ånd imot, dere som mottok Loven, overbrakt ved engler, men som ikke har holdt den.’ (7: 51—53) Dette blir for mye for dem. De stormer mot ham, driver ham utenfor byen og steiner ham til døde. Saulus ser på dette med anerkjennelse.

15. Hva skjer på grunn av forfølgelsen, og hva opplever Filip i forkynnelsesarbeidet?

¹⁵ Forfølgelse, Saulus’ omvendelse (8: 1b til 9: 30). På grunn av den forfølgelsen som den dagen bryter ut mot menigheten i Jerusalem, blir alle, bortsett fra apostlene, spredt omkring i hele landet. Filip drar til Samaria, hvor mange tar imot Guds ord. Peter og Johannes blir sendt dit fra Jerusalem for at disse troende skal få hellig ånd «ved apostlenes håndspåleggelse». (8: 18) En engel leder så Filip sørover, til den veien som går ned fra Jerusalem til Gasa, hvor han finner en etiopisk evnukk som sitter i vognen sin og leser fra Jesajas bok. Filip forklarer ham hvordan profetien skal forstås, og døper ham.

16. Hva er det som fører til at Saulus blir omvendt?

¹⁶ I mellomtiden drar Saulus, ’som fortsatt ånder trussel og mord mot Herrens disipler’, av sted til Damaskus for å arrestere dem ’som hører til Veien’. Plutselig stråler et lys fra himmelen omkring ham, og han faller blindet til jorden. En røst fra himmelen sier til ham: «Jeg er Jesus, som du forfølger.» Etter tre dager i Damaskus går en disippel som heter Ananias, av sted for å tjene ham. Saulus får synet igjen, blir døpt og blir fylt med hellig ånd, og han blir en nidkjær og dyktig forkynner av det gode budskap. (9: 1, 2, 5) Situasjonen har nå utviklet seg slik at forfølgeren er blitt den forfulgte og må flykte for å redde livet, først fra Damaskus og deretter fra Jerusalem.

17. Hvordan når det gode budskap ut til uomskårne hedninger?

¹⁷ Det gode budskap forkynnes for uomskårne hedninger (9: 31 til 12: 25). Menigheten ’går nå inn i en periode med fred og blir bygd opp; og idet den vandrer i Jehovas frykt og i den hellige ånds trøst, fortsetter den å vokse’. (9: 31) I Joppe oppreiser Peter den avholdte Tabita (Dorkas) fra de døde, og det er mens han er der, at han får kallet til å dra til Cæsarea, hvor en offiser som heter Kornelius, venter ham. Han forkynner for Kornelius og hans husstand, de tror, og den hellige ånd blir utøst over dem. Da Peter skjønner «at Gud ikke er partisk», og at «i enhver nasjon er den som frykter ham og øver rettferdighet, antagelig for ham», døper han dem — de første uomskårne hedninger blir omvendt. Peter gjør senere brødrene i Jerusalem kjent med denne nye utviklingen, noe som får dem til å ære Gud. — 10: 34, 35.

18. a) Hva finner deretter sted i Antiokia? b) Hvilken forfølgelse blir satt i gang, men blir hensikten med den oppnådd?

¹⁸ Det gode budskap fortsetter å bli utbredt raskt, og Barnabas og Saulus underviser en stor skare i Antiokia. ’Det er i Antiokia at disiplene ved guddommelig forsyn først blir kalt kristne.’ (11: 26) Det blir igjen forfølgelse. Herodes Agrippa I lar Jakob, Johannes’ bror, henrette med sverd. Han kaster også Peter i fengsel, men enda en gang utfrir Jehovas engel Peter. Så ydmykende for den onde Herodes! Fordi han ikke gir Gud ære, blir han oppspist av ormer og dør, mens derimot ’Jehovas ord fortsetter å ha framgang og utbre seg’. — 12: 24.

19. Hvor omfattende er Paulus’ første misjonsreise, og hva blir utrettet?

¹⁹ Paulus’ første misjonsreise, som Barnabas er med på (13: 1 til 14: 28).d Barnabas og «Saulus, som også heter Paulus», blir ved hellig ånd tatt ut og utsendt fra Antiokia. (13: 9) På øya Kypros er det mange som blir troende, deriblant prokonsulen Sergius Paulus. I Lilleasia besøker de seks eller flere byer, og overalt gjentar det samme seg: Det blir et tydelig skille mellom dem som med glede tar imot det gode budskap, og de stivnakkete motstanderne, som oppegger pøbelen til å steine Jehovas sendebud. Etter å ha utnevnt eldste i de nyopprettede menighetene vender Paulus og Barnabas tilbake til Antiokia i Syria.

20. Hvordan blir spørsmålet om omskjærelsen avgjort?

²⁰ Spørsmålet om omskjærelsen avgjøres (15: 1—35). Som følge av den store tilstrømningen av ikke-jøder oppstår spørsmålet om hvorvidt disse bør bli omskåret. Paulus og Barnabas legger saken fram for apostlene og de eldste i Jerusalem, hvor disippelen Jakob er ordstyrer og sørger for at den enstemmige avgjørelsen blir kunngjort i form av et brev: «For den hellige ånd og vi selv har besluttet ikke å legge noen ytterligere byrde på dere, bortsett fra disse nødvendige ting: at dere fortsetter å avholde dere fra ting som er ofret til avguder, og fra blod og fra det som er kvalt, og fra utukt.» (15: 28, 29) Dette oppmuntrende brevet får brødrene i Antiokia til å glede seg.

21. a) Hvem har Paulus med seg på sin andre misjonsreise? b) Hva skjer under besøket i Makedonia?

²¹ Forkynnelsesarbeidet utvides ved Paulus’ andre misjonsreise (15: 36 til 18: 22).e «Etter noen dager» seiler Barnabas og Markus av sted til Kypros, mens Paulus og Silas drar gjennom Syria og Lilleasia. (15: 36) Den unge mannen Timoteus slutter seg til Paulus i Lystra, og de drar videre til Troas ved Egeerhavet. Her ser Paulus i et syn en mann som ber ham inntrengende: «Kom over til Makedonia og hjelp oss.» (16: 9) Lukas slutter seg til Paulus, og de tar en båt til Filippi, den fremste byen i Makedonia, hvor Paulus og Silas blir kastet i fengsel. Dette fører til at fangevokteren blir en troende og blir døpt. Etter at de er blitt frigitt, drar de videre til Tessalonika, hvor de skinnsyke jødene oppegger pøbelen mot dem. Om natten sender derfor brødrene Paulus og Silas av sted til Berøa. Der legger jødene et edelt sinn for dagen ved å ta imot ordet ’med den største iver og daglig undersøke Skriftene nøye’ for å finne ut om det de har lært, stemmer. (17: 11) Paulus lar Silas og Timoteus bli igjen sammen med denne nye menigheten, slik han lot Lukas bli igjen i Filippi, og fortsetter sørover til Aten.

22. Hva fører Paulus’ glimrende tale på Areopagos til?

²² De hovmodige epikureiske og stoiske filosofene i denne avgudsdyrkende byen håner Paulus og kaller ham en ’pratmaker’ og en «som forkynner fremmede guddommer», og de fører ham til Areopagos eller Mars-høyden. Med stor dyktighet og veltalenhet argumenterer Paulus til fordel for å søke den sanne Gud, som er «Herre over himmel og jord», og som forsikrer at det skal bli en rettferdig dom ved ham som han har oppreist fra de døde. Hans forkynnelse om oppstandelsen får tilhørerne til å dele seg i to leirer, men noen blir troende. — 17: 18, 24.

23. Hva blir utrettet i Korint?

²³ I Korint bor Paulus hos Akvilas og Priskilla og arbeider som teltmaker sammen med dem. På grunn av motstand mot hans forkynnelse må han forlate synagogen og holde sine møter i huset ved siden av, i hjemmet til Titius Justus. Synagogeforstanderen Krispus kommer til tro. Etter å ha oppholdt seg 18 måneder i Korint reiser Paulus sammen med Akvilas og Priskilla til Efesos, hvor han skiller lag med dem, og fortsetter derfra til Antiokia i Syria, hvor han avslutter sin andre misjonsreise.

24, 25. a) Hva finner sted i Efesos på den tiden da Paulus har begynt på sin tredje reise? b) Hvilket oppstyr finner sted ved slutten av Paulus’ tre år lange opphold der?

²⁴ Paulus besøker menighetene på nytt, tredje reise (18: 23 til 21: 26).f En jøde ved navn Apollos kommer til Efesos fra Alexandria i Egypt og taler frimodig i synagogen om Jesus, men Akvilas og Priskilla finner det nødvendig å undervise ham grundigere før han drar videre til Korint. Paulus befinner seg nå på sin tredje reise og kommer i sin tid til Efesos. Da han får høre at de troende der er blitt døpt med Johannes’ dåp, redegjør han for dåpen i Jesu navn. Han døper deretter omkring 12 menn, og da han legger hendene på dem, mottar de den hellige ånd.

²⁵ Under Paulus’ tre år lange opphold i Efesos ’fortsetter Jehovas ord å ha veldig framgang og virke med styrke’, og mange slutter å tilbe byens skytsgudinne, Artemis. (19: 20) De som lager små Artemis-templer av sølv, blir opphisset da de blir klar over at de kan komme til å miste sine inntekter, og de bringer hele byen i et slikt opprør at det tar flere timer å få oppløst folkemengden. Like etter drar Paulus til Makedonia og Hellas og besøker de troende underveis.

26. a) Hvilket mirakel utfører Paulus i Troas? b) Hvilken veiledning gir han tilsynsmennene fra Efesos?

²⁶ Paulus oppholder seg tre måneder i Hellas før han vender tilbake gjennom Makedonia, hvor Lukas slutter seg til ham igjen. De drar over til Troas, og mens Paulus holder en tale der om natten, sovner en ung mann og faller ut av et vindu i tredje etasje. Han blir tatt død opp, men Paulus vekker ham til live igjen. Dagen etter drar Paulus og hans reisefeller videre til Milet, hvor Paulus på veien til Jerusalem tar et opphold for å ha et møte med de eldste fra Efesos. Han forteller dem at de ikke skal se hans ansikt mer. Hvor nødvendig er det derfor ikke at de tar ledelsen og er hyrder for Guds hjord, ’som den hellige ånd har utnevnt dem til tilsynsmenn i’! Han minner om det eksempel han har vært for dem, og han formaner dem til å holde seg våkne og ikke spare seg hva det å gi til gagn for brødrene angår. (20: 28) Paulus holder seg ikke borte fra Jerusalem trass i at han blir advart mot å dra dit. De som er med ham, slår seg til ro ved å si: «La Jehovas vilje skje.» (21: 14) Det blir stor glede da Paulus gjør Jakob og de eldste kjent med hvordan Gud har velsignet hans tjeneste blant nasjonene.

27. Hvilken mottagelse får Paulus i templet?

²⁷ Paulus blir arrestert og forhørt (21: 27 til 26: 32). Da Paulus viser seg i templet i Jerusalem, får han en fiendtlig mottagelse. Jøder fra Asia setter hele byen opp mot ham, og romerske soldater redder ham i siste liten.

28. a) Hvilket lærespørsmål kommer Paulus inn på da han står for Sanhedrinet, og hva fører det til? b) Hvor blir han deretter sendt?

²⁸ Hva er grunnen til disse tumultene? Hvem er denne Paulus? Hvilken forbrytelse har han begått? Den forvirrede befalingsmannen vil ha svar på disse spørsmålene. På grunn av sitt romerske statsborgerskap slipper Paulus å bli pisket, og han blir ført fram for Sanhedrinet. Rådet er imidlertid sammensatt av både fariseere og saddukeere. Paulus kommer derfor inn på oppstandelsen, med den følge at det oppstår innbyrdes uenighet mellom dem. Striden blir så heftig at de romerske soldatene må rive Paulus bort fra Sanhedrinets midte før han blir slitt i stykker. Eskortert av mange soldater blir Paulus i hemmelighet sendt av sted om natten til landshøvdingen Feliks i Cæsarea.

29. Hvilken rekke av forhør må Paulus gjennom som følge av de beskyldningene som blir rettet mot ham, og hvem anker han sin sak til?

²⁹ Paulus blir av sine anklagere beskyldt for opprør, men forsvarer seg på en glimrende måte overfor Feliks. Feliks trekker tiden ut i håp om at han skal få en pengesum av Paulus for å slippe ham fri. Det går to år. Porkius Festus etterfølger Feliks som landshøvding, og det blir gitt ordre om et nytt forhør. Igjen blir det rettet kraftige anklager mot Paulus, og Paulus erklærer på ny at han er uskyldig. Festus, som ønsker å innynde seg hos jødene, foreslår imidlertid at saken blir prøvd på ny for ham i Jerusalem. Paulus erklærer derfor: «Jeg anker til keiseren!» (25: 11) Det går noen dager. Så avlegger kong Herodes Agrippa II en høflighetsvisitt hos Festus, og Paulus blir igjen ført inn i rettssalen. Han avlegger sitt vitnesbyrd på en så kraftfull og overbevisende måte at Agrippa føler seg tilskyndt til å si: «På kort tid ville du overtale meg til å bli en kristen.» (26: 28) Også Agrippa erkjenner at Paulus er uskyldig, og at han kunne ha blitt frigitt hvis han ikke hadde anket til keiseren.

30. Hva opplever Paulus på reisen før båten kommer til Malta?

³⁰ Paulus blir sendt til Roma (27: 1 til 28: 31).g Paulus og noen andre fanger blir ført om bord i en båt for å tilbakelegge den første etappen av reisen til Roma. På grunn av motvind går det langsomt framover. I Myra går de om bord i en annen båt. Da båten kommer til Godhavnene på Kreta, foreslår Paulus for sjømennene at de overvintrer der, men de fleste holder på at de skal seile. Ikke lenge etter at de har lettet anker, kommer de ut for en stormvind, som ubarmhjertig driver dem av sted. Etter to uker blir skipet deres til slutt slått i stykker mot en grunne utenfor Maltas kyst. I samsvar med det Paulus tidligere har gitt forsikring om, er det ikke en eneste av de 276 om bord som mister livet! Innbyggerne på Malta viser dem en usedvanlig menneskevennlighet, og i løpet av vinteren helbreder Paulus mange av dem ved å gjøre bruk av Guds ånds mirakuløse kraft.

31. Hvilken mottagelse får Paulus i Roma, og hva gjør han under sitt opphold der?

³¹ Neste vår kommer Paulus til Roma, og brødrene kommer ut på veien for å møte ham. Da Paulus får se dem, ’takker han Gud og fatter mot’. Trass i at han fortsatt er fange, får han oppholde seg i et eget leid hus sammen med en soldat som skal holde vakt over ham. Lukas slutter sin beretning med å beskrive hvordan Paulus tar imot alle som kommer til ham, og ’forkynner Guds rike for dem og underviser om de ting som gjelder Herren Jesus Kristus, med den største frimodighet, uten hindring’. — 28: 15, 31.

HVORFOR DEN ER NYTTIG

32. Hvordan bekreftet Peter både før og på selve pinsedagen at de hebraiske skrifter er autentiske?

³² Apostlenes gjerninger er en bok som sammen med evangelieberetningene bidrar til å bekrefte at de hebraiske skrifter er autentiske og inspirert. Da pinsedagen nærmet seg, redegjorde Peter for oppfyllelsen av to profetier som «den hellige ånd på forhånd talte gjennom Davids munn om Judas». (Apg. 1: 16, 20; Sal. 69: 26; 109: 8) Peter sa også til den forbløffede menneskemengden som var samlet på pinsedagen, at de i virkeligheten var vitne til oppfyllelsen av en profeti: «Dette er det som ble sagt gjennom profeten Joel.» — Apg. 2: 16—21; Joel 3: 1—5; sammenlign også Apostlenes gjerninger 2: 25—28, 34, 35 med Salme 16: 8—11 og 110: 1.

33. Hvordan viste både Peter, Filip, Jakob og Paulus at de hebraiske skrifter er inspirert?

³³ For å overbevise en annen menneskemengde utenfor templet henviste Peter igjen til de hebraiske skrifter ved at han først siterte Moses og deretter sa: «Og alle profetene, ja, fra Samuel og dem som fulgte etter, så mange som har talt, har også tydelig forkynt disse dagene.» Da Peter senere stod for Sanhedrinet, siterte han Salme 118: 22 for å vise at Kristus, den steinen de hadde forkastet, var blitt «hovedhjørnestein». (Apg. 3: 22—24; 4: 11) Filip forklarte den etiopiske evnukken hvordan profetien i Jesaja 53: 7, 8 var blitt oppfylt, og da evnukken fikk disse opplysningene, bad han i ydmykhet om å bli døpt. (Apg. 8: 28—35) Da Peter talte til Kornelius om Jesus, sa han: «Om ham vitner alle profetene.» (10: 43) Da spørsmålet om omskjærelse ble drøftet, underbygde Jakob sin avgjørelse ved å si: «Med dette stemmer Profetenes ord overens, slik som det står skrevet.» (15: 15—18) Apostelen Paulus støttet seg til de samme autoritetene. (26: 22; 28: 23, 25—27) Det at disiplene og deres tilhørere så beredvillig godtok de hebraiske skrifter som en del av Guds Ord, er et bevis for at disse skriftene er inspirert.

34. Hva blir vist i Apostlenes gjerninger angående den kristne menighet, og er det annerledes i dag?

³⁴ Apostlenes gjerninger er en bok som er meget nyttig når det gjelder å vise hvordan den kristne menighet ble opprettet, og hvordan den vokste ved den hellige ånds kraft. Gjennom hele denne dramatiske beretningen kan vi se at Gud velsignet de første kristne ved å gi dem fremgang, at de var frimodige og glade, at de inntok et kompromissløst standpunkt under forfølgelse, og at de var villige til å tjene, slik Paulus viste da han fulgte oppfordringen om å ta opp tjenesten i fremmede land og dra til Makedonia. (4: 13, 31; 15: 3; 5: 28, 29; 8: 4; 13: 2—4; 16: 9, 10) Det er ikke annerledes med den kristne menighet i dag, for den er også knyttet sammen i kjærlighet, enhet og felles interesser når den under ledelse av hellig ånd taler om «Guds storslåtte gjerninger». — 2: 11, 17, 45; 4: 34, 35; 11: 27—30; 12: 25.

35. Hvordan viser Apostlenes gjerninger på hvilken måte forkynnelsesarbeidet skal utføres, og hvilken egenskap i forkynnergjerningen blir understreket?

³⁵ Apostlenes gjerninger viser også hvordan det kristne forkynnelsesarbeidet skal utføres. Paulus foregikk med det rette eksempel da han sa: «Jeg [unnlot ikke] å fortelle dere noe av det som var gagnlig, eller å undervise dere offentlig og fra hus til hus.» Deretter fortsetter han med å si: «Jeg avla et grundig vitnesbyrd.» Dette med å avlegge et «grundig vitnesbyrd» er et tema som vår oppmerksomhet blir rettet mot gjennom hele boken. Særlig de siste avsnittene understreker hvor helhjertet Paulus var når det gjaldt å forkynne og undervise, selv mens han satt i fengsel. Vi leser: «Og han forklarte saken for dem, idet han avla et grundig vitnesbyrd om Guds rike og talte overbevisende med dem om Jesus ut fra både Moseloven og Profetene, fra morgen til kveld.» Måtte vi alltid være like helhjertete i vår virksomhet for Riket! — 20: 20, 21; 28: 23; 2: 40; 5: 42; 26: 22.

36. Hvilken praktisk veiledning som Paulus kom med, er det meget viktig at også tilsynsmennene i dag gir akt på?

³⁶ Paulus’ tale til tilsynsmennene fra Efesos inneholder mange praktiske råd til tilsynsmenn i dag. Ettersom tilsynsmennene er blitt utnevnt ved den hellige ånd, er det meget viktig at de ’gir akt på seg selv og på hele hjorden’ og omsorgsfullt vokter den og beskytter den mot undertrykkende ulver som forsøker å ødelegge den. Dette er ikke noe ansvar man kan ta lett på! Tilsynsmennene må holde seg våkne og bygge seg selv opp på Guds ufortjente godhets ord. Idet de strever for å hjelpe dem som er svake, må de «huske Herren Jesu ord, da han selv sa: ’Det er større lykke ved å gi enn ved å få’». — 20: 17—35.

37. Hva fikk Paulus vist ved sin taktfulle argumentering på Areopagos?

³⁷ De andre talene som Paulus holdt, utmerker seg også ved sin klare fremstilling av bibelske prinsipper. Vi har for eksempel den ypperlige argumenteringen i hans tale til stoikerne og epikureerne på Areopagos. Først siterer han innskriften på alteret: «For en ukjent gud» og bruker dette som utgangspunkt for å forklare at den eneste sanne Gud, han som er Herre over himmel og jord, og som dannet enhver nasjon av ett menneske, «ikke er langt borte fra en eneste av oss». Så siterer han det deres egne diktere har sagt: «For vi er også hans avkom», for å vise hvor latterlig det er å tro at de stammer fra livløse avguder av gull, sølv eller stein. På denne taktfulle måten fastslår Paulus den levende Guds overhøyhet. Det er først i sine avsluttende ord at han kommer inn på oppstandelsen, og selv ikke da nevner han Kristus ved navn. Han fikk tydelig vist at den eneste sanne Gud er den suverene Overherre, og resultatet var at noen ble troende. — 17: 22—34.

38. Hvilke velsignelser vil det føre til for en å foreta et slikt studium som Apostlenes gjerninger oppmuntrer til?

³⁸ Apostlenes gjerninger oppmuntrer sine lesere til stadig og flittig å studere «hele Skriften». Da Paulus først forkynte i Berøa, blir det sagt om jødene der at de var av ’et edelt sinn’ fordi «de tok imot ordet med den største iver og undersøkte daglig Skriftene nøye for å se om disse ting forholdt seg slik». (17: 11) Nå som da vil et slikt flittig studium av skriftene sammen med Jehovas menighet, som er fylt av hans ånd, bringe velsignelser i form av overbevisning og en sterk tro. Det er ved et slikt studium en vil kunne få en klar forståelse av de guddommelige prinsipper. I Apostlenes gjerninger 15: 29 har vi en uttalelse hvor noen av disse prinsippene er gjengitt. Her kunngjorde det styrende råd at omskjærelsen ikke var et krav til det åndelige Israel, men at avgudsdyrkelse, utukt og det å bruke blod var strengt forbudt.

39. a) Hvordan ble disiplene styrket til å utholde forfølgelse? b) Hvilket frimodig vitnesbyrd avla de, og hva førte det til?

³⁹ Disse første disiplene studerte virkelig de inspirerte skrifter og kunne sitere og anvende dem når det var nødvendig. De ble styrket gjennom nøyaktig kunnskap og ved Guds ånd til å utholde voldsom forfølgelse. Peter og Johannes var et eksempel for alle trofaste kristne da de frimodig sa til de fiendtlig innstilte herskerne: «Døm selv om det er rettferdig i Guds øyne å høre mer på dere enn på Gud. Men vi for vår del kan ikke holde opp med å tale om de ting vi har sett og hørt.» Og da de igjen ble ført fram for Sanhedrinet, som hadde ’gitt dem uttrykkelig befaling’ om at de ikke skulle fortsette å undervise på grunnlag av Jesu navn, sa de utvetydig: «Vi må adlyde Gud som vår hersker mer enn mennesker.» Disse fryktløse uttalelsene førte til at det ble avlagt et godt vitnesbyrd for herskerne, og til at den berømte lovlæreren Gamaliel kom med sine velkjente ord til fordel for tilbedelsesfriheten, noe som igjen førte til at apostlene ble gitt fri. — 4: 19, 20; 5: 28, 29, 34, 35, 38, 39.

40. Hvordan ansporer Apostlenes gjerninger oss til å avlegge et grundig vitnesbyrd om Riket?

⁴⁰ Jehovas storslagne hensikter angående hans rike, som er det tema som går som en rød tråd gjennom hele Bibelen, inntar også en fremtredende plass i Apostlenes gjerninger. Helt i begynnelsen av boken blir det vist at Jesus i løpet av de 40 dagene før sin himmelfart «fortalte om de ting som angår Guds rike». Det var som svar på disiplenes spørsmål angående gjenreisingen av Riket at Jesus sa til dem at de først måtte være hans vitner like til den fjerneste del av jorden. (1: 3, 6, 8) Disiplene begynte i Jerusalem og forkynte Riket med urokkelig frimodighet. Forfølgelsen førte til at Stefanus ble steinet, og mange av disiplene ble spredt til nye områder. (7: 59, 60) Det fortelles at Filip forkynte «det gode budskap om Guds rike» med godt resultat i Samaria, og at Paulus og hans følgesvenner forkynte «riket» i Asia, Korint, Efesos og Roma. Den urokkelige tillit til Jehova og hans styrkende ånd som disse første kristne la for dagen, gjør dem til strålende eksempler for oss. (8: 5, 12; 14: 5—7, 21, 22; 18: 1, 4; 19: 1, 8; 20: 25; 28: 30, 31) Når vi betrakter deres store iver og ukuelige mot og legger merke til hvor rikt de ble velsignet av Jehova for de anstrengelsene de gjorde seg, vil også vi bli ansporet til å ’avlegge et grundig vitnesbyrd om Guds rike’. — 28: 23.

[Fotnoter]