FEBER

Sykelig forhøyelse av kroppstemperaturen. Feber kan være et sykdomssymptom. Selv om høy feber kan forårsake vekt-, væske- og salttap, foruten hodepine og andre former for ubehag, er feberen i seg selv ofte en del av kroppens kamp mot en infeksjon. Når en sykdom kjennetegnes av høy feber, framgår dette ofte av navnet. Eksempler på det er skarlagensfeber, gulfeber og denguefeber.

Malaria er en av de vanligste febersykdommene i Midtøsten. Dysenteri, en annen sykdom som ledsages av feber, blir nevnt konkret i Bibelen. (Apg 28: 8) Karakteristisk for denne sykdommen er en alvorlig tykktarmsbetennelse, som kan føre til blod og slim i avføringen. I 3. Mosebok 26: 16 blir det hebraiske ordet qaddạchath oversatt med «brennende feber», og det greske verbet pyrẹsso, som i Matteus 8: 14 er oversatt med «ligge syk med feber», betyr bokstavelig «brenne av feber».

Selv om Moseloven med dens bestemmelser i første rekke var gitt med tanke på Israels åndelige ve og vel og tok sikte på å holde israelittene atskilt fra de hedenske nasjoner, viser en nærmere undersøkelse av dens forskrifter med hensyn til kosthold og hygiene at den også tjente det gagnlige formål å beskytte folket mot mange sykdommer og spredningen av dem, deriblant visse smittsomme febersykdommer.

(1) Hebreernes kost inneholdt vanligvis ikke mye kjøtt, men når en familie ønsket å slakte et husdyr for å spise kjøttet, tok de med dyret til helligdommen (med mindre de, etter at de hadde dratt inn i det lovte land, bodde for langt unna). (3Mo 17: 3–5; 5Mo 12: 20–27) De spiste kjøttet etter at presten hadde ofret noe av det på alteret og fått sin del. Noen fellesskapsofre skulle spises samme dag. Noen skulle ikke spises etter den andre dagen, og kjøttet skulle brennes opp. Ettersom klimaet i Palestina er varmt og man ikke hadde mulighet for å holde kjøttet nedkjølt, beskyttet disse kravene israelittene mot febersykdommer som kan forårsakes av giftstoffer som dannes når visse organismer (for eksempel Staphylococcus aureus og Salmonella) hurtig formerer seg på kjøtt som ikke holdes nedkjølt. (2) Man vet at kjøttet av visse dyr som det var forbudt å spise, for eksempel svin, harer, åtseletende pattedyr og fugler, gnagere og noen vanndyr og fisker, kan være en medvirkende årsak til flere sykdommer som ofte ledsages av feber. (3Mo 11: 1–31) (3) De sanitære forholdsreglene motvirket forurensning av kokekar og drikkevann og beskyttet dermed mot tyfoidfeber og andre febersykdommer. (3Mo 11: 32–38) (4) Enhver som rørte ved et selvdødt dyr eller spiste noe av det, skulle rense seg. Dette forhindret spredningen av organismer som kunne framkalle visse febersykdommer. (3Mo 11: 39, 40) (5) Lovene om at den enkelte skulle dekke over sin avføring, og om at blod skulle dekkes til med støv, utgjorde en beskyttelse mot hepatitt og visse andre sykdommer som medfører feber. (3Mo 17: 13; 5Mo 23: 12, 13) (6) Hvis morallovene ble overholdt, ville det praktisk talt eliminere alle seksuelt overførte sykdommer, som kan angripe alle kroppens organer og ofte er ledsaget av feber. (3Mo 18: 20, 22, 23) (7) Karantenelovene beskyttet mot spredning av infeksjonssykdommer. – 3Mo, kap. 13; 4Mo 19: 11, 12, 16; 31: 19.

Jehova advarte israelittene om at de – hvis de gikk imot hans bud – ville tæres bort av sult, en faktor som er en medvirkende årsak til mange febersykdommer; de ville bli rammet av tuberkulose og brennende feber, betennelse og feberhete; de ville få byller og hudutslett (sykdommer som ofte er ledsaget av feber) og bli slått med blindhet. (3Mo 26: 14–16; 5Mo 28: 22, 27) Alt dette gikk i oppfyllelse etter at israelittene gjentatte ganger hadde gjort opprør mot Jehova og overtrådt hans lover. – Ese 4: 16, 17; 33: 10.

Da Jesus var på jorden, helbredet han mange som var syke og hadde feber. En av dem var apostelen Simon Peters svigermor. (Mt 8: 14, 15; Mr 1: 29–31) I sin beretning om det som fant sted, forteller Lukas – tydeligvis fordi han var lege – om hvor syk hun var, ved å si at hun hadde «høy feber». (Lu 4: 38) Ved en anledning helbredet Jesus en sønn av en av Herodes Antipas’ tjenere til tross for at den febersyke gutten lå for døden i Kapernaum og Jesus selv oppholdt seg 26 km derfra, i Kana. Resultatet var at tjeneren og hele hans husstand kom til troen. – Joh 4: 46–54.

En av de mirakuløse gavene som noen av den første kristne menighets medlemmer hadde fått av Gud gjennom Jesus Kristus, var evnen til å helbrede. (1Kt 12: 7–9, 11, 30) Apostelen Paulus gjorde bruk av denne gaven da han helbredet Publius’ far, som var plaget av feber og dysenteri. Publius var den fremste mannen på Malta og hadde jordeiendommer der. Da innbyggerne på øya hørte om denne helbredelsen, kom de til Paulus, og han helbredet mange for deres forskjellige sykdommer. – Apg 28: 7–9.