ITALIA

[muligens fra lat. vitulus, «kalv»].

Den støvelformete halvøya som strekker seg ut i Middelhavet i sørøstlig retning fra det europeiske kontinent. Fra Alpene i nord til «stortåen» ved Messinastredet er halvøya 1130 km lang. Bredden varierer fra 160 til 240 km. Halvøya grenser mot øst til Adriaterhavet og mot vest til Det tyrrenske hav. Fjellkjeden Appenninene strekker seg langs hele halvøya, og fra den går fruktbare daler ut mot kysten. De viktigste elvene er Tiber og Po.

Ifølge Antiokhos fra Syrakus (400-tallet f.v.t.) ble navnet Italia opprinnelig brukt om det området i sør som nå heter Calabria, hvor italiene bodde. Dette navnet kan være en forgresket form av vitelia, som er beslektet med det latinske ordet vitulus, som betyr «kalv». Området har muligens fått dette navnet på grunn av sine beitemarker og sitt kveg, eller fordi innbyggerne der betraktet seg som etterkommere av sin oksegud. I det første århundre e.v.t. var navnet blitt en betegnelse på omtrent det samme området som utgjør fastlands-Italia i dag.

I århundrenes løp har mennesker av mange folkeslag slått seg ned i dette meget fruktbare landet. Italias tidligste historie er blant annet en historie om kriger mellom dem som allerede bodde i landet, og bølger av nye innvandrere. Denne halvøya virket derfor som en smeltedigel for forskjellige etniske grupper, språk og skikker etter hvert som de forskjellige innvandrerne slo seg ned og blandingsekteskap ble inngått.

Kristendommen kom tidlig til Italia, for på pinsedagen i år 33 var både italienske proselytter og jøder fra Roma vitne til at den hellige ånd ble utgytt, og de fikk også høre Peters forklaring. Noen av dem var utvilsomt også blant de «omkring tre tusen» som ble døpt ved den anledningen. (Apg 2: 1, 10, 41) Ved hjemkomsten til Italia kan de ha dannet kjernen til den kristne menighet i Roma som Paulus noen år senere skrev et av sine brev til. (Ro 1: 1–7) Akvilas og Priskilla kan ha tilhørt denne menigheten i Italia inntil de ble nødt til å forlate landet en gang i år 49 eller tidlig i år 50 fordi keiser Claudius gav ordre om at alle jøder skulle forlate Roma. De kom til Korint like før Paulus for første gang besøkte denne byen, i løpet av sin andre misjonsreise. – Apg 18: 1, 2.

Kornelius, som var offiser i «den italienske hæravdeling» og sikkert var italiener, hadde tilhold i Cæsarea. (Apg 10: 1) Det var i Cæsarea Paulus stod foran Festus’ dommersete og anket sin sak til keiseren. Han ble så fraktet med båt til Myra, hvor han og andre fanger ble ført over i en kornbåt fra Alexandria som skulle til Italia. (Apg 25: 6, 11, 12; 27: 1, 5, 6) De led skipbrudd på reisen og måtte overvintre på øya Malta. Deretter, sannsynligvis våren 59, kom Paulus for første gang til Italia, til Regium på landets «tå», og like etterpå gikk han i land i Puteoli ved Pozzuolibukta (Napolibukta), vel 160 km sør for Roma. Her ble han i en uke sammen med den lokale menigheten før han drog opp til Roma langs Via Appia. Da han kom til «Appius’ torg og De tre vertshus», ble han møtt av brødre fra Roma. (Apg 28: 11–16) Det er sannsynlig at Paulus skrev Hebreerbrevet mens han fremdeles var i Italia, enten ved slutten av sin første periode som fange i Roma eller like etter at han ble løslatt omkring år 61. – Heb 13: 24.