Jehova er vår Hersker!
«Vi må adlyde Gud som hersker mer enn mennesker.» — APOSTLENES GJERNINGER 5: 29, NW.
1, 2. Hvordan etterligner Jehovas vitner apostlene når krav fra mennesker kommer i konflikt med Guds vilje?
JEHOVA GUD hadde latt 12 menn bli ført fram for en domstol. Året var 33 e.Kr., og domstolen var det jødiske Sanhedrinet. De som ble stilt for retten, var Jesu Kristi apostler. Hør! ’Vi påla dere strengt ikke å lære i dette navn, og nå har dere spredt læren deres over hele Jerusalem,’ sier øverstepresten. Da svarer Peter og de andre apostlene: «Vi må adlyde Gud som hersker mer enn mennesker.» (Apostlenes gjerninger 5: 27—29, vers 29 fra NW) De sa med andre ord: «Jehova er vår Hersker!»
2 Ja, det er Jehova som er Jesu sanne etterfølgeres Hersker. Det kommer tydelig fram i den bibelske boken Apostlenes gjerninger, som ble skrevet i Roma omkring år 61 av «Lukas, legen». (Kolosserne 4: 14) I likhet med apostlene adlyder Jehovas folk i vår tid sin himmelske Hersker når krav fra mennesker kommer i konflikt med hans vilje. Men hva mer kan vi lære av Apostlenes gjerninger? (Vi foreslår at du når du studerer for deg selv, leser de skriftstedene i Apostlenes gjerninger som det henvises til i halvfete typer.)
Jesus gir i oppdrag å forkynne
3. Hva var Jesu disiplers viktigste oppgave da de ble døpt med den hellige ånd?
3 Apostlene kunne innta et fast standpunkt for Gud fordi de var blitt åndelig styrket. Kristus døde på en torturpæl, men de visste at han hadde fått en oppstandelse. (1: 1—5) Jesus viste seg for dem i materialiserte legemer i 40 dager. Han kom med «bevis for at han levde», og underviste i sannheter om Riket. Han sa også til disiplene at de skulle vente i Jerusalem for å bli døpt «med Den Hellige Ånd». Forkynnelsen skulle da være deres viktigste oppgave, slik den også er for Jehovas vitner i vår tid. — Lukas 24: 27, 49; Johannes 20: 19 til 21: 24.
4. Hva skulle skje da den hellige ånd kom over Jesu etterfølgere?
4 Før apostlene var blitt døpt med den hellige ånd, trodde de feilaktig at et jordisk styre skulle gjøre slutt på det romerske herredømme. De spurte: «Herre, vil du på den tid [i denne tiden, NTM] gjenreise riket for Israel?» (1: 6—8) Jesus svarte i virkeligheten nei, for som han sa, ’var det ikke deres sak å kjenne tider og stunder’. Da ’Den Hellige Ånd kom over dem’, skulle den gi dem kraft til å vitne om Guds himmelske rike, ikke et rike på jorden. De skulle forkynne i Jerusalem, Judea og Samaria «og like til jordens ender». Med den hellige ånds hjelp utfører Jehovas vitner et slikt verdensomfattende arbeid nå i de siste dager.
5. Hvordan skulle Jesus komme tilbake på samme måte som han fór opp til himmelen?
5 Jesus hadde nettopp gitt dette oppdraget, som gikk ut på å forkynne verden over, da han begynte å fare opp til himmelen. Hans himmelfart begynte med en oppadstigende bevegelse bort fra disiplene, og senere kom han til sin himmelske Herskers nærvær og ble virksom i åndeverdenen. (1: 9—11) Etter at en sky hadde skjult Jesus for disiplene, dematerialiserte han sitt kjødelige legeme. To engler viste seg og sa at han skulle «komme igjen på samme måte». Slik er det også blitt. Det var bare Jesu disipler som så ham fare opp til himmelen, og det er bare Jehovas vitner som er klar over at han er kommet usynlig tilbake.
Jehova treffer et valg
6. Hvordan ble det bestemt hvem som skulle erstatte Judas Iskariot?
6 Snart var apostlene tilbake i Jerusalem. (1: 12—26) I en sal ovenpå (kanskje hjemme hos Markus’ mor, Maria) var de 11 lojale apostlene utholdende i bønn sammen med Jesu halvbrødre, hans andre disipler og hans mor, Maria. (Markus 6: 3; Jakob 1: 1) Men hvem skulle få Judas’ «tilsynsembete»? (Salme 109: 8) Omkring 120 disipler var til stede da Gud utvalgte en mann som skulle erstatte Judas, som forrådte Jesus, og dermed sørget for at antall apostler igjen ble 12. Valget måtte falle på en som hadde vært disippel under Jesu tjeneste, og som hadde vært vitne til hans oppstandelse. Han måtte selvfølgelig også anerkjenne Jehova som sin Hersker. Etter at de hadde bedt, kastet de lodd mellom Mattias og Josef Barsabbas. Gud lot loddet falle på Mattias. — Ordspråkene 16: 33.
7. a) Hvordan kan det sies at Judas ’kjøpte en åker’ for «de pengene han fikk som lønn for ugjerningen sin»? b) Hvordan døde Judas?
7 Judas Iskariot hadde så avgjort ikke anerkjent Jehova som sin Hersker. Han hadde jo forrådt Guds Sønn for 30 sølvpenger! Judas gikk tilbake til overprestene med disse pengene, men Peter sa at Judas «for de pengene han fikk som lønn for ugjerningen sin, kjøpte . . . en åker». Hvordan kunne han si det? Jo, Judas sørget for pengene og foranledningen til kjøpet av «Blodåkeren», som den ble kalt. Et flatt jordstykke på sørsiden av Hinnom-dalen sies å være denne åkeren. Judas hadde fullstendig ødelagt sitt forhold til den himmelske Hersker og ’gikk bort og hengte seg’. (Matteus 27: 3—10) Det kan være at tauet røk, eller at grenen på treet knakk, slik at han «falt hodestups og revnet» da han falt ned på forrevne klipper. Måtte ingen av oss være en falsk bror!
Fylt av den hellige ånd!
8. Når ble Jesu disipler døpt med den hellige ånd, og hvilken virkning hadde det?
8 Hva så med løftet om at disiplene skulle døpes med den hellige ånd? Denne dåpen fant sted på pinsedagen i år 33, ti dager etter Jesu himmelfart. (2: 1—4) For en spesiell begivenhet denne dåpen var! Se det hele for deg. Omkring 120 disipler befant seg i salen ovenpå da ’det med ett kom et brus fra himmelen som når det blåser en sterk storm, og fylte huset’. Det var ikke en vind, men det hørtes slik ut. En tunge «likesom av ild» satte seg på hver disippel og apostel. «Da ble de alle fylt av Den Hellige Ånd, og de begynte å tale i andre tungemål.» Da denne dåpen fant sted, ble de også avlet ved den hellige ånd, salvet, og beseglet som et pant på at de hadde en åndelig arv. — Johannes 3: 3, 5; 2. Korinter 1: 21, 22; 1. Johannes 2: 20.
9. Hva snakket disiplene om da de var blitt fylt av den hellige ånd?
9 Denne begivenheten berørte jøder og proselytter i Jerusalem som kom «fra all verdens land». (2: 5—13) Forundret spurte de: «Hvordan henger det sammen at enhver av oss hører dem tale på vårt eget morsmål?» Det kunne være de språkene som ble talt på slike steder som Media (øst for Judea), Frygia (i Lilleasia) og Roma. Da disiplene snakket «om Guds storverk» på forskjellige språk, ble mange som hørte det, forbauset, men noen gjorde narr av disiplene og sa at de hadde drukket vin og var fulle.
Peter avlegger et oppildnende vitnesbyrd
10. Hvilken profeti ble oppfylt som følge av det som skjedde på pinsedagen i år 33? Er det en parallell til dette i vår tid?
10 Peter begynte å avlegge et vitnesbyrd ved å si at det var for tidlig å være full klokken ni om morgenen. (2: 14—21) Denne begivenheten var isteden en oppfyllelse av Guds løfte om å utøse den hellige ånd over sitt folk. Under Guds inspirasjon pekte Peter fram mot vår tid ved å tilføye ordene «i de siste dager» og «de skal tale profetisk». (Joel 3: 1—5) Jehova skulle «gi varsler oppe i himmelen og tegn nede på jorden» (NW) før sin store dag, og bare de som påkalte hans navn i tro, skulle bli frelst. En lignende utøsing av den hellige ånd over de salvede i vår tid har satt dem i stand til å «tale profetisk» med stor livskraft og effektivitet.
11. Hva gjorde jødene og hva gjorde Gud når det gjaldt Jesus?
11 Deretter viste Peter hvem Messias var. (2: 22—28) Gud bekreftet at Jesus var Messias, ved å sette ham i stand til å gjøre mektige gjerninger, tegn og under. (Hebreerne 2: 3, 4) Men jødene fikk ham naglet til «en pæl» (NW) ’ved hjelp av menn som ikke kjente Guds lov’, romere som ikke holdt Guds lov. Jesus ble utlevert «slik Gud på forhånd hadde bestemt og visste om»; dette var Guds vilje. Men Gud oppreiste Jesus og fjernet hans menneskelige legeme på en slik måte at det ikke gikk i forråtnelse. — Salme 16: 8—11.
12. Hva forutså David, og hva er frelsen avhengig av?
12 Profetier om Messias ble ytterligere fremhevet etter hvert som Peter fortsatte sitt vitnesbyrd. (2: 29—36) Han sa at David forutså at hans fremste sønn, Jesus, Messias, skulle oppstå fra de døde. Fra et opphøyd sted ved Guds høyre hånd i himmelen hadde Jesus utøst den hellige ånd, som han hadde mottatt av sin Far. (Salme 110: 1) Peters tilhørere ’så og hørte’ den hellige ånds virksomhet, for de så tunger likesom av ild over hodene på disiplene og hørte disiplene snakke fremmede språk. Han viste også at frelsen avhenger av at en anerkjenner Jesus som Herre og Messias. — Romerne 10: 9; Filipperne 2: 9—11.
Jehova gir økning
13. a) Hva måtte jødene og proselyttene anerkjenne for med rette å kunne bli døpt? b) Hvor mange ble døpt, og hvilken virkning hadde dette i Jerusalem?
13 Så virkningsfulle Peters ord var! (2: 37—42) Det at tilhørerne hadde samtykt i at Messias ble henrettet, stakk dem i hjertet. Peter sa derfor: «Vend om og la dere døpe i Jesu Kristi navn, hver og en av dere, så dere får tilgivelse for syndene, og dere skal få Den Hellige Ånds gave.» Jøder og proselytter anerkjente allerede Jehova som Gud og var klar over at de trengte hans ånd. Nå trengte de å vende om, å angre, og å godta Jesus som Messias for å kunne bli døpt i Faderens, Sønnens og den hellige ånds navn (som innebærer å anerkjenne Faderens og Sønnens stilling og den hellige ånds virksomhet). (Matteus 28: 19, 20) Ved å forkynne for disse jødene og proselyttene brukte Peter den første åndelige nøkkel som Jesus hadde gitt ham, for å åpne kunnskapens og mulighetens dør for troende jøder, slik at de kunne komme inn i det himmelske rike. (Matteus 16: 19, NW) Den dagen ble 3000 døpt! Se for deg så mange vitner for Jehova som forkynner i det lille distriktet som Jerusalem utgjør!
14. Hvorfor og på hvilken måte hadde de troende «alt felles»?
14 Mange som kom langveisfra, hadde ikke nok forsyninger til å kunne bli lenge, men de ville gjerne lære mer om sin nye tro og forkynne for andre. Så Jesu første etterfølgere gav hverandre kjærlig hjelp, akkurat som Jehovas vitner gjør i vår tid. (2: 43—47) De troende hadde midlertidig «alt felles». Noen solgte eiendommer, og pengene ble delt ut til dem som trengte dem. Menigheten fikk derfor en god start etter hvert som Jehova ’la de nye som hver dag ble frelst, til menigheten’.
En helbredelse og dens resultater
15. Hva skjedde da Peter og Johannes gikk opp til templet, og hvordan reagerte folk på det?
15 Jehova støttet Jesu etterfølgere ved hjelp av «tegn». (3: 1—10) Da Peter og Johannes gikk opp til templet klokken tre om ettermiddagen, da det var bønnetime i forbindelse med kveldsofferet, satt det en mann som hadde vært lam hele sitt liv, ved Fagerporten og bad om almisser. «Sølv eller gull har jeg ikke,» sa Peter, «men det jeg har, vil jeg gi deg. I Jesu Kristi, nasareerens navn befaler jeg deg: Reis deg og gå!» Mannen ble helbredet i samme øyeblikk! Da han gikk inn i templet, «hvor han snart gikk, snart sprang, mens han lovpriste Gud», ble folk «fylt av undring». Kanskje noen av dem husket ordene: «Da skal den lamme springe som hjorten.» — Jesaja 35: 6.
16. Hvordan var apostlene i stand til å helbrede en lam mann?
16 De forundrede menneskene samlet seg i Salomos buegang, en overdekket søylegang på templets østside. Der avla Peter et vitnesbyrd. (3: 11—18) Han viste at Gud gav apostlene kraft til å helbrede den lamme mannen gjennom sin herliggjorte tjener, Jesus. (Jesaja 52: 13 til 53: 12) Jødene fornektet «Den Hellige og Rettferdige», men Jehova oppreiste ham. Selv om folket og dets herskere ikke visste at de drepte Messias, oppfylte Gud på den måten de profetiske ordene om at «Messias skulle lide». — Daniel 9: 26.
17. a) Hva måtte jødene gjøre? b) Hva har skjedd siden ’Messias ble sendt’ i vår tid?
17 Peter viste hva jødene skulle gjøre som følge av den måten de hadde behandlet Messias på. (3: 19—26) De måtte ’gjøre bot’, det vil si føle anger på grunn av sine synder, og ’vende om’, det vil si følge den motsatte kurs. Hvis de viste tro på Jesus som Messias og godtok gjenløsningen, ville Jehova gi dem lindring som slike som hadde fått tilgivelse for sine synder. (Romerne 5: 6—11) Jødene ble minnet om at de hadde del i den pakt Gud hadde inngått med deres fedre da han sa til Abraham: «I din ætt skal alle jordens slekter velsignes.» Gud sendte derfor sin messianske tjener for først å utfri angrende jøder. Det er interessant å merke seg at siden ’Messias ble sendt’ som konge i det himmelske rike i 1914, har det funnet sted en lindrende gjenopprettelse når det gjelder sannheter og teokratisk organisering blant Jehovas vitner. — 1. Mosebok 12: 3; 18: 18; 22: 18.
De ville ikke slutte!
18. Hvilken ’stein’ ble vraket av jødiske «bygningsmenn», og bare i hvem er det frelse?
18 Overprestene, sjefen for tempelvakten og saddukeerne var oppbrakt over at Peter og Johannes forkynte om Jesu oppstandelse, så de satte dem i fengsel. (4: 1—12) Saddukeerne trodde ikke på oppstandelsen, men mange andre kom til tro, og tallet på mennene alene var omkring 5000. Under forhøret ved Jerusalems øverste domstol sa Peter at den lamme mannen var blitt helbredet «i kraft av Jesu Kristi, nasareerens navn», han som de hadde pælfestet, men som Gud nå hadde oppreist. Denne «steinen» som de jødiske «bygningsmenn» hadde vraket, var blitt «hjørnestein». (Salme 118: 22) «Det er ikke frelse i noen annen,» sa Peter.
19. Hva svarte apostlene da de fikk befaling om å slutte å forkynne?
19 Det ble gjort et forsøk på å stanse den slags tale. (4: 13—22) Med den helbredede mannen til stede var det umulig å benekte dette ’åpenbare under’. Likevel ble Peter og Johannes pålagt «å holde helt opp med å forkynne og lære i Jesu navn». Hva svarte de? «Vi kan ikke la være å tale om det vi har sett og hørt.» De adlød Jehova som sin Hersker!
Bønnene blir besvart
20. Hva bad disiplene om, og hva førte det til?
20 Jehovas vitner ber på sine møter, og disiplene bad også til Jehova da de løslatte apostlene fortalte hva som hadde skjedd med dem. (4: 23—31) Det ble konstatert at herskerne Herodes Antipas og Pontius Pilatus sammen med hedenske romere og folk i Israel hadde slått seg sammen mot Messias. (Salme 2: 1, 2; Lukas 23: 1—12) Som svar på disiplenes bønn fylte Jehova dem med den hellige ånd, slik at de talte hans ord med frimodighet. De bad ikke sin Hersker om at han måtte gjøre slutt på forfølgelsen, men at han måtte sette dem i stand til å forkynne med frimodighet til tross for forfølgelsen.
21. Hvem var Barnabas, og hvilke egenskaper hadde han?
21 De troende fortsatte å ha alt felles, og ikke én av dem led nød. (4: 32—37) En av dem som bidrog med penger, var levitten Josef fra Kypros. Apostlene gav ham tilnavnet Barnabas, som betyr trøstens sønn, sannsynligvis fordi han var hjelpsom og godhjertet. Vi ønsker alle å ha en slik personlighet. — Apostlenes gjerninger 11: 22—24.
Løgnere blir avslørt
22, 23. Hvilken synd begikk Ananias og Saffira, og hva kan vi lære av det som skjedde med dem?
22 Ananias og hans kone, Saffira, sluttet å anerkjenne Jehova som sin Hersker. (5: 1—11) De solgte en eiendom og beholdt noe av pengene, mens de lot som om de gav apostlene hele beløpet. Kunnskap som Peter fikk ved Guds ånd, gjorde at Peter kunne avsløre deres hykleri. Det førte til døden for dem. For en advarsel for dem som Satan frister til å gå krokveier! — Ordspråkene 3: 32, NW; 6: 16—19.
23 Etter denne hendelsen var det ingen med dårlige motiver som våget å slutte seg til disiplene. Men det var andre som ble troende. (5: 12—16) Og når de syke og de som ble plaget av urene ånder, fikk tro på Guds makt, ’ble alle helbredet’.
Adlyd Gud mer enn mennesker
24, 25. Hvorfor forfulgte de jødiske lederne apostlene, men hvilken norm fastsatte disse trofaste for alle Jehovas tjenere?
24 Øverstepresten og saddukeerne prøvde nå å stanse den enestående økningen ved å kaste alle apostlene i fengsel. (5: 17—25) Men den natten ble apostlene løslatt av Guds engel. Og ved daggry gikk de til templet og lærte folket! Forfølgelse kan ikke stanse Jehovas tjenere.
25 Det ble likevel øvd press da apostlene ble ført fram for Rådet, Sanhedrinet. (5: 26—42) Men da de fikk befaling om å slutte å forkynne, sa de: «Vi må adlyde Gud som hersker mer enn mennesker.» (NW) Dermed ble det fastsatt en norm for Jesu disipler, en norm som Jehovas vitner følger i dag. Etter at lederne hadde fått en advarsel av lovlæreren Gamaliel, slo de apostlene, befalte dem å slutte å forkynne og løslot dem.
26. Hvordan var apostlenes tjeneste, sammenlignet med Jehovas vitners tjeneste i vår tid?
26 Apostlene gledet seg over at de var blitt funnet verdige til å bli vanæret for Jesu navns skyld. «Både i templet og i hjemmene [fra hus til hus, NW] fortsatte de dag etter dag å lære og forkynne evangeliet om Jesus som Messias.» Ja, de forkynte fra hus til hus. Det gjør også Jehovas vitner i vår tid, som også har fått hans ånd fordi de adlyder ham og sier: «Jehova er vår Hersker!»
Hva svarer du?
◻ Hvilket oppdrag må Jesu etterfølgere fullføre?
◻ Hva skjedde på pinsedagen i år 33?
◻ Når og hvordan brukte Peter den første åndelige nøkkel som Jesus hadde gitt ham?
◻ Hva kan vi lære av det som skjedde med Ananias og Saffira?
◻ Hvilken norm fastsatte apostlene for alle vitner for Jehova da de fikk befaling om å slutte å forkynne?