Lukas — en elsket medarbeider
ÅRET var 65 evt. Stedet var Roma. Lukas visste hvilke farer som var forbundet med å gi seg til kjenne som en venn av apostelen Paulus, som da var under tiltale på grunn av sin tro. Ting tydet på at Paulus kom til å bli dømt til døden. Men i denne kritiske tiden var Lukas — og bare han — hos Paulus. — 2. Timoteus 4: 6, 11.
Lukas er et kjent navn for bibellesere, ettersom han skrev et evangelium som bærer hans navn. Han reiste lange strekninger sammen med Paulus, som kalte ham «den elskede lege» og en ’medarbeider’. (Kolosserne 4: 14; Filemon 24) Bibelen inneholder ikke mange opplysninger om Lukas, og navnet hans blir nevnt bare tre ganger. Men når du ser nærmere på hva man kan utlede av den informasjonen som finnes, vil du mest sannsynlig sette stor pris på denne trofaste kristne broren, slik Paulus gjorde.
Skribent og misjonær
Ettersom både Lukasevangeliet og boken Apostlenes gjerninger er stilet til Teofilus, kan vi trekke den konklusjon at Lukas skrev begge disse inspirerte skriftene. (Lukas 1: 3; Apostlenes gjerninger 1: 1) Lukas sier ikke at han selv var øyenvitne til Jesu Kristi tjeneste. Han forteller i stedet at han fikk opplysninger fra øyenvitner, og at han «nøye [gikk] igjennom alle ting fra først av». (Lukas 1: 1—3) Det ser derfor ut til at Lukas ble en disippel av Kristus en eller annen gang etter pinsedagen i år 33.
Noen mener at Lukas kan ha kommet fra Antiokia i Syria. De viser til at Apostlenes gjerninger kommer med detaljerte opplysninger om hendelser i den byen. De peker også på at boken spesielt nevner at en av de sju mennene som hadde «godt vitnesbyrd», var «en proselytt fra Antiokia», mens det ikke blir nevnt hvilke byer de seks andre kom fra. Men vi kan selvfølgelig ikke dermed si med sikkerhet at Lukas kom fra Antiokia. — Apostlenes gjerninger 6: 3—6.
Lukas er riktignok ikke navngitt i Apostlenes gjerninger, men visse passasjer i boken inneholder pronomener i første person flertall («vi» og «oss»). Dette tyder på at Lukas selv deltok i noen av hendelsene i boken. Når han forteller om den ruten Paulus og hans reisefølge fulgte gjennom Lilleasia, sier han: «De drog . . . forbi Mysia og kom ned til Troas.» Det var i Troas Paulus fikk et syn av en makedonsk mann som bad ham inntrengende: «Kom over til Makedonia og hjelp oss!» Videre skriver Lukas: «Så snart han nå hadde sett synet, forsøkte vi å komme av sted til Makedonia.» (Apostlenes gjerninger 16: 8—10) Det at Lukas går over fra å si «de» til å si «vi», tyder på at han sluttet seg til Paulus og hans reisefølge i Troas. Videre forteller han om forkynnelsesarbeidet i Filippi i første person flertall, noe som vitner om at han selv deltok i det. Han skriver: «På sabbatsdagen gikk vi utenfor porten, ut ved en elv, hvor vi mente det var et bønnested; og vi satte oss ned og begynte å tale til de kvinnene som var kommet sammen.» Som følge av dette tok Lydia og hele hennes husstand imot det gode budskap og ble døpt. — Apostlenes gjerninger 16: 11—15.
Paulus og hans reisefølge møtte motstand i Filippi da Paulus helbredet en tjenestepike som hadde kommet med spådommer under påvirkning av «en spådomsdemon». Da tjenestepikens herrer forstod at de ikke lenger kom til å tjene penger på henne, grep de fatt i Paulus og Silas, som så ble slått og kastet i fengsel. Lukas ble tydeligvis ikke arrestert, for han beskriver det som skjedde med de andre, i tredje person. Da Paulus og Silas ble løslatt, «oppmuntret de [brødrene] og drog av sted». Lukas begynner ikke å skrive i første person igjen før han forteller om at Paulus kom tilbake til Filippi på et senere tidspunkt. (Apostlenes gjerninger 16: 16—40; 20: 5, 6) Kanskje Lukas var blitt værende i Filippi for å føre tilsyn med arbeidet der.
Hvor han fikk opplysningene fra
Hvordan fikk Lukas den informasjonen han skrev ned i sitt evangelium og i Apostlenes gjerninger? De delene av Apostlenes gjerninger som er skrevet i første person — der Lukas inkluderer seg selv i handlingen — tyder på at Lukas ble med Paulus fra Filippi til Jerusalem, hvor Paulus igjen ble arrestert. På veien dit stoppet Paulus og hans reisefølge i Cæsarea og bodde hos evangelisten Filip. (Apostlenes gjerninger 20: 6; 21: 1—17) Det var kanskje Filip som gav Lukas de opplysningene han trengte for å skrive om den tidlige misjonærvirksomheten i Samaria, ettersom Filip hadde gått i spissen for forkynnelsesarbeidet der. (Apostlenes gjerninger 8: 4—25) Men hvilke andre kilder kan Lukas ha rådført seg med?
Lukas fikk sannsynligvis anledning til å foreta undersøkelser i forbindelse med sin evangelieberetning mens Paulus satt to år i fengsel i Cæsarea. Derfra var det ikke langt til Jerusalem, hvor han kunne studere Jesu slektsregistre. Lukas skrev om mange hendelser i Jesu liv og tjeneste som bare er å finne i hans evangelium. En bibelkommentator har funnet hele 82 slike spesielle passasjer.
Det er mulig at Elisabet, døperen Johannes’ mor, fortalte Lukas om omstendighetene omkring Johannes’ fødsel. Detaljene rundt Jesu fødsel og barndom kan Lukas ha fått av Jesu mor, Maria. (Lukas 1: 5 til 2: 52) Kanskje Peter, Jakob eller Johannes fortalte Lukas om den mirakuløse fiskefangsten. (Lukas 5: 4—10) Noen av Jesu lignelser er det bare Lukas’ evangelium som gjengir, for eksempel lignelsen om den barmhjertige samaritan, den trange dør, den tapte drakmemynten, den bortkomne sønnen og den rike mann og Lasarus. — Lukas 10: 29—37; 13: 23, 24; 15: 8—32; 16: 19—31.
Lukas var oppriktig interessert i andre mennesker. Han skrev om Maria, som frambar et renselsesoffer, om enkens sønn, som ble oppreist, og om en kvinne som gned Jesu føtter inn med olje. Han nevner også de kvinnene som tjente Jesus, og at Marta og Maria tok imot Jesus som gjest i huset sitt. Lukasevangeliet forteller at Jesus helbredet en krumbøyd kvinne, en mann som hadde vatersott, og ti menn som var spedalske. Lukas skriver om Sakkeus, som var liten av vekst, og som klatret opp i et tre for å se Jesus. Han forteller også om den angrende holdningen til en ugjerningsmann som var pælfestet ved siden av Kristus. — Lukas 2: 24; 7: 11—17, 36—50; 8: 2, 3; 10: 38—42; 13: 10—17; 14: 1—6; 17: 11—19; 19: 1—10; 23: 39—43.
Det er verdt å merke seg at Lukas’ evangelium nevner hvordan den barmhjertige samaritan i Jesu illustrasjon behandlet et sår. Det var sannsynligvis fordi Lukas var lege, at han valgte å ta med Jesu beskrivelse av den hjelpen som ble gitt, og som innbefattet bruk av vin som antiseptisk middel og olje som lindrende middel, og bandasjering. — Lukas 10: 30—37.
En god støtte for Paulus når han var i fangenskap
Lukas hadde omtanke for apostelen Paulus. Da Paulus ble holdt i forvaring i Cæsarea, gav den romerske prokuratoren Feliks ordre om at ikke «noen av [Paulus’] egne» skulle forbys «å være til tjeneste for ham». (Apostlenes gjerninger 24: 23) Lukas var trolig en av dem som hjalp Paulus. Ettersom Paulus ikke alltid var ved god helse, kan en av de måtene som Lukas var til tjeneste på, ha vært at han tok seg av ham i egenskap av «den elskede lege». — Kolosserne 4: 14; Galaterne 4: 13.
Da Paulus anket til keiseren, sendte den romerske prokuratoren Festus ham til Roma. Lukas fulgte trofast fangen hele den lange veien til Italia, og han skrev en levende beretning om det skipbruddet de led. (Apostlenes gjerninger 24: 27; 25: 9—12; 27: 1, 9—44) Mens Paulus satt i husarrest i Roma, ble han inspirert av Gud til å skrive flere brev, og han nevner Lukas i to av dem. (Apostlenes gjerninger 28: 30; Kolosserne 4: 14; Filemon 24) Det var trolig i løpet av denne toårsperioden Lukas skrev Apostlenes gjerninger.
Det må ha vært stor åndelig aktivitet i det huset som Paulus bodde i i Roma. Der traff nok Lukas noen av Paulus’ andre medarbeidere — Tykikus, Aristarkus, Markus, Justus, Epafras og Onesimus, for å nevne noen. — Kolosserne 4: 7—14.
Da Paulus for andre gang var fange i Roma, skjønte han at han snart kom til å dø. Lukas stod trofast og modig ved hans side, til tross for at andre hadde forlatt Paulus, og selv om han kanskje risikerte sin egen frihet ved å bli værende hos Paulus. Det kan være at Lukas ved å fungere som sekretær for Paulus førte i pennen Paulus’ ord: «Bare Lukas er hos meg.» Ifølge tradisjonen ble Paulus halshogd kort tid etter. — 2. Timoteus 4: 6—8, 11, 16.
Lukas var selvoppofrende og beskjeden. Han briljerte ikke med sin lærdom, og han albuet seg ikke fram for å komme i rampelyset. Han kunne ha viet seg til legeyrket, men han valgte å fremme Rikets interesser. Måtte vi i likhet med Lukas uselvisk forkynne det gode budskap og ydmykt tjene til ære for Jehova. — Lukas 12: 31.
[Ramme på side 19]
HVEM VAR TEOFILUS?
Lukas stilet både sitt evangelium og Apostlenes gjerninger til Teofilus. I Lukasevangeliet blir denne mannen kalt «høyt ærede Teofilus». (Lukas 1: 3) «Høyt ærede» var en tiltaleform som ble brukt når man skulle henvende seg til en rik og framstående person eller en høytstående embetsmann i det romerske styringsverket. Apostelen Paulus henvendte seg på samme måte til Festus, den romerske prokuratoren i Judea. — Apostlenes gjerninger 26: 25.
Teofilus hadde tydeligvis hørt budskapet om Jesus og vist interesse for det. Lukas håpet at hans evangelieberetning kunne gjøre det mulig for Teofilus ’fullt ut å bli klar over påliteligheten av de ting som han var blitt muntlig undervist i’. — Lukas 1: 4.
Ifølge den greskkyndige Richard Lenski er det lite sannsynlig at Teofilus var en kristen da Lukas kalte ham «høyt ærede», for «ikke i noen kristne skrifter blir en kristen bror noen gang tiltalt med en slik jordisk ærestittel». Da Lukas senere skrev Apostlenes gjerninger, brukte han ikke tittelen «høyt ærede», men bare navnet, «Teofilus». (Apostlenes gjerninger 1: 1) Lenski trekker derfor denne slutningen: «Da Lukas skrev sitt evangelium til Teofilus, var denne framstående mannen ikke blitt en kristen ennå, men han var svært interessert i det som hadde med kristendommen å gjøre. Men da Lukas sendte Apostlenes gjerninger til ham, var Teofilus blitt en kristen.»