Bibelens bok nummer 43 — Johannes

Skribent: Apostelen Johannes

Sted skrevet: Efesos, eller i nærheten

Fullført: ca. 98 e.Kr.

Omspenner: Etter innledningen: 29—33 e.Kr.

 1. Hva viser Bibelen med hensyn til det nære forholdet mellom Johannes og Jesus?

I OVER 30 år hadde Matteus’, Markus’ og Lukas’ beretninger sirkulert blant de kristne i det første århundre, som satte pris på disse beretningene og erkjente at de var blitt nedskrevet av menn som var inspirert av den hellige ånd. Nå, da det led mot slutten av århundret og det ble stadig færre igjen av dem som hadde vært sammen med Jesus, kan følgende spørsmål godt ha meldt seg: Var det fremdeles noe å fortelle? Var det fremdeles noen som ut fra sin erindring kunne komme med verdifulle detaljer angående Jesu tjeneste? Ja, det var det. Den gamle Johannes var blitt særlig velsignet i sin omgang med Jesus. Han var øyensynlig blant de første av døperen Johannes’ disipler som ble fremstilt for Guds Lam, og en av de fire første som Herren innbød til å slutte seg til ham i heltidstjenesten. (Joh. 1: 35—39; Mark. 1: 16—20) Han fortsatte å være nær knyttet til Jesus i løpet av hele hans tjeneste og var den disippelen som «Jesus elsket». Under det siste påskemåltidet var det han som lå til bords foran Jesu bryst. (Joh. 13: 23; Matt. 17: 1; Mark. 5: 37; 14: 33) Han var til stede ved den hjerteskjærende henrettelsesscenen, da Jesus betrodde ham det ansvar å sørge for hans kjødelige mor, og det var han som løp foran Peter da de var på vei til graven for å undersøke om det var sant at Jesus hadde stått opp fra de døde. — Joh. 19: 26, 27; 20: 2—4.

 2. Hvilke forutsetninger hadde Johannes for å skrive sitt evangelium, hvilken kraft drev ham til å skrive, og i hvilken hensikt skrev han?

² Johannes var blitt modnet i løpet av nesten 70 års aktiv tjeneste, og han hadde i frisk erindring de synene han hadde sett og de tankene han hadde gjort seg da han for ikke lenge siden satt alene som fange på øya Patmos. Han hadde derfor gode forutsetninger for å skrive om ting han i lang tid hadde gjemt i sitt hjerte. Den hellige ånd virket nå på hans sinn, så han kunne gjenkalle mange av disse verdifulle, livgivende uttalelsene i erindringen og skrive dem ned. Hvorfor ble dette nedskrevet? «For at dere [som leser det] skal tro at Jesus er Kristus, Guds Sønn, og for at dere, fordi dere tror, skal ha liv ved hans navn.» — 20: 31.

 3, 4. Hvilke ytre og indre vitnesbyrd taler for at a) evangeliet er kanonisk, og b) at det er blitt skrevet av Johannes?

³ De kristne i begynnelsen av det andre århundre anerkjente Johannes som den som hadde skrevet denne beretningen, og det var ikke tvil i deres sinn om at hans beretning hørte med til de inspirerte skrifters kanon. Clemens Alexandrinus, Irenaeus, Tertullianus og Origenes, som alle sammen levde i slutten av det andre og i begynnelsen av det tredje århundre, bevitner at Johannes er skribenten. Dessuten inneholder selve boken mange vitnesbyrd om at den er blitt skrevet av Johannes. Det er tydelig at skribenten var jøde og var godt kjent med jødenes skikker og deres land. (2: 6; 4: 5; 5: 2; 10: 22, 23) Beretningens fortrolige karakter viser at han ikke bare var en apostel, men at han også hørte med til den lille gruppen på tre — Peter, Jakob og Johannes — som var sammen med Jesus ved spesielle anledninger. (Matt. 17: 1; Mark. 5: 37; 14: 33) Av disse må vi se bort fra Jakob (Sebedeus’ sønn), for han led martyrdøden for Herodes Agrippa Is hånd omkring år 44, lenge før denne boken ble skrevet. (Apg. 12: 2) Vi må også se bort fra Peter, for han blir nevnt sammen med skribenten i Johannes 21: 20—24.

⁴ I disse avsluttende versene blir skribenten omtalt som den disippel «Jesus elsket», og dette og lignende uttrykk blir brukt flere ganger i beretningen, selv om apostelen Johannes’ navn aldri blir nevnt. Det er også i disse versene vi finner gjengitt de ordene Jesus sa om ham: «Om det er min vilje at han skal bli tilbake inntil jeg kommer, hva angår det deg?» (Joh. 21: 20, 22) Dette tyder på at den disippelen som det her tales om, skulle leve mye lenger enn Peter og de andre apostlene. Alt dette passer på apostelen Johannes. Det er interessant å merke seg at etter at Johannes har mottatt synet i Åpenbaringen i forbindelse med Jesu komme, avslutter han den bemerkelsesverdige profetien med ordene: «Amen! Kom, Herre Jesus.» — Åp. 22: 20.

 5. Når mener en at Johannes har skrevet sitt evangelium?

⁵ Selv om Johannes’ skrifter ikke i seg selv gir noen bestemte opplysninger om når Johannes skrev sitt evangelium, er det alminnelig antatt at han skrev det etter at han hadde vendt tilbake fra sitt fangenskap på øya Patmos. (Åp. 1: 9) Den romerske keiser Nerva, 96—98, gav mange som var blitt forvist i slutten av sin forgjengers, Domitianus’, regjeringstid, lov til å vende hjem. En mener at Johannes skrev sitt evangelium omkring år 98 og fikk en fredelig død i Efesos i det tredje året av keiser Trajans regjering, det vil si i år 100.

 6. Hva er det som tyder på at Johannes’ evangelium ble skrevet utenfor Palestina og i eller i nærheten av Efesos?

⁶ Som støtte for den oppfatning at evangeliet ble skrevet i Efesos eller i distriktet omkring, siterer historieskriveren Evsebios (ca. 260—342) følgende ord av Irenaeus: «Dernest offentliggjorde Johannes, Herrens disippel, som lå ved hans bryst, sitt evangelium mens han oppholdt seg i Efesos i Asia.»a Noe annet som taler til støtte for at boken ble skrevet utenfor Palestina, er at den mange steder omtaler Jesu motstandere med det generelle uttrykket «jødene» i stedet for å si «fariseerne», «overprestene» og lignende. (Joh. 1: 19; 12: 9) Galilea-sjøen blir også omtalt ved sitt romerske navn, Tiberias-sjøen. (6: 1; 21: 1) Med tanke på ikke-jøder gir Johannes nyttige opplysninger om de jødiske høytidene. (6: 4; 7: 2; 11: 55) Det stedet som han ble forvist til, Patmos, lå i nærheten av Efesos, og det fremgår av Åpenbaringen, kapitlene 2 og 3, at han hadde god kjennskap både til Efesos og til andre steder i Lilleasia hvor det fantes kristne menigheter.

 7. Av hvilken betydning er Rylands-papyrusen 457?

⁷ Noe som bekrefter at Johannes’ evangelium er autentisk, er noen viktige håndskriftfunn som er gjort i det 20. århundre. Et av disse er et fragment av Johannes’ evangelium som ble funnet i Egypt, og som nå er kjent som Rylands-papyrusen 457 (P⁵²). Det inneholder Johannes 18: 31—33, 37, 38 og blir oppbevart i John Rylands bibliotek i Manchester i England.b Om dets betydning for den tradisjon at Johannes skrev sitt evangelium i slutten av det første århundre, sa den nå avdøde sir Frederic Kenyon (på side 21 i sin bok The Bible and Modern Scholarship, som ble utgitt i 1949): «Enda så lite det er, er det tilstrekkelig til å bevise at et håndskrift til dette evangelium var i omløp i tiden omkring 130—150 e.Kr. og da antagelig i den egyptiske provinsen, hvor det ble funnet. Selv om vi beregner bare et minimum av tid til utbredelsen av verket fra det stedet hvor det ble til, vil vi kunne sette tidspunktet for avfattelsen, så nær det tidspunktet tradisjonen oppgir — det siste tiår av det første århundre — at det ikke lenger vil være grunn til å betvile tradisjonens holdbarhet.»

 8. a) Hva er bemerkelsesverdig med hensyn til innledningen til Johannes’ evangelium? b) Hvordan viser evangeliet at Jesu virksomhet varte i tre og et halvt år?

⁸ Johannes’ evangelium er bemerkelsesverdig på grunn av sin innledning, som åpenbarer at Ordet, som ’i begynnelsen var hos Gud’, er den som alt er blitt til ved. (1: 2) Etter først å ha omtalt det enestående forholdet mellom Faderen og Sønnen går Johannes over til å gi en mesterlig skildring av Jesu gjerninger og taler, særlig med tanke på den inderlige kjærlighet som alt i Guds store ordning er knyttet sammen med. Denne beretningen om Jesu liv på jorden omspenner tidsperioden 29—33 e.Kr. Johannes sørger omhyggelig for å vise at Jesus var til stede ved fire påskehøytider i løpet av sin forkynnervirksomhet, og skaffer derved til veie et av bevisene for at denne tjenesten varte i tre og et halvt år. For tre av disse høytidenes vedkommende blir det sagt direkte at det var påskehøytiden. (2: 13; 6: 4; 12: 1; 13: 1) Den fjerde blir omtalt som «en av jødenes høytider». I sammenhengen er den nevnt ikke så lenge etter at Jesus sa at det ’ennå var fire måneder til høsten kom’, noe som tyder på at det var påsken, som ble feiret ved begynnelsen av høsttiden. — 4: 35; 5: 1.c

 9. Hva er det som viser at Johannes’ evangelium er utfyllende, men kan vi si at det forteller alle detaljer i forbindelse med Jesu tjeneste?

⁹ Johannes’ evangelium er for en stor del utfyllende, for 92 prosent av dets innhold blir ikke omtalt i de andre tre evangeliene. Ikke desto mindre slutter Johannes med ordene: «Men det er også mange andre ting som Jesus har gjort, og hvis de noen gang ble skrevet ned i alle detaljer, mener jeg at ikke selve verden kunne romme de bokrullene som ble skrevet.» — 21: 25.

BOKENS INNHOLD

10. Hva sier Johannes om «Ordet»?

¹⁰ Innledning: «Ordet» introduseres (1: 1—18). Med velvalgte, enkle ord sier Johannes at «Ordet var hos Gud» i begynnelsen, at selve livet var ved ham, at han ble «menneskenes lys», og at (døperen) Johannes vitnet om ham. (1: 1, 4) Lyset var i verden, men verden kjente ham ikke. De som tok imot ham, ble Guds barn og ble født av Gud. Loven ble gitt ved Moses, men «den ufortjente godhet og sannheten er kommet ved Jesus Kristus». — 1: 17.

11. Hvem sier døperen Johannes at Jesus er, og som hvem anerkjenner Johannes’ disipler Jesus?

¹¹ «Guds Lam» fremstilles for menneskene (1: 19—51). Døperen Johannes bekjenner at han ikke er Kristus, men sier at etter ham kommer det en som han ikke er verdig til å løse sandalremmen for. Da Jesus dagen etter kommer til Johannes, viser Johannes at Jesus er det «Guds Lam som tar bort verdens synd». (1: 27, 29) Deretter fremstiller han to av sine disipler for Jesus, og den ene av disse, Andreas, tar sin bror, Peter, med til Jesus. Filip og Natanael anerkjenner også Jesus som ’Guds Sønn, Israels Konge’. — 1: 49.

12. a) Hva er Jesu første mirakel? b) Hva gjør han mens han befinner seg i Jerusalem for å feire den første påsken i løpet av sin tjeneste?

¹² Jesu mirakler viser at han er «Guds Hellige» (2: 1 til 6: 71). Jesus utfører sitt første mirakel i Kana i Galilea ved å forvandle vann til den beste vin ved et bryllup. Dette er «begynnelsen på [hans] tegn, . . . og hans disipler trodde på ham». (2: 11) Jesus drar opp til Jerusalem for å feire påske. Da han finner pengevekslere og folk som driver handel, i templet, tar han en svepe og driver dem ut med en slik kraft at hans disipler forstår at det er oppfyllelsen av følgende profeti: «Nidkjærheten for ditt hus skal fortære meg.» (Joh. 2: 17; Sal. 69: 10) Han forutsier at hans legemes tempel skal bli brutt ned og reist opp på tre dager.

13. a) Hva viser Jesus er nødvendig for å få liv? b) Hvordan omtaler døperen Johannes seg selv i forhold til Jesus?

¹³ Den fryktsomme Nikodemus kommer til Jesus om natten. Han bekjenner at Jesus er sendt fra Gud, og Jesus sier til ham at en må bli født av vann og ånd for å komme inn i Guds rike. Det er nødvendig å tro på Menneskesønnen fra himmelen for å få liv. «For Gud elsket verden så høyt at han gav sin enbårne Sønn, for at enhver som viser tro på ham, ikke skal bli tilintetgjort, men ha evig liv.» (Joh. 3: 16) Det lys som har kommet til verden, er i strid med mørket, «men den som gjør det som er sant, kommer til lyset,» sier Jesus til slutt. Døperen Johannes får så høre om Jesu virksomhet i Judea og erklærer at han ikke selv er Kristus, men at «brudgommens venn . . . føler . . . stor glede på grunn av brudgommens røst». (3: 21, 29) Jesus skal nå vokse og Johannes avta.

14. Hva forklarer Jesus for den samaritanske kvinnen i Sykar, og hvilke resultater bringer hans forkynnelse der?

¹⁴ Jesus drar igjen til Galilea. Underveis, støvet og «sliten etter reisen», setter han seg ved Jakobs kilde i Sykar mens disiplene er i byen for å kjøpe mat. (4: 6) Det er midt på dagen, den sjette time. En samaritansk kvinne kommer for å dra opp vann, og Jesus ber om å få noe å drikke. Selv om han er sliten, begynner han så å tale til henne om det «vann» som virkelig forfrisker, ved at det gir evig liv til dem som tilber Gud «med ånd og sannhet». Disiplene kommer tilbake og ber ham om å spise, og han sier: «Min mat er å gjøre hans vilje som har sendt meg, og å fullføre hans gjerning.» Han oppholder seg to dager til i dette området, og mange av samaritanene kommer til troen på at «denne mannen i sannhet er verdens frelser». (4: 24, 34, 42) Etter å ha vendt tilbake til Kana i Galilea helbreder han en embetsmanns sønn uten engang å gå til den sykes seng.

15. Hvilke beskyldninger blir rettet mot Jesus i Jerusalem, men hvordan svarer han dem som kritiserer ham?

¹⁵ Jesus drar igjen opp til Jerusalem til jødenes høytid. Han helbreder en syk mann på sabbaten, noe han blir sterkt kritisert for. Han sier imidlertid: «Min Far har fortsatt å arbeide inntil nå, og jeg fortsetter å arbeide.» (5: 17) De jødiske lederne beskylder nå Jesus for at han i tillegg til å ha brutt sabbaten også har gjort seg skyldig i gudsbespottelse ved å gjøre seg selv lik Gud. Jesus svarer at Menneskesønnen ikke kan gjøre noe som helst på eget initiativ, men er fullstendig avhengig av Faderen. Han kommer med den gledelige uttalelsen at «alle de som er i minnegravene, skal høre hans røst og komme ut», det vil si få en oppstandelse. Men til sine vantro tilhørere sier Jesus: «Hvordan kan dere tro, når dere tar imot ære fra hverandre og dere ikke søker den ære som kommer fra den eneste Gud?» — 5: 28, 29, 44.

16. a) Hvilken lære forkynner Jesus med hensyn til mat og liv? b) Hvordan gir Peter uttrykk for apostlenes overbevisning?

¹⁶ Da Jesus ved et mirakel bespiser 5000 menn med fem brød og to små fisker, legger folket planer om å gripe ham og gjøre ham til konge, men han går fra dem og opp i fjellet. Senere irettesetter han dem fordi de går etter «den mat som forgår». De bør heller arbeide «for den mat som forblir til evig tid». Han påpeker at den som tror på ham som Sønnen, spiser av livets brød, og han tilføyer: «Hvis dere ikke spiser Menneskesønnens kjød og drikker hans blod, har dere ikke liv i dere selv.» Mange av hans disipler tar anstøt av dette og forlater ham. Jesus spør de 12: «Dere vil vel ikke gå, dere også?», og Peter svarer: «Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord; og vi har trodd og fått vite at du er Guds Hellige.» (6: 27, 53, 67—69) Jesus, som vet at Judas skal forråde ham, sier imidlertid at en av dem er en baktaler.

17. Hvilken virkning har Jesu undervisning i templet under løvhyttefesten?

¹⁷ «Lyset» kjemper mot mørket (7: 1 til 12: 50). Jesus drar i det skjulte opp til Jerusalem. Midt under løvhyttefesten står han fram og underviser åpenlyst i templet. Folket diskuterer om han virkelig er Kristus. Jesus sier til dem: «Jeg er ikke kommet på eget initiativ, men han som har sendt meg, er virkelig, . . . og han har utsendt meg.» Ved en annen anledning roper han ut til folkemengden: «Hvis noen er tørst, så la ham komme til meg og drikke.» Noen betjenter som blir sendt for å gripe Jesus, vender tomhendt tilbake og avlegger følgende rapport til prestene: «Aldri har noe annet menneske talt på denne måten.» Fariseerne blir rasende over å høre dette og sier at ingen av styresmennene har trodd på ham, og at det ikke skal bli oppreist noen profet fra Galilea. — 7: 28, 29, 37, 46.

18. Hva beskylder jødene Jesus for, og hva svarer han?

¹⁸ I en annen tale sier Jesus: «Jeg er verdens lys.» Han kommer med følgende kraftige imøtegåelse av de ondsinnete beskyldningene om at han er et falskt vitne, at han er født utenfor ekteskap, og at han er en samaritan og demonbesatt: «Hvis jeg ærer meg selv, er min ære ingenting. Det er min Far som ærer meg.» Da han erklærer: «Før Abraham ble til, har jeg vært», gjør jødene et nytt mislykket forsøk på å ta hans liv. (8: 12, 54, 58) I sin skuffelse forhører de senere en mann som Jesus på mirakuløst vis har latt få synet tilbake, og kaster mannen ut.

19. a) Hvordan omtaler Jesus sitt forhold til Faderen og sin omsorg for sine sauer? b) Hvordan svarer han jødene da de truer ham?

¹⁹ Jesus taler igjen til jødene, denne gangen om den gode hyrde som kaller sine egne sauer ved navn, og som overgir sin sjel for sauene ’for at de skal ha liv i overflod’. Han sier: «Jeg har andre sauer, som ikke er av denne kveen; også dem må jeg føre, og de skal høre min røst, og de skal bli én hjord, én hyrde.» (10: 10, 16) Han sier til jødene at ingen kan rive sauene ut av hans Fars hånd, og han sier at han og Faderen er ett. De forsøker igjen å steine ham i hjel. Som svar på deres beskyldning om at han har gjort seg skyldig i gudsbespottelse, minner han dem om at noen av jordens mektige personer blir omtalt som «guder» i Salmenes bok, mens derimot han har omtalt seg selv som Guds Sønn. (Sal. 82: 6) Han oppfordrer dem inntrengende til i det minste å tro hans gjerninger. — Joh. 10: 34.

20. a) Hvilket storslagent mirakel utfører Jesus deretter? b) Hva fører det til?

²⁰ Fra Betania, som ligger i nærheten av Jerusalem, kommer det nå bud om at Lasarus, Marias og Martas bror, er syk. Da Jesus kommer dit, er Lasarus død og har allerede vært fire dager i graven. Jesus utfører nå et storslagent mirakel ved å vekke Lasarus til live igjen, og dette får mange til å tro på Jesus. Det blir kalt sammen til et spesielt møte i Sanhedrinet, hvor øverstepresten, Kaifas, blir drevet til å forutsi at det er bestemt at Jesus skal dø for nasjonen. Da overprestene og fariseerne legger opp råd om å drepe Jesus, trekker han seg midlertidig bort fra den offentlige skueplass.

21. a) Hvordan reagerer folket og fariseerne på at Jesus rir inn i Jerusalem? b) Hvordan illustrerer Jesus sin død og det som er formålet med den, og hva oppfordrer han sine tilhørere til?

²¹ Seks dager før påske kommer Jesus igjen til Betania på vei til Jerusalem og nyter et måltid i Lasarus’ hus. Dagen etter sabbaten, den 9. nisan, setter Jesus seg på et ungt esel og rir inn i Jerusalem mens folkemengden hyller ham, og fariseerne sier til hverandre: «Dere ser at dere absolutt ikke kommer noen vei. Se, verden har fulgt etter ham.» Ved hjelp av illustrasjonen om hvetekornet viser Jesus at han må dø for at det skal bli frembrakt frukt til evig liv. Han ber sin Far om å herliggjøre sitt navn, og det lyder en røst fra himmelen: «Jeg både har herliggjort det og vil herliggjøre det igjen.» Jesus oppfordrer sine tilhørere til å unngå mørket og vandre i lyset, ja, til å bli «lysets sønner». Like før mørkets makter omslutter ham, kommer han med en kraftig oppfordring til folket om at de må tro på ham ’som et lys som er kommet til verden’. — 12: 19, 28, 36, 46.

22. Hvilket eksempel foregår Jesus med under påskemåltidet, og hvilket nytt bud gir han?

²² Jesu avskjedsord til de trofaste apostlene (13: 1 til 16: 33). Under påskemåltidet sammen med de 12 reiser Jesus seg, legger ytterkledningene sine til side, tar et håndkle og et fat og begynner å vaske disiplenes føtter. Peter kommer med innvendinger, men Jesus sier til ham at også han må få sine føtter vasket. Jesus formaner disiplene til å følge hans eksempel på ydmykhet, for «en slave er ikke større enn sin herre». Han taler om forræderen og sender deretter Judas bort. Etter at Judas har gått ut, begynner Jesus å tale fortrolig med de andre. «Jeg gir dere et nytt bud, at dere skal elske hverandre; at slik som jeg har elsket dere, skal også dere elske hverandre. Av dette skal alle vite at dere er mine disipler, om dere har innbyrdes kjærlighet.» — 13: 16, 34, 35.

23. Hvilket håp og hvilken lovt hjelper omtaler Jesus til trøst for sine etterfølgere?

²³ Jesus kommer med noen meget trøsterike ord til sine etterfølgere i denne prøvens stund. De må vise tro både på Gud og på ham. I hans Fars hus er det mange boliger, og han skal komme igjen og ta dem hjem til seg. «Jeg er veien og sannheten og livet,» sier Jesus. «Ingen kommer til Faderen uten gjennom meg.» Han trøster sine etterfølgere ved å si til dem at ved å vise tro vil de gjøre større gjerninger enn han gjør, og at han vil gi dem hva de enn ber om i hans navn, for at hans Far skal bli herliggjort. Han lover å gi dem en annen hjelper, «sannhetens ånd», som skal lære dem alt og minne dem om alt det han har sagt dem. De bør glede seg over at han går til sin Far, for, sier han, «Faderen er større enn jeg». — 14: 6, 17, 28.

24. Hvordan redegjør Jesus for forholdet mellom apostlene og ham selv og Faderen, og hvilke velsignelser bringer dette forholdet dem?

²⁴ Jesus omtaler seg selv som det sanne vintre og sin Far som vindyrkeren. Han oppfordrer dem til å bli i forening med ham og sier: «Min Far blir herliggjort ved dette, at dere fortsetter å bære mye frukt og viser at dere er mine disipler.» (15: 8) Og hvordan kan deres glede bli gjort fullstendig? Jo, ved at de elsker hverandre, slik som han har elsket dem. Han kaller dem venner. For et enestående forhold! Verden vil komme til å hate dem som den har hatet ham, og den vil komme til å forfølge dem, men Jesus skal sende hjelperen til å vitne om ham og til å lede dem til hele sannheten. Deres nåværende sorg skal bli vendt til glede når han ser dem igjen, og ingen skal ta deres glede fra dem. Han sier så disse trøsterike ordene til dem: «Faderen selv nærer hengivenhet for dere, fordi dere har nært hengivenhet for meg og har trodd at jeg er utgått som Faderens representant.» Ja, de skal bli spredt, men, sier Jesus, «jeg har sagt disse ting til dere for at dere skal ha fred ved meg. I verden har dere trengsel, men fatt mot! Jeg har seiret over verden». — 16: 27, 33.

25. a) Hva erkjenner Jesus i en bønn til sin Far? b) Hva ber han om med hensyn til seg selv, sine disipler og dem som ved deres ord kommer til tro?

²⁵ Jesus ber for sine disipler (17: 1—26). I en bønn til sin Far erkjenner Jesus: «Dette betyr evig liv, at de stadig tilegner seg kunnskap om deg, den eneste sanne Gud, og om ham som du har utsendt, Jesus Kristus.» Ettersom Jesus har fullført sitt tildelte arbeid på jorden, ber han nå om å bli herliggjort ved sin Fars side med den herlighet han hadde før verden var til. Han har gjort Faderens navn kjent for sine disipler og ber Faderen om å våke over dem ’for sitt eget navns skyld’. Han anmoder ikke Faderen om å ta dem ut av verden, men om å bevare dem fra den onde og hellige dem ved hjelp av sitt sannhetsord. Han lar også sin bønn omfatte alle dem som i framtiden kommer til tro ved at de får høre disse disiplenes ord, «for at de alle skal være ett, liksom du, Far, er i forening med meg og jeg i forening med deg, at også de skal være i forening med oss, for at verden skal tro at du har utsendt meg». Han ber at også disse må få del med ham i hans himmelske herlighet, for han har gjort Faderens navn kjent for dem for at Faderens kjærlighet kan være i dem. — 17: 3, 11, 21.

26. Hva sier beretningen om arrestasjonen og forhøret av Jesus?

²⁶ Kristus forhøres og pælfestes (18: 1 til 19: 42). Jesus og hans disipler går nå til en hage på den andre siden av Kedron-dalen. Dit kommer Judas med en soldatavdeling og forråder Jesus, som overgir seg uten motstand. Peter forsvarer ham imidlertid med et sverd og blir irettesatt: «Skulle jeg da ikke drikke det beger som Faderen har gitt meg?» (18: 11) Jesus blir deretter ført bundet av sted til Annas, øverstepresten Kaifas’ svigerfar. Johannes og Peter følger like bak, og Johannes sørger for at de får komme inn i øversteprestens gård, hvor Peter tre ganger benekter at han kjenner Kristus. Jesus blir først forhørt av Annas og deretter ført til Kaifas. Etterpå blir Jesus ført til den romerske landshøvdingen Pilatus, og jødene krever at han skal dømmes til døden.

27. a) Hvilke spørsmål angående kongeverdighet og makt blir stilt av Pilatus, og hvordan kommenterer Jesus dette? b) Hvem vil jødene ha som sin konge?

²⁷ På Pilatus’ spørsmål: ’Er du en konge?’ svarer Jesus: «Du sier selv at jeg er en konge. Til dette er jeg født, og til dette er jeg kommet til verden: at jeg skulle vitne om sannheten.» (18: 37) Pilatus, som ikke finner noe som han virkelig kan anklage Jesus for, foreslår å gi ham fri, ettersom det er skikken å gi en fange fri i påsken, men jødene ber om at røveren Barabbas må frigis i stedet. Pilatus lar Jesus piske, og han forsøker så igjen å gi ham fri, men jødene roper: «Pælfest ham! Pælfest ham! . . . fordi han har gjort seg selv til Guds sønn.» Da Pilatus sier til Jesus at han har myndighet til å pælfeste ham, svarer Jesus: «Du ville slett ikke ha noen myndighet over meg hvis den ikke var blitt gitt deg ovenfra.» Igjen roper jødene: «Få ham bort! Få ham bort! Pælfest ham! . . . Vi har ingen annen konge enn keiseren.» Da overgir Pilatus ham til å bli pælfestet. — 19: 6, 7, 11, 15.

28. Hva finner sted på Golgata, og hvilke profetier blir oppfylt der?

²⁸ Jesus blir ført «til det såkalte Hodeskallestedet, som på hebraisk kalles Golgata», og blir pælfestet mellom to andre. Over ham fester Pilatus en tittel: «Jesus, nasareeren, jødenes Konge», skrevet på hebraisk, latin og gresk, for at alle skal se den og forstå den. (19: 17, 19) Jesus overlater omsorgen for sin mor til Johannes, og etter å ha fått noe sur vin utbryter han: «Det er fullbyrdet!» Så bøyer han hodet og oppgir ånden. (19: 30) Som en oppfyllelse av profetiene kaster de soldatene som foretok pælfestingen, lodd om hans kledning, de lar være å bryte hans ben, og de stikker ham i siden med et spyd. (Joh. 19: 24, 32—37; Sal. 22: 19; 34: 21; 22: 18; Sak. 12: 10) Josef fra Arimatea og Nikodemus gjør deretter Jesu legeme i stand til begravelsen og legger det i en ny minnegrav like ved.

29. a) Ved hvilke anledninger viser den oppstandne Jesus seg for sine disipler? b) Hva understreker Jesus i sine siste ord til Peter?

²⁹ Den oppstandne Kristus viser seg (20: 1 til 21: 25). Johannes’ mange vitnesbyrd om Kristus slutter med den gledelige kunngjøringen av oppstandelsen. Maria Magdalena finner graven tom, og Peter og en annen disippel (Johannes) løper dit, men finner bare linbindene og hodekledet. Maria, som har stått i nærheten av graven, snakker med to engler og deretter med en mann som hun tror er gartneren. Da han svarer «Maria!», gjenkjenner hun ham straks som Jesus. Deretter viser Jesus seg for sine disipler bak låste dører, og han forteller dem om den kraft de skal få gjennom hellig ånd. Etterpå nekter Tomas, som ikke var til stede, å tro på dette, men åtte dager senere viser Jesus seg igjen og gir Tomas det beviset som får ham til å utbryte: «Min Herre og min Gud!» (20: 16, 28) Noen dager senere viser Jesus seg igjen for disiplene, som nå oppholder seg ved Tiberias-sjøen; han sørger ved et mirakel for at de får en mengde fisk, og spiser så frokost sammen med dem. Tre ganger spør han Peter om han elsker ham. Da Peter holder fast ved at han gjør det, sier Jesus ettertrykkelig: «Fø mine lam.» «Vær hyrde for mine små sauer.» «Fø mine små sauer.» Deretter forutsier han med hva slags død Peter skal herliggjøre Gud. Peter stiller et spørsmål angående Johannes, og Jesus svarer: «Om det er min vilje at han skal bli tilbake inntil jeg kommer, hva angår det deg?» — 21: 15—17, 22.

HVORFOR DEN ER NYTTIG

30. Hvordan kan vi si at Johannes legger spesiell vekt på kjærligheten?

³⁰ Det gode budskap «ifølge Johannes» er kraftfullt i sin likeframhet og overbevisende i sin inngående, gripende skildring av Ordet, som ble Kristus. Det gir oss et nærbilde av Guds salvede Sønn slik han var i ord og gjerning. Trass i at Johannes’ språk og ordforråd er enkelt og viser at han var en ’ulærd og alminnelig’ mann, er det likevel en veldig kraft i hans uttrykksmåte. (Apg. 4: 13) Hans evangelium når de største høyder i sin beskrivelse av det fortrolige og kjærlige forhold som rår mellom Far og Sønn, og av det velsignede, kjærlige forhold som de kommer i som er i forening med dem. Johannes bruker ordene «kjærlighet» og «elsket» oftere enn de tre andre evangelieskribentene til sammen.

31. Hvilket forhold blir understreket gjennom hele Johannes’ evangelium, og hva utgjør et høydepunkt i beskrivelsen av dette forholdet?

³¹ For et enestående forhold det var i begynnelsen mellom Ordet og Gud, Faderen! Gud bestemte det slik at «Ordet ble kjød og bodde blant oss, og vi fikk se hans herlighet, en slik herlighet som en enbåren sønn har fra en far; og han var full av ufortjent godhet og sannhet». (Joh. 1: 14) Gjennom hele Johannes’ beretning blir det deretter understreket av Jesus at hans forhold til Gud var et forhold preget av ubetinget lydighet mot Faderens vilje. (4: 34; 5: 19, 30; 7: 16; 10: 29, 30; 11: 41, 42; 12: 27, 49, 50; 14: 10) Hans beskrivelse av dette fortrolige forholdet når sitt storslagne høydepunkt i den gripende bønnen som er gjengitt i det 17. kapittel i Johannes’ evangelium, hvor Jesus sier til sin Far at han har fullført den gjerning som Faderen har gitt ham å gjøre på jorden, og tilføyer: «Og nå, herliggjør du meg, Far, ved din side med den herlighet jeg hadde ved din side før verden var til.» — 17: 5.

32. Hvilke uttalelser av Jesus viser hvilket forhold han står i til sine disipler, og at han er den eneste kanal som Gud benytter for å velsigne menneskene med liv?

³² Og hva så med Jesu forhold til sine disipler? Oppmerksomheten blir stadig rettet mot den rolle Jesus spiller som den eneste kanal Gud benytter for å velsigne både disse og hele menneskeheten. (14: 13, 14; 15: 16; 16: 23, 24) Han blir omtalt som «Guds Lam», «livets brød», «verdens lys», «den gode hyrde», «oppstandelsen og livet», «veien og sannheten og livet» og «det sanne vintre». (1: 29; 6: 35; 8: 12; 10: 11; 11: 25; 14: 6; 15: 1) Det er ved hjelp av illustrasjonen om «det sanne vintre» at Jesus gjør kjent den enestående enhet som rår ikke bare mellom hans sanne etterfølgere og ham selv, men også mellom disse og Faderen. Ved å bære mye frukt vil de herliggjøre sin Far. «Liksom Faderen har elsket meg og jeg har elsket dere — bli i min kjærlighet», er det råd Jesus gir. — 15: 9.

33. Hvordan gir Jesus i en bønn uttrykk for hva som er formålet med hans tjeneste?

³³ Deretter ber han inderlig til Jehova om at alle disse elskede, også ’de som ved deres ord kommer til tro på ham’, må være ett med hans Far og ham selv og helliget ved hjelp av sannhetens ord. Ja, hele formålet med Jesu tjeneste blir på en storslagen måte uttrykt i de siste ordene av bønnen til hans Far: «Jeg har gjort ditt navn kjent for dem og vil gjøre det kjent, for at den kjærlighet som du har elsket meg med, skal være i dem og jeg i forening med dem.» — 17: 20, 26.

34. Hvilken nyttig veiledning gir Jesus med hensyn til hvordan vi skal kunne seire over verden?

³⁴ Selv om Jesus skulle forlate sine disipler i verden, skulle han ikke forlate dem uten at de skulle få en hjelper, «sannhetens ånd». Han gav dem dessuten betimelig veiledning med hensyn til deres forhold til verden og viste dem hvordan de skulle seire som «lysets sønner». (14: 16, 17; 3: 19—21; 12: 36) «Hvis dere blir i mitt ord, er dere virkelig mine disipler,» sa Jesus, «og dere skal kjenne sannheten, og sannheten skal frigjøre dere.» Til mørkets barn sa han derimot: «Dere er av deres far Djevelen, og dere vil gjøre etter deres fars ønsker. . . . han stod ikke fast i sannheten, for sannhet er ikke i ham.» La oss da alltid være fast besluttet på å stå fast i sannheten, ja, å «tilbe Faderen med ånd og sannhet» og hente styrke fra følgende ord av Jesus: «Fatt mot! Jeg har seiret over verden.» — 8: 31, 32, 44; 4: 23; 16: 33.

35. a) Hvilket vitnesbyrd avlegger Jesus om Guds rike? b) Hvordan gir Johannes’ evangelium oss god grunn til å være lykkelige og takknemlige?

³⁵ Alt dette har også tilknytning til Guds rike. Jesus kom med følgende vitnesbyrd da han ble forhørt: «Mitt rike er ikke en del av denne verden. Hvis mitt rike var en del av denne verden, ville mine tjenere ha kjempet for at jeg ikke skulle bli overgitt til jødene. Men nå er mitt rike ikke herfra.» Som svar på Pilatus’ spørsmål sa han så: «Du sier selv at jeg er en konge. Til dette er jeg født, og til dette er jeg kommet til verden: at jeg skulle vitne om sannheten. Enhver som er på sannhetens side, hører min røst.» (18: 36, 37) Ja, lykkelige er de som lytter og blir «født på ny» for å «komme inn i Guds rike» i forening med Kongen. Lykkelige er de «andre sauer» som lytter til denne Hyrdes og Konges røst og oppnår liv. Ja, det er god grunn til å være takknemlig for at Johannes’ evangelium ble tilveiebrakt, for det ble skrevet «for at dere skal tro at Jesus er Kristus, Guds Sønn, og for at dere, fordi dere tror, skal ha liv ved hans navn». — 3: 3, 5; 10: 16; 20: 31.

[Fotnoter]