«Vi må adlyde Gud»

1–3. (a) Hvorfor er apostlene ført fram for Sanhedrinet, og hva er det saken i bunn og grunn dreier seg om? (b) Hvorfor er vi interessert i det standpunktet apostlene tok?

SANHEDRINETS dommere koker av sinne. Jesu apostler er ført fram for denne høye domstolen. Hvorfor? Josef Kaifas, som er øversteprest og Sanhedrinets leder, sier bestemt til dem: «Vi ga dere streng befaling om å slutte å undervise på grunnlag av dette navnet.» Han er så rasende at han ikke engang kan få seg til å si navnet «Jesus». «Og likevel», fortsetter han, «har dere fylt Jerusalem med læren deres, og dere vil gi oss skylden for denne mannens død.» (Apg 5:28) Budskapet kan ikke misforstås: Slutt å forkynne, ellers ...!

² Hvordan kommer apostlene til å reagere? Det er Jesus, som har fått sin myndighet fra Gud, som har befalt dem å forkynne. (Matt 28:18–20) Vil de gi etter for menneskefrykt og slutte å forkynne? Eller har de mot til å stå fast og fortsette dette arbeidet? Det som det i bunn og grunn dreier seg om, er: Skal de adlyde Gud, eller skal de adlyde mennesker? Uredd og uten å nøle tar Peter ordet og snakker på vegne av alle apostlene.

³ Som sanne kristne er vi veldig interessert i hvordan apostlene reagerte på Sanhedrinets trusler. Vi har også fått i oppdrag å forkynne. Og vi kan møte motstand når vi utfører det oppdraget vi har fått fra Gud. (Matt 10:22) Våre motstandere kan forsøke å begrense eller forby arbeidet vårt. Hva vil vi da gjøre? Vi kan lære mye av å studere det standpunktet apostlene tok, og bakgrunnen for at de ble ført fram for Sanhedrinet.a

4, 5. Hva var grunnen til at Kaifas og saddukeerne ble «fylt av misunnelse»?

⁴ Vi husker at da Peter og Johannes første gang fikk befaling om å slutte å forkynne, svarte de: «Vi ... kan ikke holde opp med å snakke om det vi har sett og hørt.» (Apg 4:20) Etter den konfrontasjonen med Sanhedrinet fortsatte Peter og Johannes og de andre apostlene å forkynne i templet. Apostlene gjorde store mirakler, som å helbrede syke og drive ut demoner. Dette gjorde de i Salomos søylegang, en overbygd søylegang på østsiden av templet hvor mange jøder pleide å samles. Noen ble til og med friske bare som følge av at Peters skygge falt på dem! Mange av dem som ble fysisk helbredet, reagerte positivt på de ordene som kunne helbrede dem åndelig sett. Hva førte det til? «Flere og flere begynte å tro på Herren og ble lagt til, et stort antall av både menn og kvinner.» – Apg 5:12–15.

⁵ Kaifas og saddukeerne, den religiøse sekten som Kaifas tilhørte, ble «fylt av misunnelse» og fikk apostlene arrestert. (Apg 5:17, 18) Hvorfor ble de så sinte? Apostlene forkynte at Jesus var blitt oppreist fra døden, men saddukeerne trodde ikke på oppstandelsen. Apostlene sa at det bare var ved å tro på Jesus at man kunne bli frelst, men saddukeerne var redde for at det skulle komme reaksjoner fra Roma hvis folk begynte å se på Jesus som sin Leder. (Joh 11:48) Det var ikke rart at saddukeerne ville stoppe munnen på apostlene!

 6. Hvem er det som først og fremst står bak når Jehovas tjenere i vår tid blir forfulgt, og hvorfor bør ikke det overraske oss?

⁶ Også i vår tid er det først og fremst religiøse motstandere som står bak når Jehovas tjenere blir forfulgt. De forsøker ofte å få stanset forkynnelsen ved å utnytte den innflytelsen de har på myndighetspersoner og massemedier. Burde det overraske oss? Nei. Budskapet vårt avslører falsk religion. Når oppriktige mennesker tar imot Bibelens sannhet, blir de frigjort fra ubibelske trosoppfatninger og skikker. (Joh 8:32) Det er derfor ikke overraskende at budskapet vårt ofte får religiøse ledere til å bli misunnelige og hatefulle.

7, 8. Hvilken virkning må engelens befaling ha hatt på apostlene, og hvilket spørsmål bør vi stille oss selv?

⁷ Mens apostlene satt i fengsel og ventet på at saken skulle bli behandlet, lurte de kanskje på om de snart kom til å lide martyrdøden. (Matt 24:9) Men om natten skjedde det noe helt spesielt – «Jehovas engel [åpnet] fengselsdørene».b (Apg 5:19) Så ga engelen dem konkrete instrukser: «Still dere opp i templet, og fortsett å forkynne.» (Apg 5:20) Denne befalingen overbeviste sikkert apostlene om at de hadde gjort det rette. Engelens ord må også ha styrket dem til å stå fast uansett hva som kom til å skje. Med sterk tro og stort mot «gikk de tidlig neste morgen inn i templet og begynte å undervise folk». – Apg 5:21.

⁸ Hver og én av oss bør spørre seg selv: Ville jeg ha hatt den troen og det motet som trengs for å fortsette å forkynne under slike forhold? Det gir oss styrke å vite at det viktige arbeidet med å «vitne grundig om Guds rike» blir støttet og ledet av engler. – Apg 28:23; Åp 14: 6, 7.

9–11. Hva svarte apostlene da Sanhedrinet befalte dem å slutte å forkynne, og hvordan kan de sanne kristne etterligne dem?

⁹ Kaifas og de andre dommerne i Sanhedrinet var nå klare til å avhøre apostlene. De visste ikke hva som hadde hendt i fengselet, så de sendte noen betjenter dit for å hente fangene. Forestill deg hvor overrasket betjentene må ha blitt da de oppdaget at fangene var borte, enda «fengselet var forsvarlig låst, og vaktene sto ved dørene». (Apg 5:23) Lederen for tempelvaktene fikk snart høre at apostlene var tilbake i templet og forkynte om Jesus Kristus. De holdt altså på med nøyaktig det samme som de var blitt fengslet for! Lederen og betjentene hans skyndte seg til templet for å hente fangene og ta dem med til Sanhedrinet.

¹⁰ Som det ble beskrevet i begynnelsen av dette kapitlet, gjorde de rasende religiøse lederne det klart for apostlene at de måtte slutte å forkynne. Hva svarte apostlene? Peter svarte modig på vegne av hele gruppen: «Vi må adlyde Gud mer enn mennesker.» (Apg 5:29) Apostlene satte dermed et eksempel for alle sanne kristne etter dem. Menneskelige herskere har ikke krav på lydighet i situasjoner der de forbyr noe som Gud krever, eller krever noe som Gud forbyr. Så hvis myndighetene forbyr forkynnelsesarbeidet, kan ikke vi slutte å forkynne det gode budskap, for det er et oppdrag vi har fått fra Gud. (Rom 13:1) Vi fortsetter å vitne grundig om Guds rike, men på en diskré og forsiktig måte.

¹¹ Apostlenes frimodige svar gjorde naturligvis dommerne enda mer rasende enn det de allerede var. De var fast bestemt på å rydde apostlene av veien. (Apg 5:33) Det virket nå som om det var temmelig sikkert at disse modige og ivrige vitnene kom til å lide martyrdøden. Men de skulle få hjelp, og det på en veldig uventet måte!

12, 13. (a) Hvilket råd ga Gamaliel de andre i Sanhedrinet, og hva gjorde de? (b) På hvilke måter kan Jehova gripe inn for å hjelpe sitt folk i dag, og hva kan vi være sikre på hvis han tillater at vi ‘lider for rettferdighetens skyld’?

¹² Gamaliel, «en lovlærer som hele folket hadde stor respekt for», tok ordet.c Denne lovlæreren må også ha vært høyt respektert av de andre i Sanhedrinet, for han tok ledelsen og ga til og med «befaling om at [apostlene] skulle føres ut en kort stund». (Apg 5:34) Han henviste til tidligere eksempler på opptøyer som raskt hadde dødd ut etter at lederne døde. Så oppfordret han domstolen til å være tålmodig med apostlene og ikke prøve å stoppe dem. Lederen deres, Jesus, hadde tross alt nylig dødd. Han argumenterte på en overbevisende måte: «Hold dere unna disse mennene, og la dem være. For hvis det er mennesker som står bak dette prosjektet og denne virksomheten, blir det ingenting av det. Men hvis det er Gud som står bak, vil dere ikke kunne stoppe dem. Pass dere, ellers kan dere komme til å kjempe mot Gud.» (Apg 5:38, 39) Dommerne fulgte Gamaliels råd. Likevel fikk de apostlene pisket og befalte dem «å slutte å forkynne på grunnlag av Jesu navn». – Apg 5:40.

¹³ Akkurat som den gangen kan Jehova få fremtredende personer lik Gamaliel til å hjelpe Guds folk i dag også. (Ordsp 21:1) Ved sin ånd kan Jehova få mektige herskere, dommere og lovgivere til å gjøre det han ønsker. (Neh 2:4–8) Men om han skulle tillate at vi ‘lider for rettferdighetens skyld’, er det to ting vi kan være sikre på. (1. Pet 3:14) For det første kan Jehova gi oss styrke til å holde ut. (1. Kor 10:13) For det andre vil motstanderne våre «ikke kunne stoppe» det som Gud står bak. – Jes 54:17.

14, 15. (a) Hvordan reagerte apostlene på at de ble pisket, og hvorfor? (b) Fortell en opplevelse som viser at Jehovas folk finner glede i å holde ut.

¹⁴ Hvilken virkning hadde det på apostlene at de ble pisket? Ble de mindre ivrige? Mistet de motet? Overhodet ikke! De gikk «ut fra Sanhedrinet og gledet seg». (Apg 5:41) «Gledet seg» – hvorfor? Naturligvis ikke på grunn av smertene etter at de hadde blitt pisket. Grunnen var at de visste at de hadde blitt forfulgt fordi de var lojale mot Jehova, og fordi de etterlignet sitt store forbilde, Jesus. – Matt 5:11, 12.

¹⁵ I likhet med våre brødre i det første århundre holder vi ut og bevarer gleden når vi lider for det gode budskaps skyld. (1. Pet 4:12–14) Vi gleder oss ikke over å bli truet, forfulgt og kastet i fengsel. Men vi gleder oss over å bevare vår integritet. Tenk for eksempel på Henryk Dornik, som utholdt mange års grusom behandling under totalitære regimer. Han fortalte at myndighetene i august 1944 bestemte seg for å sende ham og broren hans i konsentrasjonsleir. Myndighetene sa om dem: «Det er umulig å overtale dem til å gjøre noe som helst. De er glade for å være martyrer.» Bror Dornik sa senere: «Selv om jeg ikke hadde noe ønske om å være martyr, fant jeg glede i å opptre med mot og verdighet når jeg måtte lide fordi jeg ville være lojal mot Jehova.» – Jak 1:2–4.

16. Hvordan viste apostlene at de var fast bestemt på å vitne grundig, og hvordan etterligner vi deres måte å forkynne på?

¹⁶ Apostlene kastet ikke bort tiden. De gjenopptok straks forkynnelsesarbeidet. Uredde «fortsatte de hver dag å undervise og å forkynne det gode budskap om Kristus».d (Apg 5:42) Disse ivrige forkynnerne var fast bestemt på å vitne grundig. Legg merke til at de oppsøkte folk i deres hjem med budskapet, slik Jesus Kristus hadde sagt de skulle gjøre. (Matt 10:7, 11–14) Det var uten tvil på den måten de hadde klart å fylle Jerusalem med læren sin. Jehovas vitner i vår tid er kjent for å forkynne på samme måte som apostlene. Når vi besøker hvert eneste hus i distriktet vårt, viser vi tydelig at også vi ønsker å være grundige og gi alle en mulighet til å høre det gode budskap. Har Jehova velsignet hus-til-hus-arbeidet? Ja, det har han! Millioner har reagert positivt på Rikets budskap nå i endens tid, og mange hørte det for første gang da de fikk besøk av Jehovas vitner på døren.

17–19. Hvilken situasjon oppsto, og hva gjorde apostlene for å løse problemet?

¹⁷ Den unge menigheten sto nå overfor en snikende fare som truet innenfra. Hvilken fare var det? Mange av de disiplene som var blitt døpt, var bare på besøk i Jerusalem og ville gjerne lære mer før de reiste hjem igjen. De disiplene som bodde i Jerusalem, ga villig gaver for å dekke behovet for mat og andre ting. (Apg 2:44–46; 4:34–37) Men nå oppsto det en vanskelig situasjon som kunne true enheten i menigheten. De gresktalende enkene «ble oversett ved den daglige utdelingen» av mat. (Apg 6:1) De hebraisktalende enkene ble ikke oversett. Det dreide seg altså tydeligvis om diskriminering. Det er få problemer som kan skape større splittelse enn det.

¹⁸ Apostlene, som fungerte som et styrende råd for den voksende menigheten, forsto at det ikke ville være klokt av dem å «forlate undervisningen i Guds ord for å dele ut mat». (Apg 6:2) For å løse problemet fikk de disiplene til å velge ut sju menn «fulle av ånd og visdom» som kunne settes til denne «nødvendige oppgaven». (Apg 6:3) Det måtte være kvalifiserte menn, for arbeidet besto trolig ikke bare i å sette fram mat, men også i å håndtere penger, gjøre innkjøp og føre nøyaktige opptegnelser. Alle de mennene som ble valgt, hadde greske navn, noe som kanskje ville gjøre det lettere for dem å bli godtatt av de fornærmede enkene. Apostlene vurderte saken under bønn og utnevnte så de sju mennene til å ta seg av denne «nødvendige oppgaven».e

¹⁹ Innebar det at disse sju mennene skulle stå for utdelingen av mat, at de nå ble fritatt for å forkynne? Absolutt ikke! En av dem som ble utvalgt, var Stefanus, som var en modig og dynamisk forkynner. (Apg 6:8–10) Filip var også en av de sju, og han ble kalt «evangelisten». (Apg 21:8) Det er tydelig at de sju mennene fortsatte å være ivrige forkynnere av Guds rike.

20. Hvordan følger Guds folk i dag det mønsteret som apostlene fastsatte?

²⁰ Jehovas folk i dag følger det mønsteret som apostlene fastsatte. Menn som blir anbefalt til ansvarsoppgaver i menigheten, må vise at de har visdom fra Gud, og det må være tydelig at den hellige ånd virker på dem. Under ledelse av det styrende råd blir menn som oppfyller de bibelske kravene, utnevnt til å tjene som eldste eller menighetstjenere i menighetene.f (1. Tim 3:1–9, 12, 13) De som oppfyller kravene, kan sies å være utnevnt av hellig ånd. Disse hardtarbeidende mennene tar hånd om mange ‘nødvendige oppgaver’. De kan for eksempel sørge for praktisk hjelp til trofaste eldre som har behov for det. (Jak 1:27) Noen eldste er sterkt engasjert i bygging av Rikets saler, organisering av stevner eller arbeid i sykehuskontaktutvalg. Menighetstjenere tar hånd om mange praktiske oppgaver som ikke har direkte med hyrdearbeid og undervisning å gjøre. Alle slike kvalifiserte menn må sørge for at det er likevekt mellom den tiden de bruker på oppgaver i menigheten og organisasjonen, og den tiden de bruker i forkynnelsesarbeidet. – 1. Kor 9:16.

21, 22. Hva er det som viser at Jehova velsignet den nyopprettede menigheten?

²¹ Takket være Jehovas støtte klarte den nyopprettede menigheten å overleve forfølgelse utenfra og å løse et problem innenfra som kunne ha ført til splittelse. Det var tydelig at menigheten hadde Jehovas velsignelse, for vi leser: «Guds ord nådde nå ut til stadig flere, og tallet på disipler fortsatte å øke kraftig i Jerusalem. Det var også mange prester som ble troende.» (Apg 6:7) Dette er bare én av mange rapporter om forkynnelsesarbeidets framgang som vi leser om i Apostlenes gjerninger. (Apg 9:31; 12:24; 16:5; 19:20; 28:31) Blir ikke vi i vår tid også oppmuntret når vi hører positive rapporter om forkynnelsesarbeidet andre steder i verden?

²² De rasende religiøse lederne i det første århundre hadde ingen planer om å gi opp. En bølge av forfølgelse nærmet seg. Stefanus var en av dem som snart skulle møte voldsom motstand, som vi skal se i det neste kapitlet.