Et harmonisk samarbeid mellom eldste og menighetstjenere
KORT tid etter pinsedagen i år 33 oppstod det en kritisk situasjon i den nyopprettede kristne menighet. Det var blitt opprettet en ordning med tanke på å hjelpe nødstilte enker. Men etter en tid «oppstod det murring blant de gresktalende jøder mot de hebraisktalende jøder, fordi deres enker ble oversett ved den daglige utdelingen». — Apostlenes gjerninger 6: 1.
Disse klagene kom apostlene for øre. «De tolv kalte da skaren av disipler til seg og sa: ’Det er ikke tilfredsstillende at vi forlater Guds ord for å dele ut mat ved bordene. Derfor, brødre, finn fram til sju menn iblant dere som har godt vitnesbyrd og er fulle av ånd og visdom, så vi kan sette dem til denne nødvendige oppgaven.’» — Apostlenes gjerninger 6: 2, 3.
Dette illustrerer et viktig prinsipp i forbindelse med organiseringen i den kristne menighet. Noen ansvarsbevisste menn blir brukt til å ta hånd om rutinemessige gjøremål, mens andre tar hånd om viktigere, åndelige oppgaver. Dette prinsippet er ikke noe nytt. I det gamle Israel ble Aron og hans etterkommere utnevnt til å tjene som prester og frambære ofre for Gud. Jehova påla imidlertid levittene å assistere dem ved å «ta vare på alle gjenstandene i møteteltet». (4. Mosebok 3: 5—10) På lignende måte blir tilsynsmenn i dag assistert av menighetstjenere.
Den rolle de eldste og menighetstjenerne spiller
Bibelen stiller høye krav til både de eldste og menighetstjenerne med hensyn til deres kvalifikasjoner. (1. Timoteus 3: 1—10, 12, 13; Titus 1: 6—9) De er ikke konkurrenter, men har et felles mål — å bygge opp menigheten. (Jevnfør Efeserne 4: 11—13.) Likevel er det visse forskjeller i det arbeidet de utfører i menigheten. I 1. Peter 5: 2 sies det til tilsynsmennene: «Vær hyrder for den Guds hjord som er i deres varetekt, ikke under tvang, men villig; heller ikke av kjærlighet til uærlig vinning, men med iver.» De må avlegge regnskap overfor Gud for hvordan de utfører denne hellige oppgaven som de er blitt betrodd. — Hebreerne 13: 17.
Hva med menighetstjenerne? Bibelen krever ikke at de skal være like kvalifisert til å undervise som de eldste. Deres oppgaver er noe annerledes. I det første århundre var det uten tvil mange gjøremål av materiell, rutinemessig eller mekanisk art som måtte utføres. Det kunne kanskje innbefatte å kjøpe utstyr til avskrivning av Skriftene eller til og med å stå for selve avskrivningen.
Menighetstjenere i dag utfører også en rekke viktige oppgaver i menigheten. De kan for eksempel ta hånd om menighetens regnskap og distrikter, utlevering av blad og bøker og vedlikehold av Rikets sal. Noen menighetstjenere som er kvalifisert til det, kan også bli brukt til å undervise. De kan av og til lede et menighetsbokstudium, ha poster på tjenestemøtet og holde offentlige foredrag.
Når de eldste og menighetstjenerne samarbeider i harmoni, blir menighetens behov — både de åndelige og de organisasjonsmessige — dekket på en likevektig måte. Da vil menighetens medlemmer være glade, sterke og åndelig produktive. Tenk på det som Paulus skrev til de salvede kristne i Efesos: «Ut fra ham bidrar hele legemet — ved å være harmonisk sammenføyd og bli brakt til å samarbeide gjennom hvert ledd som gir det som trengs, i samsvar med den funksjon hvert enkelt lem fyller i tilbørlig mål — til legemets vekst, så det kan bygge seg selv opp i kjærlighet.» — Efeserne 4: 16.
Eldste og menighetstjenere må strebe etter å oppnå en slik harmoni, noe som innebærer enighet, samstemmighet, samarbeid og enhet. Men denne harmonien kommer ikke automatisk. Den må først framelskes og deretter voktes omhyggelig.
Det de eldste kan gjøre
En viktig faktor er å erkjenne at forholdet mellom en eldste og en menighetstjener ikke er som forholdet mellom en herre og en slave eller mellom en arbeidsgiver og en arbeidstager. Der hvor det er sann harmoni, vil de eldste betrakte menighetstjenerne som medtjenere for Gud. (Jevnfør 1. Korinter 3: 6—9.) «Ta ledelsen i å vise hverandre ære,» sier Romerne 12: 10. De eldste unngår derfor å behandle menighetstjenerne på en måte som kan virke nedlatende eller nedverdigende. Istedenfor å knuse ethvert initiativ oppmuntrer de dem til å vise en sunn tiltaksevne. Når de behandler menighetstjenerne med respekt, vil de få fram det beste i dem og hjelpe dem til å finne glede i sin gjerning i menigheten.
De eldste bør også huske at det oppdrag som går ut på å være hyrder for den Guds hjord som er i deres varetekt, innbefatter de brødrene som tjener som menighetstjenere. Disse er riktignok ansvarsbevisste menn som er forventet å være modne kristne. Ikke desto mindre trenger de fra tid til annen å bli vist personlig oppmerksomhet, i likhet med resten av hjorden. De eldste bør være levende interessert i deres åndelige utvikling.
Apostelen Paulus er et godt eksempel. Da han traff den unge Timoteus, forstod han straks hvilket potensial Timoteus hadde, og «uttrykte ønske om at denne skulle dra ut med ham». (Apostlenes gjerninger 16: 3) Timoteus tjente som Paulus’ reisefelle og fikk derved en svært verdifull opplæring. Ja, mange år senere kunne Paulus skrive til de kristne i Korint: «Jeg sender Timoteus til dere, ettersom han er mitt elskede og trofaste barn i Herren; og han skal minne dere om mine framgangsmåter i forbindelse med Kristus Jesus.» — 1. Korinter 4: 17.
Dere eldste, har dere begynt å utnytte fullt ut det potensial som menighetstjenerne i menigheten har? Hjelper dere dem til å gjøre framskritt ved å gi dem personlig opplæring i talekunst og bibelstudium? Har dere innbudt dem som er kvalifisert til det, til å være med dere på hyrdebesøk? Samarbeider dere med dem i felttjenesten? I Jesu lignelse om talentene sa herren til sine trofaste tjenere: «Vel gjort, du gode og tro slave!» (Matteus 25: 23) Er dere på lignende måte flinke til å rose menighetstjenere som i beskjedenhet utfører sine oppgaver på en god måte? (Jevnfør Ordspråkene 3: 27, NW.) Vil ikke de i motsatt fall føle at det arbeidet de gjør, ikke blir verdsatt?
Kommunikasjon er også avgjørende for et harmonisk samarbeid. (Jevnfør Ordspråkene 15: 22.) En oppgave bør verken tildeles eller fratas noen på en vilkårlig og tilfeldig måte. Under bønn bør de eldste drøfte hvordan de evner en bror har, best mulig kan utnyttes i menigheten. (Jevnfør Matteus 25: 15.) Når en bror blir tildelt en oppgave, bør han få vite nøyaktig hva som kreves av ham. Ordspråkene 11: 14 (NW) advarer: «Når det ikke er noen kyndig veiledning, faller folket.»
Det er ikke nok bare å si til en bror at han skal ta over regnskapet eller ansvaret for bladene eller litteraturen fra en annen menighetstjener. En menighetstjener som blir tildelt en ny oppgave, kan noen ganger «arve» en mengde unøyaktige eller ufullstendige opptegnelser. Så nedslående det vil være! «La alt skje sømmelig og med orden,» lyder formaningen i 1. Korinter 14: 40. De eldste bør ta initiativet til å gi brødrene opplæring. De bør gjøre dem kjent med framgangsmåter i menigheten og være et godt eksempel ved selv å følge disse framgangsmåtene. De eldste skal for eksempel sørge for at menighetens regnskap blir revidert hver tredje måned. Hvis de unnlater å følge opp denne viktige ordningen, kan det skape problemer og undergrave menighetstjenernes respekt for organisasjonsmessige retningslinjer.
Men hva om en bror later til å forsømme en spesiell oppgave han er blitt satt til? Istedenfor å frata ham oppgaven uten videre bør de eldste snakke med ham om saken. Kanskje problemet rett og slett er mangel på opplæring. Hvis broren fortsetter å ha vanskelig for å mestre oppgaven, kan han kanskje utføre en annen oppgave på en god måte.
De eldste kan også bidra til harmoni ved å vise ydmykhet. Filipperne 2: 3 oppfordrer de kristne til ’ikke å gjøre noe av stridslyst eller av selvopptatthet, men med et ydmykt sinn anse de andre for å være høyere enn dem selv’. En eldste bør derfor forsøke å samarbeide hvis en ordensvakt henviser ham til en bestemt sitteplass i Rikets sal, og ikke tenke som så at han ikke trenger å adlyde siden han er en eldste. Ordensvakten prøver kanskje bare å følge forslaget om at vi bør sitte på forskjellige steder i salen, selv om han bør huske at det ikke er noen regel som sier at alle må gjøre dette.a En eldste vil ikke unødig underkjenne avgjørelser i saker som en menighetstjener har fått ansvaret for.
Menighetstjenere som bidrar til harmoni
«Likeså skal menighetstjenere være alvorlige,» skrev apostelen Paulus. (1. Timoteus 3: 8) Når de tar sine oppgaver alvorlig — når de betrakter dem som en del av sin hellige tjeneste — bidrar de sterkt til å forhindre at det oppstår spente situasjoner. Du som er menighetstjener, utfører du dine plikter med iver? (Romerne 12: 7, 8) Har du virkelig gått inn for å bli dyktig i det du er satt til? Er du pålitelig? Viser du en villig ånd når du blir tildelt en oppgave? En menighetstjener i et afrikansk land tar hånd om tre forskjellige oppgaver i menigheten. Hvilken innstilling har han? «Vel, det betyr ganske enkelt mer hardt arbeid,» sier han, «og hardt arbeid tar ikke livet av noen.» Ja, de som gir av seg selv, erfarer virkelig stor lykke. — Apostlenes gjerninger 20: 35.
Du kan også i høy grad fremme harmonien ved å samarbeide fullt ut med de eldste. Hebreerne 13: 17 sier: «Vær lydige mot dem som tar ledelsen blant dere, og vær føyelige, for de våker over deres sjeler som de som skal avlegge regnskap; sørg for at de kan gjøre dette med glede og ikke sukkende, for det ville være til skade for dere.» De eldste er riktignok ufullkomne, og det kan være lett å finne feil hos dem. Men en kritisk innstilling skaper mistillit. Det kan ta fra deg gleden og ha en skadelig innvirkning på andre i menigheten. Apostelen Peter gav derfor dette rådet: «Dere yngre menn, underordne dere under de eldre mennene. Men dere skal alle binde opp om dere med ydmykhet overfor hverandre . . . Ydmyk dere derfor under Guds mektige hånd, for at han kan opphøye dere når den rette tid er inne.» — 1. Peter 5: 5, 6.
Denne veiledningen er spesielt aktuell hvis du føler at du blir oversett i forbindelse med bestemte tjenesteprivilegier. Kanskje du har ’traktet etter en stilling som tilsynsmann’, men så er du ennå ikke blitt utnevnt. (1. Timoteus 3: 1) Ydmykhet kan hjelpe deg til å fortsette å «være innstilt på å vente». (Klagesangene 3: 24, NW) Istedenfor å bli ergerlig på de eldste — noe som uvegerlig vil gå ut over det gode forholdet mellom dere — kan du spørre dem om på hvilke områder du kan gjøre framskritt. Det at du er virkelig villig til å ta imot råd og følge dem, vil uten tvil bli tatt som et tegn på åndelig vekst.
Gudgitt ydmykhet og beskjedenhet kan hjelpe en menighetstjener til å bevare likevekten hvis han har spesielle evner eller har visse fordeler på grunn av utdannelse eller sosial status. Så fristende det kan være for ham å prøve å overgå de eldste eller framheve sine egne evner! Men Ordspråkene 11: 2 minner oss om at «de ydmyke [beskjedne, NW] har visdom». En beskjeden bror er klar over sine begrensninger. Han er villig til å arbeide stille i bakgrunnen og bruke sine evner for å støtte de eldste. Beskjedenhet kan også hjelpe ham til å innse at selv om han kanskje har mye kunnskap i verdslig forstand, har han ennå mye å lære om viktige egenskaper som åndelig visdom og skjelneevne — områder hvor de eldste kanskje utmerker seg. — 1. Korinter 1: 26 til 2: 13; Filipperne 1: 9.
Det er innlysende at de eldste og menighetstjenerne fyller en viktig funksjon. Sammen kan de gjøre mye for å bygge opp alle i menigheten. Men for å gjøre det må de samarbeide i harmoni, «med fullstendig ydmykhet og mildhet, med langmodighet, idet [de] bærer over med hverandre i kjærlighet og oppriktig bestreber [seg] på å bevare åndens enhet i fredens forenende bånd». — Efeserne 4: 2, 3.
[Fotnote]
[Bilder på side 27]
De eldste betrakter ikke menighetstjenerne som underordnede, men som medtjenere for Gud