HODE

Den øverste eller forreste delen av kroppen hos mennesker og dyr; sete for hjernen og de fleste sanser (syn, hørsel, lukt og smak). Ordet «hode» (hebr. roʼsj; gr. kefalẹ) forekommer ofte i Bibelen og blir brukt både i bokstavelig og i overført betydning.

’Slått i stykker’ eller «knust». Forkynnerens bok inneholder en billedlig beskrivelse av alderdommen, som ender med døden. (For 12: 1–7) Det som sies om ’gullskålen som slås i stykker’, er en beskrivelse av at hjernen og dens funksjoner i hodets skållignende kranium blir brutt ned når døden inntrer. Å få ’hodet knust’ vil si å dø eller bli tilintetgjort. (Sl 68: 21; 74: 13, 14) I den første profetien i Bibelen (1Mo 3: 15) sies det at ’kvinnens ætt’, etter selv å ha fått hælen knust, skal knuse slangens hode. Andre skriftsteder viser at Slangen, Satan Djevelen, som en oppfyllelse av denne profetien vil bli kastet i en avgrunn, hvor han vil være uvirksom i tusen år, og at han kort tid deretter vil bli tilintetgjort for evig i «ildsjøen», «den annen død». – Åp 20: 1–3, 7, 10, 14; 12: 9.

’Hodet blir løftet opp.’ Ydmyket og nedbøyd av sine trengsler så kong David hen til Jehova som sitt skjold og som den som kunne ’løfte opp hans hode’, slik at han igjen kunne holde det høyt. (Sl 3: 3; jf. Lu 21: 28.) Som en oppfyllelse av Josefs tydning av en drøm fikk sjefen for munnskjenkene oppleve at farao ’løftet opp hans hode’ ved å gi ham hans tidligere stilling tilbake. Hodet til sjefen for bakerne, derimot, ble ’løftet opp fra’ ham i den forstand at farao tok livet av ham. – 1Mo 40: 13, 19–22.

Velsignelse, salving og edsavleggelse. Det var hodet man la hånden på når man uttalte velsignelser over noen. (1Mo 48: 13–20; 49: 26) Guds gunst, ledelse og visdom blir sammenlignet med en lampe som lyser over ens hode, og med en yndefull krans på hodet. (Job 29: 3; Ord 4: 7–9) Salvingsoljen ble helt på hodet. (3Mo 8: 12; Sl 133: 2) I Bergprekenen sa Jesus at man skulle ’gni inn hodet med olje’ når man fastet, slik at man så velpleid ut og ikke på en skinnhellig måte stilte sin selvfornektelse til skue for å få ros av mennesker. (Mt 6: 17, 18) Det å gni inn gjesters hode med olje var et viktig tegn på gjestfrihet. (Lu 7: 46) Jødene antok den skikk å sverge ved sitt hode (dvs. sitt liv), noe som Jesus fordømte. – Mt 5: 36, 37; se ED.

En betegnelse for hele personen. Som den legemsdelen som styrer hele kroppen, kunne hodet betegne hele personen. Jesus Kristus hadde ’ikke noe sted hvor han kunne hvile sitt hode’; han hadde med andre ord ikke noen bolig som han kunne kalle sin egen. (Mt 8: 20) Nasireerens hode var underlagt et løfte, noe hans lange hår var et vitnesbyrd om. (4Mo 6: 5, 18–20) Det ble sagt at en persons synder eller misgjerninger var over hans hode. (Esr 9: 6; Sl 38: 4; jf. Da 1: 10.) David verdsatte at den rettferdige irettesatte ham, og kalte det olje som hans hode ikke ville avvise. (Sl 141: 5) Når dommen innhenter den onde, blir det sagt at gjengjeldelsen rammer ham ved at det onde han har gjort, eller straffen for det, kommer over hans eget hode. (Dom 9: 57; 1Sa 25: 39; Jer 23: 19; 30: 23; Joe 3: 4, 7; Ob 15; jf. Ne 4: 4.) Det at et menneskes blod kommer over hans eget hode, betyr at vedkommende selv er ansvarlig for at han mister livet, fordi han har begått handlinger som medfører dødsstraff. (2Sa 1: 16; 1Kg 2: 37; Ese 33: 2–4; Apg 18: 6) Å la en drept persons blod komme tilbake over drapsmannens hode vil si å kreve drapsmannen til regnskap for hans blodskyld. – 1Kg 2: 32, 33.

Hvert år bekjente Israels øversteprest folkets synder med hendene på hodet til bukken for Asasel (slik at syndene ble overført til bukken), og dyret ble så sendt ut i ødemarken, et tegn på at syndene ble båret bort og glemt. (3Mo 16: 7–10, 21, 22) Av andre skriftsteder framgår det at Jesus Kristus selv ’tok på seg våre sykdommer og bar våre smerter’; ja, han ble ofret «for å bære manges synder». – Jes 53: 4, 5; He 9: 28; 1Pe 2: 24.

Prestene og andre som det ble frambåret ofre til gagn for, skulle legge hendene på offerdyrets hode for å tilkjennegi at offeret ble frambåret for dem. – 3Mo 1: 2–4; 8: 14; 4Mo 8: 12.

Opphøyelse, ydmykelse, ringeakt. Blant noen nasjoner var det vanlig at soldater ble begravet med sine sverd under hodet, det vil si med militære æresbevisninger. (Ese 32: 27) Om den som er vis, sies det at han «har øyne i hodet»; han ser hvor han går. (For 2: 14) Det å kaste støv, jord eller aske på hodet var et tegn på trengsel, sorg eller ydmykelse. (Jos 7: 6; 1Sa 4: 12; 2Sa 13: 19) I sin omtale av de prøvelser og trengsler som Guds folk hadde vært igjennom, sier salmisten at mennesker hadde fart fram over Israels hode. Han sikter tydeligvis til den undertrykkelse Guds folk var blitt utsatt for av verdslige mennesker (det hebraiske ordet som er brukt, er ʼenọsj, «dødelig menneske») som var mektige, grusomme og hovmodige. (Sl 66: 12; jf. Jes 51: 23.) Å bøye hodet var et tegn på ydmykhet eller sorg (Jes 58: 5), og å riste på hodet var et uttrykk for spott, forakt eller forferdelse (Sl 22: 7; Jer 18: 15, 16; Mt 27: 39, 40; Mr 15: 29, 30).

Vennlighet mot fiender. Bibelen anbefaler at en behandler sin fiende vennlig, ’for ved å gjøre dette vil en hope opp glødende kull på hans hode’. (Ro 12: 20; Ord 25: 21, 22) Dette bildet er hentet fra fortidens metallsmelting, som foregikk ved at man la en haug med kull over malmen, i tillegg til at det lå kull under malmen. Det at en viser en fiende vennlighet, kan bidra til å bløtgjøre ham og få ham til å «smelte», slik at onde urenheter blir skilt ut og hans gode sider trer fram.

En ledende stilling. Det fremste medlemmet av en familie, stamme, nasjon eller regjering ble betegnet som dens «overhode» (hebr. rọsj, bokst.: «hode»). (Dom 11: 8; 1Sa 15: 17; 1Kg 8: 1; 1Kr 5: 24) Uttrykket «familieoverhode» er oversatt fra det greske ordet patriạrkhes (patriark). (Apg 2: 29; 7: 8, 9; He 7: 4) Det hebraiske idiomet «ved hodet» betydde «i spissen». (Mi 2: 13) Hvis Israels nasjon forble lydig mot Gud, skulle den, i forhold til andre nasjoner, være ’hode og ikke hale’, ’øverst og ikke nederst’, ettersom Jehova ville skjenke den frihet og velstand og andre folk til og med ville komme til å stå i gjeld til den. (5Mo 28: 12, 13) Hvis israelittene ikke adlød Gud, ville den fastboende utlendingen komme til å låne ut til dem og bli hode over dem. – 5Mo 28: 43, 44.

Dragens sju hoder. Den «drage» i himmelen som apostelen Johannes så i sitt syn, hadde sju hoder. Den blir identifisert som Satan Djevelen. (Åp 12: 3, 9) ’Villdyret som stiger opp av havet’, og som får sin makt fra dragen, og ’det skarlagenrøde villdyret’ har også sju hoder. Disse hodene symboliserer åpenbart verdensriker. (Åp 13: 1; 17: 3, 9, 10; jf. Da 2: 32, 37, 38, hvor kong Nebukadnesars dynasti blir omtalt som et ’hode’.) Dragens sju hoder, som er utstyrt med diademer, må derfor være et bilde på at Satan utøver myndighet over de sju verdensriker som blir omtalt i Bibelens profetier. – Ef 6: 12; se DYR, SYMBOLSKE.

Den kristne menighets hode. Jesus Kristus er hodet for den kristne menighet, hans «legeme», som består av 144 000 «lemmer». (Ef 1: 22, 23; Kol 1: 18; Åp 14: 1) Ettersom han er udødelig, er han et permanent bindeledd mellom alle lemmene på legemet, de åndsavlede kristne som til enhver tid befinner seg på jorden, og forsyner dem med alt som er nødvendig for at de skal kunne vokse i åndelig henseende og utøve sin virksomhet til Guds ære. (1Kt 12: 27; Ef 4: 15, 16; Kol 2: 18, 19) Akkurat som det bokstavelige templet hadde en ’hovedstein’ (Sak 4: 7), er Jesus hovedsteinen i et åndelig tempel (Apg 4: 8–11; 1Pe 2: 7) og hodet for all regjering og myndighet under Gud, som er Hode over alle. (Kol 2: 10; 1Kt 11: 3) Bibelen sammenligner Kristi stilling som menighetens hode med ektemannens stilling i forhold til hustruen for å vise at ektemannen bør ta ledelsen i ekteskapet samtidig med at han viser hustruen kjærlighet og omsorg, mens hustruen på sin side må underordne seg under sin mann. – Ef 5: 22–33.

På grunnlag av det prinsipp at Gud, som er Kristi Hode, har den høyeste myndighet, og at mannen har relativ myndighet over sin hustru, framsetter apostelen Paulus et prinsipp som den kristne menighet må la seg lede av, nemlig at kvinnen må vise at hun anerkjenner mannens gudgitte lederskap, ved å bære et hodeplagg, «et myndighetstegn», når hun ber eller profeterer i menigheten. – 1Kt 11: 3–16; se HODEPLAGG; HÅR; LEDERSKAP.

Andre betydninger. Det hebraiske ordet for «hode» blir også brukt om den øvre enden av stolpene eller søylene i tabernaklet, forgården og templet (2Mo 36: 37, 38; 38: 17; 1Kg 7: 16) og dessuten om fjelltopper (1Mo 8: 5), om toppen av busker eller trær (1Kr 14: 15), om toppen av en stige (1Mo 28: 12) og om den øvre enden av et septer (Est 5: 2), for å nevne noen eksempler. Det kan også betegne den viktigste delen av noe eller begynnelsen på noe; det brukes for eksempel om en elvs hovedstrøm (1Mo 2: 10), om begynnelsen av en vei (Ese 21: 21) og om den første måneden (2Mo 12: 2; «månedenes begynnelse»; bokst.: «månedenes hode»). Den jødiske nyttårsdagen kalles rosh hasana, som bokstavelig betyr «årets hode». – Se også KROPPSSTILLINGER, GESTER, SYMBOLSKE HANDLINGER.