KRISTI HIMMELFART
Jesu Kristi tilbakevending til himmelen 40 dager etter hans oppstandelse.
Jesu himmelfart fant sted fra Oljeberget (Apg 1: 9, 12), like ved byen Betania (Lu 24: 50), som lå på østsiden av Oljeberget. Bare et begrenset antall mennesker, bare hans trofaste apostler, var vitne til hans himmelfart. (Apg 1: 2, 11–13) Det heter i beretningen at han ble «løftet opp mens de så på», og at «en sky tok ham opp, bort fra deres øyne». De fortsatte å stirre opp mot himmelen helt til noen engler viste seg og sa: «Denne Jesus, som er blitt tatt opp fra dere til himmelen, skal komme slik, på samme måte som dere har sett ham fare til himmelen.» – Apg 1: 9–11.
Det er verdt å merke seg at englene henviste til den «måte» (gr. trọpos) Jesus ble tatt opp på, ikke til den skikkelse (gr. morfẹ) han ble tatt opp i. Da skyen tok ham opp, ble han usynlig for menneskeøyne. Beretningen i Apostlenes gjerninger viser at hans himmelfart fant sted uten at det fikk offentlig oppmerksomhet. Bare noen få trofaste etterfølgere var vitne til begivenheten, og de var bare vitne til dens første fase. Jesu himmelfart fant sted på en slik måte at det var mulig for apostlene å avlegge vitnesbyrd om det som hadde skjedd, slik at de også kunne vitne om Jesu oppstandelse. (Apg 1: 3) Det var ikke slik at han bare «forsvant» for dem, på samme måte som han tidligere hadde forsvunnet for de to disiplene i Emmaus, eller på samme måte som den engelen som hadde vist seg for Gideon, «forsvant for hans øyne». (Lu 24: 31; Dom 6: 21, 22) Jesu himmelfart minnet mer om det som skjedde med den engelen som viste seg for Manoah og hans hustru. Engelen fikk dem til å gjøre i stand et offer, og «det skjedde, idet flammen steg opp fra alteret mot himmelen, at Jehovas engel steg opp i flammen fra alteret mens Manoah og hans hustru så på». – Dom 13: 20.
Det framgår av Apostlenes gjerninger 1: 3–9 at Jesu himmelfart fant sted 40 dager etter hans oppstandelse, og det må derfor ha gått noe tid mellom de begivenhetene som er beskrevet i Lukas 24: 1–49, begivenheter som ifølge denne beretningen fant sted på den dagen da Jesus ble oppreist, og Jesu himmelfart, som det fortelles om i vers 51 i det samme kapitlet. Det kan også nevnes at ordene «og begynte å bli løftet opp til himmelen» eller «og ble tatt opp til himmelen» (NO), som står i dette verset, mangler i noen gamle håndskrifter og derfor er utelatt i enkelte nyere oversettelser (NE, AT). Men de står i Papyrus Bodmer (P75), Codex Alexandrinus, Codex Vaticanus (ms. 1209) og andre gamle håndskrifter.
Virkningen på disiplene. Det disiplene sa ifølge Apostlenes gjerninger 1: 6, kan tyde på at de helt til den dagen Jesu himmelfart fant sted, forestilte seg at Jesus skulle være konge i et jordisk rike. Ved at Jesus begynte sin himmelfart på en synlig måte og lot sine disipler være vitne til den innledende delen av den, gjorde han det klart for dem at hans rike var et himmelsk rike, og at han fra da av skulle sitte ved Guds «høyre hånd», i motsetning til David, som ’ikke steg opp til himlene’, noe Peter frimodig vitnet om på pinsedagen. – Apg 2: 32–36.
Det som skjedde, burde også få disiplene til å tenke på de mange uttalelsene Jesus tidligere hadde kommet med om en slik himmelsk stilling, og det burde hjelpe dem til å forstå disse uttalelsene. Han hadde sjokkert noen ved å si: «Hva da om dere skulle se Menneskesønnen stige opp dit hvor han var før?» (Joh 6: 62), og han hadde sagt til jødene: «Dere er fra regionene her nede; jeg er fra regionene der oppe.» (Joh 8: 23) Den siste natten han var sammen med apostlene sine, sa han til dem at han ’gikk til Faderen for å berede et sted for dem’ (Joh 14: 2, 28), og mens han var blant dem denne siste natten han levde som et menneske, sa han i en bønn til sin Far at han hadde ’fullført sin gjerning’ på jorden. I denne bønnen sa han også: «Herliggjør du meg, Far, ved din side med den herlighet jeg hadde ved din side før verden var til.» Han sa videre: «Jeg kommer til deg.» (Joh 17: 4, 5, 11) Da han ble arrestert, kom han med en lignende uttalelse overfor Sanhedrinet. (Mt 26: 64) Etter sin oppstandelse sa han til Maria Magdalena: «Slutt med å klynge deg til meg, for jeg er ennå ikke steget opp til Faderen. Men gå av sted til mine brødre og si til dem: ’Jeg stiger opp til min Far og deres Far og til min Gud og deres Gud.’» (Joh 20: 17) Men det er likevel tydelig at det først var etter hans himmelfart at det gikk opp for disiplene hva disse uttalelsene innebar. Senere fikk Stefanus i et syn se Jesus ved Guds høyre hånd (Apg 7: 55, 56), og Paulus fikk erfare virkningen av Jesu himmelske herlighet (Apg 9: 3–5).
Innvielsen av «en ny og levende vei». Selv om Jesus i første fase av sin himmelfart hadde en fysisk skikkelse og dermed var synlig for de tilstedeværende disiplene, finnes det ikke noe grunnlag for å anta at han fortsatt hadde en materiell skikkelse etter at skyen hadde skjult ham. Apostelen Peter sier at Jesus døde i kjødet, men ble oppreist «i ånden». (1Pe 3: 18) Paulus erklærer: «Kjøtt og blod kan ikke arve Guds rike.» (1Kt 15: 50; sml. også Jesu uttalelse i Joh 12: 23, 24 med 1Kt 15: 35–45.) Paulus sammenligner det at Jesus steg opp til Gud i himlene, med det at øverstepresten trådte inn i det aller helligste rommet i tabernaklet på soningsdagen, og han viser til at øverstepresten ved denne anledningen førte med seg bare blodet (ikke kjøttet) av offerdyrene. (He 9: 7, 11, 12, 24–26) Paulus sammenligner deretter det forhenget som skilte det første rommet fra det aller helligste rommet, med Kristi kjød. Da øverstepresten gikk inn i Det aller helligste, inn dit hvor Gud i billedlig forstand var nærværende, tok han ikke forhenget med seg, men han passerte denne hindringen og gikk forbi den, slik at han hadde den bak seg. Paulus sier derfor at «vi ved Jesu blod har frimodighet når det gjelder veien inn til det hellige sted, den som han har innviet for oss som en ny og levende vei gjennom forhenget, det vil si hans kjød». – He 9: 3, 24; 10: 10, 19, 20; jf. Joh 6: 51; He 6: 19, 20.
Ved at Jesus steg opp til himmelen og framstilte den gjenløsende verdien av sitt livsblod for Jehova, innviet han «en ny og levende vei» som menneskene kan benytte til å nærme seg Gud i bønn. At dette også åpnet veien til himmelsk liv, stemmer med Jesu egen uttalelse om at ingen tidligere hadde «steget opp til himmelen, uten han som steg ned fra himmelen, Menneskesønnen». (Joh 3: 13) Verken Enok eller Elia innviet altså denne veien, liksom heller ikke David hadde gjort det. (1Mo 5: 24; 2Kg 2: 11; Apg 2: 34) Som Paulus sier: «Den hellige ånd gjør det således klart at veien inn til det hellige sted ennå ikke var blitt gjort kjent mens det første telt stod.» – He 9: 8; se ELIA nr. 1; ENOK.
Beskrivelsen korrekt. Noen reiser innvendinger mot beretningen om Jesu himmelfart fordi det står at han ble «løftet opp», eller «tatt opp», til himmelen. De mener at dette formidler den primitive oppfatningen at himmelen befinner seg høyere «opp» enn jorden, og at det derved røper uvitenhet om universets struktur og jordens rotasjon. Men hvis slike kritikere skulle tilfredsstilles, ville det faktisk være nødvendig å eliminere ord som «opp», «over» og «ovenfor» fra språket. Til og med nå i romalderen blir det for eksempel sagt om astronauter at de foretar en «oppstigning» til en «bane som går i en høyde av 296 kilometer» over jorden. (The New York Times, 19. juni 1983), mens det er en kjent sak at de teknisk sett beveger seg ut fra eller bort fra jordens overflate. Om de englene som viste seg for hyrdene og lovpriste Gud i forbindelse med kunngjøringen av Jesu fødsel, blir det interessant nok sagt at de ’fór fra dem til himmelen’ da de hadde fullført sitt oppdrag. (Lu 2: 15; jf. Apg 12: 10.) Selv om Jesu himmelfart begynte med en oppadgående bevegelse sett fra disiplenes synspunkt, kan den deretter ha tatt en hvilken som helst retning som den måtte ha for at han skulle bli ført til sin Far i himmelen. Når det sies at han ble «løftet opp», eller «tatt opp», har det ikke bare med retning å gjøre, men særlig med at han ble overført til det opphøyde virkeområde og eksistensnivå i de åndelige sfærer, i Den Høyeste Guds nærvær – i sfærer som ikke er bundet av menneskelige begreper om dimensjoner eller retninger. – Jf. Heb 2: 7, 9.
Hvorfor nødvendig. Det var nødvendig av flere grunner at Jesus ble tatt opp til himmelen. Han hadde sagt at han måtte ’gå bort’ for å kunne sende Guds hellige ånd som en hjelper til sine disipler. (Joh 16: 7–14) Det at Jesus utøste denne ånden på pinsedagen, var for disiplene en tydelig tilkjennegivelse av at Jesus hadde trådt fram for Gud, og at han hadde framstilt verdien av sitt gjenløsningsoffer for ham. (Apg 2: 33, 38) Jesu himmelfart måtte også finne sted for at Jesus skulle kunne framstille verdien av sitt livsblod for Gud, for dette skulle ikke skje på jorden, i Det aller helligste i templet i Jerusalem, men «i selve himmelen», hvor han måtte «tre fram for Guds person». (He 9: 24) Det var også nødvendig at den fant sted for at Jesus skulle kunne ivareta sin opphøyde stilling som den store «øversteprest som har gått gjennom himlene». (He 4: 14; 5: 1–6) Paulus sier om Jesus at «hvis han nå hadde vært på jorden, ville han ikke ha vært prest», men ettersom «han har satt seg på høyre side av Majestetens trone i himlene», så har han «fått en mer fortreffelig offentlig tjeneste, slik at han også er mellommann for en tilsvarende bedre pakt». (He 8: 1–6) Selv om de kristne er underlagt arvesynden, finner de derfor trøst i å vite at de har «en hjelper hos Faderen, Jesus Kristus, en rettferdig». – 1Jo 2: 1; Ro 8: 34; He 7: 25.
Endelig var det nødvendig at Jesu himmelfart fant sted for at han skulle kunne utøve sitt herredømme i det riket han ble arving til, et rike hvor «engler og myndigheter og makter» skulle være underlagt ham. (1Pe 3: 22; Flp 2: 6–11; 1Kt 15: 25; He 10: 12, 13; jf. Da 7: 14.) Etter at Jesus hadde «seiret over verden» (Joh 16: 33), spilte han en rolle i oppfyllelsen av profetien i Salme 68: 18, hvor det står: «Du har steget opp i det høye; du har ført bort fanger», en uttalelse Paulus forklarer betydningen av i Efeserne 4: 8–12.