Den kristne dåp — de krav som må oppfylles

«Hva hindrer meg i å bli døpt?» — APOSTLENES GJERNINGER 8: 36.

1, 2. Hvordan fikk Filip i gang en samtale med den etiopiske embetsmannen, og hva er det som viser at denne mannen var åndeligsinnet?

ET ÅR eller to etter Jesu død reiste en embetsmann sørover på veien fra Jerusalem til Gaza. Han hadde en anstrengende reise på kanskje 150 mil foran seg. Dette var en gudfryktig mann som hadde reist helt fra Etiopia til Jerusalem for å tilbe Jehova. På den lange turen tilbake gjorde han fornuftig bruk av tiden ved å lese fra Guds Ord — han hadde tydeligvis tro. Jehova la merke til denne oppriktige mannen og ved hjelp av en engel ledet han disippelen Filip til ham for at han skulle forkynne for ham. — Apostlenes gjerninger 8: 26—28.

² Det var lett for Filip å få i gang en samtale, for den etiopiske embetsmannen satt og leste høyt, slik det var vanlig å gjøre på den tiden. Filip kunne derfor høre at han leste fra Jesajas bokrull. Filip stilte et enkelt spørsmål som vakte mannens interesse: «Forstår du egentlig det du leser?» Dette førte til en drøftelse av Jesaja 53: 7, 8. Filip forkynte så «det gode budskap om Jesus for ham». — Apostlenes gjerninger 8: 29—35.

3, 4. a) Hvorfor døpte Filip straks etiopieren? b) Hvilke spørsmål skal vi drøfte nå?

³ Det tok ikke lang tid før etiopieren forstod den rolle Jesus spiller i forbindelse med Guds hensikt, og også at det var nødvendig å bli en døpt disippel av Kristus. «Hva hindrer meg i å bli døpt?» spurte han Filip da han fikk øye på et vann. Dette var selvsagt spesielle omstendigheter. Denne mannen trodde allerede på Gud og tilbad ham som jødisk proselytt. Det var sannsynligvis lenge til neste gang han ville få mulighet til å bli døpt. Enda viktigere er det at denne mannen forstod hva Gud krevde av ham, og han ønsket å oppfylle Guds krav uten forbehold. Filip samtykte i forslaget, og etter at etiopieren var blitt døpt, drog han «videre på sin vei og frydet seg». Han ble helt sikkert en ivrig forkynner av det gode budskap i sitt hjemland. — Apostlenes gjerninger 8: 36—39.

⁴ Å innvie seg og bli døpt er ikke noe man kan ta lett på eller skal forhaste seg med, men eksemplet med den etiopiske embetsmannen viser at det har vært tilfeller da enkeltpersoner er blitt døpt kort tid etter at de har hørt sannheten i Guds Ord.a Det er derfor passende å tenke over disse spørsmålene: Hvordan bør man forberede seg på dåpen? I hvilken grad bør alder spille en rolle? Hvilke åndelige framskritt bør man ha gjort før man blir døpt? Og, framfor alt, hvorfor krever Jehova at hans tjenere skal ta dette skrittet?

En høytidelig avtale

5, 6. a) Hvordan reagerte Guds folk i fortiden på hans kjærlighet? b) Hvilket nært forhold til Gud kan vi ha når vi er blitt døpt?

⁵ Etter at Jehova hadde utfridd israelittene av Egypt, var han villig til å ta imot dem som sin «spesielle eiendom», til å elske og beskytte dem og til å gi dem status som «en hellig nasjon». Men for å få del i slike velsignelser måtte folket reagere på Guds kjærlighet på en helt bestemt måte. Det gjorde de ved å si seg villige til å gjøre ’alt det Jehova hadde sagt’, og inngå en pakt med ham. (2. Mosebok 19: 4—9) I det første århundre gav Jesus sine etterfølgere befaling om å gjøre disipler av mennesker av alle nasjonene, og de som tok imot hans lære, ble døpt. For å ha et godt forhold til Gud måtte man tro på Jesus Kristus og så bli døpt. — Matteus 28: 19, 20; Apostlenes gjerninger 2: 38, 41.

⁶ Disse beretningene i Bibelen viser at Jehova velsigner dem som inngår en høytidelig avtale om å tjene ham, og som holder den avtalen. For de kristne er det å innvie seg og la seg døpe nødvendige skritt som fører til Jehovas velsignelse. Vi er bestemt på å følge hans normer og å søke veiledning hos ham. (Salme 48: 14) Jehova på sin side griper billedlig talt vår hånd og leder oss på den veien vi bør gå. — Salme 73: 23; Jesaja 30: 21; 41: 10, 13.

 7. Hvorfor må det å innvie seg og la seg døpe være en avgjørelse man tar selv?

⁷ Det som bør motivere oss til å ta disse skrittene, bør være kjærlighet til Jehova og et ønske om å tjene ham. Ingen bør bli døpt bare fordi noen sier til dem at de har studert lenge nok, eller fordi vennene deres blir døpt. Men det er naturlig at foreldre og andre modne kristne oppmuntrer en til å vurdere innvielse og dåp. Apostelen Peter sa til dem som lyttet til ham på pinsedagen: «La dere døpe.» (Apostlenes gjerninger 2: 38) Vår innvielse er likevel en personlig sak, og ingen andre kan ta den avgjørelsen for oss. Vi må selv velge å gjøre Guds vilje. — Salme 40: 8.

Tilstrekkelig forberedelse til dåpen

8, 9. a) Hvordan kan vi si at det ifølge Bibelen ikke er riktig å døpe spedbarn? b) Hvilken åndelig vekst bør ha funnet sted hos en ung person før han eller hun blir døpt?

⁸ Er barn i stand til å foreta en fornuftig begrunnet innvielse? Bibelen sier ikke noe om hvor gammel man må være for å bli døpt. Men spedbarn kan uansett ikke bli troende, treffe avgjørelser basert på tro eller foreta en innvielse til Gud. (Apostlenes gjerninger 8: 12) Historikeren August Neander skrev om de kristne i det første århundre: «Dåp ble først bare utført på voksne, for man var vant til å oppfatte dåp og tro som noe som var knyttet nært sammen.» — General History of the Christian Religion and Church.

⁹ Når det gjelder barn og unge, er det slik at noen utvikler en viss åndelighet i forholdsvis ung alder, mens den åndelige veksten hos andre tar lengre tid. Men før en ung person blir døpt, bør han eller hun ha et personlig forhold til Jehova, en nøyaktig forståelse av Bibelens grunnleggende lære og en klar oppfatning av hva innvielsen innebærer — slik det jo også er for voksne.

10. Hvilke skritt må gå forut for innvielse og dåp?

¹⁰ Jesus sa til sine disipler at de skulle lære de nye alt det han hadde befalt dem. (Matteus 28: 20) For det første må altså nye ta til seg nøyaktig kunnskap om sannheten. Det setter dem så i stand til å få tro på Jehova og hans Ord. (Romerne 10: 17; 1. Timoteus 2: 4; Hebreerne 11: 6) Når en person så får Bibelens sannhet i hjertet, får det ham til å angre og vende om fra sin tidligere livsførsel. (Apostlenes gjerninger 3: 19) Til slutt kommer personen til det punktet da han ønsker å innvie seg til Jehova og bli døpt, slik Jesus befalte.

11. Hvorfor er det viktig at vi deltar regelmessig i forkynnelsen før dåpen?

¹¹ Et annet viktig skritt på vei mot dåpen er det å være med på å forkynne det gode budskap om Riket. Dette er det viktigste arbeidet Jehova har gitt sitt folk i oppdrag å utføre nå i de siste dager. (Matteus 24: 14) Udøpte forkynnere kan derfor erfare den glede det gir å fortelle andre om sin tro. Det at de deltar i dette arbeidet, forbereder dem på å være regelmessige og ivrige i felttjenesten etter dåpen. — Romerne 10: 9, 10, 14, 15.

Er det noe som hindrer deg i å bli døpt?

12. Hva kan være grunnen til at noen nøler med å la seg døpe?

¹² Noen lar kanskje være å bli døpt fordi de kvier seg for å påta seg det ansvar det medfører. De forstår at de vil bli nødt til å gjøre store forandringer i livet hvis de skal innrette seg etter Jehovas normer. Eller det kan være at de er redd for at det vil bli vanskelig for dem å leve opp til Guds krav etter dåpen. Noen kan til og med tenke: «Kanskje jeg kommer til å gjøre noe galt og blir ekskludert av menigheten.»

13. Hva var det som holdt noen tilbake fra å bli etterfølgere av Jesus på hans tid?

¹³ På Jesu tid var det noen som lot personlige interesser og sterke familiebånd hindre dem i å bli hans disipler. En skriftlærd sa at han ville følge Jesus hvor han enn gikk. Men Jesus sa til ham at han mange ganger ikke engang hadde noe sted å overnatte. Da Jesus oppfordret en annen tilhører til å bli hans etterfølger, svarte denne mannen at han først måtte «begrave» sin far. Han foretrakk sannsynligvis å bli hjemme og vente til faren døde, istedenfor å følge Jesus og heller ta seg av farens begravelse når det ble aktuelt. Til slutt var det en tredje som sa at han måtte «si farvel» til sin husstand før han kunne følge Jesus. Jesus omtalte slik nøling som det å se «på de ting som er bak». Det ser altså ut til at de som ikke ønsker å påta seg sitt kristne ansvar, alltid vil klare å finne unnskyldninger for å la være. — Lukas 9: 57—62.

14. a) Hvordan reagerte Peter, Andreas, Jakob og Johannes da Jesus oppfordret dem til å bli menneskefiskere? b) Hvorfor bør vi ikke nøle med å ta på oss Jesu åk?

¹⁴ Det var noe helt annet med Peter, Andreas, Jakob og Johannes. Bibelen forteller hvordan de reagerte da Jesus oppfordret dem til å følge ham og bli menneskefiskere: «Straks forlot de garnene og fulgte ham.» (Matteus 4: 19—22) Fordi de var raske med å ta den avgjørelsen, fikk de personlig erfare det Jesus senere sa til dem: «Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er mild av sinn og ydmyk av hjerte, og dere skal finne ny styrke for deres sjeler. For mitt åk er skånsomt, og min byrde er lett.» (Matteus 11: 29, 30) Dåpen fører riktignok til et åk i form av ansvar, men Jesus forsikrer oss om at det er et skånsomt åk som i høy grad vil gi oss ny styrke.

15. Hvordan viser Moses’ og Jeremias eksempel at vi kan stole på at vi får støtte fra Gud?

¹⁵ Det er helt normalt å føle at man kommer til kort. Både Moses og Jeremia følte til å begynne med at de ikke var i stand til å utføre det oppdraget Jehova gav dem. (2. Mosebok 3: 11; Jeremia 1: 6) Hvordan beroliget Jehova dem? «Jeg skal vise meg å være med deg,» sa han til Moses. Og han lovte Jeremia: «Jeg er med deg for å utfri deg.» (2. Mosebok 3: 12; Jeremia 1: 8) Vi kan også ha tillit til at vi har Guds støtte. Kjærlighet til Gud og tillit til ham kan hjelpe oss til å overvinne vedvarende tvil om hvorvidt vi vil klare å leve opp til vår innvielse. Apostelen Johannes skrev: «Det er ingen frykt i kjærligheten, men den fullkomne kjærlighet driver frykten ut.» (1. Johannes 4: 18) En liten gutt er kanskje redd når han skal gå alene, men han føler seg trygg når han går hånd i hånd med faren sin. Det er på lignende måte med oss — hvis vi stoler på Jehova av hele vårt hjerte, lover han å ’gjøre våre stier rette’ når vi går sammen med ham. — Ordspråkene 3: 5, 6.

En verdig anledning

16. Hvordan kan vi si at dåpen innebærer fullstendig neddukking i vann?

¹⁶ Før selve dåpen blir det vanligvis holdt en bibelsk tale som forklarer betydningen av den kristne dåp. Ved slutten av denne talen blir kandidatene bedt om å komme med en offentlig erklæring om sin tro ved å svare på de to dåpsspørsmålene. (Romerne 10: 10; se rammen på side 22.) Kandidatene blir så neddukket i vann, i samsvar med det eksemplet Jesus selv foregikk med. Bibelen viser at Jesus kom «opp av vannet» etter at han var blitt døpt. (Matteus 3: 16; Markus 1: 10) Det er tydelig at Jesus ble fullstendig neddukket av døperen Johannes.b Fullstendig neddukking er et passende symbol på den drastiske forandringen vi har gjort i vårt liv — billedlig talt dør vi fra vår tidligere livsførsel, og vi begynner livet på nytt i tjenesten for Gud.

17. Hvordan kan både dåpskandidatene og tilskuerne bidra til at dåpen blir en verdig anledning?

¹⁷ Dåpen er både en alvorlig og en glederik anledning. Bibelen viser at Jesus bad da Johannes døpte ham i Jordan. (Lukas 3: 21, 22) I samsvar med dette eksemplet bør dåpskandidater i dag opptre anstendig og passende. Bibelen formaner oss jo til å kle oss med beskjedenhet i hverdagen, så den dagen vi blir døpt, bør vi følge den veiledningen i enda høyere grad. (1. Timoteus 2: 9) Tilskuerne kan også vise passende respekt ved å høre godt etter under dåpstalen og ved å iaktta begivenheten på en ordnet måte. — 1. Korinter 14: 40.

Hvordan døpte disipler blir velsignet

18, 19. Hvilke privilegier og velsignelser fører dåpen til?

¹⁸ Så snart vi har innviet oss til Gud og er blitt døpt, blir vi en del av en helt spesiell familie. For det første blir Jehova vår Far og vår Venn. Før dåpen var vi fremmedgjort for Gud, men nå blir vi forlikt med ham. (2. Korinter 5: 19; Kolosserne 1: 20) Gjennom Kristi offer har vi nærmet oss Gud, og han nærmer seg oss. (Jakob 4: 8) Profeten Malaki beskriver hvordan Jehova gir akt og lytter til dem som bruker og bærer hans navn, og han tar med navnene deres i sin minnebok. «De skal visselig bli mine,» sier Jehova. «Og jeg vil vise medynk med dem, liksom en mann viser medynk med sin sønn som tjener ham.» — Malaki 3: 16—18.

¹⁹ Dåpen gjør det også mulig for oss å bli en del av et verdensomfattende brorskap. Da apostelen Peter spurte hvilke velsignelser Kristi disipler ville få del i til gjengjeld for det de gir avkall på, lovte Jesus: «Enhver som har forlatt hus eller brødre eller søstre eller far eller mor eller barn eller jordstykker for mitt navns skyld, skal få mange ganger mer og arve evig liv.» (Matteus 19: 29) Mange år senere skrev Peter om «hele samfunnet av brødre» som hadde tatt form «i verden». Peter hadde personlig erfart støtten fra et kjærlig brorskap og velsignelsene ved det, og det kan vi også. — 1. Peter 2: 17; 5: 9.

20. Hvilke enestående utsikter fører dåpen til?

²⁰ Jesus viste dessuten at de som følger ham, skal «arve evig liv». Ja, innvielse og dåp gir oss mulighet til å få «et fast grep om det virkelige liv» — evig liv i Guds nye verden. (1. Timoteus 6: 19) Hvilken bedre grunnvoll for framtiden kunne vi vel legge oss opp for oss selv og vår familie? Disse enestående utsiktene vil sette oss i stand til å «vandre i Jehova vår Guds navn til uavgrenset tid, ja for evig». — Mika 4: 5.

[Fotnoter]

Kan du forklare dette?

• Hvordan bør vi reagere på Jehovas kjærlighet, og hvorfor?

• Hvilke åndelige framskritt bør gå forut for dåpen?

• Hvorfor bør vi ikke holde oss tilbake fra å bli døpt fordi vi er redd for å komme til kort, eller fordi vi kvier oss for å påta oss det ansvar det medfører?

• Hvilke unike velsignelser får døpte disipler av Jesus Kristus del i?

[Bilde på side 26]

«Hva hindrer meg i å bli døpt?»

[Bilde på side 29]

Dåpen er både en alvorlig og en glederik anledning