ØRE

Høreorganet, som er konstruert av Jehova Gud. (Sl 94: 9; Ord 20: 12) Øret består av tre deler – det ytre øret, mellomøret og det indre øret. Mellomøret er et lite hulrom som begynner med trommehinnen og fører til den labyrint av kanaler som utgjør det indre øret. Det indre ørets funksjon har ikke bare med hørselen å gjøre, men også med balanseevnen og oppfattelsen av bevegelse. Det at vi har to ører, hjelper oss til avgjøre hvor lydene kommer fra.

Menneskeøret kan registrere lydbølger med en frekvens på mellom 20 og 20 000 svingninger pr. sekund. Mange dyrs ører er så følsomme at de kan registrere toner som ligger langt høyere enn de toner menneskeøret kan oppfatte. Hva lydstyrken angår, har det menneskelige øret en utrolig spennvidde. Den kraftigste lydstyrken det kan tåle uten å ta skade, er to billioner ganger så kraftig som den svakeste lyden det kan oppfatte. Det betyr at menneskeøret har den største følsomhet som det er praktisk å ha – var det mer følsomt, ville vi høre luftmolekylenes uopphørlige bevegelser.

Ettersom ørets Skaper kan høre, sies det i Bibelen at han har ører, i symbolsk forstand. (4Mo 11: 18; Sl 116: 1, 2) Ved å bruke et slikt symbolsk språk framstiller Jehova seg selv som en som åpner sine ører for de rettferdiges bønner, anmodninger og rop. (Sl 10: 17; 18: 6; 34: 15; 130: 2; Jes 59: 1; 1Pe 3: 12) Jehova hører riktignok også murringen til dem som kommer med klagemål, og sine fienders onde tale (4Mo 11: 1; 2Kg 19: 28), men han nekter å høre deres nødrop når hans dom blir fullbyrdet over dem. (Ese 8: 18) Skjønt avgudsbilder kan ha utskårne eller inngraverte ører, kan de naturligvis ikke høre og kan verken oppfatte eller besvare sine tilbederes bønner. – Sl 115: 6.

Brukt billedlig. I Bibelen blir ordet «øre» brukt i overført betydning om hele høreprosessen. Begrepet blir brukt om det å høre og deretter overveie sannferdigheten og verdien av det talte ord. (Job 12: 11; 34: 3) De hebraiske uttrykkene som blir oversatt med ’å lytte’ og ’å bøye sitt øre’, innebærer tanken om å vie oppmerksomhet i den hensikt å handle i samsvar med det en hører. (Sl 78: 1; 86: 6; Jes 51: 4) Å ’få sitt øre åpnet’ vil si å få forståelse av eller opplysning om noe. (Jes 50: 5) Det hebraiske uttrykket «å avdekke noens øre» (oversatt med uttrykk som ’åpne noens øre’, ’røpe for noens øre’ og ’gi en åpenbaring for noens øre’) kan stamme fra det at man i orientalske land delvis fjernet hodebekledningen for å kunne høre bedre. Uttrykket refererer til det å gi opplysninger i fortrolighet eller åpenbare en hemmelighet eller noe som tidligere ikke har vært kjent. – 1Sa 9: 15; 20: 2, 12, 13; 2Sa 7: 27.

’Å vekke noens øre’ vil si å få øret til å bli oppmerksomt. (Jes 50: 4) Den som har et slikt oppmerksomt øre, har kanskje tidligere vært blant «dem som er [åndelig] døve, enda de har [bokstavelige] ører». (Jes 43: 8) Bibelen beskriver den rettferdige som en som lytter til Gud, men som stopper sitt øre til for ikke å høre om det som er ondt. (Jes 33: 15) Det greske ordet for «å høre; å lytte», kan på lignende måte inneholde tanken om å ’gi akt på, forstå og handle i samsvar med’, som da Jesus Kristus sa: «Mine sauer hører min røst», og motsatt: «En fremmed vil de slett ikke følge, men de vil flykte fra ham, for de kjenner ikke fremmedes røst.» – Joh 10: 27, 5.

På den annen side sies det om de opprørske at deres ører er «tunghørte», og at de har hørt med ørene «uten å reagere». (Jes 6: 10; Apg 28: 27) Slike onde mennesker blir sammenlignet med kobraen som stopper sitt øre til og ikke vil lytte til besvergerens røst. – Sl 58: 4.

Gjennom sine tjenere sa Jehova at de stivnakkete, ulydige israelittene hadde ’uomskårne ører’. (Jer 6: 10; Apg 7: 51) Det var som om deres ører var stoppet til med noe som hemmet hørselen. De var ikke åpnet av Jehova, som gir hørende og lydige ører til dem som søker ham, men som lar de ulydiges åndelige hørsel bli sløvet. (5Mo 29: 4; Ro 11: 8) Apostelen Paulus forutsa at det skulle komme en tid da noen som hevdet at de var kristne, skulle falle fra den sanne tro ettersom de ikke ønsket å høre sannheten fra Guds Ord, men å få sine ører «klødd» med ting som de syntes det var behagelig å lytte til, og derfor ville høre på falske lærere. (2Ti 4: 3, 4; 1Ti 4: 1) Bibelen sier også at det kan «ringe» for ørene på en hvis en hører oppsiktsvekkende nytt, særlig om ulykker som har inntruffet. – 1Sa 3: 11; 2Kg 21: 12; Jer 19: 3.

Kunne de mennene som var sammen med Saulus fra Tarsus da han ble blindet av et overnaturlig lys, høre den stemmen han hørte?

Et eksempel på forskjellen mellom det å høre en lyd og det å høre med forståelse finnes i beretningen om det som skjedde da Saulus fra Tarsus ble omvendt, og det han selv senere fortalte om det som fant sted. (Apg 9: 3–8; 22: 6–11) Beretningen i Apostlenes gjerninger 9: 7 sier at de mennene som var sammen med Saulus, hørte «røsten» (NO, EN), eller «lyden av en røst» (NV). Ifølge beretningen i Apostlenes gjerninger 22: 9 sa imidlertid Paulus (Saulus) selv at de mennene som var sammen med ham, ikke hørte røsten. Når det som sies i de to versene, forstås riktig, er det ikke noen uoverensstemmelse mellom dem. Det greske ordet for «røst» (fonẹ) står i Apostlenes gjerninger 9: 7 i genitiv (fonẹs) og rommer i dette verset tanken om å høre lyden av en røst, men uten å forstå det som blir sagt. I Apostlenes gjerninger 22: 9 står fonẹ i akkusativ (fonẹn): Mennene «hørte ikke røsten» – de hørte lyden av en røst, men de fikk ikke tak i ordene, betydningen; de forstod ikke hva Jesus sa til Saulus, slik som Saulus gjorde. (Apg 9: 4) Når man vet at ordet «høre» blir brukt i to betydninger i Bibelen, kaster det lys over tilsynelatende uoverensstemmelser.

Ved innsettelsen av det israelittiske presteskap fikk Moses befaling om å ta noe av blodet av innsettelsesværen og stryke det på den høyre øreflippen til Aron og til hver av sønnene hans og også på deres høyre hånd og høyre fot som et tegn på at det som nå fant sted, skulle øve direkte innflytelse på hva de lyttet til, hvilket arbeid de utførte, og hvilken vei de vandret på. (3Mo 8: 22–24) I forbindelse med renselsen av spedalske het det likeledes i Loven at presten skulle ta noe av blodet fra den væren som ble frambåret som skyldoffer, og noe av den oljen som ble ofret, og stryke det på den spedalskes høyre øreflipp. (3Mo 14: 14, 17, 25, 28) En tilsvarende ordning med noenlunde samme betydning var truffet i forbindelse med en slave som ønsket å forbli i sin herres tjeneste for bestandig. I et slikt tilfelle skulle slaven føres bort til dørstolpen, og hans herre skulle gjennombore øret hans med en syl. Dette iøynefallende merket på slavens øre skulle tydeligvis symbolisere slavens ønske om å fortsette å tjene og adlyde sin herre. – 2Mo 21: 5, 6.

Om menneskets store behov for å høre på Gud – i betydningen å gi nøye akt på og adlyde hans ord, slik som Bibelen foreskriver – i stedet for å se Gud, slik noen krever, sier professor R.C. Dentan: «I Bibelen er nøkkelordet for menneskets positive reaksjon overfor Gud ikke ’å se’, men ’å høre’ . . . I mysteriereligionene var den høyeste religiøse opplevelse ’å se’ guden; men i Bibelen, hvor den grunnleggende religiøse holdning er lydighet mot det guddommelige ord, blir vekten lagt på det ’å høre’ Guds røst. Israels viktigste religiøse formel begynner karakteristisk nok med ordene: ’Hør, Israel.’ ’Den som er av Gud’, er ikke mystikeren som har sett et syn, men den som ’hører Guds ord’ (Joh. 8: 47).» – The Interpreter’s Dictionary of the Bible, redigert av G. Buttrick, 1962, bd. 2, s. 1; se DØVHET.