KRONOLOGI

Ordet «kronologi» kommer fra det greske ordet khronologịa (sammensatt av khrọnos, «tid», og logịa, av lọgos, «ord, tale, tanke») og betegner læren eller vitenskapen om tidsregning og tidsinndeling. Kronologien gjør det mulig å plassere begivenheter i riktig rekkefølge og sette dem i den rette sammenheng i forhold til hverandre og å tidfeste bestemte hendelser.

Jehova er «Den Gamle av Dager», Evighetens Gud. (Da 7: 9; Sl 90: 2; 93: 2) At han er nøye med å passe tiden, framgår ikke bare av den enestående presisjon som himmellegemene beveger seg med, men også av den bibelske beretning om hans gjerninger. Han sørget for at hans løfter eller profetier ble oppfylt ved at hendelser inntraff nøyaktig til den tid som var forutsagt, enten de skulle inntreffe etter en dag (2Mo 9: 5, 6), et år (1Mo 17: 21; 18: 14; 21: 1, 2; 2Kg 4: 16, 17), flere tiår (4Mo 14: 34; 2Kr 36: 20–23; Da 9: 2), flere hundre år (1Mo 12: 4, 7; 15: 13–16; 2Mo 12: 40, 41; Ga 3: 17) eller tusener av år (Lu 21: 24; se NASJONENES FASTSATTE TIDER). Vi blir forsikret om at hans hensikter for framtiden vil bli oppfylt nøyaktig til den tid, ja på den dag og i den time, som han har fastsatt. – Hab 2: 3; Mt 24: 36.

Det var Guds hensikt at mennesket, som var dannet i Guds bilde og likhet (1Mo 1: 26), skulle måle tiden. Helt i begynnelsen av Bibelen blir det sagt at «lyskilder i himlenes utstrakte rom» skulle «danne et skille mellom dagen og natten» og skulle «tjene som tegn og til å avmerke tidsperioder og til å avmerke dager og år». (1Mo 1: 14, 15; Sl 104: 19) (Hvordan menneskene helt fra begynnelsen av har inndelt tiden på grunnlag av himmellegemenes bevegelser, blir drøftet i artiklene DAG; KALENDER; MÅNE; UKE; ÅR.) Helt fra Adams tid til i dag har menneskene holdt regnskap med tiden og ført opptegnelser over den. – 1Mo 5: 1, 3–5.

Tidsregninger med utgangspunkt i viktige hendelser. En nøyaktig kronologi forutsetter at man velger et punkt på tidens strøm som man kan telle tidsenheter (timer, dager, måneder, år) fra, enten framover eller bakover i tiden. Et slikt utgangspunkt kan være soloppgangen (for å telle dagens timer), en nymåne (for å telle månedens dager) eller begynnelsen av våren (for å holde rede på årets forløp). For å holde regnskap med lengre tidsavsnitt har menneskene noen ganger etablert en tidsregning, gjerne med utgangspunkt i en viktig hendelse. Når en person i en nasjon innenfor kristenheten snakker om «den 1. oktober 2005 e.Kr.», mener han derfor den første dagen i den tiende måneden i det 2005. året regnet fra det tidspunkt da man en gang mente at Jesus Kristus ble født.

Det å bruke en tidsregning med utgangspunkt i en viktig hendelse ble innført forholdsvis sent i den verdslige historie. Grekernes tidsregning, som antas å være det eldste eksempel på en slik måte å regne tiden på, ble øyensynlig tatt i bruk først på 300-tallet f.v.t. Grekerne inndelte tiden i perioder på fire år, olympiader, med utgangspunkt i den første olympiade, som antas å ha startet i 776 f.v.t. De angav ofte også de enkelte år ved å henvise til bestemte myndighetspersoners embetsperioder. Da romerne til slutt etablerte en tidsregning, tok de utgangspunkt i det tradisjonelle tidspunktet for grunnleggelsen av byen Roma (753 f.v.t.). De angav også bestemte årstall ved å oppgi navnene på de to konsulene som var ved makten det aktuelle året. Først på 500-tallet e.v.t. foretok munken Dionysius Exiguus en beregning som dannet grunnlaget for en tidsregning med utgangspunkt i Kristi fødsel, den tidsregningen som i alminnelighet benyttes i den vestlige verden. I dette verket bruker vi ikke betegnelsene «f.Kr.» («før Kristus») og «e.Kr.» («etter Kristus»), men de mer nøyaktige betegnelsene «f.v.t.» («før vår tidsregning», dvs. «før vår tidsregnings begynnelse») og «e.v.t.» («etter vår tidsregning», dvs. «etter vår tidsregnings begynnelse»). Utgangspunktet for muslimenes tidsregning er hijra (hedsjra), det vil si Muhammeds flukt fra Mekka i 622 e.v.t. Man har ikke funnet noe vitnesbyrd om at de gamle egyptere, assyrere eller babylonere konsekvent benyttet noe slikt kronologisk system over et betydelig tidsrom.

I Bibelen er det ikke slik at alle hendelser er datert etter et kronologisk system med utgangspunkt i ett bestemt årstall. Likevel hadde man metoder for å regne tiden og plassere begivenhetene nøyaktig på tidens strøm. Bibelskribentene kunne oppgi nøyaktige tall når de refererte til tidsavsnitt på flere hundre år, noe som viser at israelittene og deres forfedre ikke manglet interesse for kronologi. Moses kunne for eksempel skrive at «det skjedde ved slutten av de fire hundre og tretti årene [regnet fra det tidspunkt da Abraham gikk over Eufrat og inn i Kanaans land, da Gud tydeligvis lot sin pakt med Abraham tre i kraft], ja, det skjedde nettopp på den dagen, at alle Jehovas hærer drog ut av Egypts land». (2Mo 12: 41; se UTGANGEN AV EGYPT; jf. Ga 3: 16, 17.) Og 1. Kongebok 6: 1 sier at Salomo begynte å oppføre templet i Jerusalem «i det fire hundre og åttiende året etter at Israels sønner hadde dratt ut av Egypts land». Likevel ble verken det at Abrahamspakten trådte i kraft, eller utgangen av Egypt brukt som utgangspunkt for en allmenngyldig tidsregning eller for tidfesting av andre hendelser.

Man kan derfor ikke vente at Bibelens kronologi svarer nøyaktig til moderne kronologiske systemer, hvor alle hendelser kan dateres med matematisk nøyaktighet i forhold til et bestemt tidspunkt i fortiden, for eksempel det tidspunkt da man en gang mente at Jesus Kristus ble født. Vanligvis anbrakte man forskjellige hendelser på tidens strøm ved å knytte dem til andre hendelser som hadde funnet sted forholdsvis nylig. Det er vanlig å gjøre det samme i vår tid: I dagligtale hender det ofte at man tidfester noe ved å si at det skjedde «året etter flommen» eller «fem år etter krigen».

I noen tilfeller er det ikke mulig å tidfeste en hendelse nøyaktig og med sikkerhet, ettersom man ikke alltid vet hvilket tidspunkt eller hvilken hendelse bibelskribenten tar utgangspunkt i. Det forekommer også at en og samme skribent bruker mer enn ett utgangspunkt når han tidfester forskjellige hendelser som inntraff i en bestemt periode. Dette betyr ikke at skribenten uttrykte seg uklart eller var usikker. Man kan ikke vurdere bibelskribentenes metoder korrekt på bakgrunn av dagens syn på hvordan man bør føre opptegnelser og tidfeste hendelser. Og selv om det i noen av de mest problematiske tilfellene kan være tale om avskrivningsfeil, vil det ikke være klokt å forutsette slike feil når det ikke finnes gode holdepunkter for dette i form av varierende lesemåter i gamle bibelhåndskrifter. Det materialet som finnes, utgjør et overbevisende vitnesbyrd om at avskrivningen av Bibelens bøker er blitt utført med en bemerkelsesverdig nøyaktighet og omhu, og om at bøkenes integritet er blitt bevart. – Se BIBELHÅNDSKRIFTER; SKRIVER, AVSKRIVER.

Bibelens kronologi og den verdslige historie. Det er ofte blitt sagt at man bør «samordne» Bibelens kronologi med de tidsangivelsene som finnes i gamle historiske opptegnelser utenom Bibelen. Ettersom «sannhet» kan defineres som «det som stemmer med virkeligheten», ville en slik samordning være ønskelig hvis man kunne påvise at de ikke-bibelske historiske opptegnelsene alltid var utvetydige og pålitelige og derfor utgjorde en nøyaktig norm som man kunne vurdere Bibelens opplysninger på grunnlag av. Siden kritikere så ofte har gitt uttrykk for den holdning at Bibelens kronologi står tilbake for de ikke-jødiske nasjoners kronologi, er det umaken verdt å undersøke noen gamle opptegnelser som har tilhørt nasjoner og folkeslag som i sitt liv og virke har berørt eller hatt forbindelse med de folkeslag og de hendelser som Bibelen forteller om.

I høyere grad enn noe annet skrift fra oldtiden er Bibelen et historisk verk. De historiske opptegnelser som stammer fra oldtidens Egypt, Assyria, Babylon, Media, Persia og andre nasjoner, er for en stor del fragmentariske, og de som omhandler den tidligste tiden, er enten dunkle eller åpenbart mytiske. Et gammelt dokument som kalles Den sumeriske kongeliste, innledes med ordene: «Da kongedømmet ble senket ned fra himmelen, var kongedømmet (først) i Eridu. (I) Eridu (ble) A-lulim konge og hersket i 28 800 år. Alalgar hersket i 36 000 år. To konger hersket (altså) der i 64 800 år. . . . (I) Bad-tibira hersket En-men-lu-Anna i 43 200 år; En-men-gal-Anna hersket i 28 800 år; guden Dumu-zi, en hyrde, hersket i 36 000 år. Tre konger hersket (altså) der i 108 000 år.» – Ancient Near Eastern Texts, redigert av J.B. Pritchard, 1974, s. 265.

Det man vet om disse oldtidsnasjonene på grunnlag av ikke-bibelske kilder, er møysommelig, stykke for stykke, blitt satt sammen på grunnlag av opplysninger som man har funnet på monumenter og tavler og også i skriftene til de såkalte klassiske historieskrivere, som levde senere, i den greske og i den romerske periode. Arkeologene har riktignok funnet titusener av leirtavler med assyrisk-babylonske kileinnskrifter og også et stort antall papyrusruller fra Egypt, men det aller meste er religiøse tekster eller forretningsdokumenter – kjøpekontrakter og andre kontrakter, skjøter og lignende. De betydelig færre historiske skrifter som er bevart enten på tavler, sylindere, steler eller monumenter, inneholder stort sett forherligelse av herskerne og svulstige skildringer av deres felttog.

Som en kontrast til dette inneholder Bibelens hebraiske skrifter en usedvanlig sammenhengende og detaljert historisk beretning som spenner over ca. 4000 år. Først forteller de om det som skjedde fra skapelsen av mennesket og fram til stattholderen Nehemjas tid på 400-tallet f.v.t., og det med en bemerkelsesverdig kontinuitet. Videre omhandler de i store trekk perioden fra Nehemjas tid og fram til Jesu og apostlenes tid, da i form av profetier (historie skrevet på forhånd) i Daniels bok, kapittel 11. Bibelen inneholder en levende, virkelighetstro beretning om Israels nasjon helt fra dens grunnleggelse. Den forteller åpent og ærlig om nasjonens sterke og svake sider, om dens seirer og nederlag, om dens befatning med sann tilbedelse og falsk tilbedelse, om de velsignelser den fikk del i, så vel som de ugunstige dommer og de ulykker som rammet den. Selv om denne ærligheten ikke i seg selv er noen garanti for at Bibelens kronologi er nøyaktig, gir den god grunn til å feste lit til bibelskribentenes integritet og deres oppriktige ønske om å fortelle sannheten.

Bibelens krønikeskrivere, blant andre de som skrev 1. og 2. Kongebok og 1. og 2. Krønikebok, må ha hatt tilgang til detaljerte opptegnelser. Dette framgår av de omfattende slektsregistrene de kunne utarbeide, som inneholder mange hundre navn, og av den sammenhengende, saklige framstillingen av regjeringstiden til hver enkelt av kongene både i Juda og i Israel og av de forskjellige kongenes forbindelser med andre nasjoner og med hverandre. Dagens historikere er fortsatt i tvil om hvordan visse assyriske og babylonske konger skal plasseres i forhold til hverandre; dette gjelder også noen konger i de senere dynastier. Men det hersker ingen slik tvil når det gjelder rekkefølgen av Judas og Israels konger.

I Bibelen henvises det blant annet til «boken om Jehovas kriger» (4Mo 21: 14, 15), «boken om hendelsene i Israels kongers dager» (1Kg 14: 19; 2Kg 15: 31), «boken om hendelsene i Judas kongers dager» (1Kg 15: 23; 2Kg 24: 5) og «boken om Salomos anliggender» (1Kg 11: 41). I tillegg til dette kommer de mange henvisningene til lignende annaler og offisielle dokumenter i de bøkene som ble skrevet av Esra og Nehemja. Alt dette viser at bibelskribentene ikke baserte det de skrev, på sin hukommelse eller på muntlige overleveringer, men at de gjorde grundige undersøkelser og skrev ned opplysninger som var godt dokumentert. Bibelens krønikeskrivere henviser også til andre nasjoners statsdokumenter; noen deler av Bibelen er skrevet i andre land enn Israel, for eksempel Egypt, Babylon og Persia. – Se BOK; ESRAS BOK; ESTERS BOK.

En faktor som utvilsomt har medvirket til at israelittene nøye holdt regnskap med hvor mange år som gikk, i hvert fall så lenge de trofast fulgte Moseloven, var at de skulle overholde sabbatsårene og jubelårene og derfor inndelte tiden i perioder på sju år og femti år. – 3Mo 25: 2–5, 8–16, 25–31.

Noe som i særlig grad skiller Bibelen fra samtidige skrifter blant ikke-jødiske folkeslag, er at tidsaspektet, ikke bare med hensyn til fortiden og nåtiden, men også med hensyn til framtiden, er så sterkt til stede hele Bibelen igjennom. (Da 2: 28; 7: 22; 8: 18, 19; Mr 1: 15; Åp 22: 10) Det unike profetiske elementet i Bibelen medførte at kronologisk nøyaktighet var langt viktigere for israelittene enn for alle andre folkeslag, ettersom profetiene ofte dreide seg om bestemte tidsperioder. Som Guds Bok understreker Bibelen at Gud oppfyller sitt ord nøyaktig til fastsatt tid (Ese 12: 27, 28; Ga 4: 4), og anfører nøyaktige profetier som bevis for at han er den sanne Gud (Jes 41: 21–26; 48: 3–7).

Noen ikke-bibelske dokumenter er riktignok flere hundre år eldre enn de eldste bibelhåndskriftene som hittil er funnet. Og noen gamle ikke-jødiske dokumenter kan nok virke imponerende, i og med at teksten er hogd ut i stein eller er skrevet på leirtavler. Dette er imidlertid ingen garanti for at opplysningene på dem er korrekte og sannferdige. Det som virkelig har betydning for hvorvidt en tekst er pålitelig, enten det gjelder kronologi eller andre spørsmål, er ikke hvilket materiale den er nedskrevet på, men hvem som har skrevet den, hva som var hans formål, hvorvidt han satte sannferdighet høyt, og hvorvidt han var hengitt til rettferdige prinsipper. Det at ikke-bibelske dokumenter er gamle, har liten betydning når innholdet i dem er av langt lavere kvalitet enn Bibelens innhold. Bibelens bøker ble tydeligvis nedskrevet på forgjengelige materialer som papyrus og velin, bøkene ble utsatt for slitasje ved at de hele tiden ble brukt, og værforholdene i store deler av Israel var ugunstige (til forskjell fra det usedvanlig tørre klimaet i Egypt). Dette kan forklare hvorfor ingen av originalene finnes i dag. Men Bibelen er Jehova Guds inspirerte ord og er derfor omhyggelig blitt avskrevet og bevart i sin fullstendige form helt fram til vår tid. (1Pe 1: 24, 25) Det at de som skrev ned historiske opplysninger i Bibelen, var inspirert av Gud, gir sikkerhet for at Bibelens kronologi er pålitelig. – 2Pe 1: 19–21.

Noe som illustrerer hvorfor verdslig historie ikke kan brukes som målestokk når man skal bedømme hvorvidt Bibelens kronologi er pålitelig, er følgende uttalelse av forfatteren C.W. Ceram, som skriver om arkeologi. I forbindelse med datering av historiske hendelser skriver han: «Nærmer man seg som ung studiet av oldtidshistorien for første gang, opplever man snart den dag da man blir slått av ærefrykt for hvor sikkert den moderne historiker daterer begivenheter som ligger tusenvis av år tilbake. Denne ærefrykten vokser etter hvert som man studerer videre og kommer i berøring med de historiske kilder og ser hvor fattige, unøyaktige eller regelrett løgnaktige de allerede var da de ble til – og når man ser hvor fragmentarisk de er kommet til oss, halvt ødelagt av tidens tann eller av den harde medfart mennesker har gitt dem.» Videre omtaler han det «tallskjelett» historikerne har konstruert i forbindelse med datering, og sier at «på dette skjelett ville bare skjeve og forvokste legemer ha kunnet leve». – Hittiternes Gaade, 1955, s. 108.

Denne vurderingen kan nok virke ytterliggående, men med henblikk på historiske kilder utenom Bibelen er den ikke uten grunnlag. Av det følgende vil det tydelig framgå hvorfor man ikke har noen grunn til å tvile på at Bibelens kronologi er nøyaktig, bare fordi enkelte verdslige kilder ikke stemmer overens med den. Tvert imot: Det er faktisk bare når ikke-bibelsk kronologi stemmer overens med Bibelens beretning, at man med rette kan feste lit til den. Når man undersøker opptegnelser som stammer fra nasjoner som hadde med Israels nasjon å gjøre, bør man ha i tankene at noen tilsynelatende uoverensstemmelser kan skyldes at vår tids historikere ikke fullt ut forstår de metoder man benyttet i oldtiden, akkurat som de kan ha problemer med å forstå de metoder som bibelskribentene benyttet. Men det foreligger også et omfattende vitnesbyrd som viser at oldtidens historieskrivere og kronologer i mange tilfeller var skjødesløse eller unøyaktige eller faktisk med overlegg forfalsket materiale.

Egyptisk kronologi. Egyptisk historie griper inn i Israels historie på forskjellige punkter. I dette verket har vi tidfestet det at israelittene bosatte seg i Egypt, til 1728 f.v.t. og utgangen av Egypt, som fant sted 215 år senere, til 1513 f.v.t. Farao Sjisjak rettet sitt angrep mot Jerusalem i Rehabeams femte år, det vil si i 993 f.v.t.; egypterkongen So levde i Hoseas regjeringstid (ca. 758–740); farao Neko la tydeligvis ut på det felttoget som førte til at Josjia ble drept, i 629. (1Kg 14: 25; 2Kg 17: 4; 2Kr 35: 20–24) Avviket mellom disse årstallene og dem som vår tids historikere vanligvis opererer med, er på omkring hundre år (eller noe mer) hva utgangen av Egypt angår, og skrumper inn til cirka tjue år når det gjelder hendelser på farao Nekos tid. De følgende avsnittene viser hvorfor vi velger å holde fast ved Bibelens kronologi.

Når vår tids historikere beskjeftiger seg med Egypts oldtidshistorie, fester de i første rekke lit til visse dokumenter som inneholder kongelister eller annaler. Blant disse er den fragmentariske Palermo-steinen, som forteller om det som anses for å være de fem første «dynastiene» i egyptisk historie, og Torino-papyrusen, et svært fragmentarisk skrift med en liste over konger og deres regjeringstider fra «Det gamle riket» til «Det nye riket», samt noen øvrige innskrifter i stein som også er fragmentariske. Disse listene og andre uavhengige skrifter er blitt plassert i kronologisk orden på grunnlag av den egyptiske presten Manethos (200-tallet f.v.t.) skrifter. I Manethos skrifter, som omhandler egyptisk historie og religion, blir de egyptiske herskerne inndelt i 30 dynastier – en inndeling som egyptologer følger den dag i dag. På grunnlag av disse kildene og dessuten astronomiske beregninger basert på egyptiske tekster som omhandler månefaser og Hundestjernens (Sothis’) oppgang, har man utarbeidet en kronologisk tabell.

Problemer knyttet til egyptisk kronologi. Det er mange usikkerhetsmomenter. Manethos skrifter, som man bruker for å ordne de fragmentariske listene og andre innskrifter, er utelukkende bevart i verker av senere historieskrivere, som Josefus (det første århundre e.v.t.), Sextus Julius Africanus (200-tallet, over 500 år etter Manethos tid), Evsebios (300-tallet) og Syncellus (slutten av 700-tallet el. begynnelsen av 800-tallet). Ifølge professor W.G. Waddell er sitatene deres fra Manethos skrifter fragmentariske og ofte forvansket, noe som medfører at «det er svært vanskelig å fastslå med sikkerhet hva som virkelig er Manethos ord, og hva som er uekte eller forvansket». Etter å ha påvist at Manethos kildemateriale innbefattet uhistoriske tradisjoner og legender som «innførte konger som [folkets] helter uten hensyn til kronologisk orden,» sier Waddell: «Det var mange feil i Manethos verk fra begynnelsen av; ikke alle feilene kan tilskrives avskriverne og dem som har revidert verket. I mange tilfeller har man kunnet fastslå at konger umulig kan ha regjert så lenge som det blir sagt; i noen tilfeller har opplysninger som Manetho gir om kongers navn og den rekkefølgen kongene regjerte i, vist seg å være uholdbare i lys av monumentenes vitnesbyrd.» – Manetho, innledningen, s. vii, xvii, xx, xxi, xxv.

I boken Studies in Egyptian Chronology (Blackburn 1928, s. 39) viser T. Nicklin at det er sannsynlig at mange av de svært lange tidsperiodene som Manetho opererer med, lar seg forklare med at noen av kongene regjerte samtidig i stedet for etter hverandre. Han sier: «Manethos dynastier . . . er ikke en liste over herskere over hele Egypt, men er lister over mer eller mindre uavhengige fyrster og delvis . . . over fyrsteslekter som herskere over hele Egypt senere utsprang fra.» Professor Waddell sier (s. 1–9): «Det kan være at flere egyptiske konger hersket samtidig; . . . det dreide seg altså ikke om en rekke av konger som etterfulgte hverandre på tronen, men om flere konger som hersket samtidig, over forskjellige områder. Derfor ble det totale antall år så stort.»

Ettersom den verdensomfattende vannflommen ifølge Bibelen inntraff i 2370 f.v.t., må Egypts historie ha startet senere enn dette. Det er utvilsomt de ovennevnte problemene i tilknytning til egyptisk kronologi som er årsaken til at nåtidige historikere vil hevde at Egypts historie startet allerede omkring år 3000 f.v.t.

Egyptologene fester større lit til selve de gamle innskriftene. Men de egyptiske skrivernes omhu, sannferdighet og moralske integritet er på ingen måte hevet over tvil. Som professor J.A. Wilson sier: «Det er på sin plass med en advarsel når det gjelder hvor stor historisk verdi egyptiske innskrifter egentlig har. Dette var en verden fylt med . . . gudesagn og mirakler.» Etter så å ha antydet at skriverne ikke holdt seg for gode for å sjonglere med tidspunktene for forskjellige hendelser for å vise den regjerende monarken spesiell ære, sier han: «En historiker vil akseptere sine data slik de er, med mindre det foreligger en klar grunn til å trekke dem i tvil. Men han må være rede til å endre oppfatning straks nytt materiale kaster nytt lys over hans tidligere fortolkning.» – The World History of the Jewish People, 1964, bd. 1, s. 280, 281.

Manglende opplysninger om israelittene. Ingen av de egyptiske innskriftene man kjenner til, nevner israelittenes 215 år lange opphold i Egypt eller det at de forlot landet. Dette er ikke overraskende, i betraktning av at egypterne ikke pleide å skrive ned slikt som ville stille dem i et dårlig lys, og i betraktning av at de til og med kunne utslette tidligere monarkers opptegnelser hvis disse inneholdt noe som den regjerende faraoen ikke likte. Thutmosis III sørget for eksempel for at dronning Hatshepsuts navn og symboler ble meislet bort fra minnesmerkene etter at dronningen var død.

Den faraoen som regjerte da israelittene gikk ut av Egypt, er ikke navngitt i Bibelen, så de forsøk som blir gjort på å identifisere ham, bygger på gjetninger. Dette er noe av årsaken til at historikernes beregninger angående når utgangen av Egypt fant sted, varierer fra 1441 til 1225 f.v.t., en forskjell på over 200 år.

Assyrisk kronologi. Fra Salmanassar IIIs tid av (han levde tidlig i det første årtusen f.v.t.) omtaler assyriske innskrifter tilfeller av kontakt med israelittene, og enkelte ganger blir konger i Juda og Israel navngitt. Det dreier seg om innskrifter på bygninger, kongelige annaler, kongelister (blant annet fra Khorsabad) og eponymlister (limmu-lister).

Innskrifter på bygninger; kongelige annaler. Om innskriftene på assyriske bygninger sier professor Albert T. Olmstead følgende i sin bok Assyrian Historiography (1916, s. 5, 6): «Vi kan . . . bruke innskrifter på bygninger til å fylle hullene i annalene [kongekrøniker som regner opp hendelser år for år], men de har ikke den minste autoritet når de ikke stemmer overens med originalene.» Etter å ha påvist at hovedformålet med slike innskrifter på bygninger ikke var å avgi en sammenhengende historisk beretning om rikets styre, tilføyer han: «Likså alvorlig er det at de sjelden er kronologisk ordnet. . . . Det er innlysende at de må brukes med forsiktighet.»

Om annalene sier han: «Her har vi en regulær kronologi, og selv om man kanskje noen ganger vil finne forsettlige feil eller andre feil, er i hvert fall den relative kronologien stort sett korrekt. . . . Men det ville være et stort feilgrep å gå ut fra at annalene alltid er til å stole på. Tidligere har historikere i altfor stor utstrekning godtatt det annalene sier, med mindre de har hatt klare beviser for unøyaktigheter. I løpet av de siste årene er det blitt oppdaget en mengde nytt materiale som vi kan bruke i kritikken av Sargon-dokumentene. . . . Legg så til det som blir sagt i andre nasjoners kilder, for eksempel hebraiske og babylonske, og vi behøver knapt å studere nasjonens egne opptegnelser for å bli overbevist om at annalene langt fra er pålitelige.»

I tillegg til dette er det interessant å se hva D.D. Luckenbill sier: «Man oppdager snart at de kongelige skrivernes motiv ikke først og fremst var å skildre hendelsene i kongens regjeringstid nøyaktig år for år, etter hvert som de fant sted. Noen ganger later det til at det er blitt byttet om på felttogene uten noen åpenbar grunn, men som oftest er det tydelig at det var den kongelige forfengelighet som krevde at man ikke var så nøye med den historiske nøyaktighet.» – Ancient Records of Assyria and Babylonia, 1926, bd. I, s. 7.

De kongelige annaler ble vanligvis revidert gjentatte ganger i løpet av en konges regjeringstid. I de nye utgavene ble nye hendelser tilføyd, men man sjonglerte tydeligvis også med tall og andre opplysninger som gjaldt tidligere år, for å tekkes kongen. Professor Olmstead forteller hvordan Assurbanipal «frekt bit for bit overtar sin fars to siste felttog mot Egypt, slik at det i den siste utgaven ikke er noe som han ikke selv har tatt æren for». – Assyrian Historiography, s. 7.

Det finnes utallige eksempler på en slik åpenlys upålitelighet, enten det dreier seg om overlagte eller utilsiktede feil. De skriverne som utarbeidet tributtlister, vek ikke tilbake for å oppføre vasallkonger som ifølge andre opptegnelser var døde på det aktuelle tidspunktet. George Smith nevner en tributtliste utarbeidet under Asarhaddon som 13 år senere blir tilskrevet hans sønn Assurbanipal, og sier så at den sistnevnte listen «etter all sannsynlighet [er] en direkte avskrift av det første dokumentet, uten noe forsøk på å undersøke om disse kongene fortsatt regjerte, og om de egentlig betalte tributt». – The Assyrian Eponym Canon, London 1875, s. 179.

Eponymlister (limmu-lister). Til tross for alt dette mener dagens kronologer i alminnelighet at eponymlistene, eller limmu-listene, på en eller annen måte har unngått all slik forvanskning og praktisk talt er feilfrie. Eponymlistene er rett og slett fortegnelser over embetsmenns navn ledsaget av deres rangtittel eller av en kort bemerkning om et felttog eller en annen minneverdig begivenhet. Her følger et lite utdrag av en eponymliste:

Som dette eksemplet viser, inneholder ikke listene noen egentlige tidsangivelser. Man antar imidlertid at hvert navn står for et år, og at man derfor kan telle seg bakover år for år. Ved hjelp av eponymlistene prøver historikere å synkronisere assyrernes historie og den bibelske historie med hverandre, spesielt vedrørende årene fra 911 til 649 f.v.t., de årene som navnene, eller eponymene, på listen antas å stå for. Som utgangspunkt bruker de en henvisning til en solformørkelse ved siden av navnet på en viss Bur-Sagale, som var stattholder i Gusana. Solformørkelsen inntraff i måneden sivan (mai/juni), og historikerne daterer den i alminnelighet til den 15. juni 763 f.v.t. Hvorvidt denne dateringen og, i neste omgang, den vanlige synkroniseringen av Assyrias historie med Judas og Israels historie er pålitelig, drøftes nedenfor, under overskriften «Astronomiske beregninger».

Ettersom eponymlistene er ytterst kortfattede (sammenlignet med annalene og andre innskrifter), er det innlysende at mulighetene til å oppdage eventuelle feil er betydelig redusert. Når man oppdager tydelige uoverensstemmelser mellom eponymlistene og annalene, for eksempel når et felttog blir knyttet til forskjellige regjeringsår eller forskjellige eponymer, vil historikere vanligvis mene at feilen er i annalene, ikke i eponymlistene. Selv ikke «Assyrias synkronistiske historie», en kjent tavle som inneholder en kort beretning om forholdene mellom Assyria og Babylonia over en periode på flere hundre år, regnes for å være fullstendig nøyaktig. Professor Olmstead framlegger materiale som viser at dette dokumentet ganske enkelt er en avskrift av en eldre innskrift på en bygning, og sier så: «Vi kan altså ikke engang betrakte vårt dokument som en historisk beretning i ordets rette betydning, men bare som en innskrift til ære for Assur [Assyrias nasjonalgud] og for hans folk . . . Når vi legger dette til grunn, blir vi ikke lenger foruroliget over de tallrike feilene, til og med hva kongenes rekkefølge angår, som i høy grad begrenser dokumentets verdi der hvor det er størst behov for dets vitnesbyrd.» – Assyrian Historiography, s. 32.

Det sier seg selv at den mangelen på ensartethet som preger eponymlistene, gjør det svært vanskelig for forskerne å oppstille en nøyaktig kronologi, særlig i betraktning av at data som spenner over en periode på flere hundre år, ble sammenstilt av skrivere som åpenbart la liten vekt på omhu og historisk nøyaktighet. Dessuten er det tydelig at historikere mener at det vil være riktig å justere eller se bort fra de assyriske eponymlistene når andre faktorer eller vitnesbyrd taler for det.

Av det foregående kan man trekke den slutning at assyrisk historieskrivning enten er av dårlig kvalitet eller blir dårlig forstått av historikerne. Uansett hvordan det forholder seg, føler vi ikke at vi er nødt til å tilpasse Bibelens kronologi til historien slik den blir framholdt i assyriske opptegnelser. Derfor sammenstiller vi i dette verket hendelser og personer fra Assyrias historie og Israels og Judas historie bare i de tilfellene hvor Bibelens beretning gir et solid grunnlag for å påvise samtidighet.

Babylonsk kronologi. Babylon gjør seg særlig gjeldende i Bibelens beretning fra Nebukadnesar IIs tid av. Nebukadnesars far, Nabopolassar, grunnla det man kaller det nybabylonske rike, som endte i Nabonids og hans sønn Belsasars regjeringstid, da perseren Kyros inntok Babylon. Dette er en periode som bibelforskere er svært interessert i, ettersom den omfatter det tidspunkt da Jerusalem ble ødelagt av babylonerne, og størstedelen av de 70 årene da jødene var i landflyktighet.

Jeremia 52: 28 sier at den første gruppen av jøder ble ført i landflyktighet til Babylon i Nebukadressars (Nebukadnesars) sjuende år. I overensstemmelse med dette sier en kileinnskrift som hører til Den babylonske krønike (British Museum 21 946): «Det sjuende året: I måneden kislev mønstret kongen i Akkad sin hær og marsjerte til Hattu. Han leiret seg mot byen i Juda, og på den andre dagen i måneden adar inntok han byen (og) tok (dens) konge [Jehojakin] til fange. Han innsatte en konge som han selv hadde valgt [Sidkia], i byen, (og) han tok en stor tributt som han førte til Babylon.» (Assyrian and Babylonian Chronicles av A.K. Grayson, 1975, s. 102; jf. 2Kg 24: 1–17; 2Kr 36: 5–10.) (BILDE: bd. 2, s. 326) Angående de siste 32 årene av Nebukadnesars regjeringstid finnes det ingen opptegnelser i form av krøniker bortsett fra en fragmentarisk innskrift som handler om et felttog mot Egypt i hans 37. år.

Hva Awil-Marduk (Evil-Merodak, 2Kg 25: 27, 28) angår, er det funnet tavler som er datert til hans andre regjeringsår, men ikke til noe senere år. Når det gjelder Neriglissar, som skal ha vært Awil-Marduks etterfølger, er det funnet tavler med kontrakter som er datert til hans fjerde år.

En av de babylonske leirtavlene hjelper en til å knytte den babylonske kronologi sammen med Bibelens kronologi. Denne tavlen inneholder følgende astronomiske opplysninger angående det sjuende året av Kyros IIs sønn Kambyses IIs regjeringstid: «År 7, tammuz, om natten den 14., 1 ²/₃ dobbelttime [3 t 20 min] etter mørkets frambrudd, en måneformørkelse; synlig under hele sitt forløp; den strakte seg over den nordlige halvdel av [måne]skiven. Tebet, om natten den 14., to og en halv dobbelttime [5 t] om natten før morgenen [dvs. den siste delen av natten], var måneskiven formørket; hele forløpet synlig; formørkelsen dekket den sørlige og den nordlige del.» (Inschriften von Cambyses, König von Babylon av J.N. Strassmaier, Leipzig 1890, nr. 400, linjene 45–48; Sternkunde und Sterndienst in Babel av F.X. Kugler, Münster 1907, bd. I, s. 70, 71) Det dreier seg her tydeligvis om de to måneformørkelsene som var synlige i Babylon den 16. juli 523 f.v.t. og den 10. januar 522. (Oppolzers Canon of Eclipses, oversatt til engelsk av O. Gingerich, 1962, s. 335.) Tavlen peker følgelig i retning av at Kambyses IIs sjuende år begynte om våren i 523 f.v.t.

Dette betyr at Kambyses IIs første regjeringsår var 529 f.v.t., og at hans tiltredelsesår var 530, som dermed var Kyros’ siste år som konge over Babylon. Den siste daterte tavlen fra Kyros IIs regjeringstid er fra den 23. dagen i den 5. måneden i hans 9. år. (Babylonian Chronology, 626 B.C.–A.D. 75 av R. Parker og W. Dubberstein, 1971, s. 14) Hvis Kyros IIs niende år som konge over Babylon var 530 f.v.t., må hans første år ha vært 538 og hans tiltredelsesår 539 f.v.t.

Berossos. På 200-tallet f.v.t. skrev Berossos, en babylonsk prest, Babylons historie på gresk, øyensynlig basert på kileskrifttekster. Om hans skrifter sier professor Olmstead: «Det eneste som er overlevert til vår tid, er noen små bruddstykker, utdrag og spor. Og de viktigste av disse fragmentene er blitt overlevert ved en tradisjon som så å si savner sidestykke. I dag må vi konsultere en latinsk oversettelse av en armensk oversettelse av den tapte greske originalen til Evsebios’ krønike. Evsebios igjen har lånt dels fra Aleksander Polyhistor, som lånte direkte fra Berossos, og dels fra Abydenos, som tydeligvis lånte fra Juba, som lånte fra Aleksander Polyhistor, som altså lånte fra Berossos. For å gjøre forvirringen enda større: Evsebios har i noen tilfeller ikke vært klar over at Abydenos bare utgjør et svakt ekko av Polyhistor, og har sitert deres beretninger side om side! Og dette er ikke det verste. Selv om Evsebios’ gjengivelse av Polyhistor i alminnelighet er å foretrekke, synes han å ha brukt et dårlig håndskrift av denne forfatterens tekst.» (Assyrian Historiography, s. 62, 63) Den jødiske historieskriveren Josefus, som levde i det første århundre e.v.t., påberoper seg også å sitere Berossos. Det skulle imidlertid være innlysende at kronologiske angivelser som sies å stamme fra Berossos, ikke kan anses for å være hundre prosent pålitelige.

Andre mulige årsaker til uoverensstemmelser. Personer som beskjeftiger seg med oldtidshistorie uten å ha særlig fagkunnskap, vil ofte feilaktig tro at kileskrifttavlene (for eksempel de som Berossos eventuelt brukte) alltid ble skrevet da de hendelsene som de forteller om, fant sted, eller kort tid etter. Men bortsett fra de mange forretningsdokumentene, som naturligvis var samtidige, bærer de babylonske kileskrifttekstene, både de historiske og mange av de astronomiske, preg av å være skrevet i en mye senere periode. Ifølge assyriologen D.J. Wiseman er for eksempel en del av den såkalte «Babylonske krønike» som omfatter perioden fra Nabu-nasirs regjeringstid fram til Sjamasjsjum-ukin (en periode som historikere daterer til 747–648 f.v.t.), «en avskrift gjort i Dareios’ 22. år [en fotnote sier: «Dvs. 500/499 f.Kr., hvis det siktes til Dareios I»] av en eldre, skadet tekst». (Chronicles of Chaldaean Kings, London 1956, s. 1) Så i tillegg til at denne teksten er skrevet mellom 150 og 250 år etter de hendelsene den omtaler, var den en avskrift av et eldre, skadet dokument, som kanskje ikke engang var originalen. Angående den nybabylonske krønikes tekster, som omfatter perioden fra Nabopolassar til og med Nabonid, sier den samme forfatteren: «Den nybabylonske krønikes tekster er skrevet med liten skrift og med en skrifttype som ikke i seg selv gir noen mulighet for en nøyaktig datering, men som innebærer at tekstene kan ha blitt skrevet på et hvilket som helst tidspunkt fra umiddelbart etter at hendelsene inntraff, til slutten av det akemenidiske herredømme.» De kan altså være skrevet så sent som ved det persiske verdensrikes undergang i 331 f.v.t., omkring 200 år etter Babylons fall. Vi har allerede sett at data, også tall, lett kunne bli forandret og til og med forfalsket av hedenske skribenter i løpet av et par hundre år. I lys av alle disse faktorene vil det ikke være forstandig å hevde at de tradisjonelle tidsangivelsene for de nybabylonske kongenes regjeringstider bør aksepteres uten forbehold.

Både mangelen på samtidige historiske opptegnelser og det at forskjellige data nokså lettvint kunne bli forandret, gir absolutt rom for den mulighet at en eller flere av de nybabylonske herskerne regjerte lenger enn det de tradisjonelle tallene viser. Det at det ikke er funnet noen tavler som gjelder de siste årene av slike eventuelle lengre regjeringstider, utgjør ikke noe holdbart motargument. Det finnes flere eksempler på konger som regjerte langt senere, og hvis regjeringstider ikke kan bekreftes ved hjelp av slike tavler. Historikerne sier for eksempel at Artaxerxes III (Ochos) hersket i 21 år (358–338 f.v.t.), og de tilskriver Arses en regjeringstid på 2 år (337–336 f.v.t.), men det finnes ingen samtidige kileinnskrifter som bekrefter at de hersket i nettopp disse tidsrommene.

Historikerne vet i virkeligheten heller ikke hvor på tidens strøm de skal plassere visse babylonske konger som det finnes opptegnelser om. Professor A.W. Ahl sier (i Outline of Persian History, 1922, s. 84): «På de kontrakttavlene som ble funnet i Borsippa, ses babylonske kongenavn som ikke forekommer andre steder. Etter all sannsynlighet hører de hjemme i slutten av Dareios Is tid og i begynnelsen av Xerxes Is tid, slik Ungnad formoder.» Men dette er bare gjetning.

Persisk kronologi. En rekke viktige hendelser som er omtalt i Bibelen, fant sted i den persiske periode: Babylons fall, som ble etterfulgt av at Kyros frigav jødene, og av at den perioden på 70 år da Juda skulle ligge øde, tok slutt; gjenoppbyggingen av templet i Jerusalem, som ble fullført «i det sjette året av kong Dareios’ [Dareios Is] regjering»; gjenoppbyggingen av Jerusalems murer under Nehemjas ledelse, i samsvar med det dekretet som ble utstedt i Artaxerxes Longimanus’ 20. år. – 2Kr 36: 20–23; Esr 3: 8–10; 4: 23, 24; 6: 14, 15; Ne 2: 1, 7, 8.

Tidfestingen av Babylons fall til 539 f.v.t. bygger ikke bare på Ptolemaios’ kanon, men også på andre kilder. Historieskriveren Diodoros, og også Africanus og Evsebios, viser at Kyros’ første år som Persias konge svarte til den 55. olympiades 1. år (560/559 f.v.t.), og at hans siste år svarte til den 62. olympiades 2. år (531/530 f.v.t.). Ifølge kileskrifttavler hersket Kyros over Babylon i ni år, noe som bekrefter at det var i 539 han erobret Babylon. – Handbook of Biblical Chronology av Jack Finegan, 1964, s. 112, 168–170; Babylonian Chronology, 626 B.C.–​A.D. 75, s. 14; se kommentarer ovenfor, under overskriften «Babylonsk kronologi»; se også PERSIA, PERSERE.

Flere innskrifter som stammer fra persiske konger, er bevart, men ingen av disse kan hjelpe en til å fastsette persiske kongers regjeringstider. Man har for eksempel funnet en rekke daterte tavler i Persepolis, men det blir ikke nevnt noen kongenavn på disse.

Astronomiske beregninger. Det hevdes at «astronomiske bekreftelser kan gjøre en relativ kronologi [en kronologi som bare kartlegger rekkefølgen av hendelser] til en absolutt kronologi, det vil si et system av tidsangivelser som kan forbindes med vår kalender». (The Old Testament World av Martin Noth, 1966, s. 272) Himmellegemene er riktignok tilveiebrakt av Skaperen for at menneskene skal kunne måle tiden, men når astronomiske data skal sammenholdes med historiske hendelser, er det en rekke mulige feilkilder, for eksempel i forbindelse med tolkningen av dataene.

Når man har «synkronisert» astronomiske data med hendelser eller tidsangivelser i oldtidshistorien, har man ofte tatt utgangspunkt i solformørkelser eller måneformørkelser. Men «fra enhver by vil man gjennomsnittlig kunne se omkring 40 måneformørkelser og 20 partielle solformørkelser pr. 50 år, [skjønt] bare én total solformørkelse pr. 400 år». (Encyclopædia Britannica, 1971, bd. 7, s. 907) Det vil altså herske betydelig usikkerhet hvis man skal fastsette tidspunkter i oldtidshistorien med slike midler, med mindre det dreier seg om en tydelig angitt total solformørkelse som var synlig i et bestemt område. Som oftest gir ikke gamle kileinnskrifter (eller andre kilder) slik presis informasjon om formørkelser.

Et eksempel på dette ses i en solformørkelse som historikere baserer seg på når de skal synkronisere assyrisk kronologi med Bibelens kronologi. I en eponymliste blir det sagt at det inntraff en solformørkelse i den tredje måneden (regnet fra begynnelsen av våren) i Bur-Sagales eponym-år. Vår tids kronologer mener at det dreier seg om den solformørkelsen som inntraff den 15. juni 763 f.v.t. Når de så teller 90 år bakover (dvs. 90 navn på eponymlistene), kommer de til 853 f.v.t. og konkluderer med at det var da slaget ved Karkar i Salmanassar IIIs sjette år fant sted. De hevder at Salmanassar nevner Israels konge Akab blant dem som var med i den alliansen som kjempet mot Assyria ved Karkar, og at han tolv år senere (i sitt 18. år) sier at Israels konge Jehu måtte betale tributt. Ut fra dette trekker de den slutning at 853 f.v.t. var Akabs siste år, og at Jehu ble konge i 841. Hvor pålitelige er disse beregningene?

For det første går man ut fra at det dreide seg om en total solformørkelse, selv om eponymlisten ikke sier noe om dette. Og selv om de fleste historikere vil hevde at det dreier seg om formørkelsen i 763 f.v.t., har noen framholdt et annet syn. Noen har foretrukket 809 f.v.t., da det inntraff en solformørkelse som i hvert fall var delvis synlig i Assyria (noe som også var tilfellet bl.a. i 857 og i 817). (Oppolzers Canon of Eclipses, tabellene 17, 19, 21) Mange historikere vil holde fast ved solformørkelsen i 763 for ikke å ’skape uorden i assyrisk historie’, men som vist ovenfor har assyrerne selv skapt mye uorden i sin historie.

For det andre er det temmelig usannsynlig at kong Akab deltok i slaget ved Karkar. Selv om man forutsatte at Akasja og Jehoram (som var konger mellom Akab og Jehu) til sammen regjerte i bare tolv år (jf. 1Kg 22: 40, 51; 2Kg 1: 2, 17; 3: 1), taler kjensgjerningene imot at slaget ved Karkar fant sted på Akabs tid. Det kan derfor meget godt være at Salmanassars omtale av Jehu ikke gjelder Jehus første regjeringsår. Verdien av forsøkene på synkronisering begrenses ytterligere av den omstendighet at assyrerne sjonglerte med tidsangivelsene for sine felttog og gav noen konger æren for å ta imot tributt fra personer som ikke levde lenger. Ifølge oversikten «Viktige årstall i kongetiden i Juda og Israel», som står i slutten av denne artikkelen, døde Akab omkring 920 f.v.t., og Jehus regjeringstid blir regnet fra ca. 904.

Ptolemaios’ kanon. Klaudios Ptolemaios var en gresk astronom som levde på 100-tallet e.v.t., over 600 år etter slutten på den nybabylonske periode. Hans kanon, eller kongeliste, var forbundet med et verk om astronomi som han utarbeidet. De fleste nåtidige historikere godtar Ptolemaios’ opplysninger om de nybabylonske kongene og hvor lenge de regjerte.

Ptolemaios baserte øyensynlig sine historiske opplysninger på kilder som skriver seg fra selevkidtiden, som begynte over 250 år etter at Kyros hadde erobret Babylon. Det er derfor ikke overraskende at Ptolemaios’ tall stemmer overens med de tallene som blir oppgitt av Berossos, en babylonsk prest som levde i selevkidtiden.

Måneformørkelser. Måneformørkelser er blitt brukt for å prøve å underbygge de tidsangivelsene som blir gitt på bakgrunn av Ptolemaios’ kanon og kileskrifttekstene angående kongene i det nybabylonske rike. Men selv om Ptolemaios kunne regne ut og notere ned datoene for visse måneformørkelser i fortiden (en nåtidig astronom har funnet ut at 60 prosent av Ptolemaios’ tidsangivelser er korrekte), er ikke dette noe bevis for at hans historiske opplysninger er nøyaktige, at han alltid bygger på historiske fakta når han knytter bestemte måneformørkelser til visse kongers regjeringstid.

Spørsmålet om når Herodes den store døde, illustrerer hvilke problemer man kan støte på når man skal tidfeste noe på grunnlag av måneformørkelser. Ifølge Josefus’ skrifter (Jewish Antiquities, XVII, 167 [vi, 4]; XVII, 188–214 [viii, 1 til ix, 3]) døde Herodes kort tid etter en måneformørkelse og kort tid før påsken. Mange historikere daterer Herodes’ død til år 4 f.v.t., og til støtte for dette viser de til en måneformørkelse som inntraff den 11. mars (13. mars ifølge den julianske kalender) det året. På grunnlag av denne beregningen mener mange kronologer at Jesus ble født allerede i år 5 f.v.t.

Denne måneformørkelsen i år 4 f.v.t. var imidlertid på bare 36 prosent og inntraff dessuten tidlig om morgenen, så den vakte neppe særlig stor oppmerksomhet. Men i år 1 f.v.t. inntraff det to måneformørkelser forholdsvis kort tid før påske. Den partielle formørkelsen den 27. desember (29. desember ifølge den julianske kalender) kan ha vært synlig i Jerusalem, men den var sannsynligvis ikke særlig iøynefallende. Ifølge beregninger som bygger på Oppolzers Canon of Eclipses (s. 343), trådte månen ut av jordskyggen akkurat mens skumringen falt på i Jerusalem, og innen det ble mørkt, var hele månen synlig igjen. Denne måneformørkelsen er for øvrig ikke nevnt i Manfred Kudleks og Erich Micklers omfattende liste. Det er således uvisst i dag i hvilken grad denne formørkelsen var synlig i Jerusalem, hvis den i det hele tatt var synlig. Den måneformørkelsen som inntraff natt til 8. januar i år 1 f.v.t. (10. januar ifølge den julianske kalender), var mer iøynefallende enn begge de ovennevnte. Dette var en total formørkelse som gjorde at månen ble formørket i 1 time og 41 minutter. Enhver som var våken, ville ha lagt merke til den, også hvis det var overskyet. Så i løpet av de årene det her er tale om, inntraff det mer enn én måneformørkelse kort tid før påske. Ifølge de opplysninger som foreligger i dag, virker det sannsynlig at den måneformørkelsen som inntraff den 8. januar i år 1 f.v.t., ble lagt mest merke til. – Solar and Lunar Eclipses of the Ancient Near East From 3000 B.C. to 0 With Maps av M. Kudlek og E.H. Mickler, Neukirchen-Vluyn (i Tyskland) 1971, bd. I, s. 156.

Det er imidlertid ikke alle tekster som historikere bruker til å datere hendelser og tidsperioder i oldtiden, som bygger på sol- eller måneformørkelser. Man har funnet astronomiske dagbøker som oppgir månens posisjon (i forhold til visse stjerner eller stjernebilder) idet den kom til syne og idet den forsvant, sett fra Babylon, på bestemte dager (eks.: «Månen var en alen foran løvens bakfot»), samt noen planeters posisjon på samme tidspunkt. Nåtidige kronologer peker på at identiske kombinasjoner av slike posisjoner ikke forekommer i løpet av tusener av år. Disse astronomiske dagbøkene henviser til visse kongers regjeringstid og synes å stemme med Ptolemaios’ kanon. Selv om dette materialet kan virke sikkert og pålitelig, finnes det faktorer som i høy grad svekker dets verdi.

For det første kan det være feil ved de observasjonene som ble gjort i Babylon. De babylonske astronomene beskjeftiget seg mest med himmelfenomener som inntraff nær horisonten når solen eller månen kom til syne eller forsvant. Horisonten sett fra Babylon blir imidlertid ofte skjult av sandstormer. Under henvisning til dette sier professor O. Neugebauer at Ptolemaios klaget over «mangelen på pålitelige planetobservasjoner [fra det gamle Babylon]. Han [Ptolemaios] bemerker at de gamle observasjonene er utført med dårlig kompetanse, ettersom man her beskjeftiger seg med tilsynekomster og forsvinninger og med stasjonære punkter, fenomener som det ligger i sakens natur at det er vanskelig å observere». – The Exact Sciences in Antiquity, 1957, s. 98.

For det andre er de aller fleste av de astronomiske dagbøkene som man har funnet, skrevet først i selevkidtiden (312–65 f.v.t.), ikke i det nybabylonske eller det persiske rikes tid, selv om de inneholder data som angår disse tidligere tidsperiodene. Historikere mener at dagbøkene er avskrifter av eldre dokumenter. Man mangler i virkeligheten samtidige astronomiske tekster som kunne brukes til å oppstille en fullstendig kronologi over den nybabylonske og den persiske periode (tiden fra slutten av 600-tallet til siste halvdel av 300-tallet f.v.t.).

Endelig gjelder det samme for disse astronomiske tekstene som for Ptolemaios’ kanon: Selv om de astronomiske opplysningene i disse tekstene (slik de blir tolket og forstått i dag) i det store og hele skulle være nøyaktige, beviser ikke dette at de historiske opplysningene som knyttes til dem, er riktige. Liksom Ptolemaios brukte visse tidligere kongers regjeringstider (slik han oppfattet tidsangivelsene) som et grunnriss for å kunne plassere sine astronomiske data, kan skriverne (eller avskriverne) i selevkidtiden ganske enkelt ha brukt sin tids anerkjente – eller «populære» – kronologi når de nedskrev sine astronomiske tekster. Denne kronologien kan meget godt ha inneholdt feil på noen av de kritiske punkter som er nevnt ovenfor. Det kan for eksempel være at en astronom eller skriver i oldtiden sier at et bestemt himmelfenomen inntraff i det året som svarer til 465 f.v.t. etter vår kalender, og at dette viser seg å være riktig når man foretar nøyaktige beregninger for å sjekke det. Men det kan være at han også sier at dette året (465 f.v.t.) var kong Xerxes’ 21. år, og tar fullstendig feil på dette punktet. Astronomisk nøyaktighet er med andre ord ingen garanti for historisk nøyaktighet.

Arkeologisk datering. De problemer som er forbundet med å fastsette årstall på grunnlag av kulturgjenstander som blir funnet under arkeologiske utgravninger, drøftes i artikkelen ARKEOLOGI. Her skal det bare kort nevnes at så lenge man mangler innskrifter med tidsangivelser, vil potteskår og andre kulturgjenstander aldri kunne brukes til annet enn å finne ut hvor gamle gjenstandene er i forhold til hverandre. En arkeolog kan med andre ord bare si at ’et bestemt lag og dets innhold i denne ruinhaugen tydeligvis tilhører samme periode som et bestemt lag i den ruinhaugen (ev. en tidligere eller en senere periode)’. Slik kan man bygge opp en generell kronologisk rekkefølge, som imidlertid alltid vil kunne bli korrigert og justert; justeringene kan noen ganger være på flere hundre år. Arkeologen George A. Barton daterte for eksempel i 1937 keramikk fra «eldre bronsealder» til perioden 2500–2000 f.v.t., mens W.F. Albright året etter tidfestet «eldre bronsealder» til 3200–2200 f.v.t.

Det forholder seg altså slik som G. Ernest Wright skriver: «På dette feltet kan vi sjelden operere med absolutter. I stedet må vi stille opp hypoteser som er mer eller mindre sannsynlige. Hvor sanne de er, avhenger av [arkeologenes] evne til å tolke og sammenholde mange forskjellige uensartete data, men når som helst vil ny informasjon kunne innebære at en gitt hypotese må endres, eller at en forsker må formulere den noe annerledes.» – Shechem, The Biography of a Biblical City, 1965, forordet, s. xvi.

Noe som ytterligere understreker dette, er en uttalelse i Chronologies in Old World Archaeology (redigert av Robert Ehrich og trykt i 1965 for å avløse et verk fra 1954), en bok som inneholder et kompendium av fremtredende arkeologers synspunkter på «den relative kronologis løsmaskede nettverk». I forordet (s. vii) heter det: «Formålet med denne boken er i tur og orden å presentere forskjellige tilstøtende områders kronologi slik de blir oppfattet i 1964 av regionale fagfolk. Til tross for all ny informasjon er situasjonen i det store og hele stadig flytende, og nye data vil medføre at noen av konklusjonene blir foreldet, kanskje allerede før dette verket går i trykken.» Det er fornuftig å ha dette i tankene når man vurderer det arkeologene sier om alderen på forskjellige byer, for eksempel Jeriko, eller om når israelittene inntok Palestina.

Historieskrivere i den klassiske periode. Med «den klassiske periode» siktes det her til den perioden i oldtiden som var preget av gresk-romersk kunst og kultur. Visse klassiske historieskriveres verker er ikke bare kilder til kunnskap om gresk og romersk historie, men blir av nåtidige historikere brukt til å fylle hullene eller til å bekrefte visse opplysninger i Egypts, Assyrias, Babylons, Persias, Syrias og Palestinas oldtidshistorie. Blant de greske historieskriverne kan nevnes Herodot (ca. 484–425 f.v.t.), Thukydid (ca. 471–401 f.v.t.), Xenofon (ca. 431–352 f.v.t.), Ktesias (400-tallet og 300-tallet f.v.t.) og senere Strabon, Diodoros Siculus og Aleksander Polyhistor (det første århundre f.v.t.), samt Plutark (det første og det andre århundre e.v.t.). Noen kjente romerske historieskrivere er Titus Livius (59 f.v.t.–17 e.v.t.), Gnaeus Pompeius Trogus (en av Livius’ samtidige), Plinius den eldre (23–79 e.v.t.) og Sextus Julius Africanus (200-tallet e.v.t.), som trolig var fra Libya. Andre viktige kilder er Manetho og Berossos (drøftet tidligere i artikkelen), den jødiske historieskriveren Josefus, hvis skrifter er til nokså stor hjelp når det gjelder det første århundre (selv om de motsier seg selv på visse punkter i sin nåværende form), og Evsebios (ca. 260–340 e.v.t.), kirkehistoriker og biskop i Cæsarea.

Alle disse historieskriverne levde etter den assyriske og den nybabylonske periode, og bare de fire første som er nevnt, levde på Perserrikets tid. Ingen av dem bygger altså på førstehånds kjennskap når de skildrer hendelser i den assyriske eller den nybabylonske periode, men gjengir tradisjonelle oppfatninger som de har hørt eller i noen tilfeller har lest og skrevet av. Hvor nøyaktige deres opplysninger er, avhenger naturligvis av hvor nøyaktige kildene deres var.

Dessuten bygger det vi i dag vet om skriftene deres, på avskrifter av avskrifter; den eldste avskriften daterer seg i mange tilfeller fra middelalderen. Vi har allerede sett hvordan Manethos og Berossos’ kronologiske data ble forvansket av avskriverne. Når det gjelder spørsmålet om hvor godt kvalifiserte og hvor pålitelige de andre historieskriverne i den klassiske periode var, er det verdt å merke seg følgende:

Herodot berømmes for sin måte å nærme seg historien på – han stiller spørsmål, søker relevante opplysninger og trekker så konklusjoner. Men det blir også påpekt at «hans data var utilfredsstillende» i noen tilfeller, og at «han gir rasjonelle forklaringer side om side med de irrasjonelle». Det er også blitt sagt at han «helt klart tilhører den romantiske skole» og således i like høy grad var en forteller som en historieskriver. (The New Encyclopædia Britannica, 1985-utg., bd. 5, s. 881, 882; 1910-utg., bd. XIII, s. 383) Hva Xenofon angår, blir det sagt at «objektivitet, grundighet og forskning ikke lå for ham», og at han pyntet fortellingene sine med «fiktive replikker». (The New Encyclopædia Britannica, 1987, bd. 12, s. 796) Professor George Rawlinson anklager Ktesias for med overlegg å ha forlenget det mediske monarkiets periode «ved helt bevisst å benytte et dupliseringssystem». Han sier videre: «Hver konge eller tidsperiode hos Herodot forekommer to ganger i Ktesias’ liste – et lett gjennomskuelig knep, klosset skjult under et banalt dekke av navn han fritt fant på.» – The Seven Great Monarchies of the Ancient Eastern World, 1885, bd. II, s. 85.

Når det gjelder den romerske historie i kongetiden (tiden før opprettelsen av republikken), leser vi at den «strekker seg bakover inn på mytologiens område. Det dreier seg knapt om noe annet enn en samling fabler som blir fortalt temmelig ukritisk og uten hensyn til kronologisk rekkefølge ut over det som var nødvendig for å få fortellingen til å gli eller for å fylle hullene, for eksempel perioden mellom Aeneas’ flukt fra Troja og det året da Roma skal ha blitt grunnlagt». Selv i tiden etter opprettelsen av republikken (ca. 509 f.v.t.) var historieskriverne tilbøyelige til å gjengi folkelige overleveringer sammen med historiske opplysninger uten i særlig grad å skjelne det ene fra det andre. «Stamtavler ble oppfunnet, oppdiktede konsulperioder [i Romerriket regnet man ofte tiden etter konsulenes embetsperioder] og fiktive seirer ble innføyd, og slektssagn . . . ble formelt innlemmet i statens historie.» Om de romerske krønikeskriverne heter det: «Det de fant av skriftlige opptegnelser, skrev de av; hullene fylte de, og der deres personlige erfaringer ikke strakk til, overtok fantasien.» – The Encyclopædia Britannica, 1911, bd. XVI, s. 820, 821.

Thukydid. Selv om det ofte blir hevdet at de klassiske historieskriverne manglet nøyaktighet og omhu, blir Thukydid i alminnelighet betraktet som et unntak fra regelen. Han er kjent for at han foretok grundige undersøkelser. The New Encyclopædia Britannica (1987, bd. 11, s. 741) sier om ham: «Hans autoritet overgås knapt av noen annen historikers autoritet. Han holdt seg til et stramt kronologisk skjema, og på de punkter hvor skjemaet kan kontrolleres ved hjelp av de formørkelsene han nevner, stemmer det helt.»

Noen ganger må man gå til de klassiske historieskriverne for å finne nødvendige opplysninger, særlig om den persiske periode (som handlingen i Esra, Nehemja og Ester utspiller seg i) og tiden fram til aposteltiden. Deres skrifter er også en hjelp til å fastslå når og hvordan Daniels profetiske syner (kap. 7–9, 11) er blitt oppfylt; disse strekker seg enda lenger enn til aposteltiden. Men som vist i det foregående er det ingen grunn til å sidestille deres historiske og kronologiske opplysninger med Bibelen. På de punktene hvor det er uoverensstemmelser, kan man trygt stole på den bibelske beretning, som er nedskrevet av øyenvitner og av slike som «nøye har gått igjennom alle ting fra først av», for eksempel Lukas. (Lu 1: 1–4) På grunnlag av de nøyaktige kronologiske opplysningene som blir gitt i Lukas’ og andres beretninger, er det mulig å tidfeste viktige hendelser i Jesu liv og også i aposteltiden. – Mt 2: 1, 19–22; Lu 3: 1–3, 21–23; o.a.

Bibelens tidsregning. Det er tydelig at alle ikke-bibelske opptegnelser fra oldtiden må brukes med en viss forsiktighet. Man kjenner til at de inneholder unøyaktigheter på mange områder, og det er svært usannsynlig at akkurat de kronologiske opplysningene skulle være feilfrie. I motsetning til dette har Bibelen vist seg å være sann på alle områder og å gi det klart mest nøyaktige bildet av de periodene i oldtiden som den omhandler. Også dens kronologi er pålitelig. – Se BIBELEN (Autentisitet).

Når man skal regne ut hvilke årstall etter moderne dateringsmetoder Bibelens tidsangivelser svarer til, bør man ha i tankene at det er forskjell på grunntall og ordenstall. Med grunntall (f.eks. 1, 2, 3 og 10) angis antall hele år. Når det blir benyttet ordenstall (f.eks. 1., 2., 3. og 10.), må man trekke én ifra for å få antall hele år. I tidsangivelsen «Nebukadressars attende år» er «attende» et ordenstall og står for 17 hele år pluss noen dager, uker eller måneder, avhengig av hvor lang tid som var gått etter at det 17. året var utløpt. – Jer 52: 29.

Når man skal telle hvor mange år det er fra et tidspunkt før vår tidsregning til et tidspunkt etter vår tidsregning, må man ha i tankene at det for eksempel fra den 1. oktober i år 1 f.v.t. til den 1. oktober i år 1 e.v.t. er bare ett år, ikke to, slik det framgår av følgende oppstilling:

Dette kommer av at årstallene i virkeligheten er for ordenstall å regne. Fra den 1. oktober i år 2 f.v.t. (det omtrentlige tidspunktet for Jesu fødsel) til den 1. oktober i år 29 e.v.t. (det omtrentlige tidspunktet for Jesu dåp) var det altså 30 år: ett helt år og tre måneder i perioden f.v.t. og 28 hele år og 9 måneder i perioden e.v.t. – Lu 3: 21–23.

Fra skapelsen av mennesket fram til vår tid. Historikerne er ikke i stand til å fastslå med sikkerhet når den perioden man kaller «historisk tid», begynte. Enten man vender seg til Assyrias, Babylons eller Egypts historie, blir kronologien mer og mer usikker og ustabil jo lenger man kommer bakover i det 2. årtusen f.v.t., og i det 3. årtusen f.v.t. blir det hele nokså dunkelt og forvirrende. Bibelen inneholder til sammenligning en sammenhengende beretning som gjør det mulig å regne seg bakover til begynnelsen av menneskets historie. Beregningen lettes ytterligere ved at Bibelen refererer til visse større tidsperioder, for eksempel perioden på 479 år fra utgangen av Egypt og inntil byggingen av templet ble påbegynt på Salomos tid. – 1Kg 6: 1.

For å kunne knytte tidsangivelsene til den kalender vi bruker i dag, må vi ta utgangspunkt i et basisårstall, det vil si et godt underbygd og alminnelig anerkjent årstall for en historisk hendelse som også er omtalt i Bibelen. Med utgangspunkt i et slikt årstall kan vi regne oss bakover eller framover i tiden og knytte tidsangivelser etter dagens kalender til mange hendelser som er omtalt i Bibelen.

Ett slikt årstall som er i harmoni med både den bibelske og den verdslige historie, er år 29 e.v.t. De første månedene av dette året falt i keiser Tiberius’ 15. regjeringsår, ettersom det romerske senat hadde utropt Tiberius til keiser den 15. september i år 14 (ifølge den gregorianske kalender). Det var i år 29 døperen Johannes begynte å forkynne, og det var trolig omkring seks måneder senere samme år han døpte Jesus. – Lu 3: 1–3, 21, 23; 1: 36.

Et annet årstall som kan brukes som utgangspunkt, er 539 f.v.t. En rekke kilder bekrefter at det var i dette året perseren Kyros inntok Babylon. (Noen av de verdslige kildene er Diodoros, Africanus, Evsebios og Ptolemaios, foruten de babylonske tavlene.) I sitt første år utstedte Kyros sitt dekret om at jødene skulle løslates fra fangenskapet. Som det framgår av artikkelen om KYROS, er det svært sannsynlig at dekretet ble utstedt vinteren 538 eller henimot våren 537. Dette ville gi jødene tid til å gjøre de nødvendige forberedelser, foreta den fire måneder lange reisen til Jerusalem og nå fram innen den sjuende måneden (tisjri), eller omkring 1. oktober i 537. – Esr 1: 1–11; 2: 64–70; 3: 1.

Med utgangspunkt i slike basisårstall kan man tidfeste svært mange bibelske hendelser nokså nøyaktig. Her følger en enkel oversikt over Bibelens kronologi:

Hva er så det bibelske grunnlaget for denne kronologien, og hvilke andre kilder er det som i noen tilfeller underbygger den? Nedenfor følger noen opplysninger som viser hvordan man kan regne seg fram til hver av de ovennevnte tidsperiodene.

Fra skapelsen av Adam til vannflommen. Grunnlaget for å beregne perioden fra skapelsen av Adam og fram til vannflommen til 1656 år finnes i 1. Mosebok 5: 1–29; 7: 6. Perioden kan deles inn som vist i rammen nedenfor:

De tallene som er oppgitt for tiden før vannflommen, er de tallene som finnes i den massoretiske tekst, som moderne oversettelser av De hebraiske skrifter bygger på. Disse tallene avviker fra tallene i den greske oversettelsen Septuaginta, men de foreliggende vitnesbyrd peker helt klart i retning av at den massoretiske tekst er mest nøyaktig.

I J.P. Langes Commentary on the Holy Scriptures (Genesis, s. 272, fotn.) sies det: «Det indre vitnesbyrd viser seg så avgjort å være i favør av den hebraiske tekst på grunn av dens beskaffenhet når det gjelder proporsjoner. I LXX følger tallene tydeligvis et skjema som de er blitt tilpasset. Dette er ikke tilfellet i den hebraiske tekst, noe som i høy grad taler for at man her har autentiske slektsopptegnelser. . . . Også av fysiologiske grunner er den hebraiske tekst å foretrekke, for livslengdene krever slett ikke en så sen manndomsalder som det disse tallene [i Septuaginta] synes å antyde. . . . de 100 årene som i hvert tilfelle er lagt til i Septuaginta, avslører et ønske om å skape større forholdsmessig overensstemmelse i tallene, ut fra en eller annen fysiologisk forestilling. . . . Til alt dette må man tilføye at den hebraiske tekst har størst krav på å bli betraktet som den opprinnelige på grunn av den velkjente pinlige, ja overtroiske, omhu som den skriftlige overleveringen har foregått med.» – Oversatt til engelsk og redigert av P. Schaff, 1976.

Selv om vår tids historikere fører menneskers eksistens på jorden mye lenger tilbake enn til 4026 f.v.t., taler kjensgjerningene så avgjort imot dette standpunktet. Når det gjelder den perioden på tusener av år som man kaller «forhistorisk tid», bygger forskerne på spekulasjoner, noe som blant annet ses av følgende uttalelse av den fremtredende vitenskapsmannen P.E. Klopsteg: «Vil du bli med på en spekulativ ekskursjon til forhistorisk tid? Forestill deg den tiden da arten sapiens trådte fram i slekten Homo . . . og hast så gjennom de årtusenene som man i dag stort sett bare har den slags opplysninger om som er basert på gjetninger og tolkninger, og inn i den æra hvor man finner de første innskriftene som man kan hente noen fakta fra.» (Uthevet av oss.) – Science, 30. desember 1960, s. 1914.

Perioden etter vannflommen starter med året 2369 f.v.t. Det er riktignok noen som vil hevde at visse billedskrifttekster daterer seg fra tiden mellom 3300 og 2800 f.v.t. (New Discoveries in Babylonia About Genesis av P.J. Wiseman, 1949, s. 36), men disse inneholder ikke tidsangivelser, og påstandene om at de er så gamle, bygger på arkeologers gjetninger.

Noen ganger blir det henvist til dateringer basert på radiokarbonmetoden (C-14-metoden), men denne dateringsmetoden har sine klare begrensninger. I bladet Science for 11. desember 1959 (s. 1630) het det: «Et eksempel som kan bli klassisk når det gjelder hvor upålitelig C-14-metoden kan være, er spriket på 6000 år mellom elleve dateringer som gjelder Jarmo . . . , en forhistorisk landsby i det nordøstlige Irak som ifølge alle arkeologiske vitnesbyrd ikke var bebodd i mer enn 500 år i strekk.» Det finnes altså ingen sikre beviser for at det var på et tidligere tidspunkt enn i 2369 f.v.t. menneskeheten fikk en ny start etter vannflommen.

Fra 2370 f.v.t. og fram til Abrahamspakten. Denne periodens kronologi kan sammenfattes slik:

Grunnlaget for disse tallene finnes i 1. Mosebok 11: 10 til 12: 4. Det er logisk at uttrykket «etter vannflommen» (1Mo 11: 10) brukt i tilknytning til Arpaksjads fødsel refererer til det tidspunkt da vannflommen startet (2370 f.v.t.), ikke til den perioden da jorden var oversvømt av vann. Det hebraiske ordet for «vannflom» tyder også på dette. – Jf. 1Mo 6: 17; 7: 4–6, 10–12, 17; 9: 11.

Det blir ikke opplyst i Bibelens beretning når byggingen av Babels tårn ble påbegynt. I 1. Mosebok 10: 25 blir det nevnt at det var ’i Pelegs dager’ jordens befolkning ble delt, det vil si spredt, som følge av språkforvirringen i Babel. Dette behøver ikke å bety at det skjedde omtrent da Peleg ble født. Uttrykket «i hans dager» peker snarere i retning av at jordens befolkning ble spredt en eller annen gang i løpet av hans levetid, som strakte seg fra 2269 til 2030 f.v.t. Hvis hver mann ble far første gang i 30-årsalderen og deretter fikk ett barn hvert tredje år inntil han ble 90 år gammel, ville befolkningen i løpet av 180 år etter at vannflommen var over (dvs. innen 2189 f.v.t.), ha vokst til over 4000 voksne menn og 4000 voksne kvinner. Dette er et forsiktig anslag. Likevel er dette med god margin mange nok til å passe til omstendighetene omkring byggingen av Babels tårn og det at menneskene ble spredt utover jordens overflate.

Det var tydeligvis da Abraham gikk over Eufrat og inn i Kanaan, at Jehova lot sin pakt med ham, «Abrahamspakten», tre i kraft. Ettersom Abraham forlot Karan og drog inn i Kanaan umiddelbart etter at hans far, Tarah, var død, kan det tidspunktet da Abrahamspakten trådte i kraft, settes til 1943 f.v.t. – 1Mo 11: 32; 12: 1–5.

Fra 1943 f.v.t. til utgangen av Egypt. Andre Mosebok 12: 40, 41 sier: «Botiden til Israels sønner, som hadde bodd i Egypt, var fire hundre og tretti år. Og det skjedde ved slutten av de fire hundre og tretti årene, ja, det skjedde nettopp på den dagen, at alle Jehovas hærer drog ut av Egypts land.» I de fleste oversettelser er vers 40 gjengitt på en slik måte at tanken blir at israelittene bodde i Egypt i 430 år, men den hebraiske ordlyden gir rom for gjengivelsen ovenfor. I Galaterne 3: 16, 17 knytter Paulus dessuten disse 430 årene til perioden fra Abrahamspakten trådte i kraft, og fram til innstiftelsen av lovpakten. Abrahamspakten trådte etter alt å dømme i kraft da Abraham handlet i tråd med Guds løfte ved at han i 1943 f.v.t. gikk over Eufrat og satte kursen mot Kanaan og derved gikk inn i «det land» som Gud hadde ledet ham til. (1Mo 12: 1; 15: 18–21) Nøyaktig 430 år etter dette, i 1513 f.v.t., ble hans etterkommere utfridd av Egypt, og samme år ble lovpakten inngått med dem. Gjengivelsen av 2. Mosebok 12: 40, 41 i den greske oversettelsen Septuaginta viser at man allerede meget tidlig forstod det slik at den omtalte perioden skulle regnes fra det tidspunkt da nasjonens forfedre gikk inn i Kanaan: «Men botiden til Israels sønner, den tid de bodde i Egypts land og i Kanaans land, [var] fire hundre og tretti år.»

Perioden fra Abraham forlot Karan og gikk inn i Kanaan, til Jakob drog ned til Egypt, var på 215 år. Dette tallet beregnes slik: Isak ble født 25 år etter at Abraham forlot Karan (1Mo 12: 4; 21: 5); så tok det 60 år før Jakob ble født (1Mo 25: 26); Jakob var 130 år gammel da han kom til Egypt (1Mo 47: 9) – totalt 215 år (1943–1728 f.v.t.). Dette betyr at den perioden israelittene befant seg i Egypt, var like lang, altså 215 år (1728–1513 f.v.t.). At israelittene i løpet av 215 år kunne bli så mange at nasjonen kunne ha 600 000 «sunne og sterke menn», blir vist i artikkelen UTGANGEN AV EGYPT. – 2Mo 12: 37.

Jehova sa til Abram (Abraham): «Du skal vite for visst at din ætt kommer til å bli fastboende utlendinger i et land som ikke er deres, og de blir nødt til å tjene dem, og disse kommer i sannhet til å plage dem i fire hundre år.» (1Mo 15: 13; se også Apg 7: 6, 7.) Dette ble sagt før Abrahams arving eller «ætt», Isak, var født. I 1932 f.v.t. fikk Abraham sønnen Ismael med den egyptiske tjenestepiken Hagar, og i 1918 f.v.t. ble Isak født. (1Mo 16: 16; 21: 5) Teller man 400 år tilbake fra utgangen av Egypt, som markerte slutten på ’plagingen’ (1Mo 15: 14), kommer man til 1913 f.v.t., da Isak var omkring fem år gammel. Det later til at Isak ble avvent på dette tidspunktet, og Isak, som allerede var ’en fastboende utlending’ i et land som ikke var hans, merket allerede da begynnelsen til den forutsagte plagingen ved at Ismael, som da var ca. 19 år gammel, «drev gjøn med ham». (1Mo 21: 8, 9) Sett med dagens øyne kunne kanskje det at Ismael drev gjøn med Abrahams arving, synes å være en bagatell. Slik var det imidlertid ikke i patriarkalsk tid, noe som framgår av Saras reaksjon og av at Gud støttet henne i kravet om at Hagar og hennes sønn, Ismael, måtte bli sendt vekk. (1Mo 21: 10–13) At denne beretningen er blitt nedskrevet i detalj og er bevart som en del av Guds Ord, peker i seg selv i retning av at denne hendelsen avmerket begynnelsen til de forutsagte 400 årene med plaging, som skulle ende først ved utgangen av Egypt. – Ga 4: 29.

Fra 1513 f.v.t. til riket ble delt. Byggingen av templet i Jerusalem ble påbegynt «i det fire hundre og åttiende året etter at Israels sønner hadde dratt ut av Egypts land», i Salomos fjerde regjeringsår. (1Kg 6: 1) «Fire hundre og åttiende» er et ordenstall som står for 479 hele år og litt til, i dette tilfellet en måned. Hvis man teller 479 år fra utgangen av Egypt (i måneden nisan i 1513 f.v.t.), kommer man til 1034 f.v.t., og det var altså i det året, i den andre måneden, siv (april/mai), at byggingen av templet ble påbegynt. Ettersom dette var Salomos fjerde år (også «fjerde» er et ordenstall), må Salomo ha blitt konge tre hele år tidligere, i 1037 f.v.t. Hans regjeringstid, som strakte seg over 40 år, løp altså etter alt å dømme fra nisan 1037 til nisan 997 f.v.t., og riket ble tydeligvis delt i løpet av dette sistnevnte året. En kronologisk oversikt over denne perioden gis i rammen nedenfor.

Grunnlaget for disse tallene finnes i skriftsteder som 5. Mosebok 2: 7; 29: 5; Apostlenes gjerninger 13: 21; 2. Samuelsbok 5: 4; 1. Kongebok 11: 42, 43; 12: 1–20. Noen kritikere fester seg ved de fire 40-årsperiodene i denne tidsperioden og hevder at dette viser at bibelskribentene ’bare søkte symmetri’ i stedet for å gå inn for å oppstille en nøyaktig kronologi. Men de fire periodene behøver ikke å ha vært nøyaktig like lange. Israelittenes vandring i ødemarken før de gikk inn i Kanaan, varte i nesten nøyaktig 40 år, i tråd med den dommen fra Gud som er nedskrevet i 4. Mosebok 14: 33, 34 (jf. 2Mo 12: 2, 3, 6, 17; 5Mo 1: 31; 8: 2–4; Jos 4: 19), men de andre tre periodene kan ha vært litt lengre eller litt kortere. Det framgår for eksempel av 2. Samuelsbok 5: 5 at David egentlig var konge i 40 ¹/₂ år. Hvis det var slik at de israelittiske kongenes regjeringsår ble regnet fra nisan til nisan, noe som synes å være tilfellet, kan det være at Saul egentlig var konge i bare 39 ¹/₂ år, men at de månedene som gjenstod fram til måneden nisan, ble tilskrevet hans regjeringstid og således ikke offisielt ble regnet med til Davids regjeringstid. Dette var i hvert fall alminnelig praksis blant semittiske herskere i Mesopotamia; månedene fra en konges død og fram til førstkommende nisan ble omtalt som den etterfølgende kongens «tiltredelsesperiode», mens hans første offisielle regjeringsår først ble regnet fra måneden nisan av.

Det blir ikke oppgitt hvor lang tid det gikk fra israelittene gikk inn i Kanaan, og til utløpet av dommertiden, men dette kan regnes ut: Fra utgangen av Egypt til Salomos fjerde år gikk det 479 år. Når ørkenvandringen, Sauls regjeringstid og Davids regjeringstid og Salomos tre første år, i alt 123 år, trekkes fra dette, får man 356 år.

Bibelen opplyser ikke hvordan disse 356 årene (fra Israel gikk inn i Kanaan i 1473 f.v.t., til Saul ble konge i 1117 f.v.t.) fordeler seg. Men det ser ut til at flere tidsperioder overlapper hverandre. Hvis man legger sammen de periodene da israelittene enten ble undertrykt, hadde dommere eller hadde fred, slik de blir angitt i Dommernes bok, får man i alt 410 år. For at disse periodene skal kunne passe inn i den ovennevnte tidsperioden på 356 år, må noen av dem ha løpt parallelt, noe de fleste bibelkommentatorer anser for å være tilfellet. Den måten omstendighetene er beskrevet på i Bibelens beretning, sannsynliggjør denne forklaringen. Vanligvis berørte undertrykkelsen visse deler av landet og visse stammer. (KART: bd. 1, s. 743) Utsagnet «landet hadde deretter ro», som flere ganger blir brukt etter beretninger om israelittenes seirer over sine undertrykkere, gjelder altså ikke nødvendigvis alltid hele det området som de tolv stammene rådde over, men gjelder kanskje i noen tilfeller de områdene som i første rekke var berørt av undertrykkelsen i det bestemte tilfellet. – Dom 3: 11, 30; 5: 31; 8: 28; jf. Jos 14: 13–15.

I Apostlenes gjerninger, kapittel 13, oppsummerer apostelen Paulus hvordan Gud handlet med Israel fra han ’utvalgte forfedrene’ og videre framover under oppholdet i Egypt, utgangen av Egypt, ørkenvandringen, erobringen av Kanaan og utskiftingen av landet og sier så: «Alt dette i løpet av omkring fire hundre og femti år. Og etter dette gav han dem dommere inntil profeten Samuel.» (Apg 13: 20) Noen bibeloversettelser har en gjengivelse av dette verset som har skapt forvirring: «Og etter dette gav han dem dommere i omkring fire hundre og femti år, inntil profeten Samuel.» (NB; KJ) De eldste håndskriftene (deriblant Codex Sinaiticus, Codex Vaticanus [ms. 1209] og Codex Alexandrinus) og også de fleste nyere oversettelser (NO; EN; EG; JB; Kx o.a.; se også v. 19, 20 i AS, RS, AT) støtter imidlertid den førstnevnte gjengivelsen, som går ut på at dommertiden fulgte etter de 450 årene. Ettersom de «omkring fire hundre og femti år» begynte med at ’Gud utvalgte Israels forfedre’, ser det ut til at de skal regnes fra 1918 f.v.t., da Isak, den som i første omgang utgjorde den «ætt» som Abraham hadde fått løfte om, ble født. Perioden ville i så fall ende ca. 1467 f.v.t., da den innledende erobringen av Kanaan var fullført og utskiftingen av landet kunne begynne. Ettersom det sies at tallet er omtrentlig, vil ikke en forskjell på et år eller to ha noen betydning.

Fra 997 f.v.t. til ødeleggelsen av Jerusalem. En nyttig rettesnor når man skal fastsette hvor lang denne perioden var, gis i Esekiel 4: 1–7, hvor det blir fortalt om den symbolske beleiringen av Jerusalem som profeten Esekiel utførte på Guds befaling. Esekiel skulle ligge på sin venstre side i 390 dager og på den måten «bære misgjerningen til Israels hus». Så skulle han ligge på sin høyre side i 40 dager og «bære misgjerningen til Judas hus». Hver dag skulle stå for ett år. De to periodene (på henholdsvis 390 og 40 år) som ble symbolsk skildret slik, stod tydeligvis for varigheten av Jehovas overbærenhet med de to rikenes avgudsdyrkelse. Den jødiske forståelsen av denne profetien blir framstilt på følgende måte i Soncino Books of the Bible (kommentaren til Esekiel, s. 20, 21): «Nordrikets skyld strakte seg over en periode på 390 år ([ifølge] Seder Olam [den eldste posteksilske krønike som er bevart på hebraisk], [og rabbinerne] Raschi og Ibn Esra). Abarbanel, som siteres av Malbim, regner perioden for Samarias skyld fra det tidspunkt da skismaet fant sted under Rehabeam, . . . og fram til Jerusalems fall. . . . Høyre [side, som Esekiel deretter lå på] betegner sørsiden, dvs. Juda rike, som lå i sør, eller til høyre. . . . Judas forderv varte i 40 år og begynte kort tid etter Samarias fall. Ifølge Malbim regnes denne perioden fra det trettende året av Josjias regjeringstid . . . da Jeremia begynte sin tjeneste. (Jer. i. 2).» – Redigert av A. Cohen, London 1950.

Fra delingen av riket i 997 til Jerusalems fall i 607 f.v.t. var det 390 år. Samaria, hovedstaden i nordriket, falt riktignok for assyrerne allerede i 740 f.v.t., i Hiskias sjette år (2Kg 18: 9, 10), men det er sannsynlig at noen av innbyggerne flyktet til tostammeriket i sør i forkant av assyrernes framrykning. (Legg også merke til hvordan situasjonen i Juda var etter delingen av riket, slik den er beskrevet i 2Kr 10: 16, 17.) Noe som er enda viktigere i denne sammenheng, er at Jehova Gud ikke glemte de landflyktige jødene fra nordriket; de ble nevnt i profetenes budskaper lenge etter Samarias fall. Hovedstaden Jerusalem representerte altså fortsatt deres interesser, noe som innebærer at Jerusalems fall i 607 f.v.t. var et uttrykk for Jehovas dom ikke bare over Juda, men over hele Israels nasjon. (Jer 3: 11–22; 11: 10–12, 17; Ese 9: 9, 10) Da Jerusalem falt, brast håpet for hele nasjonen (med unntak av de få som holdt fast ved den sanne tro). – Ese 37: 11–14, 21, 22.

I forbindelse med oversikten på sidene 92 til 94 blir disse 390 årene betraktet som en pålitelig kronologisk rettesnor. Legger man sammen de regjeringstidene som blir oppgitt for kongene i Juda fra Rehabeam til Sidkia, får man 393 år. Noen bibelkronologer prøver å få opplysningene om de forskjellige kongene til å stemme overens ved å regne med flere perioder da to konger regjerte samtidig i Juda, og flere perioder da det ikke var noen konge der. Det ser imidlertid ut til å være nødvendig å regne med bare ett tilfelle da to konger regjerte samtidig. Det blir sagt om Juda-kongen Jehoram (i hvert fall ifølge den massoretiske tekst og de eldste bibelhåndskriftene) at han ble konge «mens Jehosjafat var konge i Juda», noe som gir et visst grunnlag for å anta at de to kongene regjerte samtidig en tid. (2Kg 8: 16) Derved faller hele perioden tydeligvis innenfor rammen av de 390 årene.

Oversikten skal ikke betraktes som en absolutt kronologi, men snarere som et forslag til oppstilling av regjeringsperiodene i de to rikene. De inspirerte bibelskribentene beskjeftiget seg med tall og andre opplysninger som de selv og det jødiske folk kjente godt til, og de forskjellige kronologiske synsvinklene som skribentene anla i forskjellige sammenhenger, utgjorde ikke noe problem. Men slik er det ikke i dag, så man må nøye seg med å utarbeide en kronologi som stemmer nokså nøyaktig overens med den bibelske beretning.

Fra 607 f.v.t. til hjemkomsten fra landflyktigheten. Hvor lang denne perioden var, framgår av følgende erklæring fra Gud selv angående Juda: «Hele dette landet skal bli til et herjet sted, til forferdelse, og disse nasjonene vil måtte tjene Babylons konge i sytti år.» – Jer 25: 8–11.

Denne 70-årsperioden må være tiden fra Juda ble lagt øde, noe som skjedde umiddelbart etter ødeleggelsen av Jerusalem, til de landflyktige jødene kom tilbake til sitt hjemland på foranledning av Kyros’ dekret. Profetien gir ikke rom for noen annen plassering; den sier uttrykkelig at de 70 årene skulle være den perioden da Juda land var «et herjet sted», det vil si da det lå øde. Det var slik profeten Daniel forstod denne profetien, for han sier: «Jeg, Daniel, [la] i bøkene merke til det antall år som ifølge Jehovas ord, som hadde kommet til profeten Jeremia, skulle gå for at Jerusalems ødeleggelser skulle fullbyrdes, nemlig sytti år.» (Da 9: 2) Etter en beskrivelse av Nebukadnesars erobring av Jerusalem sier 2. Krønikebok 36: 20, 21: «Videre førte han dem som var igjen etter sverdet, bort som fanger til Babylon, og de ble tjenere for ham og hans sønner inntil Persias kongehus begynte å regjere, for at Jehovas ord ved Jeremias munn skulle bli oppfylt, inntil landet hadde gjort opp for sine sabbater. Alle de dager det lå øde, holdt det sabbat, for å fullbyrde sytti år.»

Den endelige beleiringen av Jerusalem begynte i Sidkias 9. år (609 f.v.t.), og byen falt i hans 11. år (607 f.v.t.), som svarer til Nebukadnesars 19. år som konge (regnet fra hans tiltredelsesår, 625 f.v.t.). (2Kg 25: 1–8) I den femte måneden i dette året (måneden ab, som svarer til juli/august) ble byen stukket i brann, murene revet og de fleste innbyggerne ført i landflyktighet. Noen «av de ringe i landet» fikk imidlertid bli tilbake. De ble værende inntil Gedalja, som Nebukadnesar hadde satt over landet, ble myrdet; da flyktet de til Egypt, og Juda ble lagt fullstendig øde. (2Kg 25: 9–12, 22–26) Dette skjedde i den sjuende måneden, etanim, eller tisjri (september/oktober). De 70 årene som landet skulle ligge øde, må således ha begynt omkring 1. oktober 607 f.v.t. og endt i 537 f.v.t. Innen den sjuende måneden i 537 hadde de første jødene vendt tilbake og var kommet fram til Juda – 70 år etter at landet var blitt lagt fullstendig øde. – 2Kr 36: 21–23; Esr 3: 1.

Fra 537 f.v.t. til Kornelius’ omvendelse. I det andre året etter hjemkomsten fra landflyktigheten (536 f.v.t.) ble grunnvollen til det nye templet lagt i Jerusalem, men templet ble fullført først i perseren Dareios Is sjette regjeringsår. (Esr 3: 8–10; 6: 14, 15) Ettersom Dareios etablerte sitt herredømme i Babylon først da han i desember 522 slo ned Nebukadnesar IIIs opprør og straks etter tok ham til fange og drepte ham i Babylon, kan 522 betraktes som kong Dareios Is tiltredelsesår. Hans første regjeringsår begynte altså om våren i 521 f.v.t. (Babylonian Chronology, 626 B.C.–​A.D. 75, s. 30) Dareios’ sjette år strakte seg således fra 12. april 516 til og med mars 515 f.v.t. På dette grunnlag kan man fastslå at gjenoppbyggingen av Jehovas tempel under Serubabel ble fullført den 6. mars 515 f.v.t.

Det neste betydningsfulle året er Artaxerxes Longimanus’ 20. år, det året da Nehemja fikk tillatelse til å reise for å gjenoppbygge Jerusalem. (Ne 2: 1, 5–8) Grunnlaget for å si at dette skjedde i 455 f.v.t. og ikke i 445 f.v.t., det årstallet som i alminnelighet blir oppgitt, drøftes i artikkelen PERSIA, PERSERE. De hendelsene som inntraff dette året i forbindelse med gjenoppbyggingen av byen Jerusalem og dens murer, danner utgangspunktet for profetien om de «sytti uker» i Daniel 9: 24–27. Med «uker» siktes det her åpenbart til «årsuker» (Da 9: 24, RS, AT, Mo; se også EN, NB, fotn.), altså i alt 490 år. Som vist i artikkelen SYTTI UKER pekte profetien fram til det at Jesus stod fram som Messias i år 29 e.v.t., til hans død «halvveis i uken», det vil si midt i den siste årsuken (i år 33), og til utløpet av den perioden da Gud viste jødene spesiell gunst (i år 36). De 70 årsukene utløp altså da Kornelius ble omvendt, etter 490 år regnet fra 455 f.v.t. – Apg 10: 30–33, 44–48; 11: 1.

Jesus stod fram som Messias nettopp i det året det var forutsagt at han skulle stå fram, kanskje omkring seks måneder etter at døperen Johannes hadde begynt sin tjeneste, noe Johannes gjorde «i det femtende år av keiser Tiberius’ regjering». (Lu 1: 36; 3: 1, 2, 21–23) Ettersom det romerske senat utnevnte Tiberius til keiser den 15. september i år 14 e.v.t., strakte hans 15. regjeringsår seg fra siste halvdel av år 28 til siste halvdel av år 29. (Se TIBERIUS.) De foreliggende vitnesbyrd tilsier altså at Jesus ble døpt og salvet om høsten i år 29.

Ettersom Jesus var «omkring tretti år gammel» da han ble døpt i år 29 (Lu 3: 23), må han ha blitt født 30 år tidligere, det vil si i år 2 f.v.t., sannsynligvis om høsten. Han ble født i keiser Augustus’ regjeringstid og mens Kvirinius var stattholder i Syria. (Lu 2: 1, 2) Augustus var keiser fra år 27 f.v.t. til år 14 e.v.t. Den romerske senatoren P. Sulpicius Quirinius (Kvirinius) var stattholder i Syria to ganger. Første gang etterfulgte han tydeligvis P. Quintilius Varus, som innehadde dette embetet fram til år 4 f.v.t. Noen forskere plasserer Kvirinius’ første periode som stattholder i årene 3–2 f.v.t. (Se REGISTRERING.) På dette tidspunkt var Herodes den store konge over Judea, og som vist tidligere i denne artikkelen er det mye som tyder på at han døde i år 1 f.v.t. Alle tilgjengelige vitnesbyrd, især Bibelens vitnesbyrd, tilsier altså at det var om høsten i år 2 f.v.t. at Guds Sønn ble født som menneske på jorden.

Senere apostolisk tid. Det er mulig å fastsette omtrentlige tidspunkter for mange av hendelsene på apostlenes tid. Det at den kristne profeten Agabus uttalte en profeti om en stor hungersnød, og det at Herodes Agrippa I satte i gang en forfølgelse av de kristne som førte til at apostelen Jakob ble drept og Peter satt i fengsel, fant tydeligvis sted omkring år 44. (Apg 11: 27–30; 12: 1–4) Herodes Agrippa døde i løpet av dette året, og mye tyder på at den forutsagte hungersnøden inntraff i år 46. Det var sannsynligvis på denne tiden Paulus og Barnabas utførte nødhjelpsarbeid. – Apg 12: 25.

Paulus’ første besøk i Korint kan tidfestes på grunnlag av Gallios periode som prokonsul. (Apg 18: 1, 11–18) Som forklart i artikkelen om GALLIO ser det ut til at han var prokonsul fra sommeren i år 51 til sommeren i år 52, selv om mange forskere heller til den oppfatning at det dreier seg om år 52/53. Paulus’ 18-måneders opphold i Korint strakte seg altså øyensynlig fra høsten i år 50 til våren i år 52. Dette støttes også av den omstendighet at to av Paulus’ medarbeidere i Korint, Akvilas og Priskilla, nylig var kommet fra Italia på grunn av keiser Claudius’ forordning om at alle jøder skulle forlate Roma. (Apg 18: 2) Paulus Orosius, en historieskriver som levde på 400-tallet, sier at denne befalingen ble gitt i Claudius’ niende år, det vil si i år 49 eller i begynnelsen av år 50.

De to årene Paulus satt i fengsel i Cæsarea, var de to siste årene av Feliks’ periode som stattholder; Paulus ble så sendt til Roma av Feliks’ etterfølger, Porkius Festus. (Apg 21: 33; 23: 23–35; 24: 27) Det rår en viss usikkerhet om når Festus tiltrådte embetet som stattholder, ettersom de historiske vitnesbyrd ikke stemmer helt overens. Det later likevel til at det mest sannsynlige alternativet er år 58. Paulus’ ankomst til Roma kan da plasseres mellom år 59 og år 61.

Den store brannen som herjet Roma, inntraff i juli år 64. Etter brannen oppstod det en voldsom forfølgelse av de kristne, noe Nero stod bak. Det var sannsynligvis kort tid etter dette at Paulus kom i fangenskap for andre gang i Roma og ble henrettet. (2Ti 1: 16; 4: 6, 7) Man mener at apostelen Johannes ble forvist til øya Patmos i keiser Domitians regjeringstid (81–96). (Åp 1: 9) Forfølgelsen av de kristne nådde et toppunkt mens han var keiser, særlig i hans tre siste år. Ifølge tradisjonen ble Johannes løslatt fra fangenskapet etter at Domitian var død, og døde i Efesos omkring år 100. Med Johannesbrevene, som ble skrevet omkring denne tiden, ble Bibelens kanon fullført, og da Johannes døde, endte aposteltiden.

[Oversikt på sidene 92 til 94]

VIKTIGE ÅRSTALL i kongetiden i Juda og Israel

MERK: Formålet med denne oversikten er å gi et praktisk overblikk over viktige hendelser i tilknytning til kongene i Juda og Israel. De opplysninger som gis i Bibelens beretning om Juda-kongenes regjeringstider, er lagt til grunn ved tidfesting av andre hendelser. For Juda-kongenes vedkommende strekker regjeringsårene seg fra våren i det oppgitte året til våren i de etterfølgende årene. Israels kongers regjeringstider er synkronisert med Juda-kongenes. Bibelen sammenstiller mange steder samtidige hendelser og personer, og disse opplysningene er tatt i betraktning når man har fastsatt disse årstallene.

Øversteprester og profeter som i Bibelens beretning er nevnt i tilknytning til de forskjellige kongene, er tatt med her. Men listen er langt fra fullstendig. Det aronittiske presteskap tjente øyensynlig uten avbrudd, først ved tabernaklet og senere ved templet, helt fram til folket ble ført i landflyktighet til Babylon. Og Bibelen viser at det fantes mange flere hellige profeter enn dem som er navngitt. – 1Kg 18: 4; 2Kr 36: 15, 16.

TOLVSTAMMERIKET

År f.v.t.

SAUL blir konge over alle de tolv stammene (hersker i 40 år)

Profet: Samuel

Øversteprester: Akija, Akimelek

1117

David blir født

1107

Samuel fullfører Dommernes bok

ca. 1100

Samuel fullfører Ruts bok

ca. 1090

Første Samuelsbok blir fullført

ca. 1078

DAVID blir konge over Juda i Hebron (40 år)

Profeter: Natan, Gad, Sadok

Øversteprest: Abjatar

1077

David blir konge over hele Israel; gjør Jerusalem til sin hovedstad

1070

Gad og Natan fullfører 2. Samuelsbok

ca. 1040

SALOMO blir konge (40 år)

Profeter: Natan, Akija, Iddo

Øversteprester: Abjatar, Sadok

1037

Byggingen av Salomos tempel blir påbegynt

1034

Salomos tempel i Jerusalem blir fullført

1027

Salomo skriver Høysangen

ca. 1020

Salomo skriver Forkynnerens bok

før 1000

JUDA RIKE

År f.v.t.

ISRAELS RIKE

REHABEAM blir konge (hersker i 17 år); nasjonen blir delt i to riker

Profeter: Sjemaja, Iddo

997

JEROBOAM blir konge over de ti nordlige stammene; han hersker øyensynlig først fra Sikem og så fra Tirsa (22 år)

Profet: Akija

Sjisjak, kongen i Egypt, inntar Juda og tar skattene i templet i Jerusalem

993

ABIJA (ABIJAM) blir konge (3 år)

Profet: Iddo

980

ASA blir øyensynlig konge nå (41 år), men hans første regjeringsår regnes fra våren 977

Profeter: Asarja, Oded, Hanani

978

ca. 976

NADAB blir konge (2 år)

ca. 975

BASJA myrder Nadab og blir konge (24 år)

Profet: Jehu (Hananis sønn)

Etiopieren Serah går til krig mot Juda

967

ca. 952

ELAH blir konge (2 år)

ca. 951

SIMRI, en hærfører, myrder Elah og blir konge (7 dager)

ca. 951

OMRI, føreren for Israels hær, blir konge (12 år)

ca. 951

Tibni blir konge over en del av folket; nasjonen blir dermed ytterligere delt

ca. 947

Omri slår Tibni og blir enehersker i Israel

ca. 945

Omri kjøper Samaria-fjellet og bygger sin hovedstad der

ca. 940

AKAB blir konge (22 år)

Profeter: Elia, Mikaja

JEHOSJAFAT blir øyensynlig konge nå (25 år), men hans første regjeringsår regnes fra våren 936

Profeter: Jehu (Hananis sønn), Elieser, Jahasiel

Øversteprest: Amarja

937

ca. 920

AKASJA, Akabs sønn, ’blir konge’ (2 år), trolig mens hans far ennå lever;

Akasjas regjeringstid blir kanskje regnet fra ca. 919

Profet: Elia

Jehoram, Jehosjafats sønn, får på en eller annen måte en andel i sin fars regjering

ca. 919

ca. 917

JEHORAM, Akabs sønn, blir enehersker i Israel (12 år); i minst ett skriftsted kan det imidlertid se ut til at også den korte tiden hans bror Akasja var konge, blir regnet med til Jehorams regjeringstid (Akasja etterlot seg ingen sønner)

Profet: Elisja

JEHORAM blir Jehosjafats offisielle medregent; hans regjeringstid kan regnes fra dette tidspunkt av (8 år)

Profet: Elia

913

Jehosjafat dør, og Jehoram blir enehersker

ca. 911

AKASJA, Jehorams sønn, blir konge (1 år); han kan ha blitt salvet til konge ca. 907

Øversteprest: Jehojada

ca. 906

ATALJA tilraner seg tronen (6 år)

ca. 905

JEHU, en hærfører, dreper Jehoram og blir konge (28 år); det later imidlertid til at hans regjeringstid ble regnet fra ca. 904

Profet: Elisja

JEHOASJ, Akasjas sønn, blir konge (40 år)

Øversteprest: Jehojada

898

876

JEHOAKAS blir konge (17 år)

ca. 862

Jehoasj får øyensynlig en andel i sin fars, Jehoakas’, kongedømme

ca. 859

JEHOASJ, Jehoakas’ sønn, blir enehersker i Israel (16 år)

Profet: Elisja

AMASJA blir konge (29 år)

858

Israel-kongen Jehoasj tar Amasja til fange, lager en bresje i Jerusalems mur og tar skattene i templet

e. 858

ca. 844

JEROBOAM II blir konge (41 år)

Profeter: Jona, Hosea, Amos

Jonas bok blir skrevet

USSIA (ASARJA) blir konge (52 år)

Profeter: Hosea, Joel (?), Jesaja

Øversteprest: Asarja (II)

829

Joels bok blir trolig skrevet nå

ca. 820

Ussia ’blir konge’ i en spesiell forstand; det kan være at det siktes til at han ikke lenger er underlagt Jeroboam IIs herredømme

ca. 818

Amos’ bok blir skrevet

ca. 804

ca. 803

SAKARJA ’begynner å regjere’ i en viss forstand, men hans kongemakt blir tydeligvis fullt ut befestet først ca. 792 (6 måneder)

ca. 791

SJALLUM myrder Sakarja og blir konge (1 måned)

ca. 791

MENAHEM myrder Sjallum og blir konge, men det ser ut til at hans regjeringstid blir regnet fra ca. 790 (10 år)

ca. 780

PEKAHJA blir konge (2 år)

ca. 778

PEKAH myrder Pekahja og blir konge (20 år)

Profet: Oded

JOTAM blir konge (16 år)

Profeter: Mika, Hosea, Jesaja

777

AKAS blir øyensynlig konge nå (16 år), men hans første regjeringsår regnes fra våren 761

Profeter: Mika, Hosea, Jesaja

Øversteprest: Urija (?)

762

Akas blir øyensynlig vasallkonge under assyrerkongen Tiglat-Pileser III

ca. 759

ca. 758

HOSJEA myrder Pekah og ’begynner å regjere’ i hans sted, men det ser ut til at hans herredømme først blir fullt ut befestet, eller at han får støtte av assyrerkongen Tiglat-Pileser III, ca. 748 (9 år)

HISKIA blir tydeligvis konge nå (29 år), men hans første regjeringsår regnes fra våren 745

Profeter: Mika, Hosea, Jesaja

Øversteprest: Asarja (II el. III)

746

e. 745

Hoseas bok blir fullført

742

Assyrerhæren starter sin beleiring av Samaria

740

Assyria inntar Samaria og underlegger seg Israel; det nordlige riket går til grunne

Sankerib invaderer Juda

732

Jesajas bok blir fullført

e. 732

Mikas bok blir fullført

før 717

Samlingen av Ordspråkene blir fullført

ca. 717

MANASSE blir konge (55 år)

716

AMON blir konge (2 år)

661

JOSJIA blir konge (31 år)

Profeter: Sefanja, Jeremia, profetinnen Hulda

Øversteprest: Hilkia

659

Sefanjas bok blir skrevet

før 648

Nahums bok blir skrevet

før 632

JEHOAKAS blir konge (3 måneder)

628

JEHOJAKIM blir konge, dvs. vasallkonge under Egypt (11 år)

Profeter: Habakkuk (?), Jeremia

628

Habakkuks bok blir kanskje skrevet nå

ca. 628

Nebukadnesar II gjør Jehojakim til vasallkonge under Babylon

620

JEHOJAKIN blir konge (3 måneder og 10 dager)

618

Nebukadnesar II fører jødiske fanger og skattene i templet til Babylon

617

SIDKIA blir konge (11 år)

Profeter: Jeremia, Esekiel

Øversteprest: Seraja

617

Nebukadnesar II invaderer Juda igjen; beleiringen av Jerusalem begynner

609

Det blir brutt en bresje gjennom Jerusalems murer den niende dagen i den fjerde måneden

607

Jerusalem og templet blir brent den tiende dagen i den femte måneden

607

De siste jødene forlater Juda omkring midten av den sjuende måneden

607

Jeremia skriver Klagesangene

607

Obadjas bok blir skrevet

ca. 607

MERK: Etter at Samaria var blitt erobret, ble innbyggerne i tistammeriket Israel ført i landflyktighet. Men landet ble ikke lagt øde, slik Juda rikes område ble etter at Jerusalem var blitt ødelagt i år 607 f.v.t. Assyrerkongen flyttet folk fra Babylon, Kuta, Avva, Hamat og Sefarvajim til byene i Israel og lot dem bosette seg der. Deres etterkommere bodde fremdeles der da jødene vendte tilbake til Jerusalem i 537 for å gjenoppbygge templet. – 2Kg 17: 6, 24; Esr 4: 1, 2.