Jehovas folk blir styrket i troen
«Menighetene ble styrket i troen og vokste i tall for hver dag.» — APOSTLENES GJERNINGER 16: 5.
1. Hvordan brukte Gud apostelen Paulus?
JEHOVA GUD brukte Saulus fra Tarsus som et ’utvalgt redskap’. Som apostel led han mye. Men på grunn av hans og andres arbeid var det enhet i Jehovas organisasjon, og den opplevde stor vekst. — Apostlenes gjerninger 9: 15, 16.
2. Hvorfor vil vi ha gagn av å studere Apostlenes gjerninger 13: 1 til 16: 5?
2 Stadig flere hedninger ble kristne, og et viktig møte som det styrende råd holdt, gjorde mye for å fremme enheten blant Guds folk og styrke dem i troen. Vi vil ha stort gagn av å tenke på disse og andre begivenheter som det fortelles om i Apostlenes gjerninger 13: 1 til 16: 5, for Jehovas vitner erfarer nå en lignende vekst og lignende åndelige velsignelser. (Jesaja 60: 22) (Vi foreslår at du leser de versene i Apostlenes gjerninger som det henvises til i halvfete typer, når du studerer disse artiklene for deg selv.)
Misjonærer går til handling
3. Hvilket arbeid utførte profetene og lærerne i Antiokia?
3 Menn som ble sendt ut av menigheten i Antiokia i Syria, hjalp de troende til å styrke sin tro. (13: 1—5) I Antiokia var Barnabas, Simeon (Niger), Lukius fra Kyréne, Manaen og Saulus fra Tarsus «profeter og lærere». Profetene forklarte Guds Ord og forutsa begivenheter, mens lærerne underviste i Skriften og i en gudfryktig livsførsel. (1. Korinter 13: 8; 14: 4) Barnabas og Saulus fikk et spesielt oppdrag. De tok med seg Markus, Barnabas’ fetter, og drog til Kypros. (Kolosserne 4: 10) De forkynte i synagogene i havnebyen Salamis øst på øya, men det fortelles ikke noe om at jødene reagerte positivt. Hvilket behov hadde slike for Messias, når de var materielt velstående?
4. Hva skjedde da misjonærene fortsatte å forkynne på Kypros?
4 Gud velsignet forkynnelsen et annet sted på Kypros. (13: 6—12) I Pafos traff misjonærene en jødisk trollmann og falsk profet som het Barjesus (Elymas). Da han prøvde å hindre guvernøren Sergius Paulus i å høre Guds ord, ble Saulus fylt av den hellige ånd og sa: «Du djevelens sønn, full av all slags svindel og bedrag, en fiende av alt som er rett, skal du aldri slutte med å fordreie Herrens rette veier?» Da straffet Guds hånd Elymas slik at han ble blind for en tid, og Sergius Paulus «kom til troen», for han ble «helt overveldet av Herrens lære».
5, 6. a) Hva sa Paulus om Jesus da han talte i synagogen i Antiokia i Pisidia? b) Hvilken virkning hadde Paulus’ tale?
5 Fra Kypros seilte gruppen til byen Perge i Lilleasia. Paulus og Barnabas drog så nordover over fjelloverganger, sannsynligvis ’i fare på elver og blant røvere’, til Antiokia i Pisidia. (2. Korinter 11: 25, 26) Der talte Paulus i synagogen. (13: 13—41) Han gav et overblikk over hvordan Gud hadde handlet med Israel, og viste at Davids etterkommer Jesus var Frelseren. Selv om jødiske herskere hadde forlangt at Jesus skulle dø, ble det løftet som var gitt deres forfedre, oppfylt da Gud oppreiste ham. (Salme 2: 7; 16: 10; Jesaja 55: 3) Paulus advarte sine tilhørere mot å forakte den Guds gave som består i frelse gjennom Kristus. — Habakkuk 1: 5; se fotnoten i NW, referansebibelen, hvor den greske oversettelsen Septuaginta blir sitert.
6 Paulus’ tale vakte interesse, og det gjør også offentlige foredrag som blir holdt av Jehovas vitner i vår tid. (13: 42—52) Neste sabbat strømmet nesten hele byen til for å høre Jehovas ord, og det gjorde at jødene ble misunnelige. På bare én uke hadde jo misjonærene omvendt flere hedninger enn disse jødene hadde omvendt i løpet av hele sitt liv! Ettersom jødene hånlig motsa Paulus, var tiden inne til at det åndelige lys skulle skinne andre steder, og det ble sagt til dem: ’Siden dere avviser Guds ord og selv ikke finner dere verdige til det evige liv, går vi nå til hedningene.’ — Jesaja 49: 6.
7. Hvordan reagerte Paulus og Barnabas på forfølgelsen?
7 Nå begynte hedningene å glede seg, og «alle de som var rett innstilt for evig liv, ble troende» (NW). Men da Jehovas ord ble spredt over hele området, hisset jødene opp de fornemme kvinnene (trolig for at de skulle øve press på mennene sine eller andre) og de ledende menn for å forfølge Paulus og Barnabas og fordrive dem fra egnen. Misjonærene lot seg imidlertid ikke stanse. De bare ’ristet støvet av føttene mot dem’ og drog til Ikonium (nå Konya), en større by i den romerske provinsen Galatia. (Lukas 9: 5; 10: 11) Hvordan gikk det så med de disiplene som var igjen i Antiokia? De var blitt styrket i troen og ble «fylt av glede og Den Hellige Ånd». Dette hjelper oss til å forstå at motstand ikke behøver å hindre åndelig fremgang.
Faste i troen til tross for forfølgelse
8. Hva skjedde som følge av at forkynnelsen i Ikonium brakte gode resultater?
8 Paulus og Barnabas var faste i troen, selv om de ble forfulgt. (14: 1—7) Som følge av deres forkynnelse i synagogen i Ikonium var det mange jøder og grekere som kom til troen. Da ikke-troende jøder satte opp hedningene mot de nye troende, talte de to arbeiderne «frimodig med myndighet fra Jehova» (NW), og han viste at han godkjente dem, ved å gi dem makt til å gjøre tegn. Det førte til at mobben ble delt i to. Noen var for jødene, og andre var for apostlene (de utsendte). Apostlene var ikke feige, men da de fikk vite at det ble lagt planer om å steine dem, drog de klokelig av gårde for å forkynne i Lykaonia, et område i Lilleasia i det sørlige Galatia. Ved å være kloke og forsiktige kan vi også ofte fortsette å være aktive i tjenesten til tross for motstand. — Matteus 10: 23.
9, 10. a) Hvordan reagerte innbyggerne i Lystra da en lam mann ble helbredet? b) Hvordan reagerte Paulus og Barnabas i Lystra?
9 Det ble så forkynt i byen Lystra i Lykaonia. (14: 8—18) Der helbredet Paulus en mann som hadde vært lam fra fødselen. Folkemassen skjønte ikke at det var Jehova som stod bak miraklet, og ropte: «Gudene er blitt som mennesker og er kommet ned til oss.» De sa det på lykaonisk, så Barnabas og Paulus visste ikke hva som foregikk. Ettersom det var Paulus som førte ordet, betraktet folket ham som Hermes (gudenes veltalende sendebud) og trodde at Barnabas var Zevs, grekernes fremste gud.
10 Presten ved Zevs-templet kom til og med med okser og blomsterkranser for å ofre til Paulus og Barnabas. De besøkende, som trolig snakket gresk som ble alminnelig forstått, eller brukte tolk, fikk fort forklart at de også bare var alminnelige mennesker, og at de forkynte det gode budskap, slik at folk kunne vende om fra «disse avgudene som ingen ting duger», til den levende Gud. (1. Kongebok 16: 13; Salme 115: 3—9; 146: 6) Ja, tidligere hadde Gud latt nasjonene (men ikke hebreerne) gå sine egne veier, men han hadde latt sine velgjerninger vitne om sin eksistens og godhet, for han ’sendte dem regn og grøde og fylte hjertene med glede’. (Salme 147: 8) Til tross for dette resonnementet var det bare så vidt Barnabas og Paulus fikk hindret folkemengden i å ofre til dem. Men misjonærene ville ikke la seg hylle som guder, og de brukte heller ikke slik myndighet for å grunnlegge kristendommen i det området. Det er et fint eksempel for oss, særlig hvis vi får lyst til å ta imot smiger for det Jehova lar oss utrette i tjenesten for ham.
11. Hva kan vi lære av uttalelsen: «Vi må gå inn i Guds rike gjennom mange trengsler»?
11 Plutselig ble det satt i gang kraftig forfølgelse. (14: 19—28) Hvordan skjedde det? Noen jøder fra Antiokia i Pisidia og Ikonium fikk overtalt folkemengden, så de steinet Paulus og slepte ham utenfor byen. De trodde han var død. (2. Korinter 11: 24, 25) Men da disiplene slo ring om ham, reiste han seg opp og gikk ubemerket inn i Lystra, muligens i ly av mørket. Dagen etter drog han og Barnabas til Derbe, hvor de vant mange disipler. Da misjonærene besøkte Lystra, Ikonium og Antiokia igjen, styrket de disiplene, oppfordret dem til å holde fast ved troen og sa: «Vi må gå inn i Guds rike gjennom mange trengsler.» Som kristne regner vi med at vi også må gjennomgå trengsler, og vi bør ikke prøve å unnslippe dem ved å gå på akkord med vår tro. (2. Timoteus 3: 12) På den tiden ble det utnevnt eldste i de menighetene som Paulus’ brev til galaterne ble skrevet til.
12. Hva gjorde de to misjonærene da Paulus’ første misjonsreise var over?
12 Da Paulus og Barnabas reiste gjennom Pisidia, forkynte de Ordet i Perge, en fremtredende by i Pamfylia. Siden drog de tilbake til Antiokia i Syria. Paulus’ første reise var nå over. De to misjonærene fortalte menigheten «hva Gud hadde brukt dem til, og at han hadde åpnet troens dør for hedningene». De ble en tid sammen med disiplene i Antiokia, og det bidrog utvilsomt sterkt til at de ble styrket i troen. Besøk av reisende tilsynsmenn i vår tid har en lignende åndelig virkning.
Et viktig spørsmål blir avgjort
13. Hva måtte gjøres for at kristendommen ikke skulle bli delt i to fraksjoner?
13 For å være faste i troen måtte de vise enighet og ha samme tanke. (1. Korinter 1: 10) Og for at kristendommen ikke skulle bli delt i én fraksjon med hebreere og en annen med ikke-jøder, måtte det styrende råd avgjøre om hedninger som strømmet til Guds organisasjon, behøvde å holde Moseloven og la seg omskjære. (15: 1—5) Noen menn fra Judea hadde allerede reist til Antiokia i Syria og hadde begynt å lære troende hedninger der at de ikke kunne bli frelst hvis de ikke lot seg omskjære. (2. Mosebok 12: 48) Paulus, Barnabas og andre ble derfor sendt til apostlene og de eldste i Jerusalem. Også der holdt troende som en gang hadde vært pirkete fariseere, fast ved at hedninger måtte omskjæres og holde Moseloven.
14. a) Hvordan var apostlene og de eldste på møtet i Jerusalem et godt eksempel, selv om det ble en heftig diskusjon? b) Hva var poenget i Peters resonnement på dette møtet?
14 Det ble holdt et møte for å bringe på det rene hva som var Guds vilje. (15: 6—11) Det ble riktignok en heftig diskusjon da menn med sterke meninger uttrykte seg, men det ble ingen stridigheter blant dem — et godt eksempel for de eldste i vår tid. Etter en stund sa Peter: ’Gud utvalgte meg slik at hedningene [for eksempel Kornelius] skulle få høre evangeliets ord og komme til tro. Han viste at han godtar dem, ved at de fikk Den Hellige Ånd og ikke gjorde noen forskjell på oss og dem. [Apostlenes gjerninger 10: 44—47] Hvorfor utfordrer dere da Gud og legger på dem et åk [en forpliktelse til å holde Moseloven] som verken våre fedre eller vi kan bære? Vi [jøder etter kjødet] tror at vi blir frelst av Herren Jesu nåde, på samme måte som de.’ Det at Gud godkjente uomskårne hedninger, viste at det ikke var nødvendig å la seg omskjære og holde Moseloven for å bli frelst. — Galaterne 5: 1.
15. Hvilke grunnleggende argumenter kom Jakob med, og hva foreslo han at de skulle skrive til de hedningkristne?
15 Forsamlingen ble stille da Peter avsluttet, men det skulle sies mer. (15: 12—21) Barnabas og Paulus fortalte om de tegn Gud hadde gjort gjennom dem blant hedningene. Så sa ordstyreren, Jesu halvbror Jakob: ’Simeon [Peters hebraiske navn] har forklart hvorledes Gud sørget for å vinne seg et folk av hedninger som skal ære hans navn.’ Jakob antydet at den forutsagte gjenreisningen av ’Davids hytte’ (gjenopprettelsen av kongedømmet i Davids slektslinje) fant sted i og med innsamlingen av Jesu disipler (arvinger til Riket) fra både jøder og hedninger. (Amos 9: 11, 12; se fotnoten i NW, referansebibelen, hvor Septuaginta blir sitert; Romerne 8: 17.) Ettersom dette var Guds hensikt, skulle disiplene godta det. Jakob foreslo at de skulle skrive til de hedningkristne at de skulle holde seg borte fra 1) det som var besmittet av avgudene, 2) utukt (NW) og 3) kjøtt av kvalte dyr og blod. Disse forbudene stod i Moses’ skrifter, som ble lest i synagogene hver sabbat. — 1. Mosebok 9: 3, 4; 12: 15—17; 35: 2, 4.
16. På hvilke tre punkter gir brevet fra det styrende råd i det første århundre veiledning som gjelder den dag i dag?
16 Det styrende råd sendte nå et brev til de hedningkristne i Antiokia, Syria og Kilikia. (15: 22—35) Den hellige ånd og de som skrev brevet, krevde at de skulle holde seg borte fra hedensk offerkjøtt, blod (vanlig mat for noen), kjøtt av kvalte dyr, som blodet ikke var tappet fra (mange hedninger betraktet slikt kjøtt som en delikatesse) og utukt (NW) (gresk: por·neiʹa, som sikter til kjønnslige forbindelser utenfor den bibelske ekteskapsordning). Hvis de holdt seg borte fra dette, ville det gå dem godt åndelig sett. Det samme er tilfellet med Jehovas vitner i vår tid fordi de retter seg etter disse «helt nødvendige ting». Det uttrykket som er gjengitt med «lev vel», kan også oversettes med «måtte dere være ved god helse!» (NW), men det innebærer ikke at disse kravene i første rekke hadde med helsemessige tiltak å gjøre. Da brevet ble lest i Antiokia, gledet menigheten seg over den oppmuntring det gav. På den tiden ble Guds folk i Antiokia også styrket i troen ved de oppmuntrende ordene fra Paulus, Silas, Barnabas og andre. Måtte også vi være våken for muligheter til å oppmuntre og oppbygge våre trosfeller.
Den andre misjonsreisen begynner
17. a) Hvilket problem oppstod da Paulus foreslo en ny misjonsreise? b) Hvordan var Paulus og Barnabas gode eksempler ved den måten de løste striden på?
17 Da Paulus foreslo en ny misjonsreise, oppstod det et problem. (15: 36—41) Paulus foreslo at han og Barnabas skulle besøke menighetene på Kypros og i Lilleasia igjen. Barnabas syntes også de skulle reise, men ville ta med seg sin fetter Markus. Paulus var ikke enig i at Markus skulle være med, siden han hadde forlatt dem i Pamfylia. Da ble det en «skarp strid» mellom dem. Men verken Paulus eller Barnabas var opptatt av å opphøye seg selv ved å prøve å blande andre eldste eller det styrende råd inn i sine private forhold. Et godt eksempel!
18. Hva førte striden mellom Paulus og Barnabas til, og hva kan vi lære av denne hendelsen?
18 Denne striden førte imidlertid til at de skilte lag. Barnabas tok med seg Markus til Kypros. Paulus tok med seg Silas som reisefølge og «la veien gjennom Syria og Kilikia og styrket menighetene der». Barnabas lot seg kanskje påvirke av familiebåndene, men han burde ha anerkjent Paulus som en apostel og som en som var et ’utvalgt redskap’. (Apostlenes gjerninger 9: 15) Og hva med oss? Denne hendelsen bør gjøre det klart for oss at vi må anerkjenne teokratisk myndighet og fullt ut samarbeide med den ’tro og kloke tjener’. — Matteus 24: 45—47.
Fremgang og fred
19. Hva slags eksempel er Timoteus for unge kristne i vår tid?
19 Denne striden fikk ikke gå ut over freden i menigheten. Guds folk ble fortsatt styrket i troen. (16: 1—5) Paulus og Silas drog til Derbe og videre til Lystra. Der bodde Timoteus, en sønn av den jødiske troende Eunike og hennes ikke-troende mann, som var greker. Timoteus var ung, for til og med 18—20 år senere ble det sagt til ham: «La ingen forakte deg fordi du er ung.» (1. Timoteus 4: 12) «Brødrene i Lystra og Ikonium [omkring tre mil unna] hadde bare godt å si om ham», så han var godt kjent for sin gode tjeneste og sine gudlignende egenskaper. Unge kristne i dag bør søke Jehovas hjelp for å få like godt omdømme. Paulus omskar Timoteus, for de skulle besøke jøder i hjemmene deres og i synagogene. Disse jødene visste at Timoteus’ far var en hedning, og Paulus ville ikke at noe skulle hindre jødiske menn og kvinner som trengte å lære om Messias. Uten å bryte Bibelens prinsipper gjør Jehovas vitner i vår tid også det de kan for å gjøre det gode budskap antagelig for alle slags mennesker. — 1. Korinter 9: 19—23.
20. Hva førte det til at menighetene rettet seg etter brevet fra det styrende råd i det første århundre, og hvordan angår dette oss i dag?
20 Med Timoteus som ledsager overleverte Paulus og Silas de forskrifter som det styrende råd hadde vedtatt, med påbud om at de skulle følges. Og hva førte det til? Lukas skrev, åpenbart om Syria, Kilikia og Galatia: «Menighetene ble styrket i troen og vokste i tall for hver dag.» Ja, det at de rettet seg etter brevet fra det styrende råd, førte til enhet og til at det gikk dem godt åndelig sett. Det utgjør et godt eksempel for Jehovas folk i disse vanskelige tider, da vi må forbli forent og sterke i troen.
Hva svarer du?
◻ Hvordan reagerte Paulus og Barnabas på forfølgelse?
◻ Hva kan vi lære av uttalelsen: «Vi må gå inn i Guds rike gjennom mange trengsler»?
◻ Hvilken veiledning får vi gjennom de tre punktene i det brevet som det styrende råd sendte ut i det første århundre?
◻ Hvordan angår de faktorer som styrket Jehovas vitners tro i det første århundre, oss i dag?