Hvordan vi kan forsvare vår tro

«Dere skal hellige Kristus som Herre i deres hjerter og alltid være rede til å forsvare dere overfor enhver som krever av dere en grunn for det håp som er i dere.» — 1. PETER 3: 15.

1, 2. Hvorfor overrasker det ikke Jehovas vitner at de møter motstand, men hva ønsker de?

I DE fleste land er Jehovas vitner kjent som ærlige mennesker som lever et rent liv. Mange synes at de er gode naboer som ikke skaper noen problemer. Ironisk nok er slike fredselskende kristne blitt utsatt for urettferdig forfølgelse, både i krigstid og i fredstid. At de møter slik motstand, overrasker dem ikke. Det er faktisk noe de venter å bli utsatt for. De vet jo at trofaste kristne i det første århundre var ’gjenstand for hat’, så hvorfor skulle de som bestreber seg på å være sanne etterfølgere av Kristus i vår tid, vente å bli behandlet noe bedre? (Matteus 10: 22) Dessuten sier Bibelen: «Alle som ønsker å leve med gudhengivenhet i samfunn med Kristus Jesus, skal også bli forfulgt.» — 2. Timoteus 3: 12.

² Jehovas vitner ønsker ikke å bli forfulgt, og de finner ikke glede i de vanskeligheter som en slik forfølgelse gjerne medfører — bøter, fengselsstraff eller ublid behandling. De ønsker å «føre et stille og rolig liv», slik at de uhindret kan forkynne det gode budskap om Guds rike. (1. Timoteus 2: 1, 2) De setter pris på den frihet til å utøve sin tilbedelse som de nyter i de fleste land, og de går samvittighetsfullt inn for å ’holde fred med alle mennesker’, deriblant myndighetspersoner i jordiske regjeringer. (Romerne 12: 18; 13: 1—7) Hvorfor er de så ’gjenstand for hat’?

 3. Nevn én årsak til at Jehovas vitner med urette er blitt hatet.

³ Årsakene til at Jehovas vitner med urette er blitt hatet, er i bunn og grunn de samme som årsakene til at de første kristne ble forfulgt. For det første handler Jehovas vitner i samsvar med sin tro på måter som gjør dem upopulære i noens øyne. De forkynner for eksempel nidkjært det gode budskap om Guds rike, men folk misforstår ofte deres nidkjærhet og betrakter deres forkynnelse som «pågående proselyttmakeri». (Jevnfør Apostlenes gjerninger 4: 19, 20.) De er også nøytrale til nasjonenes politikk og krigføring, noe som av og til feilaktig er blitt tolket dit hen at Jehovas vitner er illojale mot det landet de bor i. — Mika 4: 3, 4.

4, 5. a) Hvilke falske anklager er Jehovas vitner blitt utsatt for? b) Hvem er det som ofte har stått bak forfølgelsen av Jehovas tjenere?

⁴ For det andre er Jehovas vitner blitt utsatt for falske anklager — både ren og skjær løgn og fordreide utlegninger av deres trosoppfatninger. Som følge av dette er det blitt rettet urettferdige angrep mot dem i noen land. Og fordi de ønsker medisinsk behandling uten bruk av blod, i tråd med sitt ønske om å adlyde Bibelens bud om å ’avholde seg fra blod’, er de med urette blitt stemplet som «barnemordere» og som «en selvmordskult». (Apostlenes gjerninger 15: 29) Men faktum er at Jehovas vitner verdsetter livet meget høyt, og at de prøver å få den beste legebehandling som er å oppdrive, for seg selv og sine barn. Anklagen om at tallrike barn av Jehovas vitner dør hvert år som følge av at man nekter blodoverføring, er fullstendig grunnløs. Ettersom Bibelens sannhet ikke får samme innvirkning på alle i en familie, er Jehovas vitner også blitt beskyldt for å splitte familier. Men de som kjenner godt til Jehovas vitner, vet at de setter familien høyt og prøver å følge Bibelens påbud om at ektemann og hustru skal vise hverandre kjærlighet og respekt, og at barna skal adlyde sine foreldre, enten foreldrene er troende eller ikke. — Efeserne 5: 21 til 6: 3.

⁵ I mange tilfeller har det vist seg at det har vært religiøse motstandere som har stått bak forfølgelsen av Jehovas tjenere. De har brukt sin innflytelse hos politiske myndigheter og i mediene til å prøve å sette en stopper for Jehovas vitners virksomhet. Hvordan bør vi som er Jehovas vitner, reagere på slik motstand, enten den knytter seg til vår lære og vår måte å utøve vår tro på, eller det dreier seg om falske anklager?

«La deres rimelighet bli kjent for alle mennesker»

 6. Hvorfor er det viktig å ha et likevektig syn på dem som befinner seg utenfor den kristne menighet?

⁶ For det første må vi ha det rette syn — Jehovas syn — på dem som ikke har den samme overbevisning som oss, ellers kan vi unødig komme til å pådra oss andres fiendtlighet eller bebreidelser. «La deres rimelighet bli kjent for alle mennesker,» skrev apostelen Paulus. (Filipperne 4: 5) Bibelen oppmuntrer oss altså til å ha et likevektig syn på dem som er utenfor den kristne menighet.

 7. Hva innebærer det å holde seg «uplettet av verden»?

⁷ På den ene side gir Bibelen oss en meget tydelig formaning om at vi må «holde [oss] uplettet av verden». (Jakob 1: 27; 4: 4) Uttrykket «verden» sikter her, som mange andre steder i Bibelen, til det store flertall av menneskeheten, som står utenfor den sanne kristne menighet. Vi lever midt i dette samfunnet og kommer i kontakt med disse menneskene på arbeidet, på skolen, i nabolaget. (Johannes 17: 11, 15; 1. Korinter 5: 9, 10) Likevel holder vi oss uplettet av verden ved å sky holdninger, tale og oppførsel som er i strid med Guds rettferdige veier. Det er også viktig at vi er klar over hvilke farer det innebærer å pleie nær omgang med denne verden, især med dem som viser fullstendig ringeakt for Jehovas normer. — Ordspråkene 13: 20.

 8. Hvorfor gir ikke veiledningen om at vi skal holde oss uplettet av verden, oss grunnlag for å se ned på andre?

⁸ Men veiledningen om at vi skal holde oss uplettet av verden, gir oss ikke grunnlag for å se ned på dem som ikke er Jehovas vitner. (Ordspråkene 8: 13) Tenk på de jødiske religiøse ledernes eksempel, som ble drøftet i forrige artikkel. Den religionen som de frambrakte, hadde ikke Jehovas gunst, og den bidrog heller ikke til å skape et godt forhold mellom jøder og ikke-jøder. (Matteus 21: 43, 45) Disse fanatiske mennene satte seg på sin høye hest og så ned på hedningene. Vi ønsker ikke å innta en slik trangsynt holdning og behandle slike som ikke er Jehovas vitner, med forakt. I likhet med apostelen Paulus har vi et ønske om at alle som hører Bibelens sannhetsbudskap, skal oppnå Guds gunst. — Apostlenes gjerninger 26: 29; 1. Timoteus 2: 3, 4.

 9. Hvilken innvirkning vil et likevektig, bibelsk syn ha på hvordan vi snakker om slike som ikke har samme tro som oss?

⁹ Et likevektig, bibelsk syn vil ha innvirkning på hvordan vi snakker om slike som ikke er Jehovas vitner. Paulus bad Titus om å minne de kristne på Kreta om «ikke å tale krenkende om noen, ikke å være stridslystne, å være rimelige og vise all mildhet overfor alle mennesker». (Titus 3: 2) Legg merke til at de kristne ikke skulle tale krenkende om noen — ikke engang om ikke-kristne på Kreta, som i mange tilfeller var kjent for å fare med løgn, fråtse og drive dank. (Titus 1: 12) Det ville derfor være ubibelsk av oss å bruke nedsettende uttrykk når vi omtaler mennesker som ikke tror det samme som oss. En overlegen holdning vil ikke bidra til at tilbedelsen av Jehova virker tiltalende på folk. Når vi derimot betrakter og behandler andre på en måte som er i harmoni med de rimelige prinsippene i Jehovas Ord, er vi «en pryd for vår Frelsers, Guds, lære». — Titus 2: 10.

Når vi bør tie, og når vi bør tale

10, 11. Hvordan viste Jesus at han visste når det var på sin plass a) «å tie»? b) «å tale»?

¹⁰ Det er «en tid til å tie og en tid til å tale,» sier Forkynneren 3: 7. Heri ligger altså utfordringen: Vi må avgjøre når vi skal ignorere motstanderne, og når vi skal ta til orde og forsvare vår tro. Vi kan lære mye av det eksempel som en som alltid viste fullkommen dømmekraft, nemlig Jesus, foregikk med. (1. Peter 2: 21) Han visste når det var på sin plass «å tie». Et eksempel: Da overprestene og de eldste kom med falske anklager mot ham overfor Pilatus, «gav han ikke noe svar». (Matteus 27: 11—14) Han ville ikke si noe som kunne føre til at det som var Guds vilje med ham, ikke skjedde. Han valgte i stedet å la sin offentlige tjeneste tale for seg. Han visste at ikke engang sannheten ville påvirke deres stolte sinn og hjerte, og ignorerte derfor anklagen og nektet bestemt å bryte tausheten. — Jesaja 53: 7.

¹¹ Men Jesus visste også når det var på sin plass «å tale». Av og til diskuterte han frimodig og åpent med sine kritikere og tilbakeviste de falske anklagene de kom med. Da de skriftlærde og fariseerne prøvde å bringe ham i vanry overfor en folkemengde ved å anklage ham for å drive ut demoner ved hjelp av Beelsebub, bestemte han seg for ikke å la de falske anklagene bli stående. Ved hjelp av knusende logikk og en meget virkningsfull illustrasjon tilbakeviste han denne løgnen. (Markus 3: 20—30; se også Matteus 15: 1—11; 22: 17—21; Johannes 18: 37.) Og da Jesus ble ført fram for Sanhedrinet etter å ha blitt forrådt og arrestert, sa øverstepresten Kaifas listig: «Ved den levende Gud tar jeg deg i ed at du sier oss om du er Kristus, Guds Sønn!» Dette var også «en tid til å tale», for hvis Jesus hadde forholdt seg taus, ville dette kunne tolkes dit hen at han fornektet at han var Kristus. Jesus svarte derfor: «Det er jeg.» — Matteus 26: 63, 64; Markus 14: 61, 62.

12. Hvilke omstendigheter var det som tilskyndte Paulus og Barnabas til å tale frimodig i Ikonium?

¹² Tenk også på Paulus’ og Barnabas’ eksempel. Apostlenes gjerninger 14: 1, 2 sier: «I Ikonium gikk de nå sammen inn i jødenes synagoge og talte på en slik måte at en stor mengde av både jøder og grekere ble troende. Men de jødene som ikke trodde, hisset opp folk av nasjonene og øvde en urett påvirkning på deres sjeler imot brødrene.» The New English Bible har følgende ordlyd i vers 2: «Men de uomvendte jødene hisset opp hedningene og forgiftet deres sinn mot de kristne.» De jødiske motstanderne nøyde seg ikke med selv å avvise budskapet, men satte i gang en bakvaskelseskampanje og prøvde å skape fordommer mot de kristne blant den hedenske befolkningen.a De må virkelig ha nært et sterkt hat til kristendommen. (Jevnfør Apostlenes gjerninger 10: 28.) Paulus og Barnabas oppfattet det slik at dette var «en tid til å tale», fordi de nye disiplene ellers ville ha blitt motløse på grunn av den negative omtalen. «Derfor tilbrakte de [Paulus og Barnabas] en lengre tid med å tale frimodig med myndighet fra Jehova», som viste sin gunst ved å gi dem makt til å utføre mirakler. Dette resulterte i at noen kom til å bli «for jødene, men andre for apostlene». — Apostlenes gjerninger 14: 3, 4.

13. Når er det vanligvis «en tid til å tie» når vi har med nedsettende omtale å gjøre?

¹³ Hvordan bør vi så reagere når vi opplever negativ omtale? Det er helt avhengig av omstendighetene. I noen situasjoner er det nødvendig å anvende prinsippet om at det er «en tid til å tie», særlig når erklærte motstandere prøver å trekke oss inn i meningsløse diskusjoner. Vi må ikke glemme at noen mennesker rett og slett ikke ønsker å lære sannheten å kjenne. (2. Tessaloniker 2: 9—12) Det kommer ikke noe godt ut av å prøve å resonnere med slike som stolt har bestemt seg for ikke å tro. Og hvis vi skulle gå inn i debatt med alle som rettet falske anklager mot oss, ville vi spore av fra et arbeid som er mye viktigere og mer givende, nemlig det å hjelpe oppriktige mennesker som virkelig ønsker å bli kjent med Bibelens sannhet. Når vi kommer ut for motstandere som bare er interessert i å spre løgner om oss, bør vi derfor følge det inspirerte rådet: «Unngå dem.» — Romerne 16: 17, 18; Matteus 7: 6.

14. Hvordan kan vi forsvare vår tro overfor andre?

¹⁴ Dette betyr selvfølgelig ikke at vi ikke forsvarer vår tro. Det er tross alt også «en tid til å tale». Vi bekymrer oss med rette for oppriktige mennesker som har fått høre ærekrenkende kritikk mot oss. Vi er mer enn villige til å gi andre en klar og tydelig forklaring på vår inderlige overbevisning i forskjellige spørsmål. Peter skriver: «Dere skal hellige Kristus som Herre i deres hjerter og alltid være rede til å forsvare dere overfor enhver som krever av dere en grunn for det håp som er i dere, men gjør det med et mildt sinn og dyp respekt.» (1. Peter 3: 15) Når noen som virkelig er interessert, ber oss om å begrunne det vi tror på, og stiller spørsmål som dreier seg om falske anklager som våre motstandere har framsatt, har vi ansvaret for å forsvare vår tro og gi gode, bibelske svar. Det har også mye å si at vi har en god oppførsel. Når mennesker som har et åpent sinn, ser at vi virkelig prøver å leve i harmoni med Guds rettferdige normer, vil de lett kunne forstå at de anklagene som blir rettet mot oss, er falske. — 1. Peter 2: 12—15.

Hva med nedsettende omtale?

15. Nevn et eksempel på forvrengte opplysninger som er blitt framholdt om Jehovas vitner i mediene.

¹⁵ Noen ganger er det blitt gitt forvrengte opplysninger om Jehovas vitner i mediene. Den 1. august 1997 trykte en russisk avis en svært nedsettende artikkel hvor det blant annet ble hevdet at Jehovas vitner krever at medlemmene skal ’kaste vrak på kone, mann og foreldre hvis disse ikke forstår deres tro eller har samme tro som dem’. Alle som virkelig kjenner til Jehovas vitner, vet jo at dette ikke er sant. Bibelen viser at de kristne skal behandle ikke-troende familiemedlemmer med kjærlighet og respekt, og Jehovas vitner bestreber seg på å følge denne veiledningen. (1. Korinter 7: 12—16; 1. Peter 3: 1—4) Ikke desto mindre kom artikkelen på trykk, og mange lesere ble feilinformert. Hvordan kan vi forsvare vår tro når vi blir utsatt for falske anklager?

16, 17 og rammen på side 16. a) Hva har Vakttårnet sagt angående det å korrigere uriktige opplysninger i mediene? b) Under hvilke omstendigheter kan det være at Jehovas vitner imøtegår negative reportasjer i mediene?

¹⁶ Også i en slik sammenheng er det «en tid til å tie og en tid til å tale». Vakttårnet har uttrykt det slik: «Om vi ignorerer falske opplysninger i mediene eller forsvarer sannheten på en passende måte, avhenger av omstendighetene, hvem som står bak kritikken, og formålet med den.» Noen ganger kan det være best å ignorere negative reportasjer, slik at vi ikke gir løgnene noen ytterligere publisitet.

¹⁷ I andre tilfeller kan det være på sin plass «å tale». En ansvarsbevisst journalist eller reporter er kanskje blitt feilinformert om Jehovas vitner og ser gjerne at noen gir ham sanne opplysninger om oss. (Se rammen «En uriktig framstilling blir korrigert».) Hvis negative reportasjer i mediene skaper fordommer som hindrer oss i vår forkynnelse, kan representanter for Selskapet Vakttårnets avdelingskontor i det aktuelle området ta initiativet til å forsvare sannheten med passende midler.b Kanskje noen kvalifiserte eldste får i oppdrag å legge fram kjensgjerningene, for eksempel i et TV-program, hvis det at man ikke stiller opp, kan få det til å virke som om Jehovas vitner ikke har noe svar å komme med. Enkeltpersoner blant Jehovas vitner gjør klokt i å samarbeide i tråd med de retningslinjer Selskapet Vakttårnet og dets representanter gir i slike spørsmål. — Hebreerne 13: 17.

Det gode budskap blir forsvart juridisk

18. a) Hvorfor er vi ikke avhengig av tillatelse fra jordiske regjeringer for å forkynne? b) Hvordan går vi fram når vi blir nektet tillatelse til å forkynne?

¹⁸ Vår bemyndigelse til å forkynne det gode budskap om Guds rike kommer fra himmelen. Jesus, som har gitt oss i oppdrag å utføre dette arbeidet, har fått «all myndighet i himmelen og på jorden». (Matteus 28: 18—20; Filipperne 2: 9—11) Vi er derfor ikke avhengig av tillatelse fra jordiske regjeringer for å forkynne. Likevel er vi jo klar over at religionsfrihet gjør det lettere å utbre budskapet om Riket. I land hvor vi har frihet til å utøve vår tilbedelse, vil vi bruke rettsapparatet til å beskytte denne friheten. Der hvor vi er blitt nektet slik frihet, vil vi prøve å oppnå den, innenfor lovens rammer. Vårt mål er ikke sosiale reformer, men «å forsvare og juridisk sett grunnfeste det gode budskap».c — Filipperne 1: 7.

19. a) Hva kan det at vi ’betaler tilbake til Gud de ting som Guds er’, føre til? b) Hva er vi fast bestemt på å gjøre?

¹⁹ Som Jehovas vitner anerkjenner vi Jehova som universets Overherre. Hans lov er den høyeste lov. Vi adlyder samvittighetsfullt jordiske regjeringer, og slik ’betaler vi tilbake til keiseren de ting som keiserens er’. Men vi vil ikke la noe hindre oss i å ta hånd om et enda mye viktigere ansvar — det å ’betale tilbake til Gud de ting som Guds er’. (Matteus 22: 21) Vi er fullt klar over at dette vil gjøre oss til ’gjenstand for hat’ fra nasjonenes side, men vi aksepterer dette som noe av det som det koster å være en disippel. Jehovas vitners juridiske historie på 1900-tallet er et vitnesbyrd om at vi har vært fast bestemt på å forsvare vår tro. Med Jehovas hjelp og støtte vil vi fortsette «uten opphold å undervise og forkynne det gode budskap». — Apostlenes gjerninger 5: 42.

[Fotnoter]

Husker du?

◻ Hvorfor er Jehovas vitner ’gjenstand for hat’?

◻ Hvordan skal vi betrakte dem som ikke har samme tro som oss?

◻ Hvilket likevektig eksempel foregikk Jesus med når han hadde med motstandere å gjøre?

◻ Hvordan kan vi anvende prinsippet om at det er «en tid til å tie og en tid til å tale», når vi blir utsatt for negativ omtale?

[Ramme på side 16]

En uriktig framstilling blir korrigert

«En lokal evangelisk gruppe i Yacuiba i Bolivia ordnet med at en TV-stasjon viste en film som tydeligvis var laget av frafalne. Med tanke på den negative virkningen av filmen bestemte de eldste seg for å oppsøke to TV-stasjoner og tilby seg å betale for å få dem til å sende videoene ’Jehovas vitner — organisasjonen bak navnet’ og ’Bibelen — en sann og profetisk bok’. Etter at eieren av en radiostasjon hadde sett Selskapets videoer, ble han så indignert over de feilaktige framstillingene i de frafalnes program at han tilbød seg å reklamere gratis for Jehovas vitners kommende områdestevne i sin radiokanal. Det var uvanlig mange som kom på stevnet, og en rekke rettenkende mennesker begynte å stille oppriktige spørsmål til forkynnere som oppsøkte dem i tjenesten.» — Jehovas vitners årbok for 1997, sidene 61, 62.

[Bilde på side 17]

Noen ganger tilbakeviste Jesus sine kritikeres falske anklager i folks påhør