Er din personlige mening det viktigste?
«KIRKEN splittes igjen på grunn av homofile prester,» het det i overskriften. Og nyhetsmeldingen avslørte den splid som nå hersker i den anglikanske kirke hva homofile prester angår.
«Det finnes en plass for de homofile i kirken,» hevdet den presten som har ansvaret for rekrutteringen av prester. Han mente at en homofil som er ’ærlig og ansvarsfull’ i sitt forhold til en annen mann, har rett til å bli ordinert.
«Praktiserende homofile prester synder og må gå av,» var det motsatte syn som en sogneprest gav uttrykk for. Han mente at geistlige i ett og alt skulle opptre moralsk eksemplarisk. — London-avisen The Sunday Times, 8. november 1987.
Begge to var utvilsomt overbevist om at deres egen mening var den rette. Men bør personlige meninger være den endelige autoritet i saker av vesentlig betydning? Du vil kanskje svare ja og hevde at «alle har rett til å ha sin egen mening».
Tenk likevel over følgende to inspirerte kommentarer fra Bibelen: «Så la oss gjøre det vi kan for å bevare freden og bygge opp fellesskapet.» «Brødre, jeg formaner dere . . . at dere må vise enighet. La det ikke være splittelse blant dere, men la alt komme i rett stand, så dere har samme syn og samme tanke.» — Romerne 14: 19; 1. Korinter 1: 10.
Hva om du nå som kristen finner det vanskelig å være enig med den kristne menighet i en eller annen viktig sak? Hvordan bør du da forholde deg, så menighetens fred og enhet kan bevares? — Matteus 5: 9; 1. Peter 3: 11.
La oss se på en situasjon som oppstod i den kristne menighet i det første århundre da enkelte betraktet sin personlige mening som det viktigste. Se hva det til slutt førte til, og spør deg selv: ’Hva ville jeg ha gjort om jeg hadde vært der?’
Spørsmål om omskjærelsen
I år 36 e.Kr. ble uomskårne hedninger for første gang tatt inn i den kristne menighet. Enda Gud hadde forberedt apostelen Peter på denne dramatiske hendelsen, ble både Peter og de som var sammen med ham, forferdet over å se at den hellige ånd ble utøst over uomskårne mennesker. (Apostlenes gjerninger 10: 1—16, 34—48) Mange andre jødekristne hadde vanskelig for å godta dette. Ja, enkelte jødekristne, «tilhengere av omskjærelsen», kritiserte Peter for at han hadde vært sammen med uomskårne mennesker. — Apostlenes gjerninger 11: 2, 3, NW.
Hva var det som foruroliget disse kritikerne? Jo, omskjærelsen hadde i nesten 2000 år vært tegnet på at et menneske stod i et spesielt forhold til Gud. Da Jehova Gud befalte Abraham at han skulle la alle menn og gutter i sitt hus bli omskåret, sa han: «Det skal være tegnet på pakten mellom meg og dere. . . . en evig pakt.» (1. Mosebok 17: 10—13) Mange hundre år senere var omskjærelsen fortsatt svært viktig for jødene. Mange av dem følte at en uomskåret var uren. (Jesaja 52: 1) De mente at Guds hellige folk ikke skulle ha noe å gjøre med urene, uomskårne hedninger.
I år 49 e.Kr. ble apostelen Paulus stilt overfor noen av disse «tilhengere av omskjærelsen» i Antiokia i Syria. Da han var kommet tilbake fra sin første misjonsreise, hadde han avlagt rapport for menigheten der om hvordan Gud «hadde åpnet troens dør for [de uomskårne] hedningene». For ham var det tydelig at det ikke var nødvendig at hedninger ble omskåret. Visse menn fra Judea hadde imidlertid en annen mening. «Hvis dere ikke følger den skikken vi har fra Moses, og lar dere omskjære, kan dere ikke bli frelst,» hevdet de. De mente at omskjærelse var absolutt nødvendig for å kunne bli frelst, og at alle hedninger som omvendte seg til kristendommen, måtte omskjæres. — Apostlenes gjerninger 14: 26 til 15: 1.
Sterke følelser var inne i bildet. De trakk utvilsomt fram overbevisende argumenter til støtte for sin mening. Hvordan skulle menighetens fred og enhet bevares? Etter at saken var blitt drøftet inngående, bestemte menigheten i Antiokia at «Paulus og Barnabas og noen av de andre skulle reise opp til Jerusalem og drøfte spørsmålet med apostlene og de eldste». (Apostlenes gjerninger 15: 2) Det var ingen som antydet at hver og en hadde rett til å ha sin egen mening i et spørsmål som var så alvorlig. Disse kristne var så ydmyke og lojale overfor teokratisk orden at de bad om å få en autoritativ avgjørelse fra sitt sentrale råd for lære og undervisning. — 1. Korinter 14: 33, 40; Jakob 3: 17, 18; 1. Peter 5: 5, 6.
Det treffes en avgjørelse
Apostlene og de eldste i Jerusalem (som tydeligvis ble anerkjent som et styrende råd i den første kristne menighet) undersøkte omhyggelig de skrifter som var inspirert av ånden, og vurderte hvordan den hellige ånd hadde styrt begivenhetene i de siste 13 årene. Hvilken avgjørelse traff de? At omskjærelse ikke var noe krav for at hedenske nyomvendte skulle bli frelst. (Apostlenes gjerninger 15: 6—29) Her forelå det et klart direktiv som måtte erstatte personlige meninger.
De menigheter som fulgte denne rettledningen, «ble styrket i troen og vokste i tall for hver dag». (Apostlenes gjerninger 16: 4, 5) Men det var noen som ikke godtok avgjørelsen fra det styrende råd. De var fremdeles overbevist om at deres mening var den rette, og at det var helt nødvendig å følge Moseloven hvis man skulle bli frelst. De kom til å utgjøre en farlig, splittende faktor blant de kristne. Hva ville du ha gjort? La oss se på den veiledningen som apostelen Paulus kom med i de neste 15 årene da han forsøkte å beskytte trofaste kristne mot den påvirkning slike halsstarrige, egensindige mennesker kunne utsette dem for.
Galatia, Lilleasia, ca. 50—52 e.Kr. Den frihet de kristne hadde oppnådd gjennom Jesu Kristi offer, var i fare. Enkelte kristne ville påtvinge sine medkristne forskrifter fra Moseloven fordi de fryktet forfølgelse fra jødiske fiender. (Galaterne 6: 12, 13) Apostelen Paulus minnet disiplene om at hvis de begynte å følge slike jødiske skikker som omskjærelsen, ville det være ensbetydende med at de igjen lot seg «tvinge inn under trelldommens åk». Ettersom de var syndere, kunne ingen av dem holde loven til fullkommenhet, og derfor ville de bli fordømt av loven, på samme måte som jødene. Bare Jesu offer kunne rense dem og frelse dem. «Hvis dere lar dere omskjære [og dermed blir forpliktet til å holde hele loven], vil ikke Kristus gagne dere det minste,» sa Paulus. — Galaterne 5: 1—4; Apostlenes gjerninger 15: 8—11.
Korint, Hellas, ca. 55 e.Kr. Argumenter for og imot omskjærelsen splittet menigheten. Paulus visste at omskjærelse i seg selv ikke var noen synd. Den hadde vært en del at Guds fullkomne lov. (Salme 19: 8; Romerne 7: 12) Paulus hadde til og med selv sørget for at hans unge medarbeider Timoteus (som hadde jødisk mor) ble omskåret. Paulus gjorde dette, ikke fordi det var et krav, men fordi han ikke ville gi jødene noen grunn til å ta anstøt av det gode budskap. (Apostlenes gjerninger 16: 3) Han oppfordret de kristne til å unngå å bli innviklet i diskusjoner som kunne føre til splittelse. «Om noen ble kalt som omskåren, skal han ikke forandre det. Om noen er blitt kalt som uomskåren, skal han ikke la seg omskjære [i den tro at dette var nødvendig for å bli frelst].» Det vesentlige var at man adlød Guds klare befalinger, innbefattet dem som ble gitt gjennom den kristne menighet. — 1. Korinter 7: 18—20; Hebreerne 13: 17.
Filippi, Hellas, ca. 60—61 e.Kr. De som mente at de kristne fremdeles var bundet av jødenes lov, ignorerte fortsatt alle de klare beviser for at Jehova velsignet den kristne menighet, som nå omfattet mange uomskårne troende. Forkjemperne for omskjærelse skadet andre åndelig ved å holde fram sine personlige meninger. Apostelen Paulus bruker derfor nå et skarpere språk: «Gi akt på hundene [som ble betraktet som seremonielt urene av jødene], gi akt på de onde arbeidere, gi akt på de sønderskårne!» — Filipperne 3: 2, EN.
Kreta, ca. 61—64 e.Kr. Apostelen Paulus hadde latt Titus bli igjen på Kreta for at han skulle føre tilsyn med de kristnes arbeid der. Det er interessant å merke seg at ikke-jøden Titus ikke var blitt tvunget til å la seg omskjære. (Galaterne 2: 3) Paulus gav nå Titus påbud om å gripe inn overfor fiender av sannheten, som disse forkjemperne for omskjærelsen var blitt. De burde til og med bli utstøtt av menigheten om de insisterte på å publisere sine personlige meninger, som forårsaket splittelse. Han snakket om «mange som ikke vil underordne seg, særlig blant de omskårne [de som holder seg til omskjærelsen, NW]. De farer med tomt snakk og fører folk vill». Så fortsatte han: «Du må stoppe munnen på dem, for de fører ulykke over hele familier når de . . . sprer sin forkastelige lære.» — Titus 1: 10, 11; 3: 10, 11; 1. Timoteus 1: 3, 7.
Hvilke sørgelige følger fikk ikke dette! Disse menn var så stolte av sine personlige meninger at de forkastet rettledningen fra den kristne menighet, undergravde andres tro og ødela sitt gode forhold til Gud. — Jevnfør 4. Mosebok 16: 1—3, 12—14, 31—35.
Hva vil du gjøre?
Kan vi unngå å gjøre samme feil i dag? Ja, men først må vi forvisse oss om at vår personlige mening ikke er i strid med Bibelens klare lære. Hva homoseksualitet angår, sier for eksempel Bibelen: «Verken de som lever i hor . . . eller menn som ligger med menn . . . skal arve Guds rike.» (1. Korinter 6: 9, 10) Men når vi synes at bibelsk rettledning kan gi rom for forskjellige meninger, bør vi vise den samme ydmyke åpenhet som de første kristne viste, og godta avgjørelser og rettledning som kommer fra Guds menighet. Og på områder hvor et forhold verken kan sies å være rett eller urett bibelsk sett, men hvor det er opp til den enkelte å treffe sitt valg, bør vi legge stor vekt på å holde fred med andre, og dermed ofte være villig til å gi oss.
Er du villig til det? Hvis du er det, legger du god likevekt for dagen i og med at du erkjenner at fred og enhet er av større verdi enn din egen personlige mening.