‘De var uenige’

1–3. (a) Hvilken utvikling truer med å splitte den første kristne menighet? (b) Hva kan vi lære av å studere denne beretningen i Apostlenes gjerninger?

PAULUS og Barnabas har nettopp kommet begeistret tilbake til Antiokia i Syria etter sin første misjonsreise. De gleder seg over at Jehova har «åpnet døren til tro for nasjonene». (Apg 14:26, 27) Byens innbyggere snakker glødende om det gode budskap, og mange ikke-jøder blir lagt til menigheten her. – Apg 11:20–26.

² Det går ikke lang tid før nyheten om denne økningen når Judea. Men økningen fører ikke bare til glede. Den fører også til at den pågående debatten om omskjærelse blir tydeligere. Hvordan bør forholdet være mellom jødiske og ikke-jødiske kristne, og hvordan bør de sistnevnte betrakte Moseloven? Uenigheten mellom partene blir så alvorlig at det er fare for at det skal oppstå splittelse i den kristne menighet. Hvordan vil denne saken bli løst?

³ Vi lærer mye verdifullt når vi studerer denne beretningen i Apostlenes gjerninger. Det kan hjelpe oss til å handle klokt hvis det i vår tid oppstår spørsmål som kan skape splittelse.

 4. Hvilket urett syn fremmet noen av de kristne, og hvilket spørsmål oppstår på grunn av det?

⁴ Lukas skrev: «Noen menn kom ned [til Antiokia] fra Judea og begynte å lære brødrene: ‘Hvis dere ikke blir omskåret, slik Moseloven sier, kan dere ikke bli frelst.’» (Apg 15:1) Vi vet ikke om disse mennene hadde vært fariseere før de ble omvendt til kristendommen. Men det ser i hvert fall ut til at de var påvirket av fariseerne, som tolket loven på en veldig streng måte. Det kan også være at de med urette hevdet at de talte på vegne av apostlene og de eldste i Jerusalem. (Apg 15:23, 24) Hvorfor var jødiske kristne fremdeles tilhengere av omskjærelsen, omkring 13 år etter at apostelen Peter var blitt ledet av Gud til å ta imot uomskårne ikke-jøder i den kristne menighet?a – Apg 10:24–29, 44–48.

5, 6. (a) Hva kan ha vært grunnen til at noen jødekristne holdt fast ved omskjærelsen? (b) Var omskjærelsespakten en del av Abrahamspakten? Forklar. (Se fotnoten.)

⁵ Det kan ha vært mange grunner til at noen holdt fast ved omskjærelsen. Én grunn kan ha vært at det var Jehova som hadde gitt påbud om at menn skulle omskjæres, og at omskjærelsen var et tegn på at de sto i et spesielt forhold til ham. De første som ble omskåret, var Abraham og hans husstand. Påbudet om omskjærelse var altså eldre enn lovpakten, men det ble senere tatt med i den.b (3. Mos 12:2, 3) Under Moseloven måtte også utlendinger omskjæres for å få visse privilegier, for eksempel det å spise påskemåltidet. (2. Mos 12:43, 44, 48, 49) Ifølge jødisk tankegang var en mann som var uomskåret, uren og foraktelig. – Jes 52:1.

⁶ De jødekristne måtte derfor vise tro og ydmykhet for å tilpasse seg den sannheten som var blitt åpenbart. Lovpakten var blitt erstattet av den nye pakt, så det at en person var født jøde, gjorde ham ikke lenger automatisk til en del av Guds folk. Og jødekristne som bodde i jødiske kolonier – slik de kristne i Judea gjorde – trengte mot for å være disipler av Kristus og godta uomskårne ikke-jøder som sine trosfeller. – Jer 31:31–33; Luk 22:20.

 7. Hvilke sannheter hadde mennene fra Judea ikke forstått?

⁷ Guds normer har ikke forandret seg. Noe som viser det, er at ånden i Moseloven er med i den nye pakt. (Matt 22:36–40) Når det gjelder omskjærelsen, for eksempel, skrev Paulus senere: «Det er den som er jøde i det indre, som er jøde, og hans omskjærelse er en omskjærelse av hjertet ved hjelp av ånd og ikke på grunn av en skriftlig lov.» (Rom 2:29; 5. Mos 10:16) De mennene som kom ned fra Judea, hadde ikke forstått disse sannhetene, og de hevdet at Gud aldri hadde opphevet loven om omskjærelse. Gikk det an å resonnere med dem?

 8. Hvorfor ble spørsmålet om omskjærelse lagt fram for det styrende råd i Jerusalem?

⁸ Lukas skrev videre: «Men Paulus og Barnabas var uenige med [mennene fra Judea], og etter at de hadde diskutert mye med dem, ble det bestemt at Paulus, Barnabas og noen av de andre skulle dra opp til apostlene og de eldste i Jerusalem for å legge fram saken.»c (Apg 15:2) Det at de var uenige og diskuterte, tydet på at begge parter hadde sterke følelser og meninger, og menigheten i Antiokia klarte ikke å løse konflikten. For å oppnå fred og enhet traff menigheten den kloke avgjørelsen å legge saken fram for «apostlene og de eldste i Jerusalem», som utgjorde det styrende råd. Hva kan vi lære av de eldste i Antiokia?

9, 10. På hvilken måte er brødrene i Antiokia og Paulus og Barnabas gode eksempler for oss?

⁹ Noe viktig vi kan lære, er at vi må ha tillit til Guds organisasjon. Tenk over dette: Brødrene i Antiokia visste at alle de som utgjorde det styrende råd, var kristne med jødisk bakgrunn. Likevel stolte de på at denne gruppen ville avgjøre spørsmålet om omskjærelse i samsvar med Skriftene. Hvorfor? Menigheten hadde tillit til at Jehova ville lede tingene ved hjelp av sin hellige ånd og Jesus Kristus, Hodet for den kristne menighet. (Matt 28:18, 20; Ef 1:22, 23) Hva gjør vi når det oppstår uenighet om viktige spørsmål i dag? La oss etterligne de kristne i Antiokia ved å stole på Guds organisasjon og dens styrende råd av salvede kristne.

¹⁰ Vi blir også minnet om hvor viktig det er å være ydmyk og tålmodig. Paulus og Barnabas var blitt direkte utnevnt av den hellige ånd til å gå til nasjonene, men de mente ikke at denne myndigheten ga dem rett til å avgjøre spørsmålet om omskjærelse der og da. (Apg 13:2, 3) Paulus skrev dessuten senere: «Jeg dro opp [til Jerusalem] som følge av en åpenbaring.» (Gal 2:2) Han viste dermed til Guds ledelse i saken. De eldste i vår tid går inn for å være like ydmyke og tålmodige når det oppstår spørsmål som kan føre til splittelse. I stedet for å krangle prøver de å få Jehovas syn på saken ved å rådføre seg med Bibelen og den veiledningen som den trofaste slave gir. – Fil 2:2, 3.

11, 12. Hvorfor er det viktig å vente på Jehova?

¹¹ Noen ganger må vi vente til Jehova kaster lys over saken. Husk at brødrene på Paulus’ tid måtte vente til omkring år 49 – cirka 13 år etter at Kornelius ble salvet, i år 36 – før Jehova sørget for at spørsmålet om ikke-jøder måtte omskjæres eller ikke, ble besvart. Hvorfor gikk det så lang tid? Det kan være at Jehova ville at oppriktige jøder skulle få nok tid til å tilpasse seg en så stor forandring. Det var jo ikke noen liten sak at den 1900 år gamle omskjærelsespakten, som var blitt inngått med deres høyt elskede stamfar Abraham, ikke lenger var gyldig! – Joh 16:12.

¹² For et privilegium det er å bli undervist og formet av vår tålmodige og hensynsfulle himmelske Far! Det gir alltid gode resultater og er alltid til vårt beste. (Jes 48:17, 18; 64:8) Så la oss aldri være stolte og presse igjennom våre egne meninger eller reagere negativt på organisasjonsmessige forandringer eller justerte forståelser av enkelte skriftsteder. (Fork 7:8) Hvis du oppdager om så bare et lite snev av en slik tendens hos deg selv, bør du under bønn tenke over de aktuelle prinsippene i Apostlenes gjerninger, kapittel 15.d

13. Hvordan kan vi etterligne Jehovas tålmodighet i tjenesten?

¹³ Vi må være tålmodige når vi studerer Bibelen med noen som synes det er vanskelig å ta avstand fra falske trosoppfatninger eller ubibelske skikker som har betydd mye for dem. I slike tilfeller må vi la det gå en rimelig mengde tid for at Guds ånd skal få virke på den interessertes hjerte. (1. Kor 3:6, 7) Vi bør også be til Jehova om det. Når tiden er inne, vil han på en eller annen måte hjelpe oss til å se hva som er det riktige å gjøre. – 1. Joh 5:14.

14, 15. Hvordan ble Paulus, Barnabas og reisefellene deres vist ære av menigheten i Antiokia, og hvordan oppmuntret de trosfellene sine?

¹⁴ Lukas’ beretning fortsetter: «Menigheten fulgte dem et stykke på veien. Så dro mennene videre gjennom både Fønikia og Samaria og fortalte i detalj om hvordan folk fra nasjonene hadde vendt om. Dette førte til stor glede blant alle brødrene.» (Apg 15:3) Det at menigheten fulgte Paulus, Barnabas og reisefellene deres et stykke på veien, var en måte å vise dem ære og kristen kjærlighet på. Det viste at menigheten ønsket dem Guds velsignelse. Også når det gjelder dette, var brødrene i Antiokia et godt eksempel for oss. Viser du dine åndelige brødre og søstre ære, «særlig [de eldste] som arbeider hardt når det gjelder tale og undervisning»? – 1. Tim 5:17.

¹⁵ På veien til Jerusalem oppmuntret Paulus og reisefellene hans de kristne i Fønikia og Samaria ved at de «i detalj» fortalte dem om hvordan det gikk med arbeidet blant ikke-jøder. Noen av tilhørerne deres var sannsynligvis jødiske kristne som hadde flyktet dit etter at Stefanus led martyrdøden. Også i dag er rapporter om hvordan Jehova velsigner forkynnelsesarbeidet, til stor oppmuntring for våre brødre og søstre, spesielt for dem som gjennomgår prøvelser. Sørger du for å få fullt utbytte av slike rapporter ved å overvære kristne møter og stevner og ved å lese de opplevelsene og livshistoriene som står i litteraturen vår, enten i trykt form eller på jw.org?

16. Hva er det som viser at spørsmålet om omskjærelse var blitt et stort problem?

¹⁶ Etter å ha tilbakelagt omkring 55 mil kom reisefølget endelig fram til bestemmelsesstedet sitt. Lukas skrev: «Da de kom til Jerusalem, tok menigheten og apostlene og de eldste vennlig imot dem, og de fortalte om alt det Gud hadde gjort ved hjelp av dem. Men noen fra fariseernes sekt som var blitt troende, reiste seg fra plassene sine og sa: ‘Det er nødvendig å omskjære dem og pålegge dem å holde Moseloven.’» (Apg 15:4, 5) Spørsmålet om omskjærelse av ikke-jødiske kristne var tydeligvis blitt et stort problem, og det måtte løses.

17. Hvem utgjorde det styrende råd i Jerusalem, og hva kan være grunnen til at «de eldste» var med i rådet?

¹⁷ «De som ber om råd, har visdom», står det i Ordspråkene 13:10. I samsvar med dette gode prinsippet kom «apostlene og de eldste ... sammen for å ta seg av [spørsmålet om omskjærelse]». (Apg 15:6) «Apostlene og de eldste» fungerte som representanter for hele den kristne menighet, akkurat som det styrende råd gjør i dag. Hvorfor tjente «de eldste» sammen med apostlene? Husk at apostelen Jakob var blitt henrettet, og at apostelen Peter i hvert fall i en periode hadde sittet i fengsel. Kunne noe lignende komme til å skje med noen andre av apostlene? Det at det også fantes andre kvalifiserte, salvede menn, var en garanti for at tilsynsarbeidet kunne fortsette på en ordnet måte.

18, 19. Hvilket godt argument kom Peter med, og hvilken konklusjon burde tilhørerne ha trukket?

¹⁸ Lukas fortsatte: «Etter en lang og intens diskusjon reiste Peter seg og sa ...: ‘Brødre, dere vet godt at Gud fra begynnelsen utvalgte meg blant oss alle til å forkynne det gode budskap for folk fra nasjonene, slik at de kunne begynne å tro. Og Gud, som kjenner hjertet, viste at han godkjente dem, ved å gi dem den hellige ånd, akkurat som han ga den til oss. Han gjorde ingen forskjell på oss og dem, men renset hjertet deres ved troen.’» (Apg 15:7–9) Ifølge et oppslagsverk kan det greske ordet som er oversatt med «diskusjon» i vers 7, også bety «spørsmål, søken, ordskifte». Det var tydelig at brødrene i all oppriktighet hadde ulike meninger, og det ga de åpent uttrykk for.

¹⁹ Peters gode argument minnet alle om at han var til stede da de første uomskårne ikke-jøder – Kornelius og hans husstand – ble salvet med den hellige ånd i år 36. Så hvis Jehova hadde sluttet å gjøre forskjell på jøder og ikke-jøder, hvilken myndighet hadde da mennesker til å gjøre det? Det som gjør at Jehova kan godkjenne en persons tilbedelse, er dessuten troen på Kristus og ikke det at han følger Moseloven. – Gal 2:16.

20. Hvordan kan det sies at de som var tilhengere av omskjærelsen, ‘utfordret’ Gud?

²⁰ På grunnlag av det som Gud helt tydelig hadde sagt, og hvordan han hadde brukt sin hellige ånd, konkluderte Peter: «Så hvorfor utfordrer dere nå Gud ved å pålegge disiplene en tung byrde som verken forfedrene våre eller vi har klart å bære? Tvert imot, vi tror at vi blir frelst ved Herren Jesu ufortjente godhet, og det samme gjelder dem.» (Apg 15:10, 11) De som var tilhengere av omskjærelsen, ‘utfordret’ i virkeligheten Gud. De prøvde å påtvinge ikke-jøder en lov som jødene selv ikke klarte å holde fullt ut, og som derfor dømte dem til døden. (Gal 3:10) Peters jødiske tilhørere burde i stedet ha vært takknemlige for Guds ufortjente godhet, som kom til uttrykk gjennom Jesus.

21. Hva fortalte Barnabas og Paulus om?

²¹ Peters ord gjorde tydeligvis inntrykk, for «hele gruppen [ble] stille». Deretter fortalte Barnabas og Paulus «om alle de miraklene og underne som Gud hadde gjort gjennom dem blant nasjonene». (Apg 15:12) Nå hadde apostlene og de eldste endelig kommet så langt at de kunne vurdere alle sakens fakta og treffe en avgjørelse som helt tydelig uttrykte Guds vilje i spørsmålet om omskjærelse.

22–24. (a) Hvordan etterligner det styrende råd i vår tid det styrende råd i det første århundre? (b) På hvilken måte kan alle de eldste vise respekt for teokratisk myndighet?

²² Når medlemmene av det styrende råd i vår tid har møter, vender de seg på lignende måte til Guds Ord for å få veiledning og ber oppriktig om å få den hellige ånd. (Sal 119:105; Matt 7:7–11) Hvert medlem får utlevert en dagsorden på forhånd, slik at han kan tenke over punktene under bønn. (Ordsp 15:28) Under møtet uttaler disse salvede brødrene seg åpent og respektfullt. I løpet av drøftelsene bruker de Bibelen ofte.

²³ De eldste i menighetene bør følge dette mønsteret. Hvis de eldste på et av møtene sine har drøftet et alvorlig problem og ikke har kommet fram til noen løsning, kan de rådføre seg med avdelingskontoret eller med kretstilsynsmannen, som er utnevnt til å representere det. Avdelingskontoret kan i sin tur skrive til det styrende råd, om nødvendig.

²⁴ Ja, Jehova velsigner dem som respekterer den teokratiske ordning og er ydmyke, lojale og tålmodige. Som vi skal se i det neste kapitlet, er den belønningen han gir, sann fred, åndelig framgang og kristen enhet.