KORINT

(Korịnt).

En av de eldste og mest betydningsfulle byene i fortidens Hellas. Den lå 5 km sørvest for nåtidens Korint. Byens store betydning skyldtes i høy grad dens gunstige beliggenhet like vest for det eidet, eller den smale landstripen, som forbinder det sentrale Hellas med den sørligere halvøya Peloponnes. All nord-sørgående trafikk over land – i forbindelse med handel eller andre formål – måtte passere Korint når den gikk over eidet, som er bare 6 km på det smaleste. Men også internasjonal skipstrafikk passerte Korint, for de sjøfarende foretrakk vanligvis å benytte seg av dette eidet mellom Korintbukta og Saroniabukta framfor å gi seg ut på den lange og farefulle ferden rundt de stormherjede oddene på sørsiden av halvøya. Skip fra Italia, Sicilia og Spania krysset Det joniske hav, seilte gjennom Korintbukta og la til i den dype havnen i Lekhaion, Korints vestlige havneby, som var knyttet til Korint med to lange murer. Skip fra Lilleasia, Syria og Egypt kom gjennom Egeerhavet og ankret opp i havnen i Kenkreai på østsiden, eventuelt i den mindre havnen Skhoinous. (Ro 16: 1) Varer fra større skip ble losset i den ene havnen og transportert de få kilometrene over land til den andre, hvor de så ble lastet om bord i et annet skip. Mindre fartøyer ble dratt over eidet med lasten om bord. Til dette formålet var det anlagt en trekkvei som ble kalt dịolkos (bokst.: «gjennomhaling; tversover-sleping»). Korinteidet ble med god grunn kalt havbroen.

Historie. Allerede på 600-tallet f.v.t. var Korint en blomstrende by. Det var på den tiden man begynte å arrangere de istmiske leker, som Paulus hentydet til i noen av sine illustrasjoner. Lekene ble avholdt hvert annet år ved Poseidon-helligdommen på eidet Isthmos ved Korint. (Poseidon var havets gud hos grekerne, et motstykke til romernes Neptun.) (1Kt 9: 24–27) Fra 300-tallet f.v.t. var Korint stort sett under makedonisk herredømme, inntil byen ble frigjort av romerne i 196 f.v.t. Den ble da en uavhengig bystat som sluttet seg til andre byer i Det akaiiske forbund. Dette forbundet gjorde etter hvert oppstand mot romerne, og Korint ble ødelagt av den romerske konsulen L. Mummius i 146 f.v.t. Mennene i byen ble drept, og kvinnene og barna ble solgt som slaver. Byen ble liggende nærmest øde i hundre år inntil Julius Cæsar i 44 f.v.t. (noen sier 46 f.v.t.) grunnla en romersk koloni på stedet, Colonia Laus Julia Corinthiensis. Akaia, som romerne kalte den delen av Hellas som lå sør for Makedonia, ble romersk senatsprovins i keiser Augustus’ regjeringstid, og Korint ble gjort til dens hovedstad.

Industri og bygninger. Da Paulus kom til Korint omkring år 50 e.v.t., kom han derfor til et travelt knutepunkt for viktige handelsveier og til et politisk sentrum. Byens rikdom skyldtes for en stor del at den krevde avgifter for de varene som ble fraktet over eidet. Det var også en betydelig håndverksproduksjon i Korint. Byen var kjent for sine pottemaker- og bronsevarer. Selve byen var anlagt på to terrasser. Den ene lå omkring 30 m høyere enn den andre. Midt i byen lå det store torget, agoraen, som var omgitt av søyleganger og offentlige bygninger. Rekker av butikker vendte ut mot torget, og det er gjort funn som viser at det her ble solgt kjøtt, andre matvarer og vin. I en innskrift ble ordet macellum brukt om et av salgsstedene. Dette er et latinsk ord som svarer til det greske ordet mạkellon, som Paulus benyttet da han henviste til et «kjøttorg» i 1. Korinter 10: 25. På et trappetrinn er det funnet en innskrift med ordene «Slakteren Lucius».

Under utgravningene ble det i nærheten av torgets midtre del funnet en taletribune som ble kalt «bema», eller «rostra». Den strakte seg ut fra den terrassen som utgjorde skillet mellom agoraens øvre og nedre plan. Tribunen var bygd av hvit og blå marmor og var rikt dekorert med fine billedhoggerarbeider, og på sidene var det to venterom med mosaikkgulv og marmorbenker. Det antas at «bema» er det «dommersetet» hvor Paulus ble ført fram for prokonsulen Gallio av jøder som var imot det kristne budskap. (Apg 18: 12–16) En innskrift som er blitt funnet i Delfi, en by på nordsiden av Korintbukta, inneholder navnet Gallio og viser at han var prokonsul. – Se GALLIO.

Nordvest for torget var det et teater med omkring 15 000 sitteplasser. I nordøst lå det et annet teater, et amfiteater. De kristne i Korint kunne lett oppfatte hva Paulus mente da han sa at apostlene var blitt «et skuespill for verden». (1Kt 4: 9) På en åpen plass ved teatret har arkeologer funnet en innskrift med omtale av en viss Erastus som bar den latinske tittelen edil (aedilis), som av noen blir oversatt med «leder av offentlige virksomheter». Denne Erastus kan ha vært den «byens forvalter» av samme navn som Paulus nevner i sitt brev til romerne, som ble skrevet i Korint. (Ro 16: 23) Grunnbetydningen av det greske uttrykket for «forvalter» som blir brukt av Paulus (oikonọmos), er «husadministrator», eller «husholder». – Jf. Ga 4: 2, NW, fotn., og Int; se ERASTUS nr. 2.

Religion og kultur. Korint var velkjent som sete for politiske myndigheter og som den ledende handelsbyen i Hellas, men i mange menneskers sinn var byen også et symbol på moralsk forderv og et utsvevende liv i luksus. Man begynte faktisk å bruke uttrykket «å leve korintisk» i betydningen «å praktisere umoral». Løssluppenheten var en følge av avgudsdyrkelsen i Korint, særlig dyrkelsen av gudinnen Afrodite (som svarte til romernes Venus, fønikernes og kanaaneernes Astarte og babylonernes Isjtar). Det var reist et tempel som var viet til henne, på toppen av Akrokorint, et bratt fjell som ruver 513 m over torgets nivå. (BILDE: bd. 2, s. 336) Paulus hadde god grunn til å gi de kristne i Korint klar veiledning og kraftige advarsler med hensyn til umoralsk oppførsel. (1Kt 6: 9 til 7: 11; 2Kt 12: 21) Korint hadde naturligvis også mange templer som var viet til andre guder og gudinner. I det templet som var viet til Asklepios, legekunstens gud, har arkeologene funnet hudfargede terrakotta-etterligninger av menneskelige kroppsdeler. De ble etterlatt i templet som votivgaver. Hvert enkelt offer forestilte en bestemt kroppsdel som en tilbeder hadde problemer med (en hånd, en fot, et øye osv.).

I Korint bodde det ikke bare grekere, men også ganske mange italienere som var etterkommere av tidligere kolonister. Mange av disiplene i Korint hadde latinske navn, for eksempel Justus, Tertius, Kvartus, Gaius, Krispus, Fortunatus og Aka’ikus. (Apg 18: 7; Ro 16: 22, 23; 1Kt 1: 14; 16: 17) Et stort antall jøder hadde også slått seg ned i byen og opprettet en synagoge, som også noen grekere hadde sluttet seg til. (Apg 18: 4) At det bodde jøder i Korint, framgår også av en gresk innskrift på en overligger av marmor som er blitt funnet ved den porten som vender mot Lekhaion. Teksten lyder: «[Syna]gogẹ Hebr[aion]», som betyr «Hebreernes synagoge». Byen ble også besøkt av en stadig strøm av reisende og handelsmenn, og dessuten av mange som søkte fornøyelser i dette sentret for underholdning og idrettsleker. Dette bidrog utvilsomt til at korinterne fikk en mer tolerant holdning enn folk i andre byer som apostelen besøkte, for eksempel Aten, sentret for gresk kultur. I et syn Paulus fikk, ble han forsikret om at det var mange mennesker med en rett innstilling i Korint, og han tilbrakte derfor ett år og seks måneder på dette viktige møtestedet mellom øst og vest. (Apg 18: 9–11) Det var antagelig i løpet av denne tiden han skrev sine to brev til tessalonikerne.

Den kristne menighet. Da Paulus omsider seilte fra den østlige havnebyen Kenkreai med kurs over Egeerhavet mot Efesos i Lilleasia, hadde han følge av Akvilas og Priskilla, som både var hans medkristne og hans medarbeidere i teltmakerfaget. (Apg 18: 18, 19) Den veltalende Apollos fulgte opp Paulus’ virksomhet og vannet den sæd som var sådd i Korint. (Apg 18: 24–28; 19: 1; 1Kt 3: 6) Paulus viste stor omsorg for den menigheten han hadde opprettet i Korint. To ganger sendte han Titus dit som sin representant, og dessuten skrev han to viktige brev til menigheten der. (2Kt 7: 6, 7, 13; 8: 6, 16, 17; 12: 17, 18) Han hadde også tenkt å gjøre et opphold hos de kristne i Korint under en reise til Makedonia, men dette lot seg ikke realisere. (2Kt 1: 15, 16, 23) Senere var han imidlertid tre måneder i Hellas, sannsynligvis i 55–56 e.v.t., og da tilbrakte han en del av tiden i Korint, og han skrev sitt brev til romerne derfra. – Apg 20: 2, 3; Ro 16: 1, 23; 1Kt 1: 14.