-
SyndInnsikt i De hellige skrifter, bind 2
-
-
Denne disharmonien gjenspeilte seg straks i de to menneskenes oppførsel. Det at de tildekket deler av sin kropp, som Gud hadde skapt, og deretter forsøkte å skjule seg for Gud, var tydelige tegn på at de i hjerte og sinn hadde fjernet seg fra ham. (1Mo 3: 7, 8) Synden framkalte skyldfølelse, angst, usikkerhet og skam hos dem. Dette illustrerer det som apostelen Paulus nevner i Romerne 2: 15, nemlig at Guds lov var ’skrevet i menneskets hjerte’. Det at menneskene hadde overtrådt denne loven, resulterte nå i en indre uro hos dem, ettersom deres samvittighet anklaget dem for det gale de hadde gjort. De hadde i virkeligheten en slags innebygd løgndetektor som gjorde det umulig for dem å skjule sin syndige tilstand for sin Skaper, og da Gud hørte mannens unnskyldning for deres endrede holdning overfor sin himmelske Far, spurte han straks: «Har du spist av det treet som jeg befalte deg at du ikke skulle spise av?» – 1Mo 3: 9–11.
-
-
SyndInnsikt i De hellige skrifter, bind 2
-
-
’De gjør av naturen det loven sier.’ Dette vil ikke si at de som levde i tiden mellom Adam og Moses, var syndfrie fordi det i denne perioden ikke fantes noen omfattende lovsamling som deres atferd kunne måles mot. I Romerne 2: 14, 15 sier Paulus: «For når folk av nasjonene, som er uten lov, av naturen gjør de ting loven sier, da er disse, selv om de er uten lov, seg selv en lov. Det er nettopp de som viser at lovens innhold er skrevet i deres hjerter, idet deres samvittighet vitner sammen med dem, og de, mellom sine egne tanker, blir anklaget eller også unnskyldt.» Ettersom mennesket opprinnelig ble dannet i Guds bilde og likhet, har det en moralsk natur, noe som gir seg utslag i at det har en samvittighet. Selv ufullkomne, syndige mennesker har et visst mål av moralsk sans, slik det framgår av Paulus’ ord. (Se SAMVITTIGHET.) Ettersom en lov i bunn og grunn er en «regel for oppførsel», virker denne moralske natur som en lov i deres hjerte. Denne loven er imidlertid i strid med en annen nedarvet lov, «syndens lov», som fører krig mot rette tilbøyeligheter og trellbinder enhver som ikke motsetter seg dens herredømme. – Ro 6: 12; 7: 22, 23.
Denne moralske natur og den samvittighet som er forbundet med den, kunne ses selv i Kains tilfelle. Selv om Gud ikke hadde gitt noen lov som forbød drap, viste Kain ved den unnvikende måten han svarte Gud på, at hans samvittighet fordømte ham etter at han hadde drept Abel. (1Mo 4: 8, 9) Hebreeren Josef viste at Guds lov var ’skrevet i hans hjerte’, da han besvarte den forføriske oppfordringen fra Potifars hustru med ordene: «Hvordan kunne jeg da gjøre denne store ondskap og i virkeligheten synde mot Gud?» Selv om Gud ikke med rene ord hadde fordømt ekteskapsbrudd, forstod Josef at det var galt, og at det var i strid med Guds vilje med menneskene, slik den var kommet til uttrykk i Eden. – 1Mo 39: 7–9; jf. 1Mo 2: 24.
-