SONING

Slik dette ordet blir brukt i Bibelen, betyr det «det å dekke over synder». Uttrykk som har å gjøre med soning, forekommer mange steder i De hebraiske skrifter, særlig i 3. og 4. Mosebok. Det hebraiske ordet for «å sone, gjøre soning» er kafạr, som sannsynligvis opprinnelig betydde «å dekke», selv om «å viske ut» også har vært nevnt.

Menneskenes behov for soning. Menneskene har på grunn av den nedarvede synd behov for å få sine synder sonet, eller dekket over (1Kg 8: 46; Sl 51: 5; For 7: 20; Ro 3: 23), og ansvaret for at det forholder seg slik, hviler ikke på Gud, men på menneskene selv. (5Mo 32: 4, 5) Adam, som forspilte evig liv i menneskelig fullkommenhet, gav synden og døden i arv til sine etterkommere (Ro 5: 12), som derfor ble underlagt dødens fordømmelse. Hvis menneskene skulle gjenvinne muligheten for å oppnå evig liv, måtte det gjøres soning med noe som nøyaktig svarte til det Adam hadde forspilt – i samsvar med et juridisk prinsipp som Jehova senere lot inngå i Moseloven, nemlig prinsippet om like for like. – 5Mo 19: 21.

Når Bibelen bruker ordet «soning», har det grunnbetydningen «å dekke» eller «å gi i bytte», og det som blir gitt for å ’dekke’ eller i bytte for noe annet, må svare nøyaktig til dette. Noe som blir gitt for å skaffe til veie en tilfredsstillende soning for noe som er gått tapt eller er blitt forspilt, må verken være mer eller mindre, verken være av større eller av mindre verdi. Ikke noe ufullkomment menneske kunne tilveiebringe et slikt middel, eller en slik soning, og derved gi et menneske eller hele menneskeheten fullkomment liv. (Sl 49: 7, 8) For at det skulle kunne gjøres tilstrekkelig soning for det som Adam hadde forspilt, måtte det skaffes til veie et syndoffer som hadde den nøyaktige verdien, nemlig fullkomment menneskeliv.

Blant israelittene innstiftet Jehova Gud en soningsordning som var et bilde på en større foranstaltning for soning. Det er Jehova og ikke mennesker som har æren for at det er tilveiebrakt og åpenbart en ordning som gjør at den nedarvede synden kan dekkes over og dødens fordømmelse fjernes.

Sonofre. Ifølge Guds bud skulle israelittene frambære syndofre til soning for sin synd. (2Mo 29: 36; 3Mo 4: 20) Av særlig betydning var den årlige soningsdagen, da Israels øversteprest frambar dyreofre og gjorde soning for seg selv, for de andre levittene og for de ikke-prestelige stammene i Israel. (3Mo 16) Offerdyrene skulle være lytefrie, noe som viste at deres motbilde måtte være fullkomment. At det kostet mye å skaffe soning, ble vist ved at offeret måtte late livet, idet dets blod ble utgytt når man gjorde soning. (3Mo 17: 11) De syndofrene israelittene frambar, og de forskjellige trekkene ved den årlige soningsdagen innprentet dem uten tvil alvoret i deres syndige tilstand og deres store behov for en fullstendig soning. Dyreofrene kunne imidlertid ikke fullt ut sone menneskenes synder, ettersom dyrene står under menneskene og menneskene har fått i oppdrag å herske over dem. – 1Mo 1: 28; Sl 8: 4–8; He 10: 1–4; se OFRE; SONINGSDAGEN.

Oppfylt ved Kristus Jesus. Av De kristne greske skrifter framgår det tydelig at fullstendig soning av menneskenes synder er knyttet til Jesus Kristus. I ham får Moselovens forbilder og skygger sin oppfyllelse, ettersom det var ham de forskjellige dyreofrene pekte fram til. Som et fullkomment, syndfritt menneske var Jesus syndofferet for alle dem av Adams etterkommere som til sist vil bli utfridd av den nedarvede synd og død. (2Kt 5: 21) Kristus «frambar ett offer for synder for bestandig» (He 10: 12), og det er tydelig at han er «Guds Lam som tar bort verdens synd». (Joh 1: 29, 36; 1Kt 5: 7; Åp 5: 12; 13: 8; jf. Jes 53: 7.) For at det skal finne sted en tilgivelse, må blod bli utøst (He 9: 22), og kristne som vandrer i lyset, blir forsikret om at «Jesu, [Guds] Sønns, blod renser oss fra all synd». – 1Jo 1: 7; He 9: 13, 14; Åp 1: 5.

Jesu fullkomne menneskeliv, som ble gitt som et offer, er det motbilledlige syndoffer. Det er den verdifulle pris som menneskene er blitt kjøpt for, det som gjør at de kan bli løskjøpt fra den nedarvede synd og død. (Tit 2: 13, 14; He 2: 9) Kristus sa selv: «For ikke engang Menneskesønnen er kommet for å bli tjent, men for å tjene og gi sin sjel som en løsepenge [gr. lỵtron] i bytte for mange.» (Mr 10: 45; se LØSEPENGE, GJENLØSNING.) Hans offer utgjorde en nøyaktig soning for det som synderen Adam hadde forspilt, ettersom Jesus var fullkommen og således i samme tilstand som Adam var i før han syndet. – 1Ti 2: 5, 6; Ef 1: 7.

Forlikelse muliggjort. Synden har ført til at menneskene er blitt skilt fra Jehova Gud, for han godkjenner ikke synd. Bruddet mellom mennesket og dets Skaper kunne bare heles ved at det ble tilveiebrakt et middel som fullt ut kunne sone, eller dekke over, synden. (Jes 59: 2; Hab 1: 13; Ef 2: 3) Ved det fullkomne mennesket Jesus Kristus har imidlertid Jehova Gud muliggjort en forlikelse mellom ham og den syndige menneskehet. Apostelen Paulus skrev: «Vi jubler også i Gud ved vår Herre Jesus Kristus, han som vi nå har mottatt forlikelsen gjennom.» (Ro 5: 11; se FORLIKELSE.) For å oppnå Guds gunst må man imidlertid godta Guds foranstaltning for forlikelse gjennom Jesus Kristus. Bare ved denne foranstaltningen er det mulig å komme i en stilling som kan sammenlignes med den Adam var i før han syndet. Guds kjærlighet kommer til uttrykk ved at han har gjort en slik forlikelse mulig. – Ro 5: 6–10.

Rettferdigheten blir tilfredsstilt. En fyllestgjørende soning var også nødvendig for å oppfylle rettferdighetens krav. Mennesket var skapt fullkomment, men det mistet sin fullkommenhet da det syndet, og Adam og hans etterkommere kom derved under Guds fordømmelse. Rettferdigheten og troskap mot rette prinsipper krevde at Gud fullbyrdet sin dom over den ulydige Adam. Men kjærlighet fikk ham til å iverksette en ordning med en stedfortreder som kunne ta straffen på seg, slik at rettferdigheten kunne bli tilfredsstilt samtidig med at synderen Adams angrende etterkommere kunne få tilgivelse og oppnå fred med Gud. (Kol 1: 19–23) Derfor utsendte Jehova «sin Sønn som et sonoffer for våre synder». (1Jo 4: 10; He 2: 17) Sonofferet gjør det mulig å oppnå forsoning med Gud, å komme i et godt forhold til ham. Jesu sonoffer fjerner den grunn Gud har til å fordømme menneskene, og gjør det mulig for ham å vise dem gunst og barmhjertighet. Derved blir det mulig å fjerne syndens byrde og dødens fordømmelse, som er en følge av synden, fra det åndelige Israel og fra alle andre som benytter seg av denne ordningen. – 1Jo 2: 1, 2; Ro 6: 23.

Tanken om en stedfortredende handling kommer tydelig fram i visse skriftsteder som har med soningsordningen å gjøre. Paulus sa for eksempel at «Kristus døde for våre synder i samsvar med Skriftene» (1Kt 15: 3), og at «Kristus kjøpte oss fri fra Lovens forbannelse ved å bli en forbannelse i stedet for oss [ jødene], for det står skrevet: ’Forbannet er enhver som er hengt på en pæl’». (Ga 3: 13; 5Mo 21: 23) Peter sa: «Han bar selv våre synder i sitt eget legeme på pælen, for at vi skulle være ferdig med syndene og leve for rettferdigheten. Og ’ved hans sår ble dere helbredet’.» (1Pe 2: 24; Jes 53: 5) Peter skrev også: «Kristus døde jo én gang for alle i forbindelse med synder, en rettferdig for urettferdige, for at han skulle kunne føre dere til Gud.» – 1Pe 3: 18.

En kjærlig foranstaltning som må tas imot i tro. Gud og Kristus har ved denne foranstaltningen, som innebærer en fullstendig soning for menneskenes nedarvede synder, vært enestående eksempler med hensyn til å vise kjærlighet. (Joh 3: 16; Ro 8: 32; 1Jo 3: 16) Men for å høste gagn av denne foranstaltningen må man angre oppriktig, og man må vise tro. Jehova hadde ikke behag i ofrene i Juda når de som frambar dem, ikke hadde den rette innstilling. (Jes 1: 10–17) Gud sendte Kristus «som et offer til forsoning ved tro på hans blod». (Ro 3: 21–26) De som i tro tar imot Guds foranstaltning for soning ved Jesus Kristus, kan oppnå frelse; men for dem som med forakt avviser den, er det ingen frelse. (Apg 4: 12) Og for dem som ’med vilje praktiserer synd etter at de har fått den nøyaktige kunnskap om sannheten, er det ikke lenger noe offer for synder tilbake, men det er en fryktelig forventning om dom’. – He 10: 26–31.